den store julegleden

For atten år siden, da jeg med termin 13.desember planla fødsel i begynnelsen av desember, hadde jeg ikke i min villeste fantasi ( og tro meg den var vilt hormonell) sett for meg at jeg skulle gå over termin. Men det gjorde jeg. Og jeg gikk og gikk, oppover bakker og nedover bakker, jeg gikk trapper, vasket oppå kjøkkenskap og hoppet tau. Jeg var , for å si det pent, ikke innstilt på å få barn på julaften.

Han som skulle bli far var et oppkomme av tålmodighet, men da jeg julaften formiddag foreslo å ta med matpakke og installere meg i stallen i svingen ved skolen for at den ufødte skulle ta et hint, geleidet han meg pent inn i stua og foreslo å heller vente innendørs. Men tanken på stall og jul må ha utløst noe, for utpå kvelden ble det klart at det ikke ville bli nattmat hjemme. Han som skulle bli far måtte fremskynde julenissetjenesten hos naboen en smule og takket pent nei til konjakk.

Og gjennom en vinterstille bygd kjørte vi, på vårt livs mest spennende reise for å møte han som ble født julenatta for atten år siden.

Han gav oss lyset tilbake. Det var tungt og grått etter at Storesøster døde, og jeg visste ikke om jeg noensinne ville kunne glede meg helt og fullt igjen. Men det kunne jeg. En liten fyr med fast blikk og høyt energinivå fylte hullene i hjertet og fikk meg til å le igjen. Nå er han atten år og jeg skjønner ikke helt hvor årene har blitt av. Ærlig talt, var det ikke i fjor jeg lå på føden og så en mann med turban komme  med vår moderne tids røkelse? Og ja, vi som skulle bli foreldre så på hverandre og lurte på om det ville komme to vismenn til...
I dag er han myndig, altså defineres han som voksen. Og det er fint, og rart og trist og jeg skulle ønske han var den lille lysluggen min fremdeles og at jeg kunne leie ham med meg, lese høyt om Narnia og Emil og ha gode diskusjoner om dinosaurer og Harry Potter. Nå leser han bøker om aksjer og planlegger studier i emner jeg ikke skjønner et kvidder av.
Jeg tenker på hva jeg burde gjort annerledes. Skulle vi mast litt mindre om lekser i perioder, lekt mer, ledd mer? Kanskje skulle vi vært litt mer tilgivende den tiden han nektet å spise poteter? Gått flere turer, ligget i telt og syklet rallarveien... Alt det vi skulle gjøre neste ferie, neste sommer. Slikt som   attenåringer gjerne gjør, men ikke sammen med mammuten og papputen. Og hva skjer når han flytter, som han altså i fullt alvor mener han skal, vil han komme hjem? Vil han, innerst inne, være lille lysluggen min og vil han vite at selv om jeg ikke viser det like varmt og hjertelig hver dag så er jeg dypt og inderlig glad for at det var akkurat han som kom med gleden og lyset den julenatta?

Lille, store julegleden min, Atten år. Tenke seg til.

Og, skrekk og gru, om han flytter ( eller selvsagt, når han flytter...) hvordan i alle dager skal jeg få oppdatert, installert og aktivisert disse enhetene mine? Må jeg, o grusomme tanke, rett og slett begynne å finlese bruksanvisningene?

PS. Han med turban viste seg å være anestesilege, og ble tatt imot med høye rop ( dog ikke ubetinget jubel)

Julekort

Det var så lett før...vi tredde på de søte små et par hjemmestrikkede gensere eller noen morsomme nisseluer og knipset i vei. Vi tok familiebilde på en fin tur eller satte sammen en fin collage som både viste litt av hva vi hadde gjort i året som gikk og hvordan de søte små så ut.

Nå er det plutselig ikke så lett lenger. Viljen til å smile til fotografen er variabel og klovning foran kamera er heller ikke høyt oppe på ønskelistene ( til noen av oss). 

