Modul 3- sting og broderi

Det er stille før stormen...kurslokalet er ryddig og stille, prøvelappene ligger i sirlige bunker og alt er klart for morgendagen av oppstart av Modul 3 - sting og broderi i bunadopplæringa.  Femten deltakere skal gjennom ulike sting for sammensying og broderiteknikker.
Som alltid har jeg store ambisjoner om å dokumentere underveis, små innlegg som viser det deltakerne skal gjennom disse fem dagene. Og som vanlig blir det nok med de gode intensjonene for hvis engasjementet er som vanlig blir det lange kvelder og mange sting.

 

Jeg tenker ofte på hvor heldig jeg er som får være med på så mye spennende, som for eksempel disse modulen, og alle flotte mennesker jeg har blitt kjent med. Det kan ofte være fristende å legge seg i fosterstilling i et hjørne når man får forespørsler som jager deg litt ut av den berømmelige komfortsona. Men jammen kan det medføre mye moro hvis man heller sier ja takk, det har jeg faktisk veldig lyst til å være med på. 

Har du ikke hørt om den modulbaserte bunadoppplæringa? Det er en artikkel om tilbudet i nummeret av Norsk Husflid som er på vei ut til, eller har kommet til , medlemmene i Norges Husflidslag. Og i tillegg finner du mye god informasjon på hjemmesiden til Studieforbundet Kultur og tradisjon som står bak tilbudet sammen med Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag og Norsk Folkedraktforum.
I tillegg bidrar Norsk Institutt for bunad og folkedrakt på en av modulene.
Nettopp dette brede faglige samarbeidet har nok vært en medvirkende årsak til suksessen. Det at alle de store organisasjonene i bransjen står sammen gir en faglig trygghet for deltakerne og viser også viktigheten av samarbeid for å sikre bunadtilvirkerfagets fremtid.

Nygamle kjøkkenstoler

Vi, eller rettere sagt jeg,  kjøpte nye kjøkkenstoler for halvannet år siden. De lekre danske designstolene var og ble en drøm, de stolene vi hadde var og ble et mareritt og vi trengte nye stoler i en tilgjengelig prisklasse. Løsningen viste seg å være enkel - stablestoler fra sekstitallet kjøpt på nettauksjon hos Blomqvist. Beroligende merket med Saron og utrolig behagelige ettersom de sikkert er bygd for at man skal utholde stillesittende seanser.
Ekstra morsomt var det å finne klistremerker fra fabrikken som for lengst er nedlagt og som lå her i bygda et sted. Og så kan man jo undres hvor det har blitt av alle disse små fabrikkene med sine eiere og ansatte ( sånn bortsett fra at mange mest sannsynlig er pensjonister nå)?

  

Eneste problem er at jeg er på jakt etter nytt kjøkkenbord, og helst i tre. Og det finnes ikke en tresort som passer til disse stolene. Jada, i-landsproblemer...jeg vet det. Jeg får legge på en duk og glede meg over at det veldig snart er helg. Og høstferie for noen.

Og ja, det jeg egentlig skulle si er at det er ganske fint  å handle brukt. Ikke bare fordi vi fikk god kvalitet til en hyggelig pris men også fordi det søppelberget vi pådrar oss ikke bare består av mobiltelefoner og klær, det er også ganske mye annet som skiftes ut rundt om i de tusen hjem ( og bedehus).

En elvis i huset

Det som skulle være en helt vanlig hund endte raskt opp med å bli attpåklatten, kjæledeggen, den alle snakker med og den som alltid blir glad når noen kommer hjem. Hun er den som den utflyttede sønn får tilsendt bilder av, den som vi gleder oss til å se når vi har vært bortreist og den som alle alltid har tid til å klappe. At hun etterhvert la av seg uvanen med å gnage på sko, bøker og gulvlister har også hjulpet på populariteten sammen med det velkomne faktum at hun ikke lenger stikker av ved hver eneste anledning.
Hun er selskap på systua, klagemur i sofaen, turkamerat og entusiastisk restespiser. Å si at hun er limet i familien ville være hennes versjon, men hun er definitivt viktig.

