om fordommer og forventninger

Ok, det er ikke bare håndverkere som en gang iblant får diverse fordommer servert på sølvfat.

For når Fruen tenker seg om, så har det vel hendt at man selv  har kommet med noen mindre gjennomtenkte utsagn om tørre, tallknusende revisorer, førtiåringer som nyskilte sklir gjennom byen iført Ray-Ban og Porsche, eller ja, du vet.
I mange byer og bygder finnes det steder, gater, bydeler eller grender som på sett og vis ikke er så fine som andre områder, og hvor man ikke har det minste lyst til å bosette seg eller la sine barn vokse opp. Ikke fordi det tilsynelatende er noe galt hverken med hus eller naboer, skolen kan ha godt renommé og nærbutikken har fersk og fin frukt, likevel det noe som hefter, noe vi ikke vil være en del av.
Og man undres, er det det ukjente, det vi ikke vet noe om som skremmer og frastøter oss? Eller er det det vi har hørt, de hviskende halvsannhetene som serveres over kaffekopper, under paraplyer og bak bibliotekets reoler?

Hvor ofte lar vi ikke inngrodde fordommer styre oss i møtet med nye mennesker?

Og hvor ofte lar vi ikke de samme fordommene ødelegge for spennende bekjentskap og nye opplevesler?

Noen ganger kan man møte mennesker igjen og oppdage at den stilleste jenta i klassen overhodet ikke er et nek, men en reflektert dame med infam humor og felles engasjement for vesker og Sigrid Undset. Og man kan tenke; hvorfor visste jeg ikke dette da vi var unge?

Eller mammaen i skolegården som alltid ser litt sur ut og ikke hilser kan vise seg å slettes ikke være en åndssnobb som ser ned på skjørtekledde sydamer men tvertimot være en mamma som er like sjenert som deg selv...

Noen ganger leder vi våre barn mot andre barn. Barn av mennesker vi selv trives sammen med, barn vi tror våre barn bør passe godt sammen med. Og så river vi oss i håret og gremmes når barna overhodet ikke vil omgås, og vårt eget barn kommer hjem med en helt annen, som vi av ulike årsaker ikke har like mye sympati til overs for. Men er det riktig?  

Vi liker smilende mennesker bedre enn de sure, vi liker de barna som spiser maten de får servert og vi liker mennesker som ligner på oss selv.

Kanskje burde vi bli flinkere til å se verdien i at folk er forskjellige, at andre mennesker med annen tro, andre måter å løse livet på, kan tilføre oss nye impulser og gi oss et rikere liv?