Jeg trøster meg med at de søte-men-ikke-fullt-så-små er fornøyd i det daglige, og satser på en litt annen variant av hjemmelaget julekort i år.

Bokminner

 

Forlaget Oktober har en morsom julekalender på instagram . Hver dag legges det ut en oppgave som skal løses ved å legge ut et bilde og dagens vinner får en bokpakke. 

Oppgavene har vært varierte, Boka du skulle ønske du hadde skrevet, Boka du har lest flest ganger, det vakreste omslaget, din favoritt romankarakter og mange andre. 

Jeg har gått på med åpent sinn og stort ønske om å vinne, og har hatt det morsomt med å planlegge bildene, og tenke over hvorfor jeg har valgt de bøkene jeg har valgt.

Og i dag vant jeg! 

Boka som har stjålet nattesøvnen min:

Tiden det tar av Hanne Ørstavik.

Hurra!

PS. 

Av bøkene jeg har avbildet; hvilken romanfigur tror du er min favoritt? 

Og hvilken bok tror du jeg har lest flest ganger?

De med pistasj og sånne med appelsin

 

For noen år siden oppdaget jeg noen veldig gode småkaker i England; med pistasjnøtter. Og da de to eskene jeg tok med hjem var oppspist var det på tid eå prøve seg fram på egenhånd,  og etter litt prøving og feiling endte jeg med en ganske god etterligning
Jeg brukte grunnoppskrift på mørdeig, men reduserte smørmengden noe siden det er en del fett i pistasjnøttene. Dette fant jeg ut den første gangen jeg bakte, det ble ikke småkaker...men mer en stor, utflytende masse som jeg delte opp med pizzahjul.

4,5 dl hvetemel

1 dl sukker

175 gram smør ( opprinnelig 200 g )*

Ingrediensene ble blandet i mikser, puttet  i en plastpose og lagt til hvile i kjøleskapet en times tid.

Jeg renset ca 100 gram pistasjnøtter, finhakket noe og grovhakket noe slik at det skulle bli synlige pistasjbiter og ikke bare udefinerbart bøss.

Nøttene blandet jeg inn i deigen, rullet en pølse, skar skiver og stekte. 

175 grader, 10-12 minutter.

I fjor fant jeg en annen variant, med appelsin og tranebær. Og du, de var nesten enda bedre.

Så ja, jeg måtte jo prøve å kopiere de også, jeg kan tross alt ikke belage meg på å få småkakebehovet mitt dekket fra England. Eller forresten, jeg burde nok det.

Men altså, tranebær og appelsin:

Her brukte jeg den originale  oppskriften med 200 g smør, ellers blir det for tørt og smuldrete. Men jeg byttet ut en desiliter hvetemel med sammalt fint, for å få de litt grovere ( eller hva man nå skal kalle det )

Riv skallet på en stor appelsin og klem ut saft av appelsinen. Bland dette inn i deigen sammen med ca 50 gram tørkede tranebær som er hakket i småbiter. 

Fremgangsmåten forøvrig er som på de med pistasjnøtter. 

De fleste småkaker har jo fiffige navn, drømmer, tyske skiver, serinakaker, skriverhusets sjokoladekaker...Ikke disse. Den ene heter de med pistasj. Den andre heter sånne med appelsin og tranebær. 

Værsågod, bak i vei:)

Lukten av førjul

Vi er inne i den siste helgen før jul, noe både stue og kjøkken bærer preg av. 

Ikke fordi vi er ferdig julepyntet og sitter sammenkrøllet i sofaen med pledd og pepperkaker,

 men fordi vi er inne i den litt ubestemmelige fasen hvor ingenting er helt ferdig 

og alt ser relativt kaotisk ut.

I kjøleskapet venter to mørdeiger på tilsetningene sine, ettersom den ene tilsetningen tydeligvis har blitt brukt til noe annet og den andre var nærbutikken utsolgt for. De skal trilles og kuttes og stekes i kveld. I tillegg bør vi bake både det ene og det andre, og lage marsipan. 

