heim

Det er hjemme, og det er heime.
Hjemme er her, det er oss og det daglige liv. Heime er Barndommens dal, det som er og det som var.
Godt er det å komme dit, og godt er det å komme hit.
Jammen er det fint å ha det sånn!

ord, ord, ord?

Livet. Det er så ufattelig verdifullt, og så skjørt. Tanken på at man en dag, helt uten forvarsel kan miste en av sine nære og kjære, eller selv dø er fjern. Tanken på at man plutselig skal miste sjansen til å si det man burde sagt men kanskje utsatte fordi man er litt gretten eller ikke synes man har tid, er ikke til stede til daglig.

Det er ikke mange dager siden vi gikk rundt på et okkupasjonsmuseum i  Latvia. Vi snakket om hvordan det må være å leve i frykt, med redselen for å bli henrettet eller deportert hvis man har meninger som ikke stemmer overens med landets offisielle politikk hengende over seg.
Vi snakket om viktigheten av demokrati og hvorfor man skal respektere andres holdninger.

Og vi snakket, som så ofte før om hvor heldige vi er vi som vokser opp og bor i fredelige lille Norge.

Og så, uten forvarsel, får vi en brutal oppvåkning. Et menneske river ned mye av tilliten vi har til det gode i mennesket og troen på at alle har noe godt i seg. Ingen vi kjenner har mistet livet eller opplevd skrekken på nært hold. Men likevel er vi berørt. Jeg føler meg invadert, livet vil aldri bli helt det samme igjen.
For vi kan beskytte oss selv og våre barn mot så mye, vi kan snakke om menneskeverd, om livets rett og troen på det gode. Men samtidig; de vet og vi vet dette - at det trengs bare et menneske gjennomsyret av ondskap for å ødelegge mange, mange menneskeliv.
Likevel, vi skal ikke hate. For om vi tillater oss å hate gir vi rom for egen ondskap. Vi kan ikke forstå, det er ikke mulig. Men vi kan bevare troen på det gode.

--------
Det er ufattelig at noe slikt kan skje her i lille, snille Norge. Men ville det vært mer naturlig om det skjedde noe som helst annet sted? Ondskap er ikke nedfelt i en bestemt menneskegruppe, den velges. Man kan ikke skylde på en ødelagt barndom eller dårlig påvirkning. Man kan ikke skylde på utstrakt bruk av krigsspill eller manglende sosial omgang. Ondskap velges.
Og nå, i disse dagene bør vi alle oppmuntre våre barn til å ikke føle hat. Det er naturlig å føle motvilje og avsky, og det finnes handlinger man ikke kan eller skal forklare. Men ved å slippe hatet til lar vi ondskapen utvikle seg, og det kan vi ikke tillate oss.

Vi bør snakke med våre barn om hvor viktig og riktig det er å åpent stå for sine holdninger, å foreta valg og stå for dem. Samtidig skal vi forklare dem at man også skal respektere andres meninger.
Det som ikke er greit er å mumle og hviske og tiske og spre gift i det stille, uten å gi motparten muligheten til å forsvare seg eller ta til motmæle.
Vi voksne bør også tillate oss å inrømme dette - at vi ikke skjønner alt. Vi er ikke dårligere foreldre om vi tillater oss å være mennesker, vise fortvilelse og frustrasjon over en umenneskelig handling. Vi ville tvertimot vært dårligere mennesker om vi hadde vært i stand til å forklare hva som har skjedd.

teknologiens vidunderlige verden....dette innlegget publiserte seg selv i halvferdig utgave. delen under stiplet linje har kommet til i ettertid.

