Vips var det over

Om ikke mange timene er 2010 historie. Fru Storlien har svingt seg både hit og dit, og her er noen av høydepunktene:
Januar
venninnetur til Stockholm, to store og to små. Selv om de små mener vi prøvde å drepe dem med milelange vandringer i svensk snø og kulde har de store planer om neste tur.
Februar
Det var slettes ikke så vanskelig å fylle førti. Atskillig vanskeligere var det å brette ut egen sorg og savn etter Storesøster over flere sider i lokalavisa. Det som skulle vært et lite innslag i en større artikkel viste seg å bli hele oppslaget. Og, for første gang var Fruen borte fra mann og barn i seks dager. Det gikk bra det også...
Mars
Hva skjedde egentlig i mars? Hm, jo det ble visst blogget en del om livet og sånn, samtaler med de søte små, friske kunder og generell bunadetikk. Sistnevnte var også en gjenganger i
April
Alle tradisjoner kan endres. Påske ble feiret i Gøteborg, ikke på hytta i Barndommens dal. Det var fint det også, men neste år er vi tilbake. Og resten av tiden ble det sydd, snakket og skrevet om bunad, noe man også gjorde i
Mai
Ingen bunadtilvirkere med respekt for egen arbeidstid og inntjening bør arrangere førti-årsdag i mai. Men jammen gikk det fint det også. Queenie fylte åtte år, og vi har ikke lenger småunger i huset.
Juni
Farmor feiret 75-årsdag, for første gang på mange år var absolutt alle samlet. En fin dag å tenke tilbake på Sommerferie, planlegging av den ordentlige sommerferien som kom i
Juli
To uker under Spaniens sol. To uker med gode venner, god mat, godt i glassene og godt humør gav gode minner.
August
Barndommens dal, skolestart og som alltid, mye kortere tid til høstkonfirmasjonene enn hva man innbiller seg i juni.
September
Farfar døde på sin egen 83-årsdag. Og atter en gang lærer vi at det å dele sorg, og snakke med de søte små om dette vanskelige emnet er viktig og riktig.
Oktober
Sykurs hvor to av deltakerne viste seg å være superhyggelige bloggedamer. Det å holde kurs kan være skremmende når man har "kjentfolk" påmeldt. Angsten for hva disse damene kunne finne på å skrive viste seg å være ubegrunnet. Det virker som de begge ble venner med symaskinene.
November
London med Bataljon Telemark. ikke den militære, men Høvdingens gode venner og deres respektive.
Vårens kurs planlegges, sønnen finner ut av det å bli kokk ikke lenger er aktuelt og satser nå på en karrière som industridesigner.
Desember
Juleverksted, ekstrajobbing i Tigerstaden, jul og hygge med slekt og venner. Desember som gjerne fremstilles som stressmåned nr. 1 behøver slettes ikke bli en orgie i kaos. Det meste kan planlegges, og mye kan faktisk også droppes. Te og kjeks i sofaen kan gi like gode minner for de søte små som det å halse rundt og jakte på små ekstragaver til kreti og pleti. Og så fylte verdens beste juleglede, Woody, tolv år.

Og helt til slutt, etter denne kortversjonen av et år, gjenstår bare en liten, men veldig viktig del av det hele:

Tusen takk til dere som svinger innom her, som leser og kommenterer.

 Dere har vært med på å gjøre 2010 til et strålende år

Takk for det!

Vi fire tobeinte og den ene firbeinte ønsker dere en fin kveld, en god avslutning på dette året og en fin start på det nye ( som heter totusenogelleve)

veien videre

Fru Storlien har snart eksistert i to år. Woody og Queenie blir eldre, lystige Laika blir roligere og Fruen som trodde hun skulle blogge om håndarbeid og bunader ser at bloggen handler om ganske mye annet også. Mange kommer hit etter søk på vask og stell av bunadskjorter, mens andre kommer hit etter mer perifere søk. For eksempel har man en viss medlidenhet med de som googler ski + storlien og som sikkert har tenkt seg til et svensk skisted men som havner her. For å være helt ærlig; det er langt mellom skitipsene fra denne kanten. Noen trosser mangelen på skitips og leser videre, andre finner mer informative nettsider om nevnte tema.
Fru Storlien er for tiden inne i en tenkefase og lurer seriøst på om en liten kursendring kunne være på sin plass. Derfor spilles ballen over til dere lesere og man stiller følgende spørsmål;
Hva vil dere lese om i 2011? Er det noe man burde skrive mer om, noe det bør brukes mindre tid på og er det noe som hittil ikke har vært nevnt men som burde nevnes?

fra skuffer og skap

Blant julepynt og juleduker dukker det gjerne opp et og annet som ikke er spesielt julete. Det var ikke de store overraskelsene i år, bortsett fra et påbegynt håndarbeid som skal ende opp som en brodert pute på ca 50 * 50 cm. Hittil har man telt ut og fullført noe sånn som 6 * 6 cm.
Når julepynten pakkes ned for sesongen skal man derfor være nøye på at intet, absolutt intet, annet enn julerelaterte saker finner veien ned i eskene.
Nå broderes det et halvt korssting her og et halvt korssting der. Med denne farten har man ihvertfall ny pute om tyve år eller der omkring. Forhåpentligvis er broderte puter med halvmodne jordbær det man skal i sofen da.
Og erfaringen er som følger; det tar lang tid å finne ut hvor man er i et påbegynt arbeid.

fra grønt til glitrende

De hulkengrønne fingrene gikk tilbake til normal farge før julaften ettersom de siste restene forsvant ved hjelp av salmiakkvasking. Dessverre forsvant også deler av det ytre hudlaget og Fruen pådro seg derfor det enkelte i huset kaller knitrende gammelkonehender. I den anledning skulle man, mens man satt i en mørk kinosal gi hendene en sårt tiltrengt runde med håndkrem.
Hendene ble både glatte og velduftende, og til Fruens store forskrekkelse - ganske glitrende.
Av dette har man lært følgende;
1. små tuber kan også inneholde lipgloss.
2. Det som er lett å påføre er ikke alltid like lett å fjerne
3. Hvis du er i tvil, vent til en opplyst scene i filmen og sjekk tuben nøye.
4. Hvis du ikke tar disse tre enkle forholdsregler, invester i real størrelse på håndkremen, lipgloss i krukke og sist men ikke minst, vaskbare votter.

julepynt

Noe av det beste med jul er muligheten for å pynte hjemmet med alt man har stuet unna i skuffer og skap. Fruen henter med lett hjerte frem broderte duker, emaljerte fat og andre dekorinnslag som aldri ville fått innpass i et interiørmagasin fra dette årtusen.
Høvdingen som hadde vært minst like lykkelig i et stilrent hjem med mindre julenips teller ned til trettendedag jul og muligheten for å igjen kunne velge kaffekopp etter behov og ikke etter dekor.
Fruen har foreslått å holde jul til tyvendedag jul, men det virker som om det er uaktuelt. Den eneste andre som synes det hadde vært strålende er den firbente som har annektert juletreteppet. Hun har tilbrakt mer tid på gulvet de siste dager enn det siste året, godt innrullet i hjørnene av teppet som var hakket mer presentabelt for noen dager siden.

Om jul og bøker

Jul i Barndommens dal bestod av lange dager med ivrig lesing av julebøker. Hver høst ble årets bokkatalog finlest, og en tredelt ønskeliste ble satt opp; en del med bøker man absolutt ønsket seg, en del med bøker man hadde ganske lyst på og til slutt de bøkene man kunne leve uten men som hadde vært kjekke å ha.
Nå er ikke årets katalog like spennende. Vi har god tilgang på bokhandler og engelske bøker kjøpes på nett og kommer i pakker med ujevne mellomrom.
Likevel er juledagene preget av lesing, det har en tendens til å samle seg opp lektyre man bør gjennom. I år leser Fruen Philippa Gregory som skriver spennende historiske romaner. For tiden er det Tudortiden man fordyper seg i, med diverse avbrudd for å google diverse personer man burde ha kjennskap til men som man ikke husker helt. Det er kanskje ikke den mest høyverdige litteraturen, men interessant og lærerikt er det likevel. Klær og smykker beskrives detaljert og tidsriktig, noe som høyner leseopplevelsen. Få ting er mer irriterende enn bøker der hovedpersonene ifører seg gevanter som ikke ble oppfunnet før flere århundrer senere, eller benytter seg av utstyr som ikke eksisterte i den angitte perioden.