Jeg liker slike dager, for plutselig, på et eller annet tidspunkt vil alle bitene falle på plass, kakeboksene er fylt og kjøkkenbenket ryddet ( og vasket)

Og så lukter det så godt, det lukter førjulstid, forventning, prøvesmaking og brente mandler.

 

Men inntil videre er det helt greit å vise prektige bilder av baksten fra tidligere år. 

Man har da tross alt et snev av stolthet. 

Fin lørdag ønskes dere alle!

Kalle kalv

Brått ble det stilt gitt...

Så, en kjapp oppdatering herfra:

Jeg har ikke gått hverken i koma eller frø av intense juleforberedelser, men har det meste under kontroll (tror jeg tralala ) 

Men, jeg har vært en tur i Barndommens dal og hentet årets reinsdyr. Vanligvis kjøper vi på høstslaktingen, men logistikken gikk ikke opp så i år ble det vinterslakt. 

Av ulike årsaker var kalven delt på midten og fikk derfor det velklingende navnet Kalle 

( siden han kom i to halve).

Kalle ligger nå pent og prydelig pakket og partert i fryseren.

Der ligger også hjertet hans i påvente av kaldere vær. 

Her forleden var jeg innom en lokal delikatesse( heter det egentlig det?) og så hva de tok for tørket reinsdyrhjerte. Iført rosa kåpe utbasunerte jeg friskt - hva?? det der lager jeg i kjelleren .

Den ansatte så ikke overbevist ut. 

PS.

jeg vet det er rimelig teit å gi slaktet navn, men jeg gjør det likevel.

Avslutter med dette minnet, fra den gangen jeg hadde tre hodeløse i baksetet og stoppet for å plukke opp en haiker i Begnadalen. Han valgte å vente på neste bil ( og da hadde han ikke engang sett posen med med fem kilo tunge...Jeg hadde bestilt fem stk, og så gikk noe galt underveis og jeg fulgte ikke helt med da en hjelpsom fyr lesset inn i bilen. Og ja, jeg hadde en del lever og hjerte også) 

Juleverksted

Mens ungene gikk på barneskolen hadde jeg juleverksted for klassene deres. Hele gjengen kom hit en dag, de sydde og perlet eller gjorde noe annet jeg hadde stelt i stand til. Det var litt planlegging på forhånd, litt armer og bein underveis og litt opprydning etterpå. Og ikke minst - veldig hyggelig.

Jeg gjorde det enkelt, klippet opp og gjorde klart på forhånd og hjalp til med treing av nåler.
Alt skal ikke være tjolahopp og lek og moro, men det er viktig å få inn gleden ved mestring. Og om du blir sittende i tre minutter og slite med en gjenstridig nål er det det du husker best fra en ellers hyggelig dag.  Det er det fine med sånne dager, fokus kan være på hygge og kreativitet og så kan fagplan og delmål vente til en annen dag.

Og du, om du har lyst til å samle en liten flokk og lage noe til jul - gjør det. Litt hobbyfilt, perler. tråd og gode nåler. Sånn jeg tror alle har liggende ( jeg har en følelse av at det ikke stemmer). 

Juleferie

Nå er det juleferie. Ihvertfall fra den ene jobben, kurslæreren. 

 

Det ser ut til å bli en del kurs neste år også, både bunadsøm og-broderi, sykurs og ullbroderi.

Heldigvis. 

Jeg liker å holde kurs, og selv om det skal bli godt med juleferie nå vet jeg med meg selv at det blir for stille å "bare sitte her og sy". Jeg må ut og avsted. 

Men aller først skal jeg ligge til lading noen uker, ha gode arbeidsdager her hjemme og være veldig strukturert og fornuftig.

