Sånne små og fine og litt sære teknikker

        

For en ukes tid siden var jeg og syv andre damer på kurs i regi av Lom Husflidslag og lærte om Trykkty. Altså, blokktrykk på stoff.
Teknikken har vært utbredt blant annet i Nord-Gudbrandsdalen og Trøndelag og ble brukt både på klær og på duker. Prinsippet er enkelt; du trenger en (eller) flere trykkblokker, egnet maling og tekstil. Og så trykker du i vei.
Nåja, det skal jo bli jevnt og pent...du skal få malingen jevnt fordelt på trykkblokka og du skal flytte blokka rundt på stoffet slik at motivene går opp uten at skjøtene synes.
De to flinke lærerne som hadde tatt turen over fjellet fra Lesja viste og forklarte, de hadde med gamle og nye skatter og var flinke og tålmodige. Og tro meg, selv om grunnprinsippene er mulige å forstå på en helg så ligger den der stakken i trykkty ganske langt fram i tid - her må det øves ( og øves).

  

Jeg er så glad for å bli kjent med flere av disse smale, små teknikkene som har eksistert rundt omkring i landet. Vi har sånn en fantastisk kulturarv å øse av, så mange lokale innfallsvinkler og så mye tekstil historie som må ivaretas.
Derfor er det så viktig med lokale ildsjeler, husflidslag og studieforbund som setter opp kurs og bidrar til økt kursvirksomhet. Jeg er derfor, som mange andre, skuffet over årets forslag til statsbudsjettet. Det hjelper ikke å heie på frivillighet samtidig som det kuttes i økonomisk støtte. Å jobbe frivillig er ikke det samme som å måtte betale for å bidra og det vil bli resultatet for mange aktører hvis statsbudsjettet blir vedtatt.
Så kan man selvsagt spørre om det er viktig å opprettholde kunnskapen om stofftrykk, eller kurvfletting, smøygbroderi  eller andre små og smale teknikker. Og ja, det er viktig. For det første fordi kunnskap og tradisjoner bør ivaretas, men også fordi kurs er viktige møteplasser. Det ser jeg både når jeg er kursdeltager og kurslærer - det sosiale er en viktig del av læringsprosessen og mye hyggeligere enn en video på YouTube.

Jeg kunne skrevet mye mer om dette, men siden foreslåtte kutt i støtten til studieforbund dessverre ikke er en helt ny hendelse nøyer jeg meg med å lenke til et innlegg jeg skrev ved en tidligere, lignende anledning. Og så håper jeg det blir tildelt nok støtte til å sette opp riktig mange spennende kurs i både nye og gamle teknikker neste år.

Om å bruke, ikke kaste

I går kveld var jeg nesten ferdig med et strikketøy, men jeg manglet en kontrastfarge til avslutningen. Den riktige fargen fant jeg etter litt leting; et velourgarn kjøpt på salg på Husfliden mens den lå i Møllergaten 4.
I forgårs klippet jeg deler til et bunadliv. Mønsterdelene tegnet jeg opp på rullen med mønsterpapir som jeg kjøpte mens jeg gikk på søm i 1989 og stoffet klippet jeg med oldemors skreddersaks.
Og slik går det. Når jeg er på kjøkkenet bruker jeg noe gammelt og noe nytt, jeg har bruksgjenstander som får luftet seg ganske ofte og andre som blir lagre i kjellerbod og brukes hvert jubelår. For ja, det kan være kjekt å ha tre like kakeformer når jeg baker tropisk aroma og vil være effektiv, og det kan jo hende jeg får lyst til å bake rosettbakkels med mormors former.
Jeg liker å ha småkaker på fatet etter bestemor og det er vel ikke opp til meg å kaste de første pepperkakeformene til ungene?
Jeg liker å ha det ryddig, men jeg liker også å ha et hjem som fungerer i den forstand at det jeg ønsker å lage kan gjennomføres uten at jeg må låne hos naboer eller venninner eller må løpe og kjøpe.

For meg handler ikke gjenstander om statussymbol, zen eller trender. Det handler om historie, kjærlighet og bruksverdi. Selvsagt har jeg rene pyntegjenstander også, og den samlingen kunne jeg sikkert slanket betraktelig, men hvorfor? Vi har aldri kjøpt hemningsløst, vi har en kasse med julepynt og vi har generelt lite pynt og nips ( med vagt forbehold om at andre i husstanden har et noe annet syn på den saken..).