Og så spørs det da, hva er en god bok? Hva er god litteratur? For noen er det traurige samtidsromaner, for andre historiske mursteiner, andre igjen leser bøker der handlingen kan skrelles som en løk og stadig nye tolkninger fremstår. Fruen foretrekker den gode opplevelsen, å bli dratt inn i en verden, et univers som fenger og skaper interesse for ytterligere lesning. Noen ganger ender man opp med svenske herregårdsromaner, andre ganger Nobelprisvinnende forfattere.
Det man trenger som en virkelighetsflukt den ene dagen kan fremstå som uoverkommelig lesestoff den andre dagen, modenhet og motivasjon påvirker leseglede og ikke minst; den tiden man har til disposisjon påvirker selvsagt også valg av lektyre.
Det merkes at de søte små ikke er helt små lenger, det kan lekes og ordnes uten at mor kretser rundt som en årvåken hauk. samtidig kan det være kjekt, og beroligende for alle parter, at det er en voksen til stede. Det å begrave seg i en bok har heldigvis vist seg å være vel så lurt som å strikke. Av en eller annen årsak tror de visst det, de søte små, at en lesende person er blind og døv for alt som skjer. Mangt og meget kan derfor læres i slike stunder...

om duker og kalde tær

Juleduken holdt nesten et døgn før den måtte i vaskemaskinen. Tilbake på et bart bord står to nisser og en snømann og fryser på understettene. Siden det ikke er ventet besøk inn døra resten av dagen frister det mest å spare den rene duken til etter frokost i morgen...Og nå som Woody har fylt 12 år og det andre barnet også vokser til kan man alltids håpe på noen julehøytider med rene duker om ikke altfor lenge. Ja for det er selvsagt aldri Fruen som søler, mister serveringsbestikk eller feilregner høyde på glass ved sending av fat. Neida, slettes ikke...

Endelig!

Så skjedde det endelig, det Queenie ikke trodde ville skje; det er julaften! 

Ventetiden er over, alle forberedelser er gjort og alt er klart for fredfylte dager med de nære og kjære.

Fruen ønsker dere alle en velsignet julehelg, fylt med fred, nye og gamle minner og høytid. 

Dagen før dagen

Flekkevis og delt skjer det. Små biter av jul føyes sammen og i løpet av dagen og kvelden blir det jul i huset. Mye skal ordnes, men ennå er dagen ung og en av tradisjonene fra Barndomens dal er at mor holdt på både lenge og vel etter at vi små hadde blitt sendt i seng. Lykken var å snike seg inn i stua igjen, når man egentlig skulle ha sovnet for lengst, og se hva hun holdt på med og kanskje få lov å hjelpe litt. Slik har vi det også, de siste bitene faller på plass den gylne mammatimen etter at de andre har gått til ro. Duker skal på plass, den siste pynten skal settes frem og helt til slutt skal mor sette seg pent i sofaen med et ørlite glass portvin. Ja, vi liker jul.

julestrømper

På kalenderen henger bare to stusslige twistbiter igjen og venter på å plukkes. Venner som har vært innom har uttrykt sin bekymring for de søte små som får så stusslig lite på Julaften. Årsaken er imidlertid ikke at vi synes de får nok denne dagen, men at vi denne dagen bruker julestrømpene.
Queenie fant dem fram for flere dager siden. I den anledning må følgende sies; om noen savner noe kan dette barn lånes ut ettersom hun er den rene sporhund når det gjelder å søke opp fortapte og bortgjemte gjenstander.

Julestrømpene ble tatt i bruk for et par år siden. Sydd av ullfilt og dekorert med diverse rester. Og om noen reagerer på bokstavene på strømpene så er det slik at Woody og Queenie egentlig heter noe annet. Ikke veldig annerledes, men litt...

om kaker og kjærlighet

Liten og rund var hun, spretten som få og evig opptatt av kvinners liv og deres muligheter. Som gift småbarnsmor tviholdt hun på retten til å ha sin egen systue, og hadde gjerne lærlinger for å gi andre kvinner muligheten til et levebrød.
Både hun og mannen var avholdsfolk, de var opptatt av å te seg pent og de var en pen familie. De ble godt likt i den lille sørlandsbyen de bosatte seg i etter at byen de bodde i før brant.
Ja, slik var historien. Selvsagt var det noen ymt om at det også fantes en annen mann, og et barn som ikke vokste opp. Og hvordan var det egentlig med denne bybrannen, var ikke den tidligere?
Og så nøstes det i arkiv og blant gammeltanter. Sakte endrer historien seg og blir levende. Hun giftet seg ung og fikk to sønner før byen brant og mannen forsvant. Ikke i brannen, men til Junaiten. En sønn døde, den andre levde opp. Skilsmissen ble innvilget i 1907. Da hadde hun truffet han hun valgte selv, den svenske enkemannen. Ny by, nye muligheter, nye barn.
Det ble et bedre liv for dem alle. Men samme hvor godt det var så nektet hun å slutte å jobbe. Samme hva han sa så tviholdt hun på sikkerheten i å ha noe å falle tilbake på.
Det ble bakt til jul i denne familien som i andre familer, men en ting var de alene om; ekebladene som var en vanlig småkakesort der omkring var ikke runde. Den svenske blikkenslageren laget en dag en egen form til sin kone. Hvorfor vet man jo ikke, kanskje hadde han tid til overs? kanskje hadde han lyst til å overraske henne? Eller syntes han rett og slett at et ekeblad skal se ut som et blad og ikke en runding?

Fruen har tre salighetsting etter oldemor; skreddersaksa, en bluse ( så rund kan hun da ikke ha vært) og formen til å lage ekeblader med. Og så håper man at det i ryggmargen ligger litt av arven, viljen til å gå på og ikke bøye av.

kvelden før kvelden før kvelden før kvelden

 

Plutselig gikk det opp for Fruen hvorfor konditorer ofte bruker engangshansker når de lager marsipan. Her sitter man med grønnmelerte hender og ser ut som man har vært i et heftig møte med Hulken...Forhåpentligvis forsvinner det verste i morgen når huset skal vaskes. Hvis ikke må matchende neglelakk anskaffes. For selv om Alexander Kiellenad så vakkert skrev at håpet er lysegrønt så gjelder vel ikke det samme for tørre knoker?

Men grønne fingre eller ei, nå ligger marsipanen til tørk på kjøkkenbenken. Den lystige og forslukne ligger utstrakt foran kjøkkenbenken og det mangler bare et kakeslag før Fruen føler at husmorære er sånn noenlunde innen rekkevidde.

ingen planer?

Ettersom den sjette sans ikke er spesielt sterkt utviklet tyr Fruen gjerne til den syvende når avtaler skal gjøres. Derfor starter man hver høst jakten på den ultimate almanakk for påfølgende år. Den skal være liten, men med plass til å skrive litt hver dag. Den skal være pen å se på, slik at det ikke er flaut å dra den opp av veska når man er ute blant folk. Den bør være lett gjenkjennelig, både når den ligger i bunnen av en veske og på kjøkkenet eller systua.
Det ble en limegrønn Moleskine i år... Høvdingen lurte ganske riktig på om man ikke hadde noen planer for neste år, med tanke på bokens størrelse. Men jammen rommer den mye, og så sant man ikke har mer enn tre ting på tapetet hver dag går det nok fint.

Og når man likevel surfet rundt i nettbutikken deres kunne man like gjerne kjøpe med en av notisbøkene med Knøttene på. For å ha litt igjen for tidsbruken.

om trasige dager

Nei, det skal ikke handle om filler, men om disse dagene hvor alt går på tverke og ingen ting går som planlagt. Syke barn må hentes og deretter oppvartes selv om de kvikner til fortere enn Lasarus, den våte hunden sniker seg opp og ruller seg i rent sengetøy. Noen har glemt å godsnakke med symaskina og posten inneholder vinduskonvolutt etter vinduskonvolutt.
Disse desemberukene som skal være fylt av fredfull pusling og tindrende forventning kan fort vekk bli en svenneprøve i tålmodighet. Postkassa fylles av reklame, i selskap med nevnte vinduskonvolutter, fjernsynet er enda fullere av reklame enn ellers og de søte små gripes av et altomfattende begjær etter å eie, eie og atter eie. Å ta dem med på hyggelig julehandel for å finne gaver til andre er en blandet opplevelse for samme hvor de ser er det fristelser og nye ønsker. Og det er ikke alltid så lett å forstå hvorfor man ikke kan få noe NÅ, hvorfor man må vente i enda flere dager.
Fruen har lagt seg til en vane når de søte små er vrange og motskapte som det heter i Barndommens dal, og etter hvert har de søte små skjønt at når de ikke lenger heter Woody, Queenie og Laika, men går over til å være Ydoow, Eineeuq og Akial, lønner det seg å spille på lag. På slike dager kan det være lurt å gi mor den siste klementinen, tilby seg å lage god te og ellers forholde seg pent og rolig på egne rom og rydde til jul.
Det verste med disse dagene er skammen etterpå. Skammen fordi man mest av alt vil være en god mor, av den sorten som baker med en hånd, koker kakao med den andre, smiler og forteller og bygger opp mot den gode, glitrende julestemningen. Og skammen fordi man ikke alltid makter å være den avbalanserte voksne, den som fikser alt, forholder seg nøytral men likevel støttende til hverdagens utfordringer, mekler med lys stemme ( uten å tippe over i falsett ) når det krangles om stumpeski og hvem som skal klippe ned dagens kalendergave.

På slike dager drømmes det om en fremtid som reisenisse, en som kommer og går mens andre tar seg av hverdagen. Men så kommer kvelden og de søte små trekkes mot mor og hvisker fram små ønsker om prøvesmaking av julekaker. Sakte tipper verden tilbake i sin vante gang, navn snus tilbake til normalen og mens to små sendes i seng før siste skoledag før jul puster Fruen dypt inn og enda dypere ut og håper det ikke er disse dagene de husker når de blir voksne.