stillheten etterpå

Storesøsters død kan ikke sammenlignes med det som nå har skjedd. Hun døde i en ulykke og ingen andre forvoldte hennes død. Likevel kjenner jeg det i sjel og hjerte, at jeg savner henne nå, mer enn på lenge.
Tanken på alle de som nå sitter igjen og er frarøvet sine nære og kjære, river og sliter i meg.
Jeg tenker på hvordan livet vil bli  for disse menneskene som så plutselig, så aldeles uten forvarsel, har mistet en av de aldri hadde trodd de skulle miste.
Og jeg tenker på Storesøsters begravelse, kisten med mogophjertet, gråten, fortvilelsen. Og mest av alt tenker jeg på to mennesker som jeg kjente litt, men ikke veldig godt.
Jeg tenker på hun som tok meg til side og spurte om jeg tenkte mye på alt jeg burde sagt og som jeg aldri fikk sagt. Og du vet, det var mye. For det er en gang slik at vi kan tenke og føle, men vi sier det ikke. Og det hun sa, denne kvinnen, det var så enkelt og så riktig;
Du vet, hun visste hvor glad du var i henne. Mor mi lå hjemme i flere år og vi visste hun kom til å dø. Jeg hadde dag etter dag til å si hvor glad jeg var i henne. Men jeg sa det ikke. Aldri. Men jeg skulle gjort det.Alle vi som så dere to sammen, vi så hvor glade dere var i hverandre. Det visste hun også.

Og så var det han som sa så stille ;
Be om hjelp. Det blir fort nok stille. Nå som hun er i jorda er mange ferdige med dette. Du skal bære det resten av livet. Folk slutter å spørre, du må selv be om hjelp.

Og dette tenker jeg på.
Kjærligheten vi føler men ikke tar oss tid til å vise. Tanken på alt man burde sagt ligger der, i bakhodet. Og det andre, omtanken vi trenger å gi og få. Jeg tenker på viktigheten i å være snill, være god. Vise omtanke og kjærlighet. Viktigheten i å være til stede for de som har mistet en av sine.
Livet er så skjørt, så dyrebart. Vi vet ikke hva som venter oss. La oss være venner.

i dag

Stillhet.

Hva får enkelte mennesker til å la seg fylle av en så altoppslukende ondskap at de kan gjøre seg selv til bøddel og ta livet av andre mennesker? Hvordan er det mulig å ikke stoppe opp underveis og føle en anger og en frykt over egne gjerninger?
Det er ikke mulig å forstå. Men det vil ta lang tid å fordøye bilder, inntrykk og følelser fra det som skjedde i Oslo og på Utøya i går. Vi er et forandret land i dag, vi har mistet uskylden.

på et slott

Hvordan kan man få et slott i gave og bare tilbringe 14 timer der?
Slottet Mezotne Pils hvor vi bodde en natt ble gitt i gave til en prinsesse, guvernanten til Katarina den annens barnebarn. Men siden guvernanten var opptatt med å undervise i St.Petersburg ble slottet stort sett stående tomt. Den ene gangen hun besøkte det var hun på gjennomreise.
Nå er slottet delvis museum, delvis hotell. Og når vi vandret i parken etter middag ventet Fruen sånn halvveis å se fyrst Vronskij komme oss i møte, eller at tsarens kurér skulle komme ridende på skumsvett hest gjennom skogen.
Siden det ikke skjedde nøyde vi oss med å klaske mygg, huske og se på storken som nøt utsikten fra sitt rede øverst i et tre.
Og nå, vel hjemme igjen er det helt klart på tide å lese Anna Karenina om igjen. For det er en gang slik at assosiasjoner oppstår, og da må bøker leses på ny.

Det var antydning til misnøye ettersom slottet ikke inneholdt et eneste tårn eller vollgrav. Men siden det kan minne om slottet i Oslo ble vi enige om at det slott nok for oss også...