Så selvsagt hadde jeg vidløftige planer for 11-årsdagen. Jeg så for meg Elvistema siden vi altså skulle få en elvis ( som i fjortis ) i hus og vurderte tematisk matservering som ville gledet både den egentlige Elvis og vårt lille matvrak.  Her snakker vi fristende bursdagskjøttkake, helt selvvalgt tur og uante muligheter for kos og klapp og oppmerksomhet. Ny hylekosegris skulle skaffes og kort sagt skulle det bli en verdig feiring.
Planene var gode og omfattende helt til det hjemmeboende barnet stilte spørsmålet i går tror du Laika merker at hun har fylt elleve år?
Jaja, så mye for gode ord om attpåklatt og kjæledegge...burde jo huske datoen i det minste.
Vi får håpe det ikke setter varige spor...

Familien på Gilje

Ok, nå fremstår jeg muligens som en sånn blogger som matcher bøker og pynteputer og anbefaler bøker etter hvor lekkert omslaget er...men jeg tar sjansen og nevner sånn i forbifarten at det faktisk er litt stas når det fine plantefargede garnet mitt passer helt perfekt til utgaven av Familien på Gilje som jeg kjøpte på loppemarked i fjor.

Jeg er så glad i Familien på Gilje og Jonas Lie som er en av de mannlige forfatterne som best beskriver kvinners hverdag med matlaging og håndarbeid, mulige og umulige forelskelser og fornuftige og ufornuftige ekteskap. Når jeg leser om Thinka og Inger -Johanne på Gilje, eller Cecilie og Marthe i Kommandørens døtre tenker jeg at den gode Jonas må ha fått gode innspill av kona Thomasine. Selvsagt kan det hende at han visste alt det han beskriver så levende, men jeg tror det må ha vært en sterk kvinnelig innflytelse i livet hans. Menn flest nøyer seg med at hun sydde, eller strikkepinnene klirret arrig. Jonas er mer grundig og anbefales som et hyggelig bekjentskap.

   

I tillegg leser jeg Selma Lagerløf på nytt. Hun skriver også levende om håndarbeid og det slår meg hvor stor del av livet til kvinner som handlet om klær. Ikke om hva de skulle ha på, men om hvordan klærne ble til. Selma anbefales også. Litt gammelmodig hist og her, men absolutt lesverdig.

Hva med deg? har du noen forfattere som skriver levende om håndarbeidets gleder og tristesser?
Tips mottas med takk ettersom jeg er en litt umotivert leser for tiden.Her en kveld satte jeg meg faktisk ned og leste Judy Bolton og mysteriet med den halve katten så jeg trenger virkelig gode boktips.

Fredagskveld

Jeg vant over sjefsfloka!
Nå ligger fire fine nøster med en totalvekt på 98 gram og venter på å omformes til sjal. Dessverre må de vente litt til for i går la jeg opp til vott og har strikket en omgang vrangbord...Og da tenker jeg at jeg skal være fornuftig og fullføre de vottene før jeg begynner på noe nytt.
Problemet er egentlgi at jeg skal ta tg tur-retur Oslo i morgen og søndag og da burde jeg ha et togvennlig strikketøy og hverken vrangbord med fem pinner eller kniplingsstrikk er ideelt da.
Så, nå tror jeg at jeg skal ønske dere en glitrende fin helg og så skal jeg finne meg et håndarbeid som er helt perfekt på reise til og fra kurs.

PS
Jeg skulle egentlig bla gjennom en helt annen strikkebok men den passet ikke så godt til eplet.
Og nå må jeg avslutte, for den lille lystige sirkler rundt meg og vil ut for å snøfte og grøfte.

Om bunadkurs

Det tydeligste tegnet på at høsten er her er at kurssesongen starter for fullt.

Forrige uke gikk startskuddet for kveldskurset og i går startet dagkurset. Før har jeg ofte skrevet litt om hva de ulike deltagerne skal jobbe med, men i år går jeg litt bort fra den detaljerte delen og nøyer meg med at det er atten deltagere og totalt seksten ulike bunader. Vi snakker brodering og montering, omsøm og reparasjon. Fullt hus og stort sett stormende jubel.

Det snakkes mye om bunadbransjens utfordringer, hvordan vi skal demme opp for produksjon i utlandet, hvordan vi skal få godt nok betalt, hvordan, hvordan, hvordan. Jeg har ikke alle svarene og noen ganger føles det som om jeg ikke har noen svar i det hele tatt for dette er så sammensatt. 