Surre, surre

I stua surrer et stk kvalmt barn, i vaskemaskina surrer to langluer som forhåpentligvis blir akkurat passe mindre. Fruen surrer ikke mye, bare litt som Woody sa da han var liten.
Tråder skal nøstes opp og festes, nåler skal samles sammen, arbeidsbord skal ryddes og senest kl 12 i morgen formiddag skal systua være polert og ferieklar. Og ytterst i venterekka skal det henge en kjekk liten jobb, en sånn som er ytterst velegnet til å starte det nye året med.

Og mens det ryddes og ordnes og fikses under man i sitt stille sinn på følgende; er en barnemage innstilt slik at den varer akkurat ikke fra ferie til ferie? For det er da vitterlig slik at minst et barn klapper sammen med mageondter og andre lidelser rett før skoler og barnehager stenger for sesongen og foreldre likevel har fri og god tid til å ha syke barn? Eller er det bare her i huset...

langt og lenger enn langt

Neste år skal man i god tid før 1.desember sette seg grundig inn i årets juleserier på barne-tv. Litt for sent oppdaget husets jentunge at hun trenger en langlue mer enn noe annet. Jo før jo heller og ihvertfall før siste skoledag. Lua skal brukes sammen med nissekjolen som bare mangler noen perler hist og her, og sette barnet i henrykket julestemning.

Dessverre var man naiv nok til å spørre Woody hva han syntes om langluer...Og du vet, når han på snart 12 år smiler lurt og sier tja, ja, det hadde vært fint det ...hvis du har tid da mamma.

Så nå strikkes det. Det har i den anledning vist seg at Fruen ikke er den i huset som er størst motstander av klirrende settpinner. Høvdingen misliker dette enda mer, særlig når man samtidig prøver å se noe vettugt på fjernsyn.
For selv om vi ikke er tilhengere av å øse ut alt det de søte små hjerter begjærer så er det noe helt annet når ønskene er mammalaget, da tøyes strikken langt ut i små nattetimer.

om barn og blide bilder

Smil etter smil etter smil. På det ene bildet smiler den ene, på det neste bildet smiler den andre, på det tredje smiler begge men med øynene tett knepet igjen. Den mest samarbeidsvillige var overraskende nok den firbente, men det kan jo også ha en sammenheng med at vi stiller lavere krav til julesmil hos henne og at de andre to ikke lar seg bestikke med halvgamle servelatskiver.

Det hadde sikkert vært enklere å ta bilder av Woody og Queenie hver for seg og satt sammen en flott collage. Men så hadde man klart å få dette bildet på netthinna da, av den harmoniske gjengen i matchende klær, og da må man i det minste prøve. 

De ordentlige bildene har et annet utsnitt, med større fokus på deres blide åsyn og minimalt fokus på slaskete joggebukser. Men til Fruens forsvar; for å bevare den behagelige morgenstemningen mens man tar bilder kan det være nok å forlange skifte av bekledning oventil. Å henge seg opp i kvaliteten på de ytre benklærne kunne ført til sterke mishagsytringer, og da ville man fort vekk endt opp med at samtlige bilder egnet seg best i utsnittet som her er vist.

om bøker og forfattere

Dagene går fortere og fortere. Det skyldes ikke bare mørketiden men også at det nærmer seg jul, med alt hva det innebærer av planlegging. Derfor har den hyggelige utfordringen som dalte ned i skjul her forleden, fra hyggelige Synline, blitt liggende godt skjult. Nå er det imidlertid på tide å børste støv av den, og fortelle om tre bøker / forfattere som har betydd mye for Fruen.
Det er vanskelig å unngå Sigrid Undset på en slik liste, men samtidig skal hun unngås i dag. Ikke fordi hun ikke er viktig for Fruen, men fordi hun trekkes frem en gang i blant uansett. I dag skal det heller fokuseres på andre forfattere som hver på sin måte har vært og er viktige for Fruen:
1. Bernhard Severin Ingemann
Jaja, så var man et slikt barn som satt med snuten i en bok. I Barndommens dal var skolebiblioteket tredelt, en del for de minste klassene, en del for de mellomste og en del for ungdomsskolen. Enkelte lesehester leste seg gjennom de forskjellige delene før man rykket oppover i klassene, og Fruen har gode minner fra de timene hvor hun ble låst inn på avdeling for neste trinn og kunne fordype seg i de skattene som befant seg der. Men B.S. Ingemann fant man ikke der. Han ble oppdaget på folkebiblioteket, som i sin tid hadde overtatt bøkene fra bygdas folkeskule. I et hjørne fant Fruen en samling ridderromaner, og bibliotekaren lånte villig ut Valdemar Seier, Erik Menveds barndom og andre fortellinger fra Danmarks tilblivelse til en bebrillet frøken med leseglede og historisk interesse. Disse bøkene ble lånt flere ganger og muligens var man den eneste som lånte dem. De gav inspirasjon til egne skolestiler ( muligens var inspirasjonen tidvis litt vel noen ganger), og førte til en glede over historiske romaner som fremdeles holdes ved like.
2. Anne Tyler
På åttitallet, da mor hadde kapitulert fullstendig og gav fritt leide til alle bøker i bokhyllene ( med unntak av Sommeren med Monika som ligger stuet vekk på loftet ennå grunnet uhumske skildringer av bringebærrøde brystvorter og andre kroppsligheter) kom Anne Tyler for første gang ut på norsk. Denne amerikanske forfatteren har etter dette vært en av favorittene. I den grad det finnes noe slikt som gjennomsnittsmennesker har hun en egen evne til å ta leseren med bak fasaden og presentere et persongalleri som du føler du kjenner. Her er dagligliv i Baltimore og omegn beskrevet slik at Fruen får lyst til å flytte dit, samtidig som hun er glad for at hun ikke bor der. Her er ikke de store tragediene eller de voldsomste svingningene i livsstandard, her er det vanlige mennesker som skal finne ut av hvordan et liv skal leves.  Fruen synes flere av hennes bøker bør oversettes til norsk!
3. Lily Daché
Fruen har et halvår bak seg i modistfaget. Etter å ha tatt svennebrev som buntmaker skled man over til neste fag og fikk praksisplass i en hattesalong. Sjefen var meget inspirert, vi drakk pulverkaffe og røykte som skorsteiner på bakrommet og sydde hatter og hårbånd og annen pynt.
Det finnes ikke mye litteratur om dette faget, i likhet med mange småfag der utøverne har vært mer opptatt av å jobbe enn å kartlegge livet sitt. Men det skulle finnes en bok, en selvbiografi av den kjente fransk-amerikanske modisten Lily Daché. Talking through my hats het den og var  i likhet med mange andre halvgamle bøker umulig å få tak i. Så døde Storesøster, kreativiteten tørket inn og praksisplassen forsvant. Sommeren etter var vi i California med de gamle fra Barndommens dal, for å se stedet der Storesøster døde og på en måte gå der hun hadde gått og der hun hadde blitt båret. Vegg i vegg med begravelsesbyrået i den lille solsvidde byen lå den lokale Goodwill-butikken, og Fruen som vanskelig går forbi en bruktbutikk sveivet innom. Der stod  Talking through my hats av Lily Daché og ventet. En dollar kostet den. Sånn i ettertid er det ikke verdens mest velskrevne bok. Det er langt mellom de faglige løsningene og som lærebok er den helt uegnet. Så hvorfor er den likevel viktig? Jo, fordi den ble funnet der og da. Den ble, om enn patetisk, et bevis på at selv på de svarte dagene kan små lysglimt finnes, og at noen ganger går drømmer i oppfyllelse.

Så spørs det da, hvem man skal glede med en videresending nå like oppunder jul når de fleste sikkert er opptatt med juleaktiviteter og den slags? Kanskje ikke den mest populære tiden av året å motta utfordringer på...Men vi tar sjansen og utfordrer herved fine, flittige damer til å fortelle om sine forfattere/bøker:
Mammaogmer, Mammadamen, Prinsessen av Makedonia, Elisabeth og så, ikke de tre vise menn, men tre vise kvinner! Kanskje kjenner dere alle disse damene, kanskje er noen av den nye bloggnavn. Isåfall, ta turen innom. Her er det skriveglede og livsglede, inspirasjon og tankevekkende innlegg.

Dagens tips - pepperkakehus

Det er noen år siden de artistiske pepperkakene vek plassen for kaker pyntet med stor åpning i glasurposene, rike mengder nonstop og glorete farger i friske kombinasjoner. Kort sagt, de søte små overtok ansvar for pynting.
Samtidig oppstod behovet, eller ønsket, om pepperkakehus. Helst flere pepperkakehus, et til hver og kanskje et felles. Nå burde man selvsagt fortalt om de sinnrike kreasjonene vi lager, men man kan vel likegodt krype til korset og vedgå at her kjøpes byggesett.
Dere har vel allerede nå skjønt at dette ikke vil handle om de mest avanserte tipsene, men som Fruen jevnt og trutt gjentar på kurs og i andre sammenhenger; jeg er litt lat så her går vi for enkle og tidsbesparende løsninger.
Derfor, dagens tips kommer fra en middelmådig, men stadig optimistisk, husmor:
1. Om du, som vi, kjøper byggesett: Kjøp et ekstra sett, det hører med til sjeldenhetene at alle deler i et slikt sett er hele. Om du har et ekstra sett i hus går jobben lettere( du slipper å kjøre bygda rundt i jakten på et ekstrasett)
2. Pynt delene før montering, da renner ikke all pynten av og ligger som klumpedumper langs hushjørnene.
3. Smelt karameller! Den meget observante gullsmedonkelen ringte i fjor, etter å ha hørt følgende tips på radioen: Sett sammen huset med halvsmeltede smørbukk-karameller. Mye , mye enklere enn smeltet sukker og gjør overhodet ikke vondt å få på fingre, armer og andre ekstremiteter.
Vi monterte med karameller i fjor, og gjett om vi gjør det i år også! Resten av karamellene kan selvsagt spares, eller fortæres i nattens mulm og mørke av den som steller til jul.

