En høvding og hans hund

Syke barn mandag, tirsdag, onsdag og fredag har vært i overkant av hva Fruen synes passer seg når Høvdingen er på tur. Noe det blir mindre av i slike perioder, er turer med Laika. Fint da at dyret lufter seg selv, og kan jogge en myrlendt tur til nærmeste barnehage hvor det vanker vann og kos før mor kommer (b)ilende med stram maske og bånd. Kos får hun her hjemme også, men ingen ting, og vi gjentar ingen ting er som å få Høvdingen og hans tær hjem. Når han setter seg i sofaen er Laika raskt på pletten med bedende blikk og lønnlig håp om at sokkene ryker. Etterpå kan man godt la seg klø på magen og tigge om mere kos, mere kos, mere kos. Helt til alt har vært å forrykende festlig at man rett og slett må ut og skvette.

hallo! vin?

Hvis du, i likhet med Fruen, ikke er spesielt begeistret for Halloween, kan du kanskje glede deg over følgende variant av denne dagen:
Velg deg et nabohus, en venninne, eller rett og slett bare den du deler hjem med:
Ta med en flaske vin, gå til valgte hus/dør, bank på og hold nevnte vinflaske på ryggen. I det døra åpnes av et oppjaget vesen med hat i blikket og gotteskål i hendene utbryter du:
Hallo! Vin?
Dette kan selvsagt også gjøres andre dager, men funker aller best på halloween. Prøv det, si det:
halloween/ Hallo!Vin?
Hva velger du?

Mulig dårlig start

Hunden våkner, hunden må ut. Fruen tasser lett søvndrukken i den andre enden av båndet, låser opp ytterdør og ser til sin skrekk en fremmed mann med hansker stå med hevet hånd på trappa. Man ser livet passere revy, håper han skåner barna og er forsåvidt klar til å rive lommeboka frem fra veska -alt dette i det den fremmede hanskekledde sier:
- jeg så det var lys, og du har visst glemt å sette ut til papirinnsamlingen!
Når de søte små i tillegg er vurdert friske nok til å dra på skolen, man har besøk av hyggelige Eva og en potensiell kjæreste til Laika (som har overgått seg selv i å by på seg selv) - da kan dagen knapt nok bli bedre!

Hjemme? Borte?

Høvdingen har en jobb som innebærer noe reising, og når Høvdingen ikke er hjemme på høvdingsetet må Fruen være husfrue og styre gård og grunn og hund. Det går sånn noenlunde - vi har en liste med gode hjelpere som stiller som barnevakt ved behov, vi har samkjøring til korps og muligheter for å være med venner hjem. Nå har Høvdingen fått tilbud om en jobb som kan innebære enda mer reising. Fruen må i så fall kutte ned på kursvirksomhet i uka og fokusere på helger. Eventuelt må man opparbeide større tillit til hvor mye de søte små kan være alene hjemme.
Det interessante i denne prosessen er reaksjonen fra dem man har snakket med - fokus ligger mye på hvordan man skal orke å være så mye alene med de søte små. Ingen har stilt spørsmål ved hvor smertegrensen går ved å ikke være sammen med sine barn. Og man lurer - hva om mor fikk tilbud om en turnusordning som innebar flere uker av sted ( og riktignok da også flere uker hjemme)? Ville vi også da fokusert på hvor slitsomt det er å ha barna om seg hver dag, eller ville vi fokusert på alt man går glipp av?
Fruen tenker som så at det er vinning og tap i de fleste situasjoner. Hvis man ender opp med å være eneansvarlig noen uker i slengen så får det være slik, og så får man glede seg over nærheten til barna, muligheten for skype og utvidete feriesjanser ( vi liker ferie). Så får man leve med hatsituasjoner når det faller halvannen meter snø på en natt, bikkja stikker av og ungene er syke. For hallo, slikt skjer uansett aldri når mannen er i huset uansett.

Barcelona

Fruen jubilerer neste år, og det planlegges festivitas og jubalong. Man har litt lyst til å ha en temafest, kanskje femtitallsparty med stive underskjørt, kabaret og lystig musikk. Eller prinsesser og riddere? Tiden vil vise hva vi ender opp med.
En god venninne fyller også rundt tall, og i den anledning pønsker vi på å ta med småjentene på tur. Vi har vært speidere sammen og kan fråtse i minner fra oppvekst og ungdom, men det har liksom aldri blitt noe av de uberkule jenteturene vi hadde planer om. Før nå! i steden for å gi hverandre gaver skal vi bruke litt tid og penger på en tur. Planen er å dra til Barcelona, og siden ingen av oss har vært der er Fruen nå ute og fisker etter gode tips!
Hva gjør to glade lakser på ca førti, med litt småyngel på slep i denne byen? Vi er definitivt mer mot second hand og loppis enn Zara og Mango. Og hvor skal man bo; hotell, leilighet? Bydel...

Husflid i heimen

Torsdag morgen var Woody syk og ble hjemme fra skolen. Torsdag formiddag ringte de fra skolen og Queenie måtte hentes. Det var innlysende at møtet i Ung Husflid og fletting av kurver ikke var gjennomførbart. Dermed ilte den gode mor ( Fruen) avsted og skaffet emner til to stk kurver. Fredagen var de søte små hjemme med sin far mens Fruen for en gangs skyld jobbet utenfor hjemmet. Emnene lå trygt og tørt på kjøkkenbenken.Det har de gjort hele helgen, enkelte har muligens betvilt at det noen sinne vil bli kurver.

