I går startet alvoret. To søte små på skole igjen, fotballtrening, lekselesing og bokbind på bøker. I dag skole, foreldremøte kulturskole, i morgen skole, foreldremøte og oppstart korps. Torsdag, to kveldskunder, ha-med-venninner-hjem og sikkert noe man har glemt. Fredag skole og - koma. Høvdingen er på kick off på nytt prosjekt. Fruen ønsker seg en kollega eller to, slik at man også kan ha et aldri så lite avspark på høstsesongen...Litt stusslig å bedrive den slags mutt putt alene.
Kurssesong nærmer seg; det er daglige telefoner om hva damene vil sy, hva Fruen kan hjelpe med av materialer og hvor vanskelig det ene og det andre er å sy. Fruen har et spørsmål til de som er usikre: Er dette noe du har virkelig lyst til å få til selv, med litt veiledning?
Dette svarer jo samtlige ja på, ellers hadde de mest sannsynlig ikke meldt seg på kurs i bunadsøm. Og svaret fra det evig optimistiske kurslærer er: Hvis du virkelig vil, får du det til!
Og det gjør de, alle sammen! Og så ønsker man at husets bekymrede tiåring hadde vært like lett å overbevise, når han sitter svettende over mattebøkene og lengter etter fars gode råd.
Ja hadde det vært like lett å motivere og overbevise disse barna, så hadde man jo ikke hatt problemer med noe som helst til slutt.
SvarSlettDvs. det hadde man nok, men det hadde vært mer av arten - hvilken farge skal jeg velge på oppvask kosten DENNE gangen?
All honnør til disse bunad kurs deltagerne også..
Jeg vil fryktelig gjerne, men er hellig overbevist om at jeg ikke har sjans i havet, jeg kan ikke sy for hånd overhodet!
Det blir bare seende ut som noe katten har dratt inn!
jammen - du må ville det! Da går det stort sett bra - ihvertfall når man løsriver seg fra opplevelser fra håndarbeidstimene i barneskolen.
SvarSlettJeg har kjempe lyst faktisk til å gå å kurs å sy bunad til Storesøster K, dersom det skulle være gjennomførbart måtte jeg begynt NÅ, for hun står til konf. om 2,5 år!
SvarSlett