Dagens utfordring

I dag skal ikke Fruen klippe eller sy. I dag skal man isteden befinne seg på den andre siden, og bedømme andres klipping og sying.
Det er ganske lurt det de gjør på den videregående skolen hvor Fruen tidvis vikarierer, de bruker sensor på tentamen slik at elevene venner seg til dette i god tid før eksamen. Fint er det også for elevene å få en vurdering fra en annen enn faglærer, for selv om vi stort sett er rørende enige om karaktersetting er det kjekt med en annens oppfatning i tillegg.
Høyhælte sko er funnet frem. Enhver sensor med respekt for seg selv må vel klapre rundt på den slags fottøy? Hårknute ble det derimot ikke, etter å ha fått stusset vekk noe sånn som ti cm hos frisør får lokkene henge fritt i en patetisk happy-hippie-variant som sikkert myker opp inntrykket fra hælklapringen.
Og som dere sikkert skjønnner siden hovedfokus er på hvordan sensor bør se ut, så er ikke Fruen veldig vant til denne jobben! En forstandig pedagog ville sikkert tenkt mer på den faglige bedømmelsen...

Blindestrikk

Helgen ble tilbrakt i Barndommens dal, som best nås ved bruk av bil. De søte små fordriver tiden i baksetet med film og munter passiar, Høvdingen kjører og Fruen strikker. Selvsagt kunne de voksne byttet plass, men ettersom vi da ville brukt mye lenger tid grunnet Fruens vegring mot forbikjøring der det er mindre enn tre kilometer sikt holder vi oss stødig på vante plasser.
Turen oppover ble brukt til øvelse i å bli enda mer svaksynt enn man allerede er; perlestrikk i halvmørke etterfulgt av perlestrikk i helmørke. Forhåpentligvis slipper man å livnære seg som blind strikkekone, men det er j kjekt å kjenne forskjell på rette og vrange masker ( i tillegg til å kunne telle rett, vrang, rett, vrang)
Det befinner seg en dobbel omgang litt ovenfor spissen, men inntil videre forblir dette skjerfet lite salgbart og vil mest sannsynlig havne rundt egen hals. Mor i Barndommens dal så feilen med en gang, og ville ha rekket opp alt. Fruen henviser til følgende lærdom fra muslimsk teppeselger; det er ene og alene Allah som er ufeilbarlig, å lage et helt feilfritt produkt ville være å spotte Ham.
Selv for oss ikke-muslimer kan dette være nyttig å huske på! Men om man klarer å beholde et innslag av dobbel perlestrikk gjenstår å se.
Årsaken til spissen er forøvrig latskap. Her strikkes det gjerne etter innfallsmetoden, og da kan det være vanskelig å anslå høvelig bredde på et skjerf. Istedenfor å legge opp, strikke og rekke opp, for så å gjenta prosessen begynner Fruen med tre masker og øker jevnt til ønsket bredde er oppnådd. Av erfaring og tidligere garnmangel vet man at det er lurt å ikke feste løse ender slik at man vet når det er på tide å begynne fellingen i den andre enden...

En passe mengde hjelp

Det var slik i oppveksten at når Fruen stod fast i et av matematikkens mysterier  trådte Storesøster hjelpende til med sin tre år eldre ekspertise, sin matematiske hjerne og sin glede over å formidle den kunnskapen hun hadde. Det endte som oftest med ville beskyldninger fra lillesøster om overkjøring og briefing med hva Storesøster kunne. For det er ikke alltid så lett å ta imot hjelp når den andre er så uendelig mye flinkere og bobler over av alskens løsninger som for noen fortoner seg enkle og selvsagte men som bare blir virrvarr i en annens hjerne.
Noen ganger lurer Fruen på om de søte små har det slik når hun plasserer dem foran broderirammer, med strikkepinner eller syutstyr. Kanskje blir det for lite tid til å prøve og feile på egen hånd når mamma står klar med sine råd og tips og forenklende metoder? For selvsagt er det fint å lære tidsbesparende måter å jobbe på, men for å ha glede av disse metodene må man først beherske grunnteknikkene.
Med dette i tankene klarte Fruen å holde seg på passe avstand da Queenie etter forrige ukes juleverksted erklærte at nå, nå skulle hun sy en bamse.
Frøkna ble utstyrt med saks, penn,filt og sysaker. I løpet av kort tid så en bamse dagens lys, nesten uten hjelp av mamma. Og selv om det kanskje kunne vært valgt enkelte andre løsninger så ble det Queenies produkt, hennes sting og hennes tanker. Dermed er alle fornøyde, Queenie planlegger produksjon av bamseklær i juleferien og Fruen ser for seg innføring i grunnleggende broderiteknikker.
Antagelig er bamseklær det lureste...

Drømmen om en lusseskatt

Som vel de fleste har erfart går livet sjelden på skinner hele tiden og derfor må enkelte avsporinger og omkjøringer påregnes. For tolv år siden satt en fødeklar og juleklar Frue og ventet, og ventet. Terminen var den 13.desember og ettersom man i disse dager ikke visste om det var gutt eller jente som skulle komme, var Fruen overbevist om at en liten Lucia var i vente. En liten Lucia mend stjerneøyne og sølvklar sangstemme, et naturlig førstevalg som frontfigur i ethvert Luciatog.
Ingen hadde vurdert muligheten av å gå noe særlig over termin. Mor i Barndommens dal hadde pent og pyntelig levert til fastsatt tid når hun skulle føde og siden Fruen også er sånn passe ordentlig av seg var det planen her også.
Ergo var det meste klappet og klart i god tid før den store dagen. Det var bare det, at den store dagen kom og gikk mens den store magen  forble på stedet hvil. Snille naboer inviterte til juleverksted og pepperkakepynting, Høvdingen luftet sin Frue med imponerende tålmodighet og Fruen selv , hun var gretten.
Nå kom han jo etterhvert, han som ble en juleglede og ikke en lusseskatt. Men hver Luciadag tenker Fruen tilbake på de planene man hadde den gang man var ung og naiv og trodde en termin var ensbetydende med sluttdato. Og så lover man seg selv at følgende aldri skal ytres når man møter bekjente man vet har gått over termin - har du ikke fødd ennå? For det kan man stort sett alltid se...

Gode foreldre sier også nei

Det dukker stadig opp reviderte ønskelister, både på papir og pr. epost. De søte små finleser reklame, snakker med venner og nye ønsker tilføyes mens andre forsvinner. Uten å slukke lyset i øynene deres, eller forventningene i hjertet må man på en hyggelig måte forklare at ønskelister oppfattes som veiledende og ikke som bestillinger. Det må også oppklares at ingen ( kanskje med unntak av enkelte dollarmillionærer) får alt de ønsker seg til enhver tid, og at det nok ikke ville vært så morsomt heller om alle ønsker og behov ble dekket omtrent før de var uttalt.
For tenk om vi alltid kunne løpe og kjøpe alt hva hjerte og hjerne begjærer, uten tanke på pris, plass  og nytteverdi. Hva skulle vi ønsket oss da? Etterhvert måtte da dette blitt forferdelig kjedelig? Historien om kong Midas nevner vi ikke mer ettersom vi kom til et punkt hvor de søte små rullet med øynene bare navnet ble nevnt...
I Barndommens dal var et av høstens høydepunkt den årlige katalogen over årets bøker som Fruen leste fra perm til perm, og brukte som veileder når ønskelister ble skrevet. Men å få alt som stod der, i tillegg til noe fornuftig og noe ufornuftig, det var vel aldri i noens tanker.
Her har vi for tiden en aldri så liten diskusjon gående, om behovet for et spill ved navn Call of Duty. Så vidt Fruen kan forstå handler dette mest om å skyte hverandre fortere enn svint, og det er en aldersgrense som utelukker halve familien. Den halvdelen av familien som er gammel nok til å spille COD ser absolutt ikke vitsen. Nå er det ikke nødvendigvis slik at den som ønsker seg spillet heller synes det å leke krig er så all verdens stas, men det forslitte argumentet om de andre  dukker opp igjen og igjen. De andre spiller det, de andre snakker om hvor langt de har kommet.
Og vi snakker og snakker. For skal man la andre styre hvilke aktiviteter barna skal drive med? Er det at andre lar avkommet spille spill med relativt høy aldersgrense et godt nok argument til at man selv slipper elendigheten inn i huset?
Og hvorfor er vi så redde for å si nei når de søte små ber om noe?
Veldig ofte, når de søte små skal oppdras litt ekstra tyr Fruen til følgende argument:
Vi gjør ikke dette for å være ekle. Vi gjør dette for at du skal vokse opp til å bli et menneske andre har lyst til å tilbringe tid sammen med.
Ved å sette grenser og være tydelige på hva vi ønsker av våre barn og hvordan vi håper de skal bli som voksne hjelper vi dem mer på veien mot voksenverdenen enn om vi til stadighet føyer dem av redsel for å være de kjipe foreldrene. Selvsagt kan det ende med gråt og tenners gnissel, og ville beskyldninger om å ikke forstå noe som helst, ever. Men det å se gleden deres når de får noe de virkelig ønsker seg, eller høre et stjerneøyd barn puste Det trodde jeg aldri jeg skulle få, det er verdt noen diskusjoner ved matbordet.
Det hender Fruen forteller de søte små om saker og ting hun ønsker seg også, men som rett og slett ikke er oppnåelig. Eller at behovet er rett og slett ikke til stede. For selv en jålete sydame kan se at de høyeste. tynneste hælene fra Christian Louboutin, de er det ikke plass til slik livet er nå. Derfor forblir de et ønske. Hvem vet, kanskje får man dem en gang når livet er mer utadvendt, eller kanskje har man innen den tid funnet noe helt annet å ønske seg.
Men i det å ønske seg noe ligger også en drøm, en fantasiverden. Og den verdenen vil vi fryktelig gjerne at ungene skal få lov å beholde. De skal våkne julaften, kretse rundt juletreet og undres over hva som er i gavene uten å sitte med en bestilllingsseddel og krysse av etterhvert som papir flerres av.
De skal få føle forventning! Den gaven skal vi ihvertfall gi dem.