Snart er det jul

Nå som den fryktede festen er vel overstått kan jeg så smått begynne å plukke fram litt pynt...
Denne løperen med et rigid Jesusbarn med imponerende nakkekontroll og en kirke med korssting på kryss og tvers er av de faste innslagene. Ikke fordi den er så veldig fin, for du skal være i svært nær familie med den blivende brodøse for å synes dette er vakkert, men fordi den er et bilde på det jula aller mest handler om - nostalgi. Drømmen om noe som har vært, noe man ønsker å gjenskape og gi videre. Minner, lukter, smaker, tradisjoner. Gleder og sorger, alt det som er så godt å tenke på og samtidig så vanskelig å snakke om.

Og ja, jeg vet at jula handler om Jesu fødsel, men det er forsvinnende sjelden man spør om folk går i kirken på julaften. Julespørsmål nummer en er og blir dette - hva spiser dere på julaften?

Hjemme-alene-fest?

For noen uker siden nevnte den førstefødte at han kunne tenke seg å ha klassefest her hjemme, og at det i den anledning ville passe fint om vi var et annet sted.
Fest er hyggelig, sosialt samvær i egen regi er noe som skal læres og et sted skal de tross alt være.Men som alle andre har vi lest skrekkhistorier om fester som tar fullstendig av, ramponerte hus og frustrert politi og vi var, kan man vel trygt si, skeptiske til å slippe noenogtjue ungdommer løs i huset.
I går var det fest. Vi inviterte oss selv på middag til gode venner og etterlot sønnen hjemme, med tre låste dører i andre etasje, papirduk på bord og avtale om foreldreretur kl. 01.00.

Litt høye skuldre, litt frenetisk sjekking av lokalavisas oppdateringer på facebook utover kvelden, veldig takknemlig for at venninne tok kveldsturen i vår gate og veldig glad for å komme hjem litt over ett i natt.

Og hva møtte oss?
Et ryddig hus. Hyggelige og høflige ungdommer. Tomgods samlet i poser i garasjen ( 24 av 25 er over atten år). Kontroll på at alle kom seg trygt hjem. Tomt hus 02.30.
Ingenting er knust, ingenting er borte.

Jeg tror faktisk, men det vil jeg selvsagt ikke innrømme ovenfor sønnen, at det så hakket verre ut her etter en 40-årsdag for noen år siden...
Festen har blitt planlagt i forkant, penger samlet inn og pizza bestilt. Noen hadde med dessert, noen andre potetgull. Hele klassen ble invitert, og ingen andre kom. En gjenglemt jakke ble hentet i dag og eier tilbød seg å være med og rydde det siste.

Det vil alltid være fester som går til helvete, men det er også fester som går helt fint, som avsluttes i rimelig tid og som etterlater lokalene i god stand. Og det er det viktig å huske på. Det finnes så mye flott ungdom, høflige, veloppdragne og i stand til å snakke i hele setninger. De er fornuftige og reflekterte, de er opptatt av verden rundt seg og kan imponerende mye bare vi husker å snakke med dem og ikke til dem. Noen ganger går det åt skogen, men slik er det å være ung. Man må ha noen mindre heldige erfaringer for å finne ut hva man egentlig vil ( her mener jeg ikke virkelig ille opplevelser altså, som  for eksempel vold, flatfyll og voldtekt, men de aller fleste av oss går på snørra en gang i blant og så reiser vi oss opp og går videre. Det er også en del av den tidvis ganske bratte læringskurva i å være i live. )
Vi foreldre fyller på med forventninger og formaninger, avisene rapporterer gjerne om horrible ungdomsfester, heftige russetider og dyre jakker, vesker og et urealistisk forbruk av mobiltelefoner og det er så lett å glemme at de er i en brytningstid hvor hverken de eller vi er helt sikre på om de er barn eller voksne. De har vokst opp i en verden som er helt annerledes enn den vi vokste opp i, og skal lære seg å navigere sosiale medier, et verdensbilde i endring og samfunnets forventninger om vellykkethet.


Om vi lar ham ha fest igjen? Ja, kanskje. Men vi kommer ikke til å være mer enn tyve minutter unna da heller. Og så får jeg bare lære meg å leve med at selv om jeg savner småbarnstiden så gjør faktisk ikke han det, ikke i det hele tatt.