For meg blir den ryddebølgen som feier over landet nå nesten usmakelig. Rydde er fint, sortere er fint, men at alt som ikke er i daglig bruk skal kastes eller gis bort - det sliter jeg med.
Selvsagt trenger ikke alt ligge på stuebordet hele tiden, men jeg tror på viktigheten av å ha bruksgjenstander tilgjengelig.
Det kan komme en dag der det er kjekt å kunne sy i en knapp, du kan trenge en ekstra liten stjerneskrutrekker eller det kan være behov for noe helt annet, noe du alltid har hatt liggende.
Ungene kan komme hjem og ville klippe, lime, sy eller strikke. Det kan faktisk hende at du også plutselig får uimotståelig lyst til å lage noe, noe som ikke medfører at du må til en overpriset hobbybutikk og kjøpe et pastellfarget DIY-kit.

Og dette er den rent praktiske delen behovet for å lage, skape og leve. I tillegg er det faktisk lurt å være selvhjulpen, det er fryktelig tungvint å måtte hente inn ekspertise hver gang noe må ordnes. Og om du først skal søke deg fram til en som kan sy i fire knapper eller låne deg et muffinsbrett etter normal leggetid så er det overveiende sannsynlig at det blir hverken knapper eller bakst neste morgen.

Så har vi den historiske biten. Og nå tenker du kanskje hva, hæ - mine ting er jo ikke noe spesielt. Dette er jo helt vanlige ting, kjøpt i butikk, brukt og utrangert. Nja, er du nå så sikker på det?
Hva synes du selv er fint å se i museer? Det som har vært i bruk og er preget av det, eller glatte upersonlige pyntegjenstander som ikke kan fortelle noe som helst om et levd liv?
Og her vil jeg også nevne bunadene våre. Mange er basert på gammelt draktmateriale, mer eller mindre godt bevarte plagg som har blitt studert og enten rekonstruert eller bare brukt som utgangspunkt. Hvor hadde vi vært i dag om formødrene med hard hånd kastet alt som var slitt, for lite, umoderne eller av andre årsaker ikke lenger i bruk?
Jeg har ingen klær på loftet som egner seg til  rekonstruksjon, men jeg er glad for å ha jakka fra mormors forlovelsesdrakt, oldemors New Look-bluse og mors og tantes klær fra KristiAneVev. Kan jeg bruke det? Tenåringen har akkurat vært og hentet en genser jeg strikket for 21 år siden og til sommeren planlegger hun besøk på loftet i Barndommens dal for å se om det er noen retroskatter fra min ungdom der.
I tillegg har jeg en koffert med tantes stoffrester fra seksti- og syttitallet og enda flere stoffrester fra en av hennes venninner. Og jeg vet at enhver ryddeguru ville flyktet skrikende ved synes at skuffen med bånd og pynteblomster...

Hva skal jeg med alle disse tingene? 

Knappene, glansbildene , perlene og kakeformene?

Trenger vi alt verktøyet i garasjen og boden eller kan vi rydde plass til et rom for yoga?

Vil vi noensinne få bruk for alt sammen?

Jeg vet ikke. Men jeg er oppdratt til å ta vare på ting. Jeg er vant til å fikse og reparere, lappe og sette i stand. Det er en del av min historie, og den kan jeg ikke ivareta i et hus kjemisk fritt for ting som kan komme til nytte eller som har en viss affeksjonsverdi.

PS. 

Jeg rydder, jeg gir bort bøker, slanker garnlager og bruker gammel sytråd som tråkletråd. 

Det handler ikke om å gnukke og gni og ikke bruke, men det handler om å vite hva man har og bruke det istedenfor å kjøpe nytt.

stjernehimmel

Grunnsøm, kontursting, primhull, korssting, franske knuter og leggsøm

Utfordringen var i utgangspunktet å unngå blomster og hjerter. 

I tillegg velagte jeg å styre unna rosafargene mine og holde meg til sølv og blåtoner.

Det begynte med konturene av en stjerne og så har jeg jobbet meg utover.

  

Nå tror jeg at jeg er ferdig, 

men broderiet ligger lett tilgjengelig slik at jeg kan putte inn en stjerne her og der

hvis jeg føler for det.

Hva det skal bli?

Nei si det...

Enn så lenge sier jeg som Lisbeth, Junibackens Pims - det er en salighetsting

jeg synes det er hyggelig å bruke de tradisjonelle stingene i nye sammenhenger.

Hva synes du? 

En fot foran den andre

Statusrapport:

MR-bilder - helt fine, ingen avvik

Røntgenbilder - helt fine, ingen avvik.