Jul i vårt hus

Alt nå er det tydelig at de søte små har visse motforestillinger mot at vi setter frem deres barnehageproduksjon til allmenn beskuelse. En ting er å stupe ned blant julepynten og hale frem kuler av silkepapir og limflekkede nisser, en annen side av saken er å stille det opp på hyller og skap. 

Og Fruen pakkker det ned igjen, for en viktig del av det å være barn er å vokse og utvikle seg og sine ferdigheter. Det kan være fint å se hvilke nivå man var på for mange år siden, men man må ikke nødvendigvis konfronteres med det hver dag.

Mor i Barndommens dal var en slik mor som klistret og limte og lagde julepynt med oss småjentene. Alt ble hengt opp, og år etter år ble huset dekorert med vindskeive lenker og ujevne korssting. Vel, det kom jo til et punkt hvor den oppvoksende slekt la ned veto, og bad om å bli spart for gjensynet med dorullnisser og klesklypeengler. Nå ligger sikkert denne dekoren fremdeles på loftet der oppe, og det blir en gang i tiden Fruens ansvar å fjerne disse utslagene av barnlig skaperglede. Det er vel bare julekrybben som fremdeles stilles frem, der vi av leire fremstilte Jesus og co. Den bærer preg av at Storesøster var eldre og er nøyaktig, mens FRuen hadde en mer fri tilnærming til det hele. Vi har derfor en jevn og fin Maria, en staselig Josef og et solid reivet Jesusbarn uten vanskapte lemmer, mens hyrdene er noe mer slitne og bærer preg av både et hardt liv blant sauene og en hardhendt skapelse i leire. 

Her lages det også julepynt, men i mindre mengder. Og selv om vi i januar tippet over fra en eske med pynt til to da vi pakket ned jula holder vi en ganske stram linje på hva som skal inn. 

Det er ennå lenge til julaften, og derfor også lenge til pynten skal opp. Men juletreet man anskaffet i London har allerede blitt prøveplassert her og der, for å se hvordan det tar seg ut. Men da Høvdingen mente det var for tidlig å pynte, og Queenie mente det var på tide å gi juletreet selskap med annen pynt, tok Fruen ansvar og fjernet stasen igjen. For jul er det ikke, ikke ennå. 

om fingerferdighet

Man kan aldri få for mange bøker. Fruen er heldig og kan definere ganske så mye som faglitteratur; bunadbøker, drakthistorie og håndarbeidsbøker sorteres pent i kategorien Nødvendig for faglig vekst.
Her forleden ble Annemor Sundbøs nyeste bok innlemmet i samlingen, og når bare juleforberedelsene er vel overstått planlegger Fruen produksjon av nasjonalromantiske vanter. Riktignok har man ikke kommet lenger i strikkekunstens fingerferdigheter enn til tommelstrikking i tovavotter, emn nå aner det oss at vanter står for tur.
Hittil har boka bare blitt bladd i, og lest litt i hist og her. Annemor Sundbø er en kulturformidler av rang som forteller levende og med god hjelp av sin imponerende samling gamle filler og plagg om norsk strikkekunst. Nå er jo Fruen av de som heller ikke hadde takket nei til en egen shoddifabrikk, men må nok innse at Høvdingen mest sannsynlig ikke ville sett det eventyrlige i å være medeier i en bedrift som omdanner gamle strikke plagg til varme tepper. Derfor får man nøye seg med å lese bøkene til Annemor Sundbø, og la seg inspirere av hennes modeller.

Synet av disse gamle vottene får Fruen til å tenke på tiden før Woody, når en del av det daglige arbeidet bestod i å sende garn hit og dit i vårt langstrakte land, og få pakker med selbuvotter og annen tradisjonell håndstrikk i retur. Nå er denne delen av våre husflidstradisjoner på vei ut. Man kan ikke tenke seg veldig mange eldre damer i bekjentskapkretsen som kunne tenke seg å strikke bladvotter for salg. Da er det jo bra at det kommer en bok som gjør det mulig for oss å lage vottene selv!

Oioi, eller voi-voi?

En ting er å strikke lue til den fribente. Det gikk sånn noen lunde. Ihvertfall hvis man ser bort fra den utilsiktede likheten med Nora Brocksteds voi-voilue. En helt annen, og noe mer anstrengende, side av saken er å få tatt bilde av hund med lue. Modellen har et og annet å lære om posering og egeninnsats. Men, med jernvilje og innsmigrende lovnad om pølse gikk det. Innendørs vel å merke. De knuskoselige bildene av barn&bikkje i vintersnø kan tydeligvis bli en utfordring, så de tar vi en annen dag...

Huff og huff. Et kjapt søk på YouTube viste at frøken Brockstedt var kledelig lueløs da hun sang VoiVoi, så ideen om at hun var iført en fjong mini-samelue var nok bare et utslag av Fruens fantasi. Laikas lue har forøvrig hull til ørene, noe som også bidrar til å holde stasen på plass ( en stakket stund).

Om juleverksted

I løpet av noen korte men hektiske timer ble årets andre juleverksted fullført, Fruen puster lettet ut og vet at nå er det omtrent et år til neste gang. Det er alltid litt travlet akkurat når de kommer, vårt hus er ikke bygd for at det skal stå en skoleklasse i gangen og kle av seg vintertøy. Og når man står der og skuer utover havet av små tredjeklassinger er man litt spent på hvordan det skal gå, om de vil like modellene og om de vil oppføre seg pent.
men så samles alle i stua, noen i sofa, andre på stoler og resten sittende på gulvet; beskjeder blir gitt, arbeidsprosess forklart og så setter vi i gang. Og hver gang blir det like hyggelig. Ingen uheldige saksestikk, ingen syr seg fast i hverandre og ingen termoser velter.
Noen har spurt hvorfor Fruen gjør dette, og hvordan det legges opp. Det skal man etter beste evne svare på:
1. Det er morsomt å sy.
Men for at det skal være morsomt, må man få lov å prøve seg med nål og tråd.
Fruen er heldig som vokste opp med en syende mor, og hadde god tilgang på sysaker alt fra ung alder. Ikke alle har den muligheten, og for disse ungene er det fint med en dags sying i ny og ne.
2. Planlegg, planlegg, planlegg! 
Til de minste skoleklassene klipper Fruen alle deler på forhånd. Jobben er mer motiverende om man har to ensartede hjerter som skal syes sammen enn om man skal prøve å få sammen to som ikke ligner.
Til de eldste klippes filt, om det er det vi jobber med, i passende biter og så deler vi ut mønsterdeler. Slik går det mindre stoff, og ventetiden reduseres.
3. Ikke forvent en invasjon av verdensmestere.
Ikke alle kan tre i en nål eller slå knute på tråden. Hjelp dem! Dette skal ikke være streng pedagogikk, men en motivasjon til økt skaperglede.
4. Lag enkle modeller.
Det er bedre om de flinkeste syr mange og at alle blir ferdige med noe enn at bare de færreste kommer i mål. Mestring er stas!
5. Benytt sjansen til lagertømming.
Bli kvitt perler, paljetter og broderigarn hvis du har dette liggende. Det trengs ikke være 20 svarte perler til hver elev, de kan bruke det som står på bordet.
6. Vær tålmodig.
Velg en kort skoledag. Husk å sende ungene ut hvis det er mulig, og gi dem klar beskjed om hvor de skal være i huset. Her er første etasje åpen og toalett. Soverom og systue er ikke åpent for allmenn ferdsel. Gi klar beskjed om dette.
8. Plass og sitteplass.
Siden dette er en enkelt dag stilles det ikke like høye krav til riktig sittestilling som i et klasserom. Her plasseres elevene rundt kjøkkenbord og i stua. Noen i sofa, andre på stoler. Uansett sitter de ikke stille så lenge av gangen...Og ja, det blir fullt i gangen. Men der er de bare mens de kler av seg og så lenge luer og votter puttes inn i jakkeermer går det ganske greit ved avmarsj også.
9. Tenk på hva du kan.
Noen kan sy, andre er kløppere på å flette julehjerter mens andre er flinke til noe helt annet. Velg en aktivitet du mestrer og synes er morsom, så formidles skapergleden til den oppvoksende slekt. Her i huset styres det unna alt som inkluderer lim, det orker ikke Fruen ha smurt utover alle flater. Lime kan de gjøre på skolen. Filtbiter kan fort støvsuges opp, i likhet med trådstumper og vatt.
10. Fornuftig tidsbruk?
Ja si det...Den økonomiske gevinsten ved å bruke i overkant av en arbeidsdag, inkludert planlegging og tilrettelegging, er minimal. Samtidig er det å få lov til å åpne hjemmet for barnas skoleklasse og bli bedre kjent med elever og kontaktlærer gull verdt. Materialene behøver ikke koste all verdens, og innkjøp kan tas i flere omganger. Det viktigste er muligheten til å være til stede, og ha en dag sammen med barn. En dag der du selv setter dagsorden. Det er faktisk ganske hyggelig.

