Intensivt kurs og intensiv helg

Brodere bunad- intensiv.

10- 16 lørdag og søndag, deltaker har med egen materialpakke med broderiplansje. 

Dette kurset er av favorittene mine for det er alltid så spennende å se hva deltakerne skal jobbe med. I tillegg er det fint å få god tid med arbeidet og selv om det å sitte med et broderi i seks timer er tungt er det en god måte å komme godt i gang på. Denne helgen kom det åtte engasjerte damer på kurs. De jobbet med Lundebybunad, beltestakk, Gudbrandsdal festbunad, Nordlandsbunad, Oslobunad, Follobunad og sokker til Øst-Telemarkbunad og forkle til Åmlibunad. På slike kurs er det viktig å vite hva deltakerne skal jobbe med slik at jeg vet om jeg må lese meg opp på noe, ta med en spesiell bok eller på andre måter være ekstra forberedt. Dette er særlig viktig hvis jeg , som nå, har helgekurs, slik at ingen sitter å sitte uvirksomme i seks timer mens jeg googler og svetter. 

I likhet med alle andre som jobber helger går jeg noen ganger glipp av hyggelige ting som skjer. Lunsj med venninner en lørdag, bursdager i andre byer eller søndagsturer ved sjøen eller i skogen. Denne helgen fikk vi tid til både kurs og veldig hyggelig bursdag ( og noen timer i bil). I dag har jeg rolig morgen med blogg og kaffe, fakturaer og planlegging av de nærmeste ukene. Jeg har to frihelger på rad og så skal jeg en tur til Ungarn helgen etter det. Deretter er vi godt inne i mars og det er tid for årsmøter i fylkeslagene, bunadsmoduler og et helgekurs i ullbroderi. OK, en gang i kvartalet savner jeg en mer oversiktlig jobb med faste arbeidstider. Samtidig vet jeg at jeg ville kjedet livet av meg i løpet av en liten uke og at det er akkurat disse variasjonene som gjør at jeg trives så godt.

Livet er jammen fint! Og nå er det sol. 

Jeg tror jammen jeg skal ta meg en litt forsinket søndagstur langs en godt gruset gangvei.

PS. Takk for alle som har lest, likt og delt innlegget La oss kalle det kjærlighet.

Det er veldig hyggelig og ikke minst motiverende å nå ut til så mange og å oppleve at det jeg skriver får gehør. Tusen takk!

La oss kalle det kjærlighet

Tanker om faglig tilnærming

Alle fag har sin stolthet og sin forankring i utdannelse, tradisjoner og rutiner og dette kommer forbrukeren til gode. Leger, tannleger, ingeniører og advokater har alle yrkesetiske retningslinjer å forholde seg til, og som vi forventer at de respekterer.
Slik er det også for håndverkeren. Du vet du får faglig kvalifisert hjelp og unngår potensielle brannfeller hos en elektriker og at dette er basert på en faglig standard. En snekker gir gode råd om sitt fag, en maler med fagbrev vil ikke male huset ditt med interiørmaling eller bruke vanlig maling utenpå linoljemaling slik at du ender med å måtte bytte kledning. Ingen gullsmed vil anbefale dyr innfatning av en glassperle fra en hobbybutikk og ingen frisør vil selge permanentkrøller til mannlig kunde med 15 millimeters stubbmark. Slik er det også for oss bunadtilvirkere, vi gir faglige råd tilpasset hver enkelt bunad.

Som bunadtilvirker har jeg et ansvar for å ivareta tradisjonene og bevare bunadenes særpreg, men jeg skal selvsagt også formidle dette på en måte som gir kunden lyst til å bruke bunad og bære den med stolthet og glede.
Vi har i dag rundt 450 ulike bunader i Norge. Noen har gått direkte fra å være klær brukt av vanlige folk til søndagstøy til høytidsklær, noen er grundige rekonstruksjoner basert på funn av hele antrekk eller enkeltplagg og andre igjen er mer eller mindre fri fantasi. Likt for alle er at de har sin verdi og betyr mye for den som eier og bruker bunaden og at bunad er et antrekk det knytter seg mange følelser til.
Å snakke om bunad bygger broer og bryter is. Glede og kontakt skapes når vi oppdager andre med opphav fra samme dalføre i skolegården på 17.mai. Når jeg i møte med nye mennesker forteller at jeg er bunadtilvirker får jeg enten spørsmål om å sy om en bunad eller en historie om en bunad og jeg vet at bunaden er at det kjæreste mange eier og et antrekk man har et sterkt forhold til.