I dag trasket de søte små av sted til skolen uten tegn til lidelser noe sted. Fruen luftet Laika og satte seg til med jobb. Ganske riktig, etter kort tid ringte de fra skolen igjen, og Queenie var syk igjen. Man føler seg som verdens verste mor når man har sendt en småsyk unge av sted uten tanke på andres ve og vel. Hvorfor i all verden kan ikke barn bruke helgen på å være syke?

I kveld har vi, avbrutt av små turer på toalettet, flettet kurver. Tjolahopp! Dette er moro. Fruen håper inderlig de ikke er syke når neste møte skal avholdes - da skal kurvene males med dyr maling som man ikke har det minste lyst til å kjøpe selv...

I morgen skal vi sette på kant og hanker.
Og - man får litt lyst til å lese Kielland igjen - var det ikke en blind kurvflettende pike der, Grete? Som unge Løvdahl samtalte godt og lenge med?

Ny nabo

Naboene venter sitt første barn. De er unge og lykkelige, og terminen var onsdag...man kan se dem travende rundt i nabolaget med lue og votter og tykke dunjakker - fast bestemt på å få barn så fort som mulig. Fruen har ingen gode tips å komme med, selv gikk man elleve dager over termin med Woody og fjorten lange dager med Queenie. Felles for de ukene var at lysten til å omgås folk var minimal, da det kan virke unødvendig å starte en samtale med en rugekasse med "Har du ikke født ennå?"
Vi har heller ingen kjerringråd å bidra med, så vidt vites er det ingen ting som hjelper. Queenie holdt seg fast gjennom trappevandring, hopping med hoppetau, villkjøring over fartsdumper ( Woody i baksetet huiet voldsomt), rundvask av kjøkken og diverse andre heftige tips.
Fruens tips er å sove så mye som mulig, nyte tosomheten og vite at barnet kommer når det skal.
For vår del kan naboen komme når om helst - barselgave og rosa kort er klart takket være Queenie som marsjerte bort, ringte på og spurte om de skal ha gutt eller jente. Enkelte har rett og slett færre hemninger...
Hva med dere, tror dere det finnes effektive kjerringråd for å starte fødsler?

Tre på topp

Her tusler man rundt og tror man har sånn noenlunde kontroll på livet, helt til man kommer på at det var visst en aldri så liten utfordring som har ligget på vent en aaaldri så liten stund.
Oppfordringen kommer fra Sulvis, og svarene kommer her: Les og lær...
1. Skriv tre ting du husker som om det var i går:
- Første gang jeg skjønte at Høvdingen var oppriktig interessert
- Da jeg fikk vite at Storesøster var død
- Da jeg fikk vite at forlaget som skulle utgi boken min la ned driften(kan også leses dritten)
2. Skriv tre ting du misliker:
- Å ha kalde tær
- Oliven, beklager altså emn det er nesten like ille som fetaost. Argh. Om noen lurer på hvorfor Hellas ikke er høyt oppe på lista over favoritt-feriemål, dette er en del av årsaken.
- Utakknemlige hunder som stikker av akkurat når man har to minutter til overs til lufting før avreise.
3. Skriv tre ting du liker godt:
- Å skrive, og formidle fag og skaperglede
- Å ha god tid og penger på kort hos Sephora eller andre ekstremt velutstyrte sminke/hudpleieforhandlere
- Å lese gode bøker, enten for meg selv eller høyt for de søte små
4. Skriv tre blogger du besøker daglig:
Litt avhengig av hvor ofte de oppdateres, men kan vel si at disse er et must i hverdagen; Alt Godt, Frøken Makeløs, SouleMama
5. Skriv tre sanger du hører på for tiden:
- Ahem, vanskelig siden radioen surrer og går så man er prisgitt Radio Norge. Dermed blir det en del DonkeyBoys, men ellers et assortert utvalg fra de siste fire tiår...
6: Skriv tre tv-program du følger med på:
- Skal vi danse, med Queenie
- Grey's Anatomy, mens det strykes/strikkes
- C.S.I. Miami mens det humres friskt over dårlige replikker servert med og uten solbriller og blikket festet i solnedgangen.
7: Skriv tre bloggevenner du vil sende denne videre til:
Denne gå videre til MykStart, Prinsessen av Makedonia og Frøken Makeløs.

Hvis noen andre har lyst - skriv i vei!

Skulle, burde, måtte...

På systua henger fine stoff fra Liberty i selskap med et avdanket putevar. I sofaen i stua ligger et strikketøy. I løpet av helgen skal dette bli en fristende sak for leserne av Norsk Husflid.
Utenfor systua står deler av Woodys flyttelass. Familien er klar for omrokkeringer. Gutten skal opp på loftet, systua skal til guttens gamle rom som ligger innenfor vårt soverom. Til og med en mor med minimal innlevelsesevne kan se at kule gutter ikke har overnattingsbesøk som må tråkke forbi vår seng. Om det blir tungvint for kunder å gå gjennom et soverom? Det gjenstår å se. Oldemor hadde systue på soverommet...
Problemet er at gutten har fått oppgitt november som flyttemåned, og han er nå ferdigpakket. Mor føler at noen puster henne i nakken!

Skal det være en mokkabønn?

I formiddag; i en kiosk, på et norsk sykehus. To kolleger som ikke kjenner hverandre veldig godt holder en haltende samtale mens man fyller hyller.
Kollega1: Du, hvis du skal ut snart, kan du slenge med noen mokkabønner?
Kollega2: Jeg har vært der alt i dag. Kan ikke gå ut igjen nå allerede. Vi har faste tider.
K1: Hva? For å hente Mokkabønner?
K2: Selvsagt. Nå skal vi snart reise dit. Vi skal være borte en måned. Men kommer tilbake før jul.
K1: Unnskyld, men kan vi ikke bare bestille mokkabønner som alt annet????De må vel ikke hentes?
K2: Mokkabønner? Hva mener du. Vi skal til Mekka!