I går møtte Fruen en av de som var her forrige uke og sydde pepperkakemenn og -koner. Det å få en takk for en slik dag fra en ellers fåmælt syvendeklassing er verdt ganske mye. Så selv om man ikke sparer opp for lønn i himmelen, kan man i det minste håpe på litt takk og et hei når man møter gjengen på nærmeste kjøpesenter. De kjenner Fruen og Fruen kjenner dem. Det er trygghet i det.

Dagens kjole

Nei, nei, dette blir nok aldri noen heftig outfitblogg, og de kjoler som vises presenteres på hodeløs byste. I dag skal denne luftes igjen, en trofast traver anskaffet på lokalt loppemarked for endel år tilbake. Fargerik og fin er den, eneste minus er at den ville smeltet ved første og verste mulighet og at den absolutt ikke ville passert mor i Barndommens dal sine relativt rigide krav til naturfiber.
Direkte varm er den heller ikke, syntetiske kjoler fra syttitallet er sjelden det, men nå er det for første gang på en uke nesten levelig temperatur ute. Og forresten skal man jo ikke være ute, men inne. Så da så.

Kul jul?

Julekuleboka har i flere uker blitt flyttet rundt i stua, i selskap med høvelig garn og passende pinner. Dessverre blir den nok flyttet noen runder til før Fruen får satt seg ned og produsert kule kuler. Det ser så enkelt ut, og ifølge avisutklipp fra mor i Barndommens dal strikker den godeste Arne opptil flere kuler på en dag. Med en viss innsikt i egen tilnærming til nye aktiviteter tilsier at her vil det ta flere dager å få ferdig en kule...Ikke nødvendigvis fordi det er vanskelig, men det å finne tid til å telle ut diagram akkurat nå, det sliter man litt med. Da er det bedre å spare prosjektet til en stille romjulsdag og hygge seg med reinsdyr, dombjeller og klirrende strikkepinner og drømme om å sitte i sofaen med Arne og Carlos, ha kaffe i fine kopper, strikketøy i fanget og snakke om den ene dagen de lånte systue av Fruen for å sy inn kjolen til en av våre vakre kjendiser. Når man tenker tilbake må de ha blitt lettere oppgitt av Fruens intense kaffeservering og tilbud om hjelp. Men samtidig, de er vel vant til at folk blir lettere starstruck i deres nærvær, og dessuten var de svært hyggelige og sa bare nei takk til hver fjerde påtår med kaffe.

I går var vi på et lokalt julemarked, men istedenfor å kjøpe ferdige produkter som ville vært velegnet som julegaver gikk Fruen fem på og kjøpte garn. Planen er å strikke et sjal eller to. Eller julekuler?Hvem vet, kanskje julekuler i finsk bouclegarn kan bli neste års trend?

Nissekjole

Den berømmelige nissekjolen nærmer seg et brukervennlig stadium. Det er lett å glemme at de søte små vokser og vokser, så da kjolen skulle klippes forrige helg manglet det stoff til ermene. Fruen, som den evige optimist hun er, klippet derfor de andre delene og sydde de sammen. Det var derfor stor spenning knyttet til gårsdagens tur til stoffbutikken. Nedturen ville vært stor om Queenie ville bli nødt til å gå rundt skolens juletre som jenta-i-rød-kjortel og ikke som jenta-i-rød-nissekjole.
Men heldigvis, stoffrullen var ikke tom og nå skal man gå fra kjortel til kjole. Vi forhandler fremdeles om pyntebånd. Båndene mor foreslår avskrives som litt vel bunadaktige, mens enkelte av de Queenie foreslår avskrives som litt vel kostbare. Vi er nå nede på tre alternativ, noe som sikkert høres enkelt ut. Men med en meget bestemt ung dame i huset kan det å velge mellom tre bånd medføre grunnleggende øvelser i argumentasjonsteknikk.
Det har blitt foreslått, som et tidsbesparende alternativ, å nytte stoffrester til søm av matchende nisselue. Hittil fastholder Queenie at alle nisseluer er strikket, så om noen har noen argument for sydde luer, det være seg historiske, forfengelige eller annet - de mottas med takk!

Om bøker og bikkjer

Minner fra bøker har det med å dukke opp i de mest usannsynlige sammenhenger. Nå har Fruen i lengre tid gått og tenkt på Sidsel Sidserk, og gleder seg til å komme til Barndommens dal snart for å få fatt i det eksemplaret som befinner seg der. Dessverre er tegningene, som opprinnelig var ganske så fine og i svarthvitt, preget av en voldsom håndkolorering i naivistisk stil, og boken bør derfor ikke vises til lett påvirkelige barn. 

For en bunadtilvirker er selvsagt denne side serken som kan legges ned og legges ned en inspirasjon, i tillegg til et tankekors om hvordan livet fortonet seg for ikke så altfor lenge siden. Men denne gangen er det ikke fagidioten som har latt seg engasjere, men snarere dyreeieren. For her og der i historien om Sidsel dukker det opp ei geit av den geskjeftige sorten, ei geit som liksom aldri får bestemt seg for hva den er. Det eneste som er sikkert er at den ikke oppfatter seg selv som ei geit, og dermed setter den seg selv i diverse stusslige situasjoner når den prøver seg som ku og hest. Og hvorfor dette kverner og går oppi et fruehue, sammen med julestell, adventskalendere og vinterkulde? Jo det skyldes husets firbente, men ikke så lettbente, Laika.

Lystige Laika har nemlig funnet to stamplasser her i huset. Når vi fyrer bor hun foran ovnen hvor hun evkselsvis steker mage og rygg. Når vi ikke fyrer lunter hun opp og ruller seg inn i en dyn til hun mest av alt minner om en italiensk calzone. Dette er forsåvidt vel og bra. Vi sparer mye tid på å lete etter henne, og siden hun nødig oppholder seg oppå sofaryggen mens hun speider etter katter og kassebiler blir det atskillig færre snutemerker på vinduene. Det som derimot ikke er så bra er den intense motviljen mot å forflytte seg fra stamplass til de hvilesteder vi mener hun bør benytte.

Så ehr en kveld, da Fruen atter en gang så seg nødt til å bære bikkja fra varm seng foran ovn til mindre temperert bur i gangen skjønte man hvorfor Sidsel Sidserk til stadighet dukker opp i bakhodet.

For  om vi ikke akkurat har ei hestesparkende geit i husholdningen har vi en hund som definitivt ikke takler å være hund i norsk vinterkulde og som desperat prøver å markedsføre seg selv som et snilt og hjelpsomt lite menneske. Men dessverre Laika, inntil videre er det du som har pels og poter og vi andre som har pyjamas og ullsokker. Fordeling av soveplasser forblir derfor uforandret.

Slik kan det se ut, når det ikke trekker kaldt fra vinduene. Nå til dags er sofaryggen ubebodd og vinduene uten snutemerker.

Nå er det slutt

Ikke flere sene kurskvelder! Nåja, ihvertfall ikke i å ettersom  alle høstens kurs er avsluttet. Noen bunader ble ferdige, andre ikke. Noen elever fortsetter på kurs mens andre tar en pause og fyller kveldene med andre aktiviteter.  Nå ligger det mange gode mammauker foran Fruen med frihelger og frikvelder, før det braker løs igjen på nyåret. Helgekurs hvor dere kan bli gode venner med symaskinene deres blir det også, og selvsagt burde man her og nå markedsført dette kraftig. Men med tanke på følgende venter vi til over jul;
- de fleste tenker nok mer på hva som skal ordnes til jul enn hva man skal gjøre i helgene utover senvinteren
- og ikke minst, ettersom Fruen ikke er i stand til å finne igjen den gromme oversikten med kursdatoer må hun pent vente på diverse kurskataloger for å finne ut når hun skal hvor...Heldigvis har man såpass kontroll at man vet hvilke husflidslag man har sagt ja til, slik at man også vet hvilke kataloger man skal sjekke!

