God påske

    

Vi ønsker dere en riktig god påske, med håndarbeid, gode venner, gode samtaler og upåklagelig skiføre

Ebba gleder seg over at flokken samles.

om kunst, klær og kroner

 Kan man være både glad og skuffet på samme tid og for samme sak?

Denne uka ble tildelingen av statens kunstnerstipend offentliggjort, og i likhet med alle andre som søkte ( og sikkert endel som ikke søkte) kastet jeg meg over tildelingslistene. Først arbeidsstipend, hvor det var tildelt tre ettårige stipend i kategori folkekunst, og så diversestipend hvor det var litt flere tildelinger.

Arbeidstipendene gikk til folkemusikere. Og all ære og gratulasjoner til de som slapp gjennom nåløyet. De er flinke og fortjener hver krone. Men hvert år sitter vi som jobber med håndverk og håper på bekreftelsen på at det vi gjør også er viktig. At det å skape i tekstil er like viktig som folkemusikken og at den tekstile kulturarven også er en del av folkekunsten. Vi sitter på verkstedene våre, vi deltar på kurs i kunsten å søke kunstnerstipend og vi får litt, noen ganger. 

Like viktig som musikken, som kunsten vi har på veggene og ordene i bøkene er klærne vi har på oss. Dagens klær er ofte fast fashion uten rot i folkekunsten. Men bunadene våre, den unike tradisjonen vi har i å tilvirke og bruke bunader  er både klær og kunst. Vi trenger kunnskap om å tilvirke klærne, slå nuperellene, veve stoffene. Vi trenger kunnskap om de kvinnene og mennene som gikk foran med nål og tråd, strikkepinner og målebånd. Noen er godt dokumentert mens andre er navnløse og finnes som muntlige overleveringer. Vi vet det ble brodert av gjetere, av ugifte tanter og enslige mødre. Den tekstile kulturarven er ikke bare klær, den er også historien om de som har skapt klærne, som har skapt materialene, som har spunnet fiber til tråd og omskapt franske motemagasin til norsk folkedrakt. Inspirasjonen som ligger bak den folkelige norske klesskikken må holdes ved like og formidles. Den må formidles av noen som kan, ikke bare den teoretiske delen, men også den praktiske. Den må videreføres av noen som skjønner dialektene i stingene og årstidene i sømmene. 

Folkekunstaspektet er kanskje ikke så lett å se når det ikke handler om frie tolkninger slik som i musikken. Men forståelsen for tidligere generasjoners folkekunst er også viktig og er med på å bevare dagens uttrykk. 

Så mens jeg gleder meg over diversestipend og muligheten for en studietur og - at en nyutdanna bunadtilvirker ble tildelt ettårig arbeidsstipend for ung/nyetablert håper jeg også at litt flere av søkerne får uttelling for både søknadsskriving og fordypning ved senere tildelinger. 

de viktige nyansene

 

Om spor i ord og spor i sting

Da jeg var ung kunne jeg høre forskjell på dialektene mellom bygdene i barndommens dal. Det var et skille mellom Vågåmo og Garmo, og et nytt skille mellom Garmo og Bergom. Dialektene endret seg oppover Bøverdalen og nordover mot Skjåk og det var forholdsvis lett å høre hvor folk hadde vokst opp. Nå har jeg bodd lenge utenbygds og ørene er like fininnnstilt lenger. Det kan glippe mellom Skuggestrond og Bergom. Likevel har jeg i meg gleden over at det finnes små nyanser i ord og tonefall. 

På fest dansa noen masurka med vårdalshusk, mens andre var stivere i knærne. Skjåkgenever trenger vi ikke snakke om i denne sammenhengen, men det kan vel slås fast at forskjeller finnes i de fleste tradisjoner. Og hvis vi går lenger tilbake kan vi stille andre spørsmål om språkets utvikling. For var det en frankofil prest som gav poteter navnet jordepler i Vågå, mens en mindre jålete kollega i Lom gikk for den danskklingende varianten kantøflo?

På samme måte som vi i Ottadalen hadde våre skiller, har andre områder hatt sine. Byer har hatt østkant og vestkant, daler har hatt solside og bakside.Vi har hatt fiskevær med utstrakt omgang med omverdenen og små bygder som snødde inne om vinteren.  Oppover Gudbrandsdalen ble dialekter påvirket der toget stoppa. Det samme ser vi i Telemark der Rjukan og Notodden er gode eksempler på områder hvor Norsk Hydro satte sitt preg på språket. 