Hvordan får vi flere søkere til yrkesfag?

Hovedoppslaget i dagens Aftenposten er nedslående lesning; Enorme geografiske forskjeller på yrkesfaglig. Vest: 84 elever Hele Oslo: 1334
I tillegg til førstesiden er det to sider inne i avisa, og intervju med elever, byråd og representant for yrkesfaglærerutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Alle har gode og gjennomtenkte innspill, det snakkes om å ( igjen) sette inn støtet for å heve statusen til yrkesfagene, sette fokus på yrkesfag tidligere og generelt oppmuntre flere til å søke yrkesfag.  Dette er vel og bra og jeg roper hurra for alle som kommer med gode forslag som skal øke yrkesfagenes status.

Men hva gjør man da, for å øke status og få flere unge til å velge yrkesfag?

Vi må være enige om at ethvert samfunn trenger håndverkere. Vi trenger noen som kan skru bil, reparere vannkraner og elektriske anlegg. Det er viktig at noen kan reparere tak, støpe grunnmur og feie piper. Det er fint om noen kan klippe hår, sy klær og lage mat. Faktisk vil jeg anta at et samfunn hvor ingen av disse arbeidsoperasjonene ble utført ville kollapset fortere enn om vi plutselig befant oss uten valgforskere.
Så ok, dette kan vi vel være enige om? Vi trenger håndverkere.

Så kommer vi til det litt vanskeligere punktet; vi må innse at det ikke er slik at smartinger velger  studiespesialisering og dumskaller puttes inn på yrkesfag. Nå er det slik at ved mange skoler trenger du høyere snitt for å komme inn på studiespesialisering.  Slik var det i 1985 og slik er det i dag.
 Så kan vi si at karaktersnitt er mindre viktig enn karakterbygging, at man skal velge etter hjertet og Norge trenger en allsidig arbeidsstyrke. Men hvis vi faktisk mener dette bør vi applaudere alle ungdommer som ønsker en praktisk utdannelse. Vi trenger rådgivere som entusiastisk fremhever yrkesfag som en reell mulighet og ikke bare en del av et større bilde. Vi trenger lærere som fremsnakker yrkesfag og ikke minst - vi trenger foreldre som støtter ungdommen i deres valg.
Og for ordens skyld. Det kan være lettere å komme inn på yrkesfag, men det er ikke dermed sagt at det er lettere å komme gjennom. En yrkesfaglig utdannelse krever mye av deg og  du skal "ha det både i hode og hender". Der en akademiker skal foreslå hvordan jobben gjøres skal håndverkeren ikke bare gjøre det, men også foreta vurderinger underveis. Det hjelper ikke å følge læreboka hvis forholdene avviker fra standarden ( og tro meg, normalen er at forholdene avviker fra standarden).

Så, ja, vi kan vel være enige om dette også. Yrkesfag er en krevende utdannelse og ikke en lettvint løsning.

Hittil er alt vel. Her er det  lett å gå på med fine ord, lage flotte flyere og foldere, stå på stand og fremsnakke fag. Tilsynelatende alt vel altså.

Men hva skjer da, hvis vi får en massiv økning i antall søkere til yrkesfag? Får vi flere svennebrev, flere fagarbeidere?
For meg ligger hovedproblemet her. Etter skolereformer og økt fokus på teoretisk innhold i den videregående skole har vi endt opp med en grunnutdannelse med betraktelig lavere innhold av yrkesfag. Vi har endt opp med elever som lærer mye mindre av det de bør lære  på skolen og som derfor stiller svakere når de skal ut i lære. Ingen tar skade av å ha engelsk og samfunnsfag, men hvis du skal sy klær må det være viktigere med mønsterkonstruksjon, kunnskap om håndsøm og evnen til å sy i en glidelås. Det er fint og flott med faglig bredde og spennende læringsmiljø, men det er ikke det viktigste. Vi trenger fokus på fag, terping på teknikker og økt timeantall dedikert til faglig relevant kunnskap.
Det er en kjensgjerning at det har blitt vanskeligere å få lærlingeplass. Ikke fordi dagens ungdom er vanskeligere å jobbe med enn tidligere generasjoner, men fordi de har et dårligere faglig utgangspunkt og skal tilegne seg mye mer kunnskap i løpet av lærlingeperioden enn tidligere tiders læringer. Dette krever mer av bedriften, som må sette av mer tid til å gi lærlingen grunnleggende kunnskap som han eller hun burde ha tilegnet seg i løpet av de to årene på videergående.
 Dette kan skape dårlig læringsmiljø; lærlingen blir frustrert fordi hun eller han ikke kan følge den estimerte læringskurven, bedriften blir frustrert fordi de må bruke mer tid på grunnleggende opplæring og tilbakemeldingene til skole og opplæringskontor preges av misnøye.
Mange bedrifter velger å ikke ha lærlinger, og slik svekkes yrkesopplæringen.

