Når jeg kler på meg bunad ifører jeg meg ikke bare et antrekk. Jeg velger å legge til side litt av min egen personlighet og jeg tilpasser meg en standardisering av klesdrakt som jeg vanligvis ikke følger.
Når jeg kler på meg bunad velger jeg å vise min tilhørighet til bygda jeg vokste opp i. Jeg viser ikke byen jeg gikk på skole i, byen jeg giftet meg i eller bygda jeg nå bor i og hvor mine barn vokser opp.
Jeg viser hverken musikksmak, hobbyer eller hva jeg jobber med. Ingen som ser meg iført bunad kan gjette hvilket politiske parti jeg stemmer på, hva jeg synes om EU eller hvilken religion jeg tilhører.
Det jeg derimot viser er glede over å ha tilhørighet til en familie og et sted i Norge. I tillegg viser jeg respekt overfor de menneskene som har ivaretatt lokal draktskikk og som har hegnet om tradisjoner uten å forholde seg til moter og trender. Når jeg kler på meg bunad sender jeg en takk til en bunadnemnd som jobber med å ta vare på kunnskap om veveteknikker, som vet hvor riktig linkvalitet kjøpes og som har brukt tid og energi på å utarbeide en helhetlig drakt.
I Norge har vi bunader som har vært i kontinuerlig bruk og som har gått fra å være hverdagsklær til festklær. Disse bunadene vil ha endel valgmuligheter ettersom de har vært i kontinuerlig bruk, de har utviklet seg over tid og de gjenspeiler dette samt lokale forskjeller på økonomi og tilgang på varer.
Andre bunader er rene kopier av klær som har vært i bruk og også her kan man ha valgmuligheter avhengig av hvor mange plagg rekonstruksjonen er basert på.
Den største delen av bunadene våre tilhører en annen kategori. De er rett og slett utarbeidet av en bunadnemnd eller andre entusiaster og har få ( eller ingen) valgmuligheter. Disse bunadene har et hodeplagg, faste forklær og fargekoder på broderiet. Hvis de hadde blitt utarbeidet i dag av mennesker med sans for økonomi og inntjening ville de vært mønsterbeskyttet.
Jeg blir lei meg når jeg ser at disse bunadene utsettes for kreative innspill som er mer motivert av enkeltmenneskers behov enn av genuine ønsker om å utvikle lokal draktskikk basert på lokale funn og forskning. For meg har det ikke noe å si om disse nyvinningene er et resultat av religion, politikk eller bare er økonomisk motivert og jeg synes ikke bunadparaplyene som feide inn over oss for noen tiår siden er verre eller bedre enn denne ukens debatt om bunadhijab.
For meg handler ikke dette om hva jeg synes om hijab. For meg handler det om at jeg ikke ser behovet for at det konstrueres et hodeplagg til en bunad som ikke er forankret i lokal draktskikk fra samme periode som klesplagg selve bunaden er basert på. Vi skal ikke gå langt tilbake i tid før norske kvinner dekket håret med hodeplagg hvis de forlot hus eller gårdstun, og det er enda kortere tid siden det var relativt uvanlig med damer på 50+ med langt løst hår. Og basert på denne kunnskapen og tradisjonen for å dekke hår og hode har det blitt bevart og utarbeidet hodeplagg til norske bunader. Det finnes, såvidt jeg vet, ingen bunad som ikke har et eget hodeplagg. At ikke alle synes alle hodeplagg er like vakre er en annen side av saken.
For mange er dette vanskelig og det koker ofte ned til en diskusjon om rasisme, fremmedfrykt og kvinneundertrykkelse. For meg handler det om noe annet - det handler om å velge hva du vil være, her og nå. Ikke hele livet, ikke hver dag, men her og nå.
Det er som om du skal se finalen i Champions League og egentlig er helt uinteressert i hvem som vinner av Liverpool og Real Madrid. Du blander ikke draktene. Du velger. Og hvis du ikke klarer å velge, ja så stiller du helt nøytral.
Sorry, fikk ikke noen til å stille som modell på et så blasfemisk motiv
