to versjoner av samme formiddag

I formiddag, et helt annet sted enn i fruehuset:
En stadig mer rastløs Frue vet at det er noe hun har glemt. Noe er galt der hjemme. Spørsmålet er hva...Har man latt komfyren stå på? Nei, den ble sist brukt i går og dessuten slår den seg av på eget initiativ. Samme med fjernsyn, og radio. Vaskemaskin har hvilt siden lørdag, den har man også kontroll på. Strykejernet kanskje? Ja, det kan hende...Eller, nei det har heller ikke vært i bruk på morgenkvisten.
Det kan være en av de søte små som har glemt gymtøy, matpakke, skolesekk?
I sannhet, det er ikke lett når tankene begynner å kveile og kverne. Mest av alt vil man koke sammen en syltynn unnskyldning, la møte være møte og reise rett hjem for å sjekke hva som er galt...

På samme tid, i Fruehuset:
jeg kan ikke tro det altså. Jeg er helt alene, og jeg har vært det lenge. Ok at matmor tester meg hvis hun skal på butikken og kjøpe egg. Men så lenge da dere, dette er en enorm tillitserklæring. Dere skjønner, da jeg var en lystig liten valp viste det seg at jeg ikke takler ensomhet noe særlig. Da trøstespsier jeg. Og siden jeg ikke klarer å åpne hverken kjøleskap eller matskap, så spsier jeg sko og anet tilbehør. I mengder. Eller dere, vi tar den i fortid. Jeg spiste.
For nå er jeg voksen og vettug og har ikke spist så mye som en knapp på flere måneder , så nå kan jeg snart slippe det hersens buret. Og, stenge en vaktbikkje inn i et bur...Hva gir dere meg. Hvordan kan jeg vokte hus og heim når jeg er bak lås og slå?
Men huff, nå kjenner jeg ansvaret tynge. Matmor tester meg, det er helt klart. Best jeg bare legger rmeg helt stille og sover. Men den sofane kunne vært mykere, tralala. Hvis jeg henter den puta der, og det teppet her og så ordne rog fikser jeg litt og så går det bra.

En time senere, i Fruehuset:
Fylt av bange anelser svinger man inn på gårdsplassen, venter halvveis å se huset rasert og diverse blålysbiler ventende. Men alt er stille. Faktisk helt stille. Ikke en gang en bjeffende hund i buret. For hvor er hunden?

Åja, det var det man hadde glemt...
Og mens Laika innbitt kniper igjen øynene, i tidenes mest patetiske forsøk på å etterape søvn, er man  lettet over at hun ikke har gjort noe verre enn å snorksove på den forbudte puta, under det forbudte teppet og på den forbudte sofaen...