Om bunadsøm

Jeg vil begynne med å takke for alle tilbakemeldingene jeg fikk på det forrige innlegget.
Det er et innlegg jeg har brukt mye tid på. Ikke bare å skrive det, men også å tenke på det og vurdere om temaet er noe jeg vil sette ord på. Siden jeg gjerne uttaler meg om viktigheten av å produsere bunader i Norge og unngå Kinabunader var jeg usikker på om dette ville være å bite meg selv i nesa. Jeg så for meg hylekor og motbør, og var lettet da det viste seg å ikke stemme.
Ja, noen er uenige. Noen synes jeg antydet for høy timelønn. Noen skriver varmt om hyggen og kosen. Noen fokuserer på kulturarv og gleden i å ivareta en viktig tradisjon.

Bunadsøm og lønn er et vanskelig tema å diskutere ettersom det er sterke tradisjoner for å sy hele eller deler av antrekket selv. Ingen forventer at en bestemor som syr til dattersønnen skal ta full timepris, eller at en bestefar som fingrer hosebånd til hele slekta skal se på dette som næring. Det å sy bunad er for mange hygge, kos, rekreasjon og hobby. For disse menneskene er inntjening et ikke-begrep. Imidlertid er disse tradisjonsbærerne med på å holde lønnsnivået nede. Ikke fordi de ikke tar seg betalt, men fordi de sjelden eller aldri snakker om tiden det tar. Og her er min oppfordring til dere som syr som hygge og hobby; ha et øye på tidsbruken og fortell gjerne til den glade mottaker hvor lang tid du har brukt. Det vil være med på å gi en forståelse for arbeidet som ligger bak hælfellinger, nupereller, uttrekksøm, piperynking og indresømmer.
Og forøvrig - jeg er veldig, veldig glad for alle som syr selv altså. Det er en viktig del av kulturarven og dere ivaretar en fantastisk tradisjon. Jeg ber dere bare om å være litt oppmerksomme på tidsbruken og formidle dette videre for å gi et innblikk i verdiene dere skaper. Og selvsagt, om det føles ufint og frekt å si hvor lang tid du har brukt, skriv det på en lapp eller i dagboka, nevn det en gang det passer seg. Du trenger ikke si det ved overleveringen, bare nevn det en gang. 

Du lurer kanskje på hvorfor dette er viktig? De fleste av oss er oppmerksomme på at håndarbeidsopplæringen i skolen var bedre før, og det gjør at antall mennesker som tilvirker bunaden sin selv antagelig vil synke. Hvis vi skal beholde den gode tradisjonen med bunadbruk må da flere kjøpe bunad og hvis disse kundene ikke har noen forståelse for tiden som ligger nedfelt i en bunad kan vi heller ikke forvente særlig stor betalingsvilje. Det er stor forskjell på å betale for noe du vet tar tid å fremstille og noe du tror "gud og hvermann kan svippe sammen fra godstolen ". Ok, det siste er satt litt på spissen men vi må begynne å fremsnakke tekstil kulturarv.

Så var det det med lønna. Jeg antydet industriarbeiderlønn på 248,- timen, noe som ble påpekt var i meste laget. Men hva skal man forvente å tjene? Det er vanskelig, eller rettere sagt umulig å forvente full lønn for de timene som går med til å brodere en bunad, men samtidig hvorfor skal denne tiden  skal være mindre verdt enn tiden til enkelte andre yrkesutøvere med svennebrev og år med kompetanse. Er det fordi det her utøves et tradisjonelt kvinneyrke, og noe mange fremdeles oppfatter som allmennkunnskap? Vil det snu? Vil brodering av bunad en gang i fremtiden bli så høyt verdsatt at noen kan leve av det? Og hva skal vi i såfall gjøre for å komme dit,  hva må vi gjøre for å heve håndverkets anseelse? Er det nok å vente og se, eller skal vi bare puste dypt inn, se anerkjennende på hverandre og hverandres arbeid og bli enige om at tid er penger?

Det er mange spørsmål og enda flere svar.

PS.
Noe annet som ble kommentert flere steder var behovet for kurs. Det kommer jeg tilbake til i et eget innlegg.