Jaja, takk for et fargerikt fellesskap.

Dagens lyspunkt: Fruen serverer nå skummende og delikat cappuccino, istedenfor nybegynnerversjonen crap-u-cino.

Ufo uten små grønne menn

Fordelen ved å ha en puff med lokk i stua er at diverse håndarbeidsutstyr kan lagres der. Ulempen er at det som er gjemt også har en lei tendens til å bli glemt. Ved forrige opprydding fant man, i tillegg til en del odde og ukurante strikkepinner en påbegynt duk, en ferdig lue, en halv pose smørbukk-karameller og denne capen. Den ble påbegynt i sommer, som ideelt bilarbeid og har vært Sør-Norge rundt uten å komme i mål. Muligens forsvant motivasjonen da den viste seg å ikke bli helt som planlagt. Ved hjelp av konsulent Queenie ble det besluttet å strikke taggekant nederst, sette på perler og gå for en iøynefallende knapp.

Når den nå er ferdig og alle tråder er festet ble den kanskje ikke så verst. Den passer ikke til Fruen, for liten, og ikke til Queenie, for stor, men vi skal ikke se bort fra at en annen ladyspire kan ha glede av den etter hvert.

Brutt tillit

Her forleden hadde Woody en aha-opplevelse som satte dype spor i et sart barnesinn. Som tidligere nevnt leser gutten Aftenposten hver morgen. I tillegg er det kjekt å lese nyheter på nett. Kontaktlærer er imponert over vår samfunnsengasjerte sønn, og tror muligens mor er i samme sjikt...
I bilen en dag hørte vi siste nytt fra Kongo, og følgende samtale oppstod:
W: jeg skjønner ikke hvorfor de sitter i fengsel når de er uskyldige?
F: Hva! Uskyldige? Hvorfor i all verden tror du det?
W: Jammen mamma, de er jo det. De sier det selv.
F: Jojo, de sier det ja. Men det er jo ikke sikkert det er heeelt sant da.
Hvorpå Woody ser på sin mor med store blå øyne og oppriktig bestyrtelse og sier:
Jammen når advokaten deres sier det da? Advokater har vel ikke lov til å lyve for da kan vi jo ikke stole på dem!

I slike situasjoner er det mest fristende å ringe Den Norske Advokatforening og be om faglig assistanse, men siden man altså kjørte bil uten hands-free men med ekstremt lovlydig gutt ved sin side ble det droppet. Vi kan bare slå fast at sønnen er på god vei til å bli voksen. I en alder av ti år vet han at
- politikere ikke nødvendigvis er helt pålitelige
- advokater ikke nødvendigvis ikke er helt pålitelige
- julenisser, tannfeer, påskeharer og lignende fenomen er foreldreskapte myter egnet for å oppildne barn til god oppførsel
- penger kan komme ut av en vegg, men vi er selv ansvarlige for å få plassert dem på innsiden av veggen

Fra Barndommen

I Barndommens dal hadde vi stødige tinntallerkener og uknuselige krus fra Høganes. Vi hadde det franske håndarbeidsbladet 100 idees som vi leste med ordbok og stor innsatsvilje. Vi hadde Gjendekjeks og god tid. Til Høvdingens store sorg har Fruen tatt med et par av krusene og ti årganger 100 idees for å ha noe å fylle skuffer og skap med. Heldigvis er han mer positiv til Gjendekjeks. De har kanskje en sammenheng med at de sjelden opptar skapplass særlig lenge?

Om å vaske bak skap

Man kjenner mennesker i nær omkrets som har atskillig større behov for rundvask av hus enn hva Fruen har. Noen mennesker insisterer på å vaske klesskap før konfirmasjoner, og kan være villige til å demontere kjøkkenet for å renske opp bak komfyr i anledning barnedåp.
Fruen har , etter flere års erfaring som stuepike og mor innsett at det smarteste kan være å overflatebehandle hjemmet før innrykk av barn og heller ta dybderengjøringen etterpå.
I går lærte man at en mellomting kan være lurt. Og om man ikke rekker det, ha klesbørsten innen rekkevidde. Queenies klasse har startet opp vennegrupper - fire-fem unger bytter på å være med hverandre hjem. De gjør lekser, spiser og leker. Alt var vel, helt til de søte små fikk et akutt behov for å leke gjemsel. Selvsagt måtte den fleecekledde klemme seg inn under foreldresengen. Det var klart for alle og en hver at akkurat der hadde ikke mor i huset moppet spesielt heftig før ankomst andreklassinger...
På den annen side - man skjønner plutselig inspirasjonen bak microfiberklutene!

Medisin og medusin

Queenie er en sjarmerende happykonder. Hvis noen nevner sykdom eller lidelse i hennes nærhet vil hun i løpet av kort tid toppe dette med grusomme smerter og infame symptomer. Alternativ medisin er alltid kjærkomment; voksesmerter har blitt kurert med øyekrem, mageonder med vann ispedd en dråpe rosa konditorfarge og såre tær har blitt parfymert tilbake til spretten tilstand. Men aldri, aldri har frøkna vært så dårlig at ikke synet av en enkel stikkpille har fått henne i full vigør igjen...