På linje med de språklige nyansene har vi de ulike bunadene. Innbyggerne i stasjonsbyene oppover Gudbrandsdalen la av seg folkedraktene tidligere enn de i sidedalene.I folkedraktene våre er det forholdsvis enkelt å skille mellom endel områder og Hardanger er lett å skille fra både Hallingdal og Telemark. Setesdal igjen har sin helt egen klesskikk og Nord-Gudbrandsdalen er helt forskjellig fra Valdres. I bunadene som ble konstruert i forrige århundre er forskjellene annerledes. De er ikke nødvendigvis så lette å spore etter lokal klesskikk, men blant annet broderiene er lett gjenkjennelige. Selv om en bunadfra Lier i Buskerud og en festbunad fra Gudbrandsdalen har helt lik fasong er det lett å skille dem ved å sepå brodriene. Likeledes har kvinnebunaden fra Nedre Buskerud lite til felles med Løkenbunaden fra Østfold selv om Halfdan Arneberg var involvert i utformingen av begge to.

For meg videreføres disse nyansene også i broderiene, gjennom motiver, teknikker og materialvalg. Garnet som brukes til Hallingbunadenes markerte roser ville blitt omdanna til små usjarmerende ullklumper hvis vi skulle brodert sjattersøm fra Gudbrandsdalen med det. De ørsmå detaljene fra Vest-Telemark er ganske annerledes enn de like små detaljene i den nye Valdresbunaden. Slik kan vi forflytte oss rundt i Norge, se forskjeller og tenke på historiene som ligger bak de lokale tradisjonene. Vi kan se hvordan utformingen av dekor på tre og tekstil følger hverandre og la oss begeistre av detaljrikdom og materialkunnskap.

Dette er folkekunst og kulturarv. Dette må vi være stolte av og hegne om.Det kan ikke være slik at vi fortsetter å avvikle linjer på videregående fordi det er mer lønnsomt ( eller mindre kostbart her og nå) med en skoleklasse på studiespesialisering enn en klasse som trenger symaskiner, strykejern, klippebord og sømbyster. Vi må fremsnakke kulturarv og være like stolte av de som skapte klærne som de som bar dem. Vel brukte Nansen og Amundsen lang tid på å teste ut påkledning for ekspedisjonene sine, men de var like fullt avhengige av kvalifiserte råd fra fagfolk som kunne sy og som kjente de ulike materialenes styrker og svakheter. 

La oss være stolte over bunadene våre. Du trenger ikke elske alle 450 variantene, men vær begeistret over mangfoldet. Vær imponert over kunnskapen som ligger bak og vær ydmyk for de som fremdeles tilvirker bunad i Norge. Og det går helt fint an å framsnakke norske tradisjoner uten å rakke ned på andre.

de blå blomstene

    

 

Forrige uke delte jeg en tekst og to bilder på facebook. Deretter gikk jeg på jobb, og da jeg sjekka facebook i lunsjen oppdaget jeg at innlegget hadde slått an mer enn forventet. I skrivende stund har innlegget blitt delt over 200 ganger og fått utallige kommentarer både hos meg og på de ulike delingene .

For dere som ikke er på facebook, eller ikke har sett innlegget så handler det kort fortalt om at jeg på et foredrag om tekstil kulturarv viste bilde av den lille bl blomsten på Gudbrandsdalen festbunad. Den ene er brodert i Norge med sjattersøm og franske knuter, den andre er brodert i Kina og er i plattsøm. 

For meg er ikke den store forskjellen noe nytt og overraskende, men mange har tydeligvis fått en aha-opplevelse.

For det blir forskjell, og det handler ikke om at det broderes i Kina ( eller et annet lavkostland). Det handler ikke om rasisme eller nasjonalisme og det handler absolutt ikke om at kinesere ikke kan brodere.

Det handler om kunnskap og kulturarv. 

Det er flere årsaker til at jeg ikke liker bunader som produseres utenlands. For det jeg kaller Kinabunader blir ikke bare sydd i Kina. Du kan få deler av bunaden produsert i Kina, Vietnam, Bangladesh, Baltikum og sikkert flere andre land som her en ting felles- lavere lønnskostnader.

Og her har vi det første problemet, eller et av problemene - hvem tjener på disse bunadene?
Det er vanskelig å vite nøyaktig hva det koster å brodere en bunad  i et lavkostland, men det er vel ikke utenkelig at størstedelen av det du som kunde betaler ikke går til den som har brodert. Selvsagt koster administrasjon, måltaking og etterbehandling, men hovedjobben utføres med nål og tråd, ikke tastatur. Slik faller et av hovedargumentene for produksjon utenlands bort, de lave produksjonskostnadene kommer forhandleren til gode i form av større fortjeneste mens kunden ikke merker nevneverdig til hvor bunaden blir produsert.  Så ja, utflagging av bunadsproduksjon gir arbeid til flere mennesker som antakelig ikke hadde hatt jobb ellers, men egen inntjening motiverer nok mer enn dette med å skape arbeidsplasser og gi flere et verdig liv.

