en vår uten hår

Jeg er i virkelig vårstemning for tiden. Ute smelter det frem både det ene og det andre, inne er det solstriper både på gulv og i sofa. Og solstriper er bare såååå lekkert å sove i. Jeg ruller rundt og varmer jeg framme og bak og kjenner sevja stiger og livsgleden sprudler.
Men selv om alle årstider har sin sjarm, så finnes det også lumske baksider. Og nå er det visst på tide med en liten vårpuss av meg. Ikke neglelakk, ansiktsmaske og den slags som matmor fabler om, men en altomfattende napping av pels. I motsetning til mange andre hundetyper røyter jeg ikke. Jeg legger ikke igjen stive hår over hele huset og i vannskåler, sofaputer og på ullgensere. Jeg må sitte i en armkrok og bli plukket for hår. Høres koselig ut, ikke sant? Sitte der, trygt og godt og få en liten godbit mens søppelposen blir fullere og fullere mens jeg blir stadig tynnere og tynnere. Bare velstand? Å nei du. Det finnes ømme punkt, kjänsliga ställen, der ingen never burde nappe. Rundt halen for eksempel...Huffameg. Da skulle jeg ønske det fantes et ømt og kjærlig hundespa som disse menneskene sendte meg til, for full overhaling, ros og kos.
For det skal ikke stikkes under en stol, ros og kos her hjemme er vel og bra, men enda bedre når det kommer fra fremmede.