En stygg opplevelse

Da Woody var liten sov han så lite som overhodet mulig, og de duppene han tok var spredd pent utover hele døgnet. På denne tiden var Fruen så trøtt at hun resirkulerte drømmer. Hun hadde altså gleden av å våkne med jevne mellomrom og tenke at dette har man da drømt før.
Her en natt hadde man en drøm man virkelig, fra dypet av sin sjel, håper man aldri mer må lide seg gjennom. Hvor sykt er det ikke, å drømme om Aune Sand? Vel hadde han noe mer nyvasket hår enn på diverse bilder i den kulørte presse, men likevel. Ikke bra. Fruen pusser tennene hver gang hun tenker på det. Ikke fordi han var så ekstremt tett inntil, men dette var likevel i overkant av hva man ønsker å ha i bakhodet. Sukk hjerte, noen drømmer om Espen Lind som synger hallelujah på sengekanten,det må være atskillig hyggeligere enn champagnetirader fra herr Sand?

Tettbygde strøk

Helgens sjekkpunkt for hvorvidt man har bodd for lenge i tettbygde strøk;
- Du tror hunden har fått astma. Etter bekymret klapping skjønner man at lyden kommer fra naboens motorsag.

For øvrig en noe laber dag. Det er definitivt lurt å gi seg med vindrikking i tide når man er i festlig lag. Neste gang skal man gå over til vann, ikke sterk kaffe. I kveld legger vi oss tidlig!

Gratulerer med dagen!

I dag fyller far 83 år, og kan vel regnes som en gammel mann. Likevel holder han på, i hagen og på fjellet. Han må en tur til bygden hver dag, for å handle litt og treffe folk. Legen har sendt ham til fysioterapeut for å myke opp stive skuldre og vurderer hofteoperasjon for å bevare livskvaliteten hans. Det er klart at en mann som er vant til å gå på jakt og jobbe ikke skal la en utslitt hofte sette en stopper for viktige aktiviteter. Dette er den andre hofteoperasjonen, den første ble skiftet høsten etter at Storesøster døde.
Far er en av elleve søsken, i kveld skal en av søstrene feire sin 90-årsdag med utallige etterkommere, søsken og svigersøsken. De lever lenge i den familien.
Far forteller lite om oppveksten sin, det var mange barn og lite mat. Lang vei til skolen gjorde at de ventet et år før de begynte, og på kalde vinterdager måtte de være hjemme. De bad Fader vår hver kveld, og når bestemor kom med tranflaska var det en liten gutt som rømte inn under en seng. Han var liten og tynn, likte ikke å slåss men løp fort.
Da han var ferdig med folkeskolen fikk han jobb som gårdsgutt, og bonden ville koste på ham utdannelse. Den flinke gutten med det gode håndlaget med dyr burde komme seg ut og bli dyrlege mente bonden. Far syntes ikke det gikk an, det var bedre å jobbe og tjene penger for å hjelpe foreldre og småsøsken.
Og jobbe har han gjort, snille far, som reingjeter morgen middag og kveld, hverdag og helg. han dro til fjelles med mat for en uke i sekken og en bok eller to fra folkebiblioteket. I ledige stunder laget han kniver.
Godt voksen var han da han fikk barn, og selv om enkelte trodde han var bestefaren vår , skjønte vi aldri at han var eldre enn de andre fedrene. Ingen andre fedre orket å gå så mye å ski, grave snøhuler i timevis, lese De tolv villsvaner.
Far hadde gledet seg til å bli pensjonist. De to døtrene var voksne og skikket seg vel, han og mor skulle endelig bo sammen på heltid og alt var bra. Så døde Storesøster, og man kan vel si at lyset gikk for oss alle. Da Woody ble født, fire år senere, ble lyset tent igjen. Og på fars 75-årsdag fikk han vite at barnebarn nummer to var på vei. Da smilte han godt og lurte på om det var jenta som skulle komme.
Noen ganger føler Fruen at det beste hun har gitt sine foreldre er barnebarna. Og Fruen håper inderlig at hennes barn vil tenke tilbake på barndom og oppvekst med like mye kjærlighet og glede som hun gjør, og hun håper de søte små vil ha like stor glede av å være sammen med sine foreldre i voksen alder som hun har.

Det vanskelige spørsmålet

Når man lar leserene stille spørsmål, må man også regne med vanskelige besvarelser. Milla spør hva Fruen legger vekt på i barneoppdragelsen og hvorvidt Fruen er en streng mor.
Ojoj, hva skal man svare? For det første; Fruen er ingen pedagog. For det andre, tvangstanke nummer en som dukker opp er; Er det en nabo som stiller dette spørsmålet, en nabo som ser hvordan de søte små har det og trekker sine slutninger? Eller, er det bare et hyggelig spørsmål?
Vel, vi satser på det siste og kjører i vei, uten sirener men med setebeltene forsvarlig festet:
Barn fortjener kjærlighet, tid og forklaringer. Fruens barndom var preget av kjærlighet og tid, men det var mye man ikke fikk svar på. De søte små får svar når de vil ha det, selv om et og annet kan være i overkant ubehagelig å snakke om ( kyssing, forplantning, politikk). En annen viktig del av barneoppdragelsen er å forme små mennesker som andre har lyst til å invitere inn i sine hjem, de søte små skal være høflige, spise pent, svare på tiltale og i det hele tatt kunne oppføre seg som mennesker, ikke som ville dyr i skogen.
Hvorvidt Fruen er en streng mor er kanskje ikke Fruen selv den rette til å svare på. Vanligvis er man jo en ganske hyggelig person, men det hender man blir lett agitert. Det Fruen klamrer seg til her, er ideen om at vel kan man være streng men man er ikke urettferdig. Hvis de søte små har gjort noe galt, da kan mor bli svart i blikket og få lys stemme. Dette har kortvarig effekt, og følges som oftest opp med samtaler om hva som har skjedd.
Men om man er en god mor - det er det vel knapt nok et kvinnemenneske på denne jord som ville få seg til å innrømme?