Vi har noen leverandører som har delproduksjon med tett oppfølging utenlands, vi har noen leverandører som produserer med tilsynelatende liten oppfølging og med litt vage rettigheter ( for å sid et mildt) til det de forhandler. Noen leverandører jobber aktivt med å rekruttere nye delprodusenter i Norge og tro meg, det er ikke slik at hverken brodøser eller hosebåndknyttere står i kø for å levere til en bedrift som skal selge videre når man kan selge selv.

Men, i dag skal jeg ikke skrive om Kinabunader. Jeg vil skrive om hvor viktig det er å 

A. Holde kurs

og 

B. Gå på kurs

I løpet av høsten skal jeg, i skrivende stund, hjelpe nærmere førti kursdeltagere i arbeidet med å sy en hel eller deler av en bunad selv. Og det er det viktige; det å hjelpe de som gjerne vil sy men som mangler den faglige tryggheten til å sette i gang på egen hånd.Jeg pleier å si at  bunad som er sydd på kurs er en bunad som ikke er sydd i Kina. Og dette er bare den kortsiktige effekten for ved å oppmuntre til å sy selv og la så mange som mulig forstå at dette er tradisjonshåndverk som krever kunnskap, fingerferdighet og tålmodighet får vi ikke bare en økt respekt for arbeidet som utføres og en enorm stolthet over å ha sydd selv. Vi får også en helt annen forståelse for at bunaden er et kostbart plagg og noe man investerer i. Derfor oppmuntrer jeg også ofte kursdeltagere som syr til andre om å danne seg et visst bilde av tidsbruken slik at man kan formidle det til mottaker på en hyggelig måte. Dette er fordi mange av oss damer har en lei tendens til å effektivt snakke ned egen innsats og feie bort utallige arbeidstimer med utsagn som det var så hyggelig og jeg er jo så glad i deg.

Og det er sant,  bunader til barn, barnebarn og andre familiemedlemmer blir sydd med kjærlighet og omtanke. Men gi likevel en pekepinn om tiden det tar, for når disse mottakerne en gang i tiden skal skaffe bunad til neste generasjon igjen vil de lettere forstå hvorfor en skjorte koster sjukt mye penger som en kunde sa eller for å sitere en annen - hvorfor har du så gammel bil når du selger så dyre bunader. 

Ting tar tid, håndverk tar tid og om du bruker tre eller fire arbeidsdager på å brodere livet til en Gudbrandsdal festbunad så er det ikke fordi du er treg, det er rett og slett fordi arbeidet består av mange små sting, mange farger og mange detaljer og det skal du være stolt av å ha fullført.

Så dagens oppfordring på en solfylt septemberdag er å enten gå på kurs og sy selv. Eller vel så viktig hvis du faktisk kan sy bunad, fingre hosebånd, slå nupereller eller har god kjennskap til en annen smal, sær og aldeles fantastisk teknikk ; meld deg som kurslærer. Delt kunnskap blir aldri borte.

PS.
Selv holder jeg kurs via Norges Husflidslag. Det gir en ekstra trygghet både for meg som lærer og deg som elev. Hvis du er misfornøyd kan du ta kontakt med lokallag eller fylkeslag og få støtte og hvis ( eller når) jeg lurer på noe kan jeg snakke med studieleder eller en annen i laget som arrangerer kurset. Jeg slipper å tenke på det formelle og kan stort sett stille nyvasket og blid ved kursstart mens lokallaget tar seg av inn- og utbetalinger, gode lokaler og andre formaliteter. 

Under opprulling, del to

Det går fremover...
Ikke akkurat rundt og rundt, men over, under, mellom og hit og dit. Alt som kan minne om oversiktlig garnhespe er nøstet opp og nå gjenstår selve tålmodighetstesten; sjefsfloka.
Med jevne mellomrom blir jeg fristet til å kaste resten av garnet men så tenker jeg at dette er straffen for å bare la hespa ligge ubrukt og så nøster jeg videre og håper å være ferdig i løpet av september.
Og da skal det strikkes sjal. Deilig, fnugglett blondestrikket sjal med telling på hver omgang.
Jeg må bare finne den ultimate oppskriften først..( det kan jo ta sin tid det også)

En grønn bukse i babycord

I sommer gikk vi gjennom et par klesskap i Barndommens dal, og halvglemte skatter dukket opp. Nå har mor  hentet ned et par sekker  fra loftet og i går sendte hun meg  bilder av innholdet.
Jeg vil aller først takke foreldrene mine for at de har spart på så mye. Det er mye minner i gjenstander og klesplagg. Samtidig vil jeg takke dem, og tiden jeg vokste opp i, for at vi ikke hadde så mye klær.

