Om å skrive en invitasjon

I vinter fylte Fruen førti år, og det begynner virkelig, virkelig å bli på tide å sende ut pene invitasjoner til det noe forsinkede laget som skal stå i løpet av våren. Gjestelisten er klar, de fleste er muntlig invitert og Fruen vet akkurat hvordan invitasjonene skal se ut. Problemet er bare å få laget dem. Kveld etter kveld har man satt seg til med penn og pair, saks og linjal. Og så stopper det, det er rett og slett ikke mulig å komme videre. Magen knytter seg, motivasjonen synker til et lavmål og alle morsomme ideer forsvinner ut av hodet og setter seg i nakke og skuldre som en gordisk knute.
Under gårsdagens seanse hvor man atter satt og stirret på hvite papir, gikk det opp for Fruen hvor skoen trykker. En side av saken er å invitere til barnedåp, barnebursdag og andre festligheter, men dette er første gang på femten år man skal invitere til noe hvor man selv er hovedperson. Og sist man skrev pene invitasjoner på pent papir, med fyllepenn og lett hjerte, da døde Storesøster. Tanken på bunken med hvite, adresserte konvolutter med håndskrevne inviatsjoner inni, som ligger i et skap i Barndommens dal frembringer så mange vonde minner at Fruen ikke klarer å gjøre dette en gang til.
Derfor skal Høvdingen få jobben i kveld, han skal få råtekst og fritt spillerom, og Fruen skal få en bekymring mindre.