Flere svar

Værsågod - her er noen flere detaljer om fruens liv:
Anne lurer på hvor i landet Fruen bor, og alder:
Vi bor i Asker, og trives veldig godt her. Alderen er fremdeles en lek, men i løpet av vinteren tipper Fruen over i neste tiår. Det spørs hvor festlig det blir... Skjønt, grått hår og briller er på plass, så stort verre kan det vel ikke bli?
Ida skriver pene ord om bloggen ( takker og neier) og lurer på hva slags bøker og filmer som er blant Fruens favoritter:
Dette kan nesten bli en egen post! Etter å ha fått barn har kinomørket senket seg, og det har blitt mange sovestunder i diverse kinosaler. Nå begynner det å løsne, men man er fremdeles preget av den yngre generasjons valg. Høyt på listen er La vita e bella, og kostymedramaer.
Bøker leses jevnt. Krim er langt ned på lista, siden det bare kan leses en gang, men historiske romaner er schlagere og alt av forfatteren Anne Tyler.
Anonym lurer på hvor Barndommens dal ligger:
Det ble et eget innlegg for et par dager siden. Her oppfordres leserne til å bruke kartsøk, litterære referanser i teksten og andre hint. Førstemann til riktig dalføre får rosende omtale ( og kanskje en liten overraskelse)
Ragna lurer på om det snart kommer bok:
Det er det flere( blant annet Fruens) som lurer på. Hvis ting for en gangs skyld skulle gå Fruens vei, vil hyggelig informasjon bli spredd her i løpet av de nærmeste ukene!
Anneli skulle ønske at hun kunne sy, og lurer på når Fruen lærte seg dette og om det var et selvsagt yrkesvalg:
Fruen var ingen kløpper i håndarbeid. Dette er tilegnet med vilje og tålmodighet. Yrkesvalget har kommer etter hvert. I ungdommen skulle man jo bli designer... Det finnes forøvrig sykurs. Oslo Fylkeshusflidslag setter opp helgekurs i grunnleggende søm i april!
Anonym lurer på om Fruen syr til seg selv, eller om hun handler i butikker:
Noe hjemmesydd blir det, men ikke mye. Innprøving på egen kropp er vanskelig. Loppemarked er verdens beste butikk!
Synline lurer på hva Fruen ler av:
Hmmm, vanskelig! veldig ofte av saker og ting og hendelser som oppfattes som upassende. Utsagn fra de søte små kan fremkalle latter, dårlige filmer og one-linere i CSI:Miami som blir avlevert mens helten ser dypsindig inn i solnedgangen!

Og om dette ikke er utfyllende nok- spør i vei!

Spørsmål krever svar

Fruen ba dere stille spørsmål, og det har dere gjort. Noen av spørsmålene krever litt lengde på svarene, så derfor blir det grunnlag for egne poster. i dag besvares spørsmålet fra HKH prinsessen av Makedonia som lurer på hvor lenge Fruen har jobbet hjemmefra;

Som dere sikkert har sett, har fruen svennebrev som bunadstilvirker. Dette ble oppnådd etter læretid, og resulterte i en ganske god, og ganske hektisk, jobb i Tigerstaden. Jobben ble etterhvert avløst av ny og enda mer hektisk jobb i Tigerstaden. Høsten for tre år siden var denne jobben overhodet ikke morsom lenger, man våknet hver morgen med ferdige lister i hodet over alt som måtte gjøres og ordnes og fikses og alle listene var basert på at kundekontakten var minimal. Siden kundekontakten absolutt ikke var minimal, ble listene lenger og lenger og en ikke spesielt vakker dag endte Fruen gråtende i garderoben på jobb. Det var behov for tenkepause! I løpet av de neste månedene fant vi ut at det kunne være mulig å avslutte togpendling, sen henting i barnehage/sfo, lørdagsjobbing og annen elendighet og heller satse på et liv som selvstendig.
Fruen la inn årene på tidligere arbeidsplass 16.mai 2007, og har blitt noen kilo tyngre i kroppen men atskillig flere kilo lettere i sjelen siden da. Nå er hverdagen en salig miks av bunadsying, strikking, kursvirksomhet, lærervikariat på Design&Håndverk, enkeltvakter i kiosk og litt skriving. og selvsagt - mamma, kone, hundelufter og diverse andre paddehatter. Livet er bra, selv om inntektene er sporadiske og man i perioder har akkurat nok på konto til en tipakning Biltmore light anno 1989.

Barndommens dal

Hvis man tar utgangsunkt i Tigerstaden ligger Barndommens dal godt og vel tretti mil nordover og tre mil vestover. I Barndommens dal bor det bygdedyr og innvandrede vestkantkrokodiller. Det selges garn og ferske boller, man kan spise lokal is og drikke kaffe både med k og c. Man kan kreke seg opp på de høieste tinde, vandre mellom gamle gårder, fiske om sommeren og jakte om vinteren. Man kan være der i dagevis uten å treffe noen kjente på egen alder, siden de aller fleste har utvandret.
Barndommens dal er antagelig enda mer perfekt i Fruens hjerte enn i det virkelige liv.

May I help you?

Dere begynner kanskje å bli sånn passe godt kjent med Fru Storlien & co etter hvert? Bloggen har ruslet og gått i noen måneder, nye lesere kommer til ( og forhåpentligvis faller ikke altfor mange fra). I dag skinner sola på upussede vinduer og vitner om at vi sårt trenger fast dekke på veien forbi hjemmet. Men, det var ikke det man skulle skrive om. I dag trekker Fruen seg elskverdig tilbake og lar dere overta; I dag kan dere fritt stille spørsmål, og etter beste evne og motivasjon skal Fruen svare dere. Det må dog sies - alder er intet tema.

