Du snakker om bunad...

"Hei. Kan du tenke deg å holde et foredrag hos oss om bunadtilvirkerfaget?" Forespørselen dukket opp i mailboksen sent i høst, og Fruen brukte ikke lang tid på å finne ut at - joda det kan man man absolutt tenke seg.
Sånn i ettertid, når tid for foredrag nærmer seg, angrer man selvsagt som en hund og lurer på hva i all verden man skal snakke om.
1. Fagopplæring før og nå? Vanskelig siden faget er relativt nytt og de fleste som tar svennebrev er selvlærte.
2. Kampen mot Kina? Huff, det er så opplagt. Alle snakker om Kinabunader, og denne utviklingen har stort sett alle håndverksfag. Det meste flagges ut, og så får vi som biter oss fast her til lands argumentere for hjemmesydd som best vi kan.
3. Hvordan disponere arbeidsdagen på egen systue? Haha, den krever selvinnsikt. Noen dager spretter man opp og syr friskt fra morgen til hentetid, andre dager er det kaffe, rydding, planlegging og så litt styrtjobbing om kvelden. Eller kursdager hvor jobben er på kveldstid, og hovedbeskjeftigelsen før det er å plassere barn hos gode mennesker som ikke farter og flyr på kveldstid.
4. Kuriøse kunder? Dette er jo det aller morsomste å snakke om, men en ting er å blogge om disse menneskene som stiller de mest fantastiske spørsmål. Noe annet er å stå i en forsamling og berette for så å garantert treffe en av nevnte kunder etterpå.

Jaja, man tenker videre. Men, for å bruke siste kategori litt til skal en liten kundehistorie fra butikklivet få slippe til:
Klokken er sånn ca 14.30, og Fruen merker virkelig at det var lunsjtid for noen timer siden. Ettersom syttende mai nærmer seg med stormskritt er ikke kundene interessert i at forkjølet bunaddame har romlende mage, og samler seg friskt rundt disken med spørsmål og henvendelser. Inn strener en velstelt dame med høyt hår og lemper en dresspose på disken, mens hun erklærer at denne bunaden er for trang og må syes ut. Dette ble hun oppmerksom på da hun var i et meget fint selskap i november, og siden det nå er tiende mai vil hun gjerne ha gjort noe før nasjonaldagen.
K: Det er jo tross alt bare en liten jobb på et par-tre timer,så det kan umulig være noe problem.
F: Dessverre, det er et problem. Vi er overarbeidet, og har ingen timer til overs. ( samtidig tenker man at Det hadde muligens vært en idé å kommet tidligere, siden du har vært oppmerksom på dette en stund?)
K: Jammen, altså. Jeg hadde jo tenkt å gå ned litt da, og så klarte jeg ikke det. Og nå er jeg her og vil ha sydd ut bunaden min som jeg fikk sydd her for atten år siden.
F: Det går ikke. Jeg må bare beklage, du kan komme tilbake neste uke. Men det går ikke nå.
K: Dette synes jeg er usedvanlig lite serviceinnstilt, kan jeg få snakke med sjefen?
F: Ehem , det er faktisk meg det.
K: Kan du ikke ringe en av sydamene dine da, en av dem har vel litt tid en kveld? Det tar jo bare et par timer. Hadde jeg ikke vært så opptatt kunne jeg gjort det selv.
F: Dessverre. Sydamene har vanlig arbeidstid, og jeg kan ikke pålegge dem overtidsarbeid. De har familie og et privatliv,og har rett til å disponere fritiden sin selv.
K: Tar dressposen med et ilskt blikk: Vet du hva. Hvis jeg vil høre politisk preik leser jeg aviser, jeg går ikke hit for å tigge og be om hjelp. Jeg er rystet!

Det var forsåvidt Fruen også....Noe som aldri slutter å forundre, er synet mange har på såkalt kvinnearbeid og hvor tjenestevillige vi forventes å være. Vel er man velsignet med en jobb som tidvis flyter over i hobbyavdelingen, men litt liv kan man vel unne seg ved siden av også?