Nettopp derfor er det trist at det ofte fokuseres på bunadens baksider, reglene og rutinene som opprettholder tradisjonen. Da jeg for tyve år siden valgte denne yrkesveien valgte jeg også å forholde meg til regler som er utarbeidet av nemnder og utvalg. Jeg valgte å forholde meg til retningslinjer utarbeidet av mennesker med sterkere eierskap til enkeltbunader enn det jeg har.  Noen kvinnebunader har hvite strømper, andre har røde. Hvis dette er retningslinjer innført av en nemnd som i sin tid utarbeidet bunaden forholder jeg meg til dette. Da har det ikke noe å si om jeg for eksempel synes hvite strømper er lite heldig på en regnvåt vårdag.  Slik er det med bruken av bunadsølv også. Hvis kunden ber om råd forholder jeg meg til det som er anbefalt for bunaden. Selvsagt er bruk av arvesølv både hyggelig og viktig men ved nykjøp forholder jeg meg til hva som er standard for den enkelte bunaden, ikke hva jeg synes er fint eller festlig.
Hvis det derimot er snakk om en bunad som er en videreføring av en folkelig drakttradisjon kan det være større valgmuligheter og dermed større ansvar.

Jeg vet av erfaring at disse skillelinjene kan være uoversiktlige og kan bidra til det noen ser på som bunadpoliti og rigide system. Jeg velger å se på det som kjærlighet til faget og respekt for de som har brukt tid, penger og energi på å utarbeide de bunadene vi i dag bruker med stor glede. Jeg vet også at vi trenger disse retningslinjene og at vi bør bestrebe oss på å oppmuntre til å ta hensyn til og respektere skillene. En gang, i en diskusjon med en påståelig kunde som ville kombinere bunad fra to dalfører, sammenlignet jeg bunadbruk med å være fotballsupporter. Du kan tross alt ikke bruke bukse fra Arsenal og trøye fra Liverpool.
Når du skal investere i en ny bunad, sy om din gamle eller anskaffe nytt tilbehør skal du ved å gå til fagfolk få råd og veiledning basert på bunadens historie og retningslinjer, ikke forhandlerens smak og behag og ønske om inntjening. Dette innebærer også at vi ved opplæring i faget legger vekt på faglig forståelse og veiledning i skikk og bruk slik at en nyutdannet svenn har kjennskap til også denne delen av faget og føler seg trygg i møter med kunder.


I år er det tyve år siden jeg tok fatt på læretiden som bunadtilvirker og femten år siden jeg begynte i prøvenemnda for bunadtilvirkere. Jeg underviser i bunadtilvirkning. skriver og mener gjerne om viktigheten av å bevare norsk bunadtilvirkning her i landet og er nå også med i læreplangruppa for faget. Alt i alt vil jeg si at jeg har en noenlunde god oversikt over faget med dets gleder og utfordringer. 

Fjorten halve korssting

Oppdateringer underveis...stemningsrapporter...masse bilder...

Det ble, som vanlig, en intens og inspirerende uke på Modull 3, sting og broderi.
Deltakerne har vært gjennom knapphull, spilesøm, pikering, stakkekanter, plattsøm, sjattersøm, leggsøm, sparesøm, setesdalsbroderi og et par -tre-fire andre sting.
Vi begynner dagen kl 9, jobber til 12, har lunsj til 13, jobber til kaffe kl 15.30 og så er det pån igjen fra 16 til middag kl 18. Da er det slutt på undervisningen men det er ikke uvanlig at noen sitter og jobber med det de ikke er helt ferdige med.  Vi lærerne er gjerne tilgjengelige en stund, men detblir vanligvis litt egenjobbing på rommet utover kvelden.

Jeg hadde med en fin blanding av jobber. Litt broderi ( en stakk som mangler de siste blomstene), et hyggebroderi, noen tekster som trenger en finpuss og andre tekster som skal leses. Den totale innsatsen derimot var mindre imponerende:
Fjorten halve korssting i beige ullgarn.

