Stunder med kunder

Noen ganger får jeg henvendelser som får meg til å undres om det er meg eller den som spør det er  noe galt med. Det var mer av dette den tiden jeg jobbet som diskenspringer ( tro meg når jeg hevder at enkelte mennesker har få filter når det gjelder å gå inn i en butikk og stille spørsmål ), men det er fremdeles en og annen. Nå for tiden er det helst e-poster eller telefoner, det virker som om det er lettere å stille uhyrlige spørsmål når det er en disk mellom oss enn på en systue i et privat hjem.
i dag skal jeg dele noen av mine mest minnerike stunder med kunder;

1.The naked guy.
Han som alltid kledde av seg. Uansett. Han skulle ta mål av hals og håndledd, og vips stod han i prøverommet i bare tangaen. Dette var heldigvis mens jeg jobbet i butikk. Det ville vært enda mer ukomfortabelt på systua her hjemme.
2. Supersyklisten
Han som hentet bunaden sin, komplett med hatt og det hele, og insisterte på å sykle hjem i finstasen for å vise seg fram for foreldrene ( som han bodde sammen med ) slik at de fikk se den før han skulle feire femtiårsdagen. Det var en fin solskinnsdag i juni og han skulle opp noen bakker.
3. Hun med vippa
Hun som ringte og lurte på om hun kunne bruke vippe ( hodeplagg til Telemarksbunad ) til samekofta og som ble snyte fornærmet da jeg etter en lengre og ganske nytteløs diskusjon om hvorvidt dette  var en god idé eller ikke forslo at jeg kunne bruke Kautokeinolue til min bunad.
4. Den geskjeftige mora.
Hun fulgte sønnen for å få sydd ut bunaden hans og som mente han burde ta av seg noen kilo for å dra damer. Da hun i tillegg prøvde å få min mening om saken ble jeg helt og fullt overbevist om at menn som har fylt tredve år ikke behøver ha med mamsen når de skal prøve bunad. PS. Jeg har siden sett bilde av ham med kjæreste og nyfødt baby i lokalavisa.
5. Slankedronninga.
Hun som gikk opp og ned fem kilo annenhver uke. Samme hva jeg gjorde så satt ikke bunaden som den skulle. Jaja, jeg lærte ihvertfall at det er lurt å ta livmål hver gang kunden prøver, ihvertfall hvis bunaden alltid er biiiittelitte granne feil.
6. Den indignerte bunadentusiasten. 
Hun som ringer en gang i blant for å ha noen å snakke med om bunad og fagets fremtid og som enten har lest noe i avisa og tolket det hele litt annerledes enn det er ment, blitt fornærmet på et kurs eller sett noe hun ikke helt husker men ikke likte på et bilde og lurer på om jeg vet hva hun mener. Tilknytningen til faget er diffus.
7. Smilefjesdamen
Hun som omsider hentet bunaden sin etter en rekke henvendelser fra meg og en tilsvarende rekke tamme unnskyldninger fra henne. Jeg bedriver ikke lager eller oppbevaring av bunad. Når jobben er gjort skal bunaden ut. Samme hvor mange cruiseferier og bridgeaftener du skal på.
8. Epostdamen.
Jeg vet ikke helt hva hun vil, men med ujevne mellomrom sender hun en utrolig hyggelig epost med de mest ærbødige vendinger hvor hun stiller spørsmål av typen "hvordan kan jeg begynne å sy bunad", " trenger man sømerfaring for å sy bunad",  "hva slags symaskin syr man de norske bunader med". Jeg svarer, og så er det stille en stund. Hun er superhyggelig men klarer på en underlig måte å tirre meg noe aldeles grenseløst. Nå sist lurte hun på symaskintips, jeg svarte hva jeg brukte og hun spurte hvorfor jeg brukte den typen og ikke en industrimaskin. Jeg burde selvsagt lirt av meg noe hyggelig, men svarte bare at om jeg ikke hadde vært fornøyd med min maskin ville jeg ha byttet den ut.
9. Krysskombinasjonsmannen
Han som absolutt ville ha bukse fra en dal, vest fra en annen og trøye fra en tredje og syntes jeg var dritkjip som ikke applauderte denne innovative ideen.Jaja, han gav meg ihvertfall ideen til fotballargumentet; du  bruker ikke buksa fra Man U og trøya fra Chelsea.
10. den motvillige konfirmanten
Hun ville ikke ha bunad. Hun ville ha Mac. Det var liten tvil om at denne bunaden ville bli brukt så lite som overhodet mulig og hun spurte på hver prøving om det gikk an å selge bunad på nettet, slik at hun kunne bli kvitt filla om noen år. Mitt råd til mor, som ikke hørte, var å sette pengene i banken og vente til ungen ombestemte seg.