bilferie i Latvia

Før i tiden, altså før Woody og Queenie inntok familien, ble feriene planlagt på kort varsel. Vi kunne reise når det passet oss og arbeidsplassen, og to ukers bilferie i Tsjekkia var mer fristende enn et opphold i Syden. Veien ble til mens vi reiste, og et sted å sove fant vi alltid.
Men så fikk vi barn, og behovet for forutsigbarhet ble større enn eventyrlysten. selv om vi hittil ikke har hatt de mest stedbundne feriene har det gjerne vært en base, et utgangspunkt hvor vi vekselvis har badet og lekt og sett og oppdaget landet vi har vært i. Selvsagt husker ikke en ettåring spesielt mye av Pompeii, og den ene italienske landsbyen fremstår sikkert som forsvinnende lik den andre italienske landsbyen. Men vi har hatt det fint, vi har opplevd og vi har gitt ungene en oppfatning av at ferie også inneholder innslag av kultur og historie.
I vår da årets ferie skulle planlegges ble land etter land foreslått og forkastet, helt til et gråmelert hode foreslo bilferie i Latvia. Og det var vi enige om!
Som sagt, så gjort. Fergebilletter tur-retur Stockholm-Riga ble bestilt og noen overnattinger ble bestilt . Resten skulle vi ta på måfå avhengig av vær, vind og humør.
For å oppsummere kort - det ble en fantastisk tur.
Vi har sovet på slott, i ombygd fabrikk, vi har bodd i spabyen Jurmala og i hovedstaden Riga. Vi har besøkt et nedlagt militærfengsel, minnesmerke for en konsentrasjonsleir, sett gamle biler og enda eldre hus. Vi har spist slavisk mat ( bør visstnok inntas med blankt ildvann i glasset, men det fortalte kelneren etterpå), russisk mat, kylling, fisk, frukt og bær.

Vi har vært på spa, kjøpt minimalt med souvenirer, snakket om motstandskamp, okkupasjon og lykken i å leve i et fritt land.
Vi tror de søte små har sett mye de kan ha glede av i skolesammenheng og alle fire har vært sammen på steder ingen av oss har vært før.
Vi har lært latviske ord;
pils betyr slott, veikals butikk og iela gate.

Vi fikk hotell hvert sted, og om man må bruke en halvtime i jakten på et plass i herberget så er det også en del av ferien. Selvsagt kunne vi klart oss uten den lille omkjøringen på grusvei, den vi trodde skulle spart oss opptil flere minutter, og enkelte av de andre veiene holdt en standard som fikk oss til å snakke lyrisk om norske fylkesveier i vårløsningen. men vi kom hjem, bilen kom hjem og nå er vi endatil gjenforent med den lystige som har feriert på kennel og derfor er relativt stemmeløs.

på spa

Liggende på en benk i et lite spalokale. Innestengt med en dame som snakker tysk med sterk østeuropeisk aksent. Fra topp til tå smøres man inn, tørr hud fjernes og diverse skavanker påpekes ( da er det egentlig helt ok at ingen av oss er direkte flytende i tysk).

Gradvis dekkes man med sjokolade, og rulles deretter pyntelig inn i plast for mest mulig helbredende effekt. Og mens man ligger der og skal tenke gode tanker, slappe av og la den gode energien strømme gjennom kroppen og gi inspirasjon til økt livsglede og overskudd, melder tanken seg:

Kjære vene, jeg må se ut som et gigantisk marsipanbrød...

bøkenes verden

Vi har lest Anne Franks dagbok som en kombinasjon av høytlesing og egenstudie for Queenie. Det er fint å dele på lesingen, og det blir mange spørsmål.
Men lett å svare er det ikke, for hvordan kan man forklare et barn noe man ikke skjønner selv?
Vi snakker og snakker, men spørsmålet er evig og alltid det samme - hvordan kunne noe slikt skje...
Men det er fint, selv i alt det vonde man må samtale om, å se barnet oppdage gleden i å forsvinne inn i en bok, en ny verden og la seg berike og inspirere. Til egen tenking, egne dagboknotater og dype forelesninger for umælende kosedyr. Å stå på utsiden av en halvåpen dør og høre hvordan niåringen forklarer bamsene hva hun tror kortsluttet i Hitlers hjerne gjør det verdt å bli vekket av samme barn midt på natten fordi hun bare må få klarhet i om han tok de peneste jødene også...Og de små barna, og hva med de som var så gamle at de sikkert skulle dø snart uansett, tok de livet at alle?
Og så tenker man tilbake, til sitt eget første møte med Anne Frank, og hvor voksen man syntes hun var. Nå som man selv er en voksen dame med egne barn ser man jo at hun var så ung, så ung og det gjør vondt å lese.
Til høsten står Amsterdamtur på menyen. Queenie er gråtkvalt misunnelig på mor som skal oppleve Anne Franks by og gjemmested på nært hold og før henne og ønsker seg en souvenir. Heldigvis innser hun også selv at det ikke er alle steder man kan kjøpe fine og morsomme minner. Det vil alltid være minner og inntrykk som gjør seg bedre i hjerne og hjerte enn i en hylle.

