Queenie tenker over livet

Da Queenie var rundt to år snakket hun som en foss, i lange og vettuge setninger. Dette kunne føre til visse leie situasjoner, men sånn i ettertid er det jo ganske morsomt likevel.
Vi to damene satt på velfylt kaffebar en hektisk lørdag, og frøkna følte for å få oppdatert seg på familieforholdene. Med sin klare røst, uten snev av innestemme stilte hun sin mor følgende spørsmål:
Du, han derre Høvdingen.Er han egentlig pappaen min?
Fruen ville hest ta sitt barn under armen og rømme fra åstedet, men skjønte på forventningsfulle blikk fra nabobordet at det var best å følge opp. Man forklarte pent og rolig at jada,jada selvsagt er han det og hvorfor i all verden spør du nå om det da? Og den lille hadde svaret klart:
Det er jo ikke godt å vite, og så tenkte jeg at det er vel ikke sånn dere snakker om kanskje?
Fruen lover dere, i slike situasjoner har man mest lyst til å gå fra bord til bord og flashe giftering, fødselsattest og gjerne vandelsattest. Hun lover også at det er helt grunnløs frykt fra barnets side, og at tanken må ha kommet via en eller annen Disney-inspirasjon.
Like etter klappet Queenie sin mor beroligende på armen og betrodde henne at Vi er bestevenner vi mamma. Vi kan snakke med hverandre om alt.
Den skal hun ihvertfall få høre på konfirmasjonsdagen!