Noen ganger, når jeg har de mest hårreisende forespørsler lukker jeg øynene ( hvis det er pr. telefon eller epost altså) og innbiller meg at dette er en fleip , tulletelefon fra en radiostasjon eller noe annet fjas. Hvis ikke det nytter kan jeg prøve å innbille meg at denne kunden er sendt fra en eller annen diffus instans som skal vurdere meg for fremtidig premiering for strålende formidling av fag ( jeg er ganske lettlurt og kan bli fullstendig revet med av egne tankerekker). Og om ingen ting nytter bestemmer jeg meg for å bite tennene sammen og teller timer til jobben er gjort og kunden er ute av døra.
Men ingen ting, absolutt ingen ting kan noen sinne slå denne:

Kunden ringte ( dette er også fra butikktiden), skjelte meg ut etter noter og fortalte detaljert hvilken bedriten jobb vi hadde gjort da vi monterte bunaden hennes. Jeg husket ikke navn, kjente ikke saken og fikk ikke klarhet i hva som hadde skjedd eller når dette hadde hendt. Til slutt ble vi enige om at hun skulle komme med elendigheten slik at vi kunne komme til enighet om en eventuell kompensasjon eller finne en annen løsning. Time ble satt opp, jeg stålsatte meg for en ny runde med kjefting og til avtalt tid kom en seiersikker dame seilende inn i butikken og viste meg triumferende bunaden. Bunaden som beviselig ikke hadde blitt sydd hos oss siden vi aldri hadde dekket dette dalføret.
Ble hun blidere? Neida. Dette var som å helle olje på bålet...Det hjalp heller ikke nevneverdig at bunadens utseende tilsa at den måtte være fra rundt 1950...
Hva jeg lærte av denne saken? Ingenting bortsett fra at det er smartere å ha potensielt vrange kunder rett etter lunsj enn rett før lunsj.

Kveldskos

Jeg kunne sydd knapphull. Eller sortert sokker, vasket bad, gått en rask tur uten Laika eller en mer ettertenksom tur med Laika. Jeg kunne pustet dypt på en yogamatte eller bakt noe sunt og velsmakende. 

Men gjorde jeg det?

Neida, jeg gav meg selv en halvtimes lykke med Gone with the wind på øret og et ørskogbroderi i hendene. 

Er det noe galt med elever på yrkesfag?

Atter en gang skriver avisene om frafallet i den videregående skole. Forslag til løsninger nevnes og andre løsninger blir etterspurt.Særlig er frafallet på yrkesfag bekymringsverdig og vi kan lese at det skal fokuseres på tettere samarbeid mellom skole og hjem, elevene skal tilbys bedre oppfølging på skolen og helsesøstre og psykologer skal bidra til å gi gode og motiverte elever. I tillegg er mangelen  på lærlingeplasser et tilbakevendende tema og det virker å være bred enighet om at flere bedrifter på ta ansvar og ta inn lærlinger.

