skomakerens barn

Nei, dette skal ikke handle om bestemor som var datter av en bygdeskomaker. Derimot skal det handle om det kjedelige faktum at der det går bunader ut av huset har det en tendens til å bli få bunader igjen i huset. Og selv om Høvdingen i flere år har iført seg både bunad og bunad light ved festlige anledninger, så har han ligget noe etter på utstyrsfronten.
Selve bunaden kom som en ikke spesielt overraskende gave ved forrige runde år, med ferdigsydd skjorte i bomull. Linskjorta som skulle broderes og monteres av Fruen har det drøyd lenger med.
I år fikk han materialer i bursdagsgave. Jubelen stod vel ikke akkurat i taket da han pakket ut to meter lin, men vant som han er med måltakinger og prøvetimer på diverse ukurante tidspunkt innså han at denslags ikke syes på gefühlen alene.
Problemet har vært som følger; når setter man av tid til hyggelig, men ulønnet arbeid?
Svaret gav seg selv da det forrige uke ble stilt spørsmål ved hva slags håndarbeid Fruen hadde tenkt å fordype seg i i påskeferien. For, det skal ikke stikkes under en stol at selv om Fruen synes det er aldeles strålende å sy eller strikke kveld etter kveld, så synes enkelte andre i den nære og kjære familie at det er lett frustrerende å se pannebrasken til sin nære og kjære kveld etter kveld. Derfor fant man ut at det ideelle påskearbeid for sene hyttekvelder ville være Høvdingens stasskjorte. For hvem ville vel klage når innsatsen kommer en selv til gode?

Og om dere undres på hva man mener med bunad light; bunadslipset fra Sptzbrgn! Ideelt i situasjoner der Fruen drar på seg bunaden mens Høvdingen synes det blir for mye ull og tull.