Hvis vi skal ha en reell sjanse på å øke interessen for yrkesfag må de som vurderer å søke seg til disse linjene vite at de har en realistisk mulighet for å ende opp med et svennebrev eller et fagbrev. De må vite at de får et solid faglig grunnlag mens de går på skole og at de etter to års skolegang kan få en læreplass hvor de får den kompetansen som skal til for å avlegge en svennprøve, få et fagbrev og føle seg faglig kompetente og trygge nok til å kunne jobbe selvstendig.

Til syvende og sist handler alt om å få seg jobb. Og hvis du vet at det mest sannsynlig er bråstopp halvveis i utdannelsen så er ikke det veldig motiverende. Da hjelper det ikke hvor mange flotte flyere du får om viktigheten av å velge yrkesfag eller hvor mange som forteller det at det er flott å være håndverker.

Jeg har to svennebrev, jeg er med i prøvenemnda for mitt fag, jeg har vikariert på videergående skole og jeg sier dette - yrkesfag må inneholde yrkesfag. Legg om utdannelsen, gi ungdommen grunnleggende kunnskap og hjelp bedrifter som tar inn lærlinger.

pepperkakebakesmaketips

Har du, som meg, stått med et vaklevorent pepperkakehus, svidde fingre og smeltet og deretter stivnet sukker over kjøkkenbenken? Har du, som meg, sverget at dette aldri mer skal skje? Aldri mer pepperkakehus, brent sukker og såre fingertupper?

For noen år siden ringte en tante og gav meg følgende geniale råd: dropp sukkeret og bruk Smørbukk-karameller:

Halvsmelt karameller til tyktflytende og seig konsistens i stekepanne. Dypp enkelt og greit det som skal festes i massen og klem sidene sammen. Fordelen er at det ikke spruter, og hvis massen stivner kan du fort smelte den på nytt.
Og når du har satt sammen to vegger vil det magiske skje:

Karamellene blir karameller igjen, huset er supersolid, muligheten for brannsår er kraftig redusert og det som blir til overs smaker mye bedre enn svidd sukker.

Og forresten, hvis du,  som meg, ikke har de voldsomme ambisjonene om arkitektoniske mesterverk og heller går for et flatpakket ferdighus...kjøp to. Det vil alltid være minst en smadret del og innen du kommer tilbake til butikken er de garantert utsolgt.

Bilder fra fjorårets pepperkakehuspynting... Formene til de små husene kjøpte jeg på orkestertur til Tyskland i fjor ( nei,nei, jeg var var i foreldregruppa, jeg spiller bare lotto og knapt nok det).

Byggesettet er fra en eller annen matbutikk og var for en gangs skyld skadefritt.

Og dere - ha en fin adventstid!