Jeg er helt enig i at flere bedrifter bør være seg sitt ansvar bevisst, se behovet for rekruttering i egen bransje og sørge for faglig kompetent tilvekst. Spørsmålet er bare hvordan det skal bli mer attraktivt å ta inn lærlinger?
Jeg har to svennebrev; jeg er buntmaker og bunadtilvirker. Jeg er stolt av å være håndverker og jeg ønsker fortsatt rekruttering til både disse fagene og andre håndverksfag.Jeg burde selvsagt fulgt opp dette med å slå meg på brystet og si at jeg  selv vil ta inn en lærling.

Men det gjør jeg ikke. Jeg har ikke råd til å bruke store deler av læretiden til å gi opplæring i grunnleggende kunnskap som burde vært dekket av de to innledende skoleårene. 

Da jeg fikk lærlingeplass i buntmakerfaget i 1991 var læretiden fire år. Siden jeg hadde to år på sømlinje og fullført allmennfag fra før fikk jeg et fradrag i læretid på ti måneder. Læretiden ble da tre år og to måneder. Med samme bakgrunn ville jeg i dag hatt en læretid på to år. 

Det første året mitt på søm, grunnkurs søm og tekstilforming, inneholdt omtrent en dag med søm i uka. Det andre året, vk1 klesformgiving, inneholdt enda flere timer med søm. 

I tillegg hadde vi materiallære og mønsterkonstruksjon og fikk et godt grunnlag for videre utdannelse innen sømfag. Elevene på dagens grunnkurs, design og håndverk, har muligheten til å sy i faget Prosjekt til fordypning. De andre timene på ukeplanen inneholder mye spennende, men gir lite kjennskap til sømfagene. Likevel vil en elev i dagens system få en mye kortere læretid. 

Det er ikke elevene det er noe galt med. Det er ikke behovet for samarbeid med NAV, oppfølgingen av skolens psykolog eller samtaler mellom skole og hjem som er viktigst for å gi elevene på yrkesfag gnisten til å fortsette å jobbe. Det de trenger er flere timer i uka med faget sitt.
Faglig flinke elever vil ha større sjanser for å få lærlingeplass, de vil ha større mulighet til å jobbe mer selvstendig ( selvsagt under oppsyn) og de vil tidligere i læretiden bidra til inntjening i bedriften. De flinkeste elevene får lærlingeplass, slik har det alltid vært, slik vil det alltid være. Og da handler det ikke nødvendigvis om karaktersnitt, en femmer i samfunnsfag eller gode norskfremføringer. Det handler om å kunne gjøre en jobb, den jobben du har valgt å utdanne deg til å gjøre.

Så, mitt tips for å redusere frafallet på yrkesfag er rett og slett å gjeninnføre yrkesfagene. Gi oss grunnutdannelsen tilbake, og la de elevene som vil ta teorien gjøre dette ved siden av eller etterpå.

Hverdagen

Jeg har, i år som i fjor, erfart at ukene fram til høstens konfirmasjoner på merkelig vis er kortere enn ukene i november. De er til og med kortere enn en helt standard januaruke. 

Jeg syr, avtaler prøvinger og har prøvinger. 

I slike perioder utgår den daglige broderiøkta til fordel for andre jobber. Brodere ksn jeg gjøre i oktober. Eller, brodere skal jeg gjøre i oktober. 

Da skal jeg ha velstelte negler også. Nesten hver uke. 

 

 

17.august 1995

 

 

Tenke seg til, tyve års bryllupsdag! 

 

Dagen som skulle vært en festdag og fylt med glede fra morgen til kveld ble stille og rolig. Datoen som ble satt tidlig på våren ble endret. Den hvite kjolen en venninne skulle sy, vielsen i kirken i barndommens dal, utdrikningslag og bryllupsreise. Mye forsvant da storesøster  døde. Men det viktigste stod igjen; vi giftet oss. 

I ettertid har jeg tenkt på hvordan det ville gått om vi ikke giftet oss denne varme torsdagen i august. Ville han vært like tålmodig det første året, året hvor jeg stort sett gråt, tok alt i verste mening og ikke hadde overskudd til stort mer enn å sørge? Vi startet ikke tiden som nygifte svevende av lykke, og det var  ikke bare jeg som hadde tunge dager. 