Hvert plagg jeg så på bildene gav kontante små støt av gjenkjennelse. Her er den hvite og rosa genseren storesøster strikket, den hun fant mønster til i Strik med nordisk tradition. Her er den mønstrede genseren fra Benetton som hun hadde med hjem etter utvekslingsåret i Sveits. Jeg ser treningsjakkene fra Vågå IL som vi var så stolte av ( jeg husker eksakt hvordan det  stive og samtidig bøyelige stoffet) føltes. Her er t-skjorter fra kusina i København og buksa med knytting rundt anklene som jeg var så stolt over. Her er belter i pastell og halstørklær med innvevde gulltråder. Her er kjøpeklær og hjemmesydd, arvet og nytt.
Og - den strekkbuksa i babycord som jeg kjøpte på salg på Lillehammer en gang jeg var med en venninne og familien på lørdagstur.Svært grønn, med trykt diamantmønster i svart. Jeg husker den kombinert med den første genseren jeg strikket selv, i lilla mohair. Fire firkanter som ble sydd sammen ettersom jeg ikke var i nærheten av å mester hverken fem pinner eller rundpinner. Rosa øredobber i plast og Isba-støvletter med syltestrikk.
Jeg husker butikkene hvor kjøpeplaggene er kjøpt, og hvor stoffene i de hjemmesydde klærne ble kjøpt. Jeg husker følelsen av å langsomt dø mens ulike kvaliteter av cordfløyel ble vurdert og hvor langtekkelige seansene med prøving fortonet seg. Jeg husker gleden over å arve klær fra søskenbarn, og hvor stas det var med nye klær.Hvert plagg gir små glimt til en tid jeg både savner og ikke vil ha tilbake og dagbøkene er fulle av avhandlinger om hva jeg hadde på ved ulike anledninger.

Jeg har fremdeles klær som betyr mye for meg, klær jeg har hatt i år og tiår. Men samtidig har jeg alt som bare fyller klesskapet, det som ble kjøpt fordi jeg hadde glemt å pakke ned en ekstra t-skjorte, skjørtet som var så fint ( og billig) og slikt som jeg bare kjøper fordi det er fint der og da. Jeg kommer ikke til å ha en total kjøpestopp, men når jeg ser hvor sterke minner jeg har til klærne fra den tiden hvor klesskapet var mer oversiktlig blir jeg motivert til å bruke det jeg har.

Og så gleder jeg meg veldig til neste tur til Barndommens dal. Jeg tror buksene kan sendes rett til den oppvoksende slekt, men det er håp om at enkelte gensere og t-skjorter passer. Man kan si både det ene og det andre om moten på åttitallet, men det er ihvertfall et tilgivende snitt i en del av overdelene...

Knapper og prikker

Husker dere jakka Dots som jeg begynte på i sommerferien? Den ble nesten ferdig, og så ble den lagt bort fordi jeg hadde annet å gjøre. Eller, rettelse; jeg la den bort fordi jeg hadde igjen å plukke opp og strikke stolper med knapphull og lage halskant. Problemet var ikke i utgangspunktet selve operasjonen, men å finne riktige knapper. Det tok sin tid. Jeg ville ha runde kanpper, eller kanskje ovale? Hva med de firkantede med gullkant? Den ene hadde jeg fem av, den andre ble for tung, den tredje ble bare feil. Knappesamlingen ble dandert utover, utvalget ble snevret innover og på et punkt innså jeg at enten må jeg begynne å sy andre klær enn bunad for å bli av med noe av lageret eller jeg må selge unna litt. Alternativt, putte alt sammen ned i en eske igjen...


 

Knapper ble lagt på og tatt bort og en stund vurderte jeg å kapitulere og kjøpe nye.  Men nederst i samlingen av gamle knapper kom jeg over en pose med åtte sommerfuglknapper.
Perfekt! Runde, fine farger som passer uten å bli altfor matchy-matchy. Og tenke seg til - en ekstra knapp i tilfelle jeg mister en.

  

Og nå er det tid for nytt strikketøy. Garnlageret minsker saaakte.