Så da er jeg vel frisk da?

Eh nei. Det er definitivt noe som ikke stemmer og hittil forholder jeg meg til at det er en prolaps og at den skal gå over i løpet av en seks ukers tid. Det siste har jeg lest meg til på det store nettet, og velger å forholde meg til et slikt tidsaspekt. Det vil si at jeg nå er inne i femte uke og at jeg spretter rundt i slutten av neste uke. At dette kan være en sannhet med visse modifikasjoner og at jeg kan få det som så fjongt kalles en realitetsorientering får vi ta stilling til om halvannen uke. 

Inntil videre er jeg fornøyd med å sette den ene foten foran den andre, ha gjenoppdaget undersiden av føttene mine og faktisk kunne stå på venstre bein.

Angående jobb så går det litt tregt, men jeg får gjort det jeg skal. Det blir noen lange pauser og lite overskudd, men jeg kan ikke pakke bort alt heller. En av utfordringene for oss som jobber alene er at det ikke finnes noen som kan steppe inn og overta arbeidsoppgaver. Enten blir de gjort eller så blir de ikke gjort. Jeg gjør det jeg må og lager nitidige lister over hva jeg skal gjøre når jeg friskner til. Kurs og andre avtaler går som planlagt og så legger jeg inn gode økter med beina opp innimellom. Hurra for strikketøy, Netflix og lydbøker. 

Det er uvant at alt tar så mye lenger tid og at jeg hele tiden må planlegge for å ikke slite meg helt ut. Og så bør jeg vel si at jeg i ettertid har litt medlidenhet med en eldre mann som prøvde å være hyggelig og tilbød seg å rydde bort handlevogna mi på matbutikken her en  dag. Den måtte jeg nemlig klamre meg til for å komme ut til bilen hvor odelsgutten ventet for å laste inn handleposer og transportere mor hjem.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; jeg er fylt av beundring for mennesker som lever med kronisk sykdom og smerter men som ikke lar dette overstyre livet. Disse ukene har vært en prøvelse i tålmodighet og frustrasjon. Og jeg savner pene sko. Jeg er såååå lei av ullsokker og joggesko. 

Striper på langs og på tvers

I vinter var jeg en tur innom Telespinn, og det gikk jo som det måtte gå - jeg gikk ut igjen med en real mengde garn og et mønster jeg hadde tenkt å bruke som inspirasjon. Og med inspirasjon mener jeg maskeantall og antall centimeter hit og dit. Jeg la trøstig i vei, planen var god og arbeidet vokste jevnt og trutt. Helt til , ja helt til hva...Jaja, samme hva. Det resulterte i hvertfall til at strikketøyet ble pakket bort og lå i akutt fare for å bli liggende. 

Helt til jeg også ble liggende...Der ser dere, aldri så galt så er det godt for noe...

Det som fikk strikkingen til å stagnere var at jeg ikke kunne strikke hele genseren med lyseblå striper nedover bol og ermer. Eller, selvsagt kunne jeg det men den ville blitt umenneskelig varm og tung. Så, de lyseblå ble avsluttet, men det ble veldig brått og veldig kjedelig og jeg ble veldig umotivert.

Løsningen ble å forlenge noen av stripene med maskesting i ulik lengde. 

Og da jeg kom på det var alt såre vel, helt til jeg oppdaget at jeg, i likhet med nettbutikken til Telespinn, var tom for det lyseblå garnet. I slike situasjoner er facebook virkelig nyttig, og etter å ha lagt ut en frenetisk etterlysning var garnet i boks dagen etter og genseren er ferdig.

Jeg har ikke sydd maskesting på mange år og husket at det var veldig vanskelig. Det var det heldigvis ikke - det er bare å følge strikkemaskene så går det så fint så.

  

Jeg synes den ble ganske fin. 

Det var det forsåvidt en til som synes, så det ser ut til at modellen beholder den inntil videre.

Fritt broderi

Jeg øver meg på fritt broderi, altså at jeg tegner opp noen linjer og jobber meg utover, bortover, eller tversover. Og hver gang, samme hvor konsentrert jeg er og hvor bestemt jeg er på at jeg ikke skal ende i en blomstereng - hva skjer?

Joda, jeg sitter glad og fornøyd og syr kronblader.

Nå skal jeg utfordre meg selv; jeg skal sy noe annet. Noe som er kjemisk fritt for rosatoner og sarte blomster. For å gjøre det ekstra vanskelig skal jeg bannlyse hjerter også.

Oh, gruer meg allerede!