Ville det fremdeles vært oss om vi ikke hadde giftet oss, men valgt å vente et år "til ting var bedre"? Som om det ble lettere etter et år, som om den tomme plassen ville vært mindre tom om vi ventet?

Nå, etter tyve år,noen flere tomme plasser ved festbordet, to barn, en hund, noen hjem, noen biler og enda flere erfaringer rikere vet jeg dette:

Det handler ikke om festen, kjolen og talene.  Det handler om å være der for hverandre i gode og onde dager. Det handler om å samarbeide, dele gleder og bekymringer. Det handler om å være ett, men samtidig kunne være to. 

Det handler ikke om andres forventninger eller andres vei til lykke. Det handler om å finne sin egen vei. Det handler om å måtte jobbe litt mer i noen perioder, men å aldri miste målet av syne, at det alltid skal være oss to. 

 Men mest av alt handler det om kjærlighet. 

( Og så får vi avfinne oss med slike kommentarer når dette med å bli gamle sammen nevnes; hva mener du egentlig med å bli? Hva tror du dere er? )

 

 

Før skolestart

Familiens yngste begynner om få dager på ungdomsskolen og mor har selvsagt hatt et par gode råd på veien. 

Det er jo en spennende tid med ny klasse, nye venner, nye lærere og ikke minst - karakterer. Kort sagt, mye nytt. 

Så hvor skal man begynne og når skal man slutte? Jeg, som de fleste foreldre, besitter et hav av visdom som jeg hjertens gjerne deler av. Den vanskelige kunsten å gi seg i tide og helst før de håpefulle blir altfor glassaktige i blikket kan være vanskelig å mestre. Jeg prøver å holde meg til max et tips ( eller vennlig innspill som jeg kaller det) om dagen.

Mitt råd i dag er å ikke eksperimentere med nye frisyrer siste helg før skolestart. 

Vi var på hytta, som vi var store deler av sommerferien, og leste Alt for damerne som tante i Køvenhavn hadde hatt med. Det var en artikkel om punkere der, med flotte hanekammer, militærstøvler og skinnjakker. Vi ble øyeblikkelig inspirert til stordåd... Og da en av billedtekstene gikk omtrent slik de flotte frisyrer opnåes ved at gnide vaseline ind i håret og tvinde det ind i spikes.

Vi fant vaselin i skapet og i løpet av en times tid var håret som vanligvis rakk meg til litt under ørene grundig innsmurt og tvunnet opp i strittende tuster. 

Alt vel så langt, jeg gikk på campingplassen for å kjøpe is og storesøster holdt seg på passe avstand slik at ingen skulle tro hun var beslektet med dette vesenet. 

Så skulle det vaskes ut. Men da var det slutt på moroa gitt. Vi varmet vann, vasket og skylte. Håret var like fett. Jeg gråt, håret var fett og vi returnerte fra hytta i mutt stillhet. Vel hjemme vasket jeg videre, omtrent en gang i timen. Etterhvert med grønnsåpe og fremdeles med salte tårer. 

Men da jeg møtte de andre nedi svingen om morgenen første skoledag var det fremdeles slik at venninna spurte om jeg hadde nyvasket hår siden det så litt vått ut. 

Moralen, om det er noen, må være å tenke før man handler. Og å ikke begå de største krumspring rett før skolestart. 

Og om du lurer; bildene er forlengst ødelagt og jeg ble aldri noen punker. Men jeg blir fremdeles uvel ved synet av de gule og grønne boksene med vaselin...

Moro med leggsøm

Da vi bestemte oss for å ha broderi som aktivitet på kreativ sommeruke meldte jeg meg sporenstreks som lærer. 

Planen var å bruke litt av garnet vi plantefarget tidligere i uka, men hva skulle deltakerne lage og hvilke sting skulle de bruke? 