Naiv mamma

Queenie har venner og bekjente overalt. I dag på butikken hilste hun blidt til en dame med mann og lite barn. De hilste tilbake, og Fruen syntes hun også måtte smile selv om menneskene var totalt ukjente. Etterpå fortalte Queenie begeistret at det var mammaen til en liten skolevenninne, og lillesøsteren. Og Fruen, som i flere år klarte å innbille de søte små at man må være gift for å få barn følger opp med et vennlig spørsmål: Da var det kanskje pappaen som var med?
Her ser Queenie overbærende på sin urgamle mor, ruller med øynene og utbryter:
- Altså mamma, noen ganger er du for naiv altså. Selv om det er pappaen til lillesøstera så MÅ det faktisk ikke være pappaen hennes. Det må du også skjønne!
Jaja, neinei, man blir jo stadig eldre og siden man vokste opp i forrige millennium er det jo ikke så lett å henge med i svingene.

Min drøm

Fruen har travle dager. Eller altså, med tanke på at hverdagen tilbringes innenfor husets fire vegger er det ikke så mye som skal til. Forrige uke var det kurs tre kvelder samt lørdag og søndag. Når det i tillegg er en svenneprøve som skal ivaretas og et familieliv som skal fungere, blir det hektisk. I slike tider drømmer Fruen om å sitte i sofaen og strikke fantastiske kreasjoner som noen kjøper for glitrende gullpenger og ros og stående ovasjoner. Siden det ikke skjer, trøster man seg med å se på garnet fra London, som kamperer sammen med garnet fra København, garnet fra Firenze og sist men ikke minst - garnet fra diverse norske garnbutikker. Og så tenker man at en gang, en dag; da skal alle disse fargene på magisk vis smelte sammen i vakre vakre gjenstander og finne nye hjem.

Språk frå Barndommens dal

Queenie les nynorsk. Ho les Malla syklar. Kvar dag må Malla sykle. Ho les noko og ikkje og smattar på orda. Woody slit med nynorsken. Han tykkjer dette er tungt og vanskeleg, og vil lesa bokmål som han er vand med. No har vi Årbok for Gudbrandsdalen liggjande og han meiner ei rein bokmålutgåve ville auka salet betrakteleg. Frua vaks opp med nynorsk. Kvar skuledag i åtte år skreiv og las ho nynorsk. Alle ord på bokmål fekk raude strekar og krasse kommentarar. Då ho fekk velja hovudmål og bytte til bokmål sa læraren at ho ikkje fortende toppkarakter i sidemål av di ho hadde slik ei god ballast grunna dei åtte åra med nynorsk. Den dagen gjekk Frua gråtande heim frå skulen.
No er Frua vaksen nok til å settja pris på skrivinga ho lærde i Barndommens dal. Kan hende skal man gå attende til dette? Kva tykkjer lesarane? Er de klare for ein rein nynorskblogg, eller kan ein ha ein kjekk liten hybrid tilpassa humør og bodskap?

Tid og penger

Det var ikke slik at vi rullet i penger i Barndommens dal. Det som kunne lages hjemme ble definitivt ikke kjøpt. Drømmen om en Lundby dukkehus forble en drøm, men en jul for mange, mange år siden fikk Fruen dette dukkehuset. Far hadde snekret, mor hadde malt. Møblene, som ikke er plassert i huset helt ennå er hjemmelagede.
På veggen er det et brodert teppe som var lomme på mors juleforkle da hun var barn. Filleryene er vevprøver fra andre flittige hender.
Denne helgen holder Fruen kurs i re-design av klær. Vi hygger oss med å sy ut og sy om, ikke fordi vi må men fordi vi vil. Og det er lett å trekke et lettelsens sukk og tenke at jammen er vi heldige, vi som kan kjøpe det vi trenger og litt til, og ikke må lappe og bøte, vøle og stoppe. Det er gode tider ( selv om vi fremdeles ikke ruller i penger).
Og så er det noe å tenke på, at før hadde folk god tid og kunne lage ting selv. produkter det tar lang tid å lage,det krever kunnskap, tålmodighet og engasjement. I dag har vi god råd, og mange vil heller jobbe noen timer overtid og kjøpe det de ønsker seg. Men hva er velstand? å være rik på tid eller penger?

Jakten på det gode liv

Fruen hadde tenkt å kalle firmaet Det gode liv, ettersom alfa og omega for en bunadbærer er å ha et godt og velsittende liv. Dessverre kan enkeltepisoder tyde på at lystige Laika har tatt dette litt vel bokstavelig. Hva man skal si om dette er Fruen litt usikker på;

- Altoppslukende interesse?

- Tungt fordøyelig materiale?

- #¤&&%¤"!!!!!

Når alt blir svart

Det hender det blir sene kvelder med strikketøy eller en god bok. Tiden etter at de søte små er i seng er fredelig. Man kan ha en liten hund på fanget, klø henne bak ørene og snakke rolig med henne om viktigheten av å ikke by altfor villig på seg selv. Høvdingen jobber ved kjøkkenbordet, vi sitter i stuen og det er fred og ro. I går kveld var en slik kveld. Endelig hjemme etter kurskveld og diverse annet var det vanskelig å komme i seng. Så blir det for sent igjen og når man omsider kommer seg opp trappa og inn på badet er man omtrent segneferdig og vet at dette må det bli slutt på. Mer søvn må til. Mens man står vaklende foran speilet og beskuer resultatet av for lite søvn, for lite trening, for lite sminke blir alt svart. Helt svart. Trøtt og uopplagt tror Fruen rett og slett at dette er slutten, nå dør jeg. Man famler seg gjennom gangen, kommer seg under dyna med skjelvende hake og forbereder seg på å aldri våkne mer.
Så, i det panikken er i ferd med å ta overhånd hører man en dyp stemme i rommet Åja, det var sant. Jeg fikk en sms for halvannen uke siden om to timers strømstans. Det må være nå.
Noen ganger er det så uendelig mye bedre å høre stemmen til Høvdingen enn fra han der oppe...