Fordi de andre har

Det hender, og faktisk ikke rent sjelden, at Fruen ser vesker, sko og andre lekkerier hun godt kunne tenkt seg. For selv om Fruen er sånn noenlunde forstandig så skal det ikke stikkes under en stol at hun er glad i både pyntesaker og andre ting. Det hender også, men heldigvis mer sjelden, at man får en altoppslukende barnslig lyst til å prøve å grine seg til en ekstragave...

Vi har med glede konstatert at også de søte små er i ferd med å vokse fra den verste grinefasen. Dessverre er den erstattet av en mer tennergnissende argumentasjon, og det er tydelig at de aller, aller fleste i bekjentskapkretsen har absolutt alle livsnødvendigheter tilgjengelig. Og her snakker vi ikke om såpe og varme sokker. Her snakker vi om tv på rommet, kule mobiler, dyre klær, sportsutstyr av ypperste klasse og utenlandsturer i hytt og pine.

Heldigvis har man, etter noen år som mor, blitt kynisk nok til å foreslå ringerunder for å sjekke sannhetsgehalten i disse påstandene. Eller, man går for den slappere versjonen; navngi tre stykker i klassen som har akkurat dette produktet. Mest sannsynlig er ikke det mulig, og de søte små avsløres lett som utøvere av det eldgamle knepet gi-foreldre-så-dårlig-samvittighet-fordi-de-aldri-gir-meg-noen-ting-at-de-blar-opp-helt-hemningsløst.

Interessant var det derfor å overhøre samtaler om julekalendere under gårsdagens juleverksted. For der man selv har levd i den villfarelse at majoriteten av dagens unge rullet seg i ukjent antall gavekalendere, viste det seg at dette ikke stemmer og at vår faktisk var ganske ok ( spesielt etter at de fikk forklart at fiolette hjerter erstattes med annen moro og ikke bare henger som straffepynt).

Men det er så lett å bli revet med. De søte små tror at alle andre har, og noen ganger er det omvendt. Og vi voksne, vi vil jo ha fornøyde harmoniske unger som er med i gjengen. Da er det lett å gi dem en bamse, en t-skjorte, et tv-spill eller hva nå enn det er de trenger akkurat denne gangen for å være som de andre. Men når skal det slutte? Hvilket nivå skal man legge forbruket på før det er ugreit, og hvilke aktiviteter skal vi si ja til bare fordi ungene skal ha det moro? 

For om de får alt de ønsker seg nå? Hva blir det igjen å ønske seg da? Og ikke minst; hvis de venner seg til å få alt de peker på nå hvordan skal de takle overgangen til voksenlivet?

Og om Høvdingen skulle slengt på et spørsmål helt på tampen ville han nok lurt på om ikke enkelte i Huset nå burde vise seg som en ansvarlig voksen og et strålende forbilde og fluksens slutte å vansmekte etter denne Puccivesken...men nei, det gjør han visst ikke. 

Det siste juleverkstedet

For fire år siden kom 22 tredjeklassinger storøyde inn døra her i huset, mens en tilsvarende storøyd Frue stod inne, delegerte jakkeopphenging, skosortering og anviste plasser mens hun i sitt stille sinn lurte på hvordan man skulle komme gjennom denne dagen. 

Da den samme gjengen kom i dag var de noe mer husvarme, for når man kommer på fjerde juleverksted kjenner man rutinene og vet hvordan dagen skal foregå. 

Nytt av året var at stoff lå bunkevis, oppdelt i passe store biter som skulle klippes i fasong a la juletre, pepperkakemann eller pepperkakekone for deretter å pyntes med perler og sting, fylles med vatt og syes sammen. Før om årene har Fruen brukt en kveld på å klippe modeller, men grunnet jevnt økende alder på de søte små, og derfor økte ferdigheter ble det bestemt at de skulle klippe selv.

Det gikk over all forventning. Fordelen med å feste mønsterbitene med knappenåler gav seg selv ettersom det er atskillig enklere å sy sammen to identiske juletrær enn to som bikker hit og dit. Selvsagt kan noen ha startproblemer, det å lure en tråd gjennom et nåløye kan fortone seg omtrent like uoverkommelig som å trykke en kamel gjennom samme nåløye, knuter og stinglengde må også gjennomgås. Noen syr knapphullsting med den største selvfølge, andre syr opp-og-nedsting med noe mindre selvsikkerhet.

Men i løpet av en skoledag skapes fine damer, menn og juletrær. Noen får hempe og skal henge til pynt, andre skal pakkes pent inn og gis i gave. Noen elever blir fort ferdige med oppgaven og bruker tid på å skravle, mens andre sitter dypt konsentrert til siste slutt med perler og gulltråd.

Og til slutt, når huset tømmes for 21 syvendeklassinger står Fruen igjen, med et kjøkkengulv som sårt trenger en runde med støvsuger, mange godord fra de søte små og emd en liten klump i halsen. For dette er siste gangen denne gjengen kommer hit. Neste år er de ungdomsskolelever fordelt på flere skoler og enda flere klasser, og disse stundene som kanskje er mer verdifulle for Fruen enn for dem, de er historie.

For midt i alt kavet og maset det tidvis kan være å slå knuter, tre nåler, være blid og oppmuntrende med så mange barn rundt seg, så er det også en lykke i det å få lov til å lære bort noe av det man kan og som man synes er viktig. For om de ikke velger å bli håndverkere alle sammen, og mest sannsynlig gjør de ikke det, så har de ihvertfall fått noen dager der nål og tråd og hygge henger sammen, og brukes til noe annet enn opplagt pensum.

I denne søte førjulstid

Samme hvor godt man planlegger så skjærer det seg gjerne på et eller annet tidspunkt. Neste år skal man ikke ha tilrettelegging av juleverksted og adventskalender samme kveld.
Nå nærmer det seg midnatt og bitene begynner å falle på plass. Det eneste som mangler er nøkkelen til systua. Ikke fordi det er så enorme verdier der, men synet av et noe kaotisk arbeidsrom kan frata de lett påvirkelige syvendeklassinger lysten til å få sydd bunad her.

Det lyser i stille grender

Få opplevelser forbindes mer intenst med jul enn å stå i stuevinduet i Barndommens dal, se ned i dalbunnen og over til den andre dalsiden mens Det lyser i stille grender surrer og går på platespilleren. Å stå der man alltid har stått, ventende på mat og gaver, se om det passerer biler på broa langt der nede, se lysene flakke på iskald kirkegård og vite at om få, små dager braker det løs med julefester i diverse avsidesliggende grendehus.
Tryggheten i å vite at selv om mye endres i oss og rundt oss vil mangt og meget bestå, og det vil alltid finnes et hjem der oppe. Nå begynner det å bli noen år siden sist vi feiret jul i Barndommens dal. Det er langt å reise med barn, bikkje, jule- og bursdagsgaver og to voksne i en bil blant mange andre biler. Det har blitt enklere å invitere de gamle hit. I tillegg er det Høvdingens store fine familie, der skal det også feires jul.

Etterat Storesøster døde føltes det vanskelig å ikke være i Barndommens dal hver eneste jul ( og hver påske og alle andre familiehøytider). Samtidig var de gamle alt på et tidlig tidspunkt klare på hva de ønsket, og de ønsket ikke at vi skulle komme oppover hvert år. De mente at også Høvdingen skulle få feire jul sammen med sine, og at vi ungfolket etterhvert skulle få etablere egne tradisjoner og få vår egen jul. Slik de selv gjorde da de var nygifte. De første året vi feiret jul alene var da Woody var ventendes. Det sier seg selv at ti dager etter termin var Fruen lite innstilt på å reise noe annet sted enn til nærmeste fødeavdeling/stall, og at man heller ikke var særlig selskapelig anlagt. Nå fikk man  første ønske oppfylt, og gjestene kom tett utover julehelgen for å beskue familiens nye juleglede...
Etter dette har vi feiret jul både her og der og hjemme, og hjemmejul har seilt opp som en klar favoritt.

Det å være gift, eller i et forhold, innebærer et og annet kompromiss. For mange er dette med å reise hjem til jul et av disse. For etter noen år, hva er hjem? Skal det reises hit eller dit? Skal man være hjemme og be inn til jul i eget hjem? Kan man ha like gode og tette bånd i en familie om man ikke feirer sammen? For like mye som eget ønske om å reise hjem til jul, er det spørsmålene fra fjern og nær ; skal dere hjem til jul?  Det er ikke lett å finne den gode balansegangen mellom å være barn og foreldre, for nettopp det som var s fint med barndommens julefeiringer var jo det at d var hjemme, med vår egen julepynt, våre egne bokhyller, våre egne vaner. kanskje er det viktigere å gi de søte små den opplevelsen enn å gi dem familiejul hos besteforeldre?
I år ser det ut til å bli julefeiring av det rolige slaget, med oss fire her i hjemmet. Det blir uvant, men vi gleder oss.