Et annet minus er at lavere produksjonskostnader utenlands holder vårt nasjonale prisnivå nede. For det er bare å bite tenna sammen og innse at veldig mange heller betaler 7000 enn 21000 for å få brodert en bunad. Hva dette resulterer i? Joda, det resulterer i at få bunader broderes med fortjeneste her til lands. Vi som broderer vet at inntjeningen er minimal og at mye av jobben er ren ideologi ( det kan også kalles idioti) ettersom det er mye mer lønnsomt å sy om femten bunader enn å brodere en.
Vi kan spørre oss selv hva tiden vår er verdt og hva vi fortjener å ha i timelønn. Men det det koker ned til er hva kunden er villig til å betale, altså spørsmålet om lønn eller forventning til lønn og hva en vare skal koste.
Dette kan vi se i sammenheng med vår betalingsvilje når det kommer til sportsutstyr, sesongens vesker og oppussingen av hus og hytte. Det er tankevekkende hvor mye lettere det ( for mange) er å betale friskt for en snekker som bygger ut hytta mens håndverkeren som syr bunaden din ikke kan forvente lignende timelønn.

Så kan vi gå over til neste problemstilling som vil bli stadig mer synlig, nemlig bevaring av kunnskap og tradisjoner.
Det er slettes ikke vanskelig å rasere en tradisjon eller viske ut kunnskap. Atskillig vanskeligere er det å bygge opp igjen kunnskap og tradisjoner. Det er også slik at når etterspørselen synker vil også antall utøvere av et fag, et håndverk, en teknikk synke. Ingen oppmuntrer sine barn til å utdanne seg til arbeidsledighet, ingen velger å etablere egen virksomhet som mest sannsynlig ikke vil overleve.
Jeg har tidligere spurt hva som skjer hvis eller når all produksjon er flagget ut? Hva skjer hvis det vi i dag anser som lavkostland skrur opp prisene? Og hva skjer når ingen lenger kan sy ut en bunadsvest eller skifte hekter i et liv -skal slike jobber sendes jorda rundt? Vil det være lønnsomt eller kan man like gjerne bestille en ny bunad og kassere den gamle? Og hvor miljøvennlig er det?
Apropos miljø...Tenker du noen gang på at det blir sendt bunadmaterialer fra Norge til en annen verdensdel og tilbake igjen  og at mange bunader er mer bereiste enn en gjennomsnittlig norsk minstepensjonist?

Og til slutt en problemstilling som absolutt ikke gjelder alle forhandlere men noen:
Mange av våre broderte bunader er basert på dugnadsarbeid og idealisme. Noen butikker solgte en bunad, andre butikker en annen. Hvis vi ser på for eksempel kvinnebunader fra Telemark så finnes det et utall varianter som bare har to ting til felles - de er fra Telemark og ingen av de er eksakte kopier av kvinneklær fra attenhundretallet. Her har lokale ildsjeler og bunadkomiteer, husflidutsalg og andre interesserte gått sammen om å skape bunad. Dessverre har det sjelden vært fokusert på åndsverklov og mønsterbeskyttelse, men snarere vanlig folkeskikk og en oppfatning av at det ikke tar seg ut å kopiere annen manns ( eller kvinnes ) verk.  Så kommer det en friskus med sans for inntjening, kjøper en materialpakke og kopierer denne for salg. Unnskyldningen er ofte at bunadene ikke eies av noen og at dette er gamle plagg som hvermansen kan kopiere. Det stemmer overhodet ikke. Nordlandsbunaden er et annet godt eksempel. Arbeidet med å konstruere en bunad fra landsdelen startet i 1926 og bunaden slik den fremstår er utarbeidet av gruppe mennesker som lot seg inspirere av broderier funnet et sted, en stakk fra et annet sted, et liv funnet her og forkleet der. Det ble aldri noensinne hentet en komplett nordlandsbunad fra et skap for ren kopiering.
For meg er dette en kombinasjon av historieforfalskning og lettvint omgang med lover, regler og normal folkeskikk. Og jeg synes vi bør tenke på at om grupper, nemnder og enkeltpersoner som utarbeidet bunadene i sin tid hadde mønsterbeskyttet arbeidet sitt ville denne typen videreformidling kunne blitt politianmeldt.

Og til slutt, det siste argumentet som kanskje er det viktigste av alle - vi snakker om norske bunader, arvesølv, kulturarv, stoltheten i 17.maitoget...skal det virkelig stå made in China på innsiden?

Hvis vi mister kunnskapen om hvordan om hvordan bunadene broderes, hvordan hosebånd fingres, vester tilpasses og hodeplagg stives så mister vi de lokale særpregene. Vi mister de tekstile dialektene som i dag primært bevares i bunadene. Er vi villige til det?

deler av innlegget har blitt publisert tidligere, men det er like aktuelt i dag.