I aller beste mening

Fruen har snakket med mor i Barndommens dal. Gårsdagens lommer ble nevnt, og mens man innvendig telte til to, kom nevnte kommentar om mormors passepoilerte knapphull. Det er fascinerende hva mødre får seg til å si til sine barn, og selvsagt i beste mening...
her er noen klassikere:
- Den kjolen husker jeg at mormor gikk med. Det var da hun var litt lubben på femtitallet.
- Storesøster ble født med pen nese. Du hadde jo en liten potetnese.
( først i voksen alder oppdaget man at poteten hadde smalnet til en spiss liten sak)
- Dere har det jo ikke så ryddig som jeg er vant til. Men, så er jeg nok mer pertentlig enn du.
- Jeg hadde alltid middagen klar når dere kom fra skolen.
( ok, greit men kanskje lettere med en mann som ikke var hjemme annet enn i helgene og barn som gikk hjem fra skolen på samme tid?)

Om lommer og vanter

Fruen holder kurs i søm av kvinnebunader. Deltakerne velger selv hvilken bunad de vil jobbe med, og de kan både brodere og montere. Stort sett går det bra, Selv om kurslærer noen ganger må be om en liten time-out. Spranget kan være stort fra en beltestakk fra Telemark til livkjole fra Gudbrandsdalen, fra hvitsømsbroderi til opplegg av stakk. Grensa går ved mannsbunad, der føler Fruen seg på gyngende grunn hva undervisning angår. Problemet er ikke tilpasning eller hva som skal hvor, men noe så banalt som passepoilerte lommer. Kursdeltagere som ønsker å sy mannsbunad må derfor stå for disse detaljene selv, og får beskjed om det. På gårsdagens kurs ble det likevel behov for lærers assistanse, og lommer ble det etter velvillig hjelp fra en annen kursdeltager.
Fruen tror dette er en mentalt sperre. Hver gang man nærmer seg temaet i Barndommens dal kommer en av mors standardfraser; Ja, du skulle sett mormors passepoilerte knapphull. De satt som stemplet.
Selv kommer mantydeligvis aldri opp på det nivået...
Etterpå kom Fruen på en selsom opplevelse fra arbeidslivet bak en garndisk. En tidlig lørdag formiddag kom en biskt utseende dame strenende inn, og slengte en halvferdig vante på disken med et sterkt ønske om hjelp for å forstå oppskrift, fellinger og økninger. Taleflommen var som en elv i snøsmeltingen, og det var helt utelukket å få skutt inn den vitale opplysning at man selv aldri hadde strikket fingervanter. Kunden snakket og snakket, ble argere og blidere, argere og blidere. Fruen ble svettere og svettere, og visste at på et eller annet tidspunkt måtte hun bekjenne sin totale uvitenhet. Og så - plutselig ble det stille. Midt i en avsindig utredning om finger og masker og vinkler tidde kunden bom stille, fikserte Fruen med ørneblikket og utbrøt jublende; Jammen, selvsagt! Sånn er det jo! Tusen takk for at du var så tålmodig og viste meg det!
Og så gikk hun. Fruen vet til dags dato ikke hva som skjedde.
Ikke viste hun noe på vanten, ikke sa hun noe mer fornuftig enn ahem, hmmm, kanskje om du...
Vi har valgt å føre det på den slunkne kontoen for flaks i hverdagen.

Fremtidsdrømmer

Vi går til skolen. Høvdingen har forlatt åstedet for flere timer siden, lystige Laika er fremst i båndet og alle er usedvanlig våkne og opplagte( eller noe lignende) Hos naboen er det mørkt og stille, Woody ser lengtende opp dit og sier;
- Det må være fint å være fotballspiller. De kan sove lenge om morgenen.
Hvorpå Queenie smeller til med sin vurdering;
- Jeg vil heller være gift med en fotballspiller. Da kan han stå opp om morgenen med ungene, og så kan jeg bare være lys og blid hele tiden.
For Fruens del kunne kanskje fotballagentmamma vært noe? Så kunne ungene vekslesvis dundre inn mål i utenlandske ligaer, og dundre inn gromme beløp på mors konto? Eller, forresten. Ikke hvis det innebærer at man må være oppdatert på avkommets kjønnsliv. Da heller stå og hutre på en grusbane i kommunale avkroker til de når tenårene og får andre interesser.

og forresten...

Muligens tror dere at Fruen har lagt all skaperglede på hylla. Det stemmer ikke. Her produseres det litt av hvert for tiden, men man tror bestemt at omsydde bunader ikke er spesielt spennede å se avbildet. Strikkepinnene er også i sving.Dessverre for FruStorlien kan ikke dette avbildes her, men heldigvis for Fruens konto skal det avbildes andre steder. Dere vil bli oppdatert.