Gode og nye tradisjoner

Noe av det mest spennende med å stifte bo og få barn, er å velge hvilke tradisjoner man skal videreføre fra egen oppvekst og hvilke som skal endres. For uavhengig av hvor god ens egen oppvekst har vært vil det alltid være mulighet for forbedringer. I tillegg er det det jo gjerne slik at man er to som starter en familie, og det er sjelden slik at de respektive tradisjoner er blåkopier av hverandres.
I Barndommens dal holdt vi strengt på adventstiden som en oppbygging mot jul. Det ble pyntet lite eller intet før den siste helgen før julaften, kaker ble bakt og pent ryddet bort for å nytes i julen ( og etter ) og det var generelt lite som minnet om nært forestående jul i begynnelsen av desember.
Slik har det nok vært for de fleste, jul varte fra julaften til trettendedagen ( eller tyvendedagen for de mest innbitte). Og på mange måter har vi det slik ennå her i huset, det er ennå lenge til julepynten skal opp og mye planlegges for selve julehelgen. Men en ny tradisjon ble med stort hell innført for noen år siden;
pepperkaker baker vi første helg i advent.
Dette kom i gang i ren desperasjon etter noen år med en relativt heftig mas fra de søte små, som med jevne mellomrom minnet oss på at det skulle bakes, smakes, pyntes og spises pepperkaker. Så, som en prøveordning gjorde vi om på alle gamle vaner med baking rett før jul. Nå er dette en hyggelig start på juleforberedelser, vi har god tid, levende lys og et sett foreldre med god tid og senkede skuldre.
Som en ekstra bonus har vi også pepperkaker som smaker godt sammen med julete når vi sitter i sofaen og snakker om hva som skal gjøres de nærmeste dager og uker. For selv om et av kakeslagene er i hus er det ikke dermed sagt at vi ikke har noe annet å gjøre. Det er heller ikke noen selvfølge at vi er ferdige med pepperkakebakst, med tidligere sesonger friskt i minne vet man at det kan oppstå akutt behov for ny produksjon når det lir mot jul.

Bilder til julekort

Det blir stadig vanskeligere å overtale de søte små til harmonisk fellesfotografering i anledning julekort til slekt og venner og andre vi kjenner. Ved nærmere ettertanke har de aldri vært særlig samarbeidsvillige på dette feltet, det er bare argumentene som er blitt mer utspekulerte. I år var planene klare, sønn og datter skulle foreviges i hjemmestrikkede varianter av Marius, mor skulle ta bilder og far skulle skrive blomstrende om familielivets gleder og utfordringer.
I dag, i snø og vind lå alt til rette for prektige familiebilder. Helt til Woody kom på at dette går jo slett ikke an uten Laika. Og alle og enhver skjønner jo at også små hunder trenger et snev av Mariusmønster rundt ører og mage før de kan tas bilde av. De må føle at de er med i det gode selskap og føle seg inkludert i familielivet, ellers kan varige sjelssår oppstå og hunden kan bli trist og trassig.
Derfor strikkes det lue til den firbente etter enkleste oppskrift, og så satser vi på at det er vinterlig vakkert neste helg også.
Antagelig vil det ta lenger tid og mer tålmodighet å overtale dyret til å ha lua på hodet og over ørene enn å strikke den.
Det aner oss at en slik seanse ville gjort seg særdeles dårlig på video..

Fra et sofahjørne

Jaja. Som nevnt i forrige innlegg er Fruen lettere lei av både bronkitt og bihulebetennelse. Ettermiddagen har blitt tilbrakt på sofaen, mens vi skuler olmt på hverandre fra hver vår ende av pleddet og lurer på hvem som skal slepe seg bort til oven for å fyre opp.
Dessverre er det slik at når en på to og en på fire bein deler sofa, faller mye av ansvaret på den tobente. Så mens Laika holder seg og sofaen varm stavrer Fruen rundt som en aldrende dame; legger i ved, henter kaffe og avis og misunner alle som har hår under føttene.
Og så satser vi på strålende vær, humør og helse fra og med i morgen for dette har vi virkelig ikke tid til. Det nærmer seg tross alt desember ( noe de søte små tydeligvis tror Fruen ikke er klar over, ettersom de nevner det både tidlig og sent og midt-i-mellom).

No-no-november

 November er den måneden som er klemt innimellom alt som er moro. og som dermed er fylt av oppgaver man skulle løst, jobber man skulle gjort  og planer man skulle lagt for at desember skal gå som en lek og være fylt av duftende julehygge og harmonisk pusling i hjemmet.
Nå nærmer måneden seg slutten, og inspirert av Hagen på hytta tenkte Fruen rettt og slett å bruke denne siste fredagen i november på å ramse opp et og annet man kunne levd helt fint uten:
1. Negler som brekker
Det gjentar seg hvert år når kulda kommer krypende; neglene brekker en etter en og etterlater seg flisete fingertupper som ser enda buttere ut enn det de er.
2. Selskapssyke hunder
Lystige Laika har lagt seg til den lite sjarmerende vane å våkne hver natt/morgen og bjeffe litt, bare for å minne oss på at det er en hund i første etasje som godt kan komme opp og ligge i seng.
3. Oppdaterte ønskelister
Det e r vel og bra at de søte små skriver ønskelister, men når hver dag avsluttes med at mor får presentert en redigert utgave er det vanskelig å henge med i svingene. Av redsel for å kjøpe noe som plutselig detter ut av lista har man lagt gavehandel på is inntil videre. Alternativt må det snart settes en stopper for nye lister.
4. Pesende prester
Huhei så folkelige vi er? Fruen er helt enig i at statskirken trenger en aldri så liten tilpasning til dagens samfunn. Men hva med å fordele oppgavene litt, slik at ikke en og samme person tar alle tilpasningene?
Mae Wests gode utsagn om at for mye av det gode er praktfullt, gjelder ikke i alle anledninger.
5. Folk som klager på kulda
Hallo, vi bor i Norge, det skal være litt kaldt! Det finnes ullundertøy, varme sko og muligheter for oppvarming av hus. De færreste av oss må jobbe ute, og vi kan derfor pakke oss pent inn i varme klær og holde oss innendørs mens vi nyter synet av frostrøyk, kaldblå himmel og solglimt over hvit snø.
6. Bronkitt og bihulebetennelse
Denne passer selvsagt dårlig sammen med punkt fem...Akkurat nå er Fruen usikker på hva hun liker minst av de to nevnte lidelser, men det er helt klart at kombinasjonen ikke er gunstig.
7. Barn med tilgang til fjernkontroll
Følgende rgel er viktig; det er lov å ta opp tv-programmer man har lyst til å se ved senere anledninger. Disse opptakene skal slettes når man har sett dem. Dette innebærer at opptak som ikke er slettet heller ikke er sett. Siden enkelte i nær familie ikke har fått med seg denne kombinasjonen ville Fruen vært svært takknemlig for en oppdatering på hva som skjer i Brothers & sisters.
8. Post som ikke kommer frem
Spesielt når brev som inneholder regninger ikke kommer frem. For selv om alt annet til samme adressat kommer frem, må det jo være posten det er noe galt med når akkurat det ene arket tydeligvis har falt ut av konvolutten? Det kan jo ikke være poståpneren det er noe galt med? neida...
9. Udefinerbare lyder
Nå har man i noe tid trodd at det enten befant seg en ekstremt kontaktsøkende nabo på utsiden av døra, eller en frustrert fugl på innsiden av døra. Nå er Fruen litt usikker på om hun skal være glad eller skuffet over at det hele kan forklares med dårlig batteri i røykvarsler.

Men ellers er jeg snill og grei, tjo & hei...

juleverksted for store og små

Du, mamma Woody, vi skal vel til deg og sy i år også?

Siden Woody gikk i tredje klasse har vi hatt juleverksted for klassen her hjemme. Fine dager som har blitt brukt til sting på langs og på tvers, blomster og bokmerker. I år foreslo Fruen at store syvendeklassinger kanskje ikke syntes dette var så moro lenger. Det stemte tydeligvis ikke, så nå er datoen satt og planene begynner å ta form.
Men siden det er to barn her i hjemmet, hvorav det minste nå går i tredje klasse og har god hukommelse viste det seg tidlig i høst at enda flere barn er klare for juleverksted.
I år blir det derfor to dager med julepynt, to dager med totalt 45 unger innom stue,kjøkken og bad. Før det skal filtbiter klippes i hjertefasong og andre fasonger, broderigarn skal sorteres, nåler skal samles sammen fra sofarygger og andre nåleputer, og motivasjon skal opparbeides. Man ser  heller ikke bort fra at Queenie synes dette hadde vært en storveis perfekt dag for innvielse av den berømmelige nissekjolen, som nå har kommet et hakk nærmere ferdigstillelse ettersom både stoff og mønster er i hus.

Det å ha en slik dag med barnas klasse er veldig, veldig hyggelig. De slapper av og gjør som de får beskjed om. Noen ganger synger de får de går igjen, noe som er en lidelse for en pinlig lettrørt og tårevåt Frue, og hvert år spør de om de får komme tilbake neste år. Det er litt jobb i forkant, og det er litt jobb i etterkant, og egentlig så er det litt jobb underveis også. Men om man kan spre litt syglede, litt interesse for nål og tråd, så er det verdt det. Dessuten, det er utrolig sjarmerende når hele sofaen er spekket med gutter intenst opptatt med å tre i nåler mens de diskuterer ishockey og dataspillene de ønsker seg.
Ifjor sydde vi blomster. I år skal vi gjøre noe helt annet, men det kommer vi nærmere tilbake til etter endt dyst. Litt av spenningen for ungene er at ingen av de, unntatt husets egne, vet hva de skal gjøre før de kommer hit.