Og så har jeg lest litt i denne og håper ikke den totale mangelen på energi skyldes inntreden i nytt tiår.  Jaja. Nå er det straks ny uke og nye muligheter til å fullføre stakken som fremdeles mangler et par blomster. 

muligheten til god videregående utdanning

Fra høsten endres fagopplæringen i den videregående skolen. Det kommer nye læreplaner  og store deler av strukturen endres. Noen linjer får nye navn, blant annet mitt fagområde som nå skal hete Håndverk, design og produktutvikling. Dette er linja du velger hvis du vil ta en utdannelse innen følgende fag:
bunadtilvirker, buntmaker, herreskredder, kjole- og draktsyer, håndvever, kostymesyer, modist, strikkefaget, salmaker, møbeltapetserer og skomaker.
Det er ganske mange fag og selv om de ikke er store fag ( flere av fagene er definert som små og verneverdige) dekker de viktige fagfelt. De ivaretar store deler av vår tekstile kulturarv  ved å bevare, videreføre og fornye den.

Men de er også viktige for den allmenne bruken av klær. Vi trenger mennesker som kan sy. Vi trenger noen som kan reparere, skifte glidelås, legge opp bukser og  trekke om favorittstolen. Vi må ha noen som kan reparere salen på en motorsykkel, reparere såler på slitte sko og lage kostymer til seriøse teateroppsetninger og elleville revyer. Hvis vi mangler denne kunnskapen vil vi på sikt bli tvunget til å kaste enda mer fordi vi mangler kunnskapen om å ta vare på, vedlikeholde og sette i stand det vi allerede har.

Dette er ikke varer vi kan sende fram og tilbake til andre land. VI kan ikke basere fremtidig forbruk på at klær hverken kan produseres eller repareres i vårt eget land og vi kan ikke basere oss på innvandring med ønsket ekspertise. Vi må utdanne fagfolk og holde kunnskapen i hevd.

Og med det i tankene er det merkelig at det, hvis alle fylkeskommuner følger dagens plan, ikke vil bli noe tilbud om dette førsteåret på videregående i Nordland, Troms, Finnmark, Vestfold og Telemark. Tror virkelig ikke politikerne det er behov for å skifte glidelås nord for Snåsa?

Om en måned går søknadsfristen ut og et nytt kull med ungdommer skal velge linje og ta første skritt inn i fremtiden. På denne tiden av året skrives det mye om viktigheten av å velge yrkesfag, oppmuntre elevene til å velge yrkesrettet utdannelse og at foreldrene skal fremsnakke yrkesfag. Men hva hjelper det hvis tilbudet ikke finnes?

Jeg skal ikke skrive kjære politikere, for det mener jeg ikke. Men politikere; skjerp dere og tenk på fremtiden. Bevar et allsidig opplæringstilbud over hele landet. Det kan være fristende å fjerne et utdanningstilbud og unnskylde seg med at det er vanskelig å få læreplasser og at fagene ikke gir store utslag på nasjonalbudsjett eller skaper de største arbeidsplassene. Men vi fyller en viktig rolle, vi opprettholder tradisjoner og kan bidra til redusert forbruk gjennom reparasjon og vedlikehold ( ikke alle som tar sømutdannelse drømmer om et liv som designer og enda færre når det målet).

Vi trenger håndverkere i alle håndverksfag.

PS.  VIKTIG OPPDATERING

Rett skal være rett og jeg trekker tilbake alle dystre påstander om et glidelåsfritt Nord-Norge. Bardufoss Videregående skole tilbyr  Håndverk, Design og Produktutvikling

I Innlandet derimot er det få muligheter for sømutdanning. Heldigvis starter  Hjerleid skole og handverkssenter opp tekstillinje fra høsten av, i tillegg til sine svært gode tilbud innen treskjæring og smedfaget.

Så nordlendinger - søk, søk, søk til Bardufoss og bevis politikerne om at linja er superviktig!

Når hjernen skifter gir

Noen kurs trenger mer forberedelser og jeg må sette av tid til pakking og påtegning.  Jeg liker å telle tråder , dele opp stoff i biter,  tegne på og planlegge hva vi skal gjøre de ulike dagene. Jeg liker å fylle tørkestativet med små påtegna stoffbiter og vite at jeg har nok materialer og litt til. Problemet er at tørkestativet blir fullt og at det tidvis er behov for å tørke klær også.

Tidligere denne uka demret det for meg - den opplagte løsningen... Strimler i stoffets bredde rives opp, hakk markerer riktig lengde og så tegner jeg på i riktig avstand. Vips fikk jeg plass til 11 motiv på den plassen hvor jeg før tørket et motiv. Nå ligger seks "doruller" klare sammen med garn og nåler og skal sakte med sikkert omdannes til prøvelapper med sjattersøm og plattsøm neste uke.

Jeg har flere prøvelapper altså, vi skal få fylt dagene:)
Hva sier dere: skal jeg sende noen stemningsrapporter underveis?