Blant dom vilda djuren

Vi tilbrakte siste del av høstferien på trygg avstand fra snø og sludd, i en svensk dyrepark. Der stelte barna dom vilda djuren, mens vi vandret rundt, drakk kaffe og strikket ( Fruen vel å merke). Ved ankomst var vi de enste gjestene, men helgefreden ble brutt av en ladning snapsesvelgende svenske pensjonister med stor livsglede og imponerende kjennskap til svenske drikkeviser. Det ble skålet og skrålet og stemningen stod i taket. En av damene appellerte til Fruens fantasi. Hvordan man i en alder av bortimot sytti år kan synes det er stas å vakle rundt på hvite støvletter med spiss tå og høy hæl, skrudd inn i jeans og snuppete genser , det er en gåte. Og, vår oppfatning er jo at de fleste toner ned fremtoningen ettersom de blir eldre, så neste spørsmål er selvsagt hvordan madamen så ut da hun var i sin ungdoms glansdager?
Helgens kommentar kom forøvrig fra Høvdingen, da vi hadde trasket dyreparken rundt og sett på pudu, jerv og diverse vadefugler og Fruen klaget på våte buker i regnet.
-Har du ikke med deg ekstra bukser? sa han, mannen gjennom fjorten år, kjæreste enda lenger men tydeligvis ikke helt oppdatert på sin skjørtebrukende kones garderobe. Han ble møtt med et motspørsmål
-Hvor mange bukser tror du jeg har?

Trist på en fin måte

Fruen har en viss forkjærlighet for strikkegarn fra Rauma ullvarefabrikk. Det kan delvis skyldes tidligere arbeidsforhold, men også det faktum at særlig finull har et avsindig godt fargeutvalg. Dessverre selges ikke godsakene i Barndommens dal, så for å komme til nærmeste garnhimmel må man kjøre et par-tre mil. Helt ok det, når man kan etterlate de søte små hos besteforeldre, spille dårlig musikk høyt i bilen og tro man er ung, fri og kul. Det må tilføyes at den følelsen gjerne krasjlander før man er halvveis, ved et raskt blikk i speilet.
Det var ny dame i garnsalget sist uke, eller ny og ny, Fruen hadde ikke handlet hos henne men samtidig frekventerer man jo ikke denne butikken særlig ofte. Da garnet var vel og vakkert valgt og betalt, kikket hun grundig på Fruen og spurte forsiktig om Fruen ikke var søsteren til Storesøster? Det var veldig overraskende, veldig hyggelig og litt trist. Fjorten år har gått, og hun nevnes så sjelden. Det er så lenge siden nen har påpekt likheten, sagt at det er noe over øynene, og kanskje smilet minner litt også. Og så tenker man at det andre kanskje synes er vanskelig, trist og leit, det er jo det som er så viktig - nemlig at de som ikke er blant oss mer også kan nevnes. Ikke nødvendigvis i lange avhandlinger, men bare sånn i forbifarten. Så kan man heller snakke litt om at, ja det er lenge siden, huff ja det var ( og er ) forferdelig, og jammen kom snøen tidlig i år.
Og så kan man kjøre hjemover, stoppe på kirkegården, gå til Storesøsters grav og si til henne at det er mange som fremdels tenker på henne.

Nyttig kunnskap?

Fruens far er et motvillig oppkomme av informasjon. Her forleden dukket nye, spennende opplysninger opp. Vi har ledd som hyener av påstanden om at det å skyte tamrein er som å skyte sauer, og minst like festlig er ideen om at man kan gå bort og klappe tamrein. Årelang erfaring tilsier at det ikke er akkurat slik. Tamrein er ikke spesielt tam.
Men så kommer dagens innspill fra far - det må ha vært en hvit rein da, de sover så tungt at man kan gå rett bort og ta dem. Sovende hvite kalver kan du løfte og bære uten at de våkner.
og atter en gang blir man overrasket over hva denne mannen vet...

Musetagger søkes!

Hallo verden! Fruen etterlyser i dag en monteringsanvisning for Grafferskjorte, med broderi og musetagger.Hvis det skulle befinne seg en slik dobbeltsidig a4-sak et sted, ville man rett og slett bli lyrisk av lykke! Dessverre kan ikke ære og berømmelse loves, men muligheten for rosende omtale er absolutt til stede.
Og for ordens skyld, planen er ikke å eksportere dette til fingernemme damer på den andre siden av kloden, men rett og slett å sy korrekte avslutninger på halslinning og mansjett, istedenfor en tilnærming.

Barske gleder

Det får så være at man en gang i tiden var barn i Barndommens dal. Det får så være at man er der opp ganske jevnt i løpet av året. Det er likevel sjokkerende kaldt der. Ikke nødvendigvis antall grader, men det er en vind som går gjennom marg og bein og korte skjørt.
Etter å ha hutret seg forbi sauer, over bekker og oppetter og nedetter gjeiler og stier og snarveier i flere dager ble det klart at dager på hytta var helt uaktuelt. En medvirkende årsak til beslutningen var truslene om snø fra 700 m.o.h. For tiden ville det passet særdeles dårlig å snø inne på en hytte.
Nå er vi tilbake i tettbygde strøk, og høstdager ved foten av Jotunheimen kan oppsummeres slik:
- De søte små synes snø i september er skikkelig stas. Når dette skjer kan til og med det å lufte Laika være aktuelt.
- Laika liker fremdeles ikke sauer. Fruens sauebreking gir henne grimme assosiasjoner, og hun går i dekning under bord eller i senger.
- Besøk hos eldre søskenbarn har resultert i nye, interessante opplysninger om slekta. Dette vil sikkert føre til et livlig innlegg senere.
- Den nye bilen er helt fin. Vi begynner å venne oss til det clutchløse livet, men enkelte uskjønne harehopp har det blitt.
- Apropos bil; Fruen synes absolutt det burde vært en standard utforming på bensinmålere. Når man er vant til typen som går fra høyre mot venstre, kan stressede situasjoner oppstå når man plutselig oppdager at hei, her går visst måleren motsatt vei. Og ops, den var visst ikke helt full, nei.
- Og, nå er kjøkkenbenken full av gulrot, kålrot, poteter og diverse andre godsaker fra Barndommens dal. Og forresten, har dere tenkt over hvor mye mer fristende det er med mandelpotet enn grisepler( lokalt navn, potet heter jordepler)?