fine dager

Har jeg nevnt det før?

Ja kanskje, men det kan vel ikke sies for ofte:

Livet er slettes ikke verst. 

Det er fint å ha ferie, det er fint å være kone og mor på heltid. Oppleve nye steder, spille kort og ha lange samtaler om alt og ingen ting.

Fint er det også å ikke være på nett hele tiden, selv om båd den ene og den andre kjenner at det napper og rykker litt i musearmen i ny og ne.

på rosa vinger

Det ser så fint og fritt ut å sveve rundt der oppe. Om ikke på en rosa sky så i det minste på rosa vinger.
Fruen tenker noen ganger at det der hadde det vært spennende å prøve, men heldigvis har man de søte små som nedgraderer mors ønske om å fly med et kynisk innspill;
hallo mamma, du blir grønn bare du klatrer opp på kjøkkenbenken...
Og det er sant. Vi er ikke alle skapt for å fly, noen må holde seg på bakken også. Ihvertfall fysisk. Drømmene derimot, de flyr både hit og dit.

Lykke er

Å gå langs en elv og se de samme fjellene man har sett i alle år.  Å fortelle et lydhørt barn om hvordan det var da mammaen var liten og sprang rundt på disse stiene i følge med en Storesøster.
Å fortelle barnet lokale sagn og eventyr og hvorfor de gule blomstene heter Maria Gullsko.
Å gå en ekstra sving bortom campingplassen, spise is og plutselig treffe en man en gang kjente.
Å høre til.

ut og løpe?

Hmmm, dette skjønner jeg ikke. Løpetid kaller de det. Men får jeg lov ut og løpe? Neida. Jeg voktes verre enn kronjuvelene i Tower of London.
Jeg synes noen burde ta sitt ansvar på alvor og finne et annet navn til denne livsfasen, øyeblikkelig.
Nå har jeg i ukevis hørt snakk om at løpetiden nærmer seg og i mitt indre har jeg sett for meg fine løpeturer i skog og mark, løpe, løpe...
Og nå, nå er jeg her. Inne. Med løpetiden min. Å huttetu som jeg kjeder meg.

sommer og sol?

Det er sommer, det er sol ( ihvertfall noen steder, noen ganger) og det er litt ferie og litt jobb.
Det vil bli litt mindre skriving her, litt mer skriving andre steder og det vil bli lange og mange fine dager med slekt og venner og andre vi kjenner.

Takk for alle fine kommentarer på innlegg om å være en dum håndverker og hva man har lyst til å svare, men som man bare tenker inni seg. Følgende må sies om dette; Jeg blir frustrert fordi jeg synes slike holdninger er helt på jordet, men jeg blir ikke trist og lei og føler meg unyttig og uverdig. Hvis jeg hadde reagert slik når folk antyder at jeg er mindre begavet fordi jeg er håndverker, ville jeg a. videreutdannet meg og b. blitt så dypt såret at jeg ihvertfall ikke ville skrevet et ord om det.

Ettersom det er smått med solfylte bilder fra årets sommer, og regnvåte peoner ikke skaper riktig feriestemning, resirkuleres et bilde fra en solfylt sommer.