Dagens tv-tips

Slapp av, jeg har ikke joinet Bloggerne og jeg har ingen planer om å gjøre noen reality-stunt. Jeg har ganske enkelt lyst til å tipse om serien Gjetarar i Jotunheimen som går på NRK1, kl 20.25 på tirsdager. Reprise onsdag midt på dagen og ellers tilgjengelig på nett-tv.
Gjennom fire episoder får dere møte reinsgjeterne i Lom Tamreinlag og får et godt og realistisk innblikk i et liv som er ukjent for de fleste. Forrige ukes episode handlet om vinteren, i kveld er det vår, så kommer sommer og høst.
Fantastisk flott serie ( etter å ha sett en episode). Og ja, jeg er sikkert litt inhabil siden jeg har vokst opp med dette. Det er jo ofte sånn at det man vokser opp med fortoner seg som ganske dagligdags og lite spennende og det tok mange år før jeg forstod hvorfor folk i det hele tatt synes reinsgjeting er det minste eksotisk.

Hvitt på hvitt

Siden det ikke er mer enn flekkvis hvitt ute trøster jeg meg med hvitt på hvitt inne. 

Jeg er sååå glad for at vi har tilgang på godt arbeidslys, gode briller og lupelampe. Sistnevnte står stort sett urørt, men den er der, jeg vet jeg kan bruke den. 

Hvitt på hvitt

Siden det ikke er mer enn flekkvis hvitt ute trøster jeg meg med hvitt på hvitt inne. 

Jeg er sååå glad for at vi har tilgang på godt arbeidslys, gode briller og lupelampe. Sistnevnte står stort sett urørt, men den er der, jeg vet jeg kan bruke den. 

Mens vi venter på no`godt

Hmmm. ja, la meg nå se....

Hvis jeg strekker det ene øret litt ekstra godt og sitter aaaaldeles stille, 

så kanskje jeg hører lyden av fallende kuler...

Og hvis jeg ser ekstra uskyldig ut

fremskyndes og forsterkes kanskje lyden av fallende kuler?

Eller, nei, jeg skal visst til legen i morgen, det er tid for vekt og vaksine.

kanskje best jeg holder matinntaket på et anstendig nivå i dag.

xoxo Laika

En magisk dag

 

En svevende hatt, noen etterlatte kofferter.

Slik begynner det, slik står scenen mens salen fylles opp.

Uke etter uke med fulle hus i London, uke etter uke med nedtelling her hjemme.

Da nyheten om The cursed Child kom forrige sommer satte jeg meg på ventelista for billettkjøp, og da billettene ble lagt ut for slag satt jeg klar med kort og kalender.

Og nå, etter 53 uker var det vår tur.  Jeg skulle gjerne hatt med eldstemann også, men siden han ikke var interessert  ( og heldigvis ikke ombestemte seg underveis) ble det mor og datter på tur.

To forestillinger på en dag med et par timers pause underveis. 

Hva jeg skal si om handlingen?

Ok, hvis du skal se det...les boka først. Da er det lettere å henge med i raske sceneskift. 

Og utover det, kan jeg være fullstendig fantasiløs og si at det var

- 

ren magi?

Billetter er nå i salg til januar 2018, og hver dag er det kø utenfor teateret av håpefulle som drømmer om uavhentede billetter. Lørdag, søndag og onsdag spilles begge forestillingene, torsdag spilles del en og fredag del to ( nåværende spilleplan). Billetter må hentes samme dag. OG om du har lest boka og synes den var litt tynn, fortvil ikke, det er et manus. Teaterstykket gir kjøtt på beina og lar alle sprangene i tid og rom som er lett plagsomme på trykk fungere aldeles glimrende. Fysøren, jeg beundrer teaterfolk altså...Beinhard jobbing som ser så elegant og uanstrengt ut.

de siste knuter

 Jo, ord som monotont, ensformig, repeterende og lite variert dukker lett opp når jeg broderer Romeriksbunader. Men så er det noe med magien i det hele, når brikkene faller på plass, de flate feltene fylles av franske knuter og nålene synger sin stille melodi...Da er det greit likevel.

God helg godtfolk:)

En liten lue

Lue til Romeriksbunad. Mønsteret er rett og slett - repeterende...

Gult ullgarn, gult moulinegarn.

Mengder av franske knuter. 

Det kan faktisk bli litt monotont underveis.