to sider av en stakk

I Barndommens dal hadde vi et kjøkkensett i engelsk broderi. Hvitt på hvitt, med hull og tungekanter. En gang i tiden hadde det prydet vakkerkammerset på morfargården, i vår barndom prydet det kjøkkenet.
Broderiene var vakre, duken konstant nystrøket. En gang oppdaget mor at den unge Fruen stod og krøllet sammen duken, for å se om den i det hele tatt kunne skrukkes...
Og en annen gang, da vevtanten var på besøk lærte hun Storesøster å se forskjell på rette og vrange, ettersom duken tydeligvis hadde blitt lagt på med gal side opp.
Slik skulle det være, vrangen skulle være like fin som rettsiden. Alle prektige brodøser vet dette, og bruker mye energi på flotte trådfester og minimale trådsprang.
Så kommer man på kurs og skal brodere bunad, og det store spørsmålet dukker opp:
Hvor fin skal vrangen være? 
Ingen ville finne på å montere denne nordlandsbunaden med vrangen ut, men motivet er gjenkjennelig og trådsprang er innenfor det akseptable.
Fruen mener at rettsiden er viktigst. For ja visst skal det være pent inni, men fokuset er på det synlige. Om noen bretter opp stakken din for å se på innsiden kan du med god samvittighet knipse dem over fingrene. Få mennesker har noe å gjøre oppunder andres skjørt.
Men jo penere vrangen er jo lettere er det å stelle og stryke. Og den største jobben gjør man mens man broderer. Trådender festes fortløpende for å unngå fastsydd tjafs som ikke kan fjernes, og om du syr et par sting i feltet du skal brodere sitter tråden like godt som om du knytter en prektig knute og lar den henge på baksiden.