 

De fleste barns første møte med broderiets verden er korssting. Deretter kontursting. Siden jeg ikke er spesielt glad i korssting selv, pluss vissheten om at dette hadde de fleste gjort før, ble dette stinget valgt bort. Kontursting er nyttig. Kontursting gjør seg imidlertid best sammen med andre sting og bør helst ha noenlunde jevn lengde. Dermed utgikk kontursting. 

Jeg valgte å introdusere deltakerne for leggsøm og var ganske sikker på at de færreste kunne det. Årsaken til at det var viktig var rett og slett å lære noe nytt og å gi barna en ny oppfatning  av mulighetene som finnes i kunsten å brodere.

 

Vi brukte trerammer og stiftet ullstoff, bunadklede, fast på denne. Slik holdt stoffet seg på plass uten å bli sammensnurpet. Dessuten ble broderiet et bilde istedenfor en stoffbit med sting. 

Dagen startet med at alle fikk utdelt ark og en blyant og fikk beskjed om å tegne et motiv de deretter skulle brodere. Vi snakket om fargene de hadde til disposisjon; gul, grønn, rosa og brun samt ufarget hvitt. Jeg hadde med to modeller hvor de kunne se hvordan man syr rette linjer, lange trådsprang som syes ned eller buer hvor bunntråden formes mens man syr. Du synes kanskje modellene mine er kjedelige? Det var nemlig meningen! For meg er det ikke viktig å bli kopiert i denne sammenhengen, for meg er det viktigere at barna tenker selv. Nå var det jo en og annen som ble svært inspirert av sidemannen, men slik vil det alltid være. 

Når de var ferdige med tegningen skulle motivet overføres til stoffet. Det gjorde de selv, med spiss, lys fargeblyant. Og så ble det brodert med halvtykke, butte nåler. Jeg tredde nåler og knyttet knuter.

 

De fleste motivene endret seg underveis. Noen ble enklere, andre ble mer detaljert. Noen sydde ørsmå sting med prikklik avstand, andre tråklet seg like lykkelig i vei med mer variable sting. Noen baksider var pene, andre var overhodet ikke fine. 

Dette er en begynnelse, et første møte med broderikunsten. Første møter skal være hyggelige og gi ønske om å treffes igjen.

 

 

Vi brukte samme tykkelse på de to trådene, men leggsøm kan syes med mye forskjellig. Det er for eksempel en fin teknikk hvis du skal dekke et større felt med stivt metallgarn, eller du kan bruke tykke stoffiller, kardet garn eller omtrent hva som helst. Du kan sy ned med samme farge eller med en kontrastfarge, tynnere garn eller samme kvalitet. Kjør på, lek med nål og tråd!

 

All you need

om sauer og sånn

 

Dere, jeg lurte på noe;

For det første, drikker dere vann med rusk og rask oppi? Da mener jeg ikke sånn bloggervann med agurk og sitron, men sånn med små kvister og blader og insektbein? 

Tenkte meg det ja. 

Ikke jeg heller. Vann skal være rent og friskt og helst serveres sammen med et velsmakende måltid. Er det for mye å be om? 

Noen ganger prøver jeg, jeg vil jo så gjerne være tøff og stor. Men så ser jeg noe bøss og da klarer jeg ikke altså...da vil jeg heller tørste. 

Nå mener noen i familien at dette er særheter og jåleri. Dette begrunner de med at jeg flere ganger i sommer passerte tyste sauer på tre-fire meters avstand uten å se disse forbaska  beistene. Jeg ser ikke sammenhengen jeg. Hvis menn kan ha selektiv hørsel kan vel ei stakkars tispe ha selektivt syn? Et annet argument er min velvilje når det gjelder å klemme meg ned i myrsøkk og vannpytter. Som om det er noen sammenheng der? Jeg tror ikke disse menneskene drikker badevannet sitt akkurat...

Så altså. Synes dere jeg er sær? Og må man egentlig bry seg om disse sauedyrene? De er da ikke søte i det hele tatt.

xoxo

Laika

PS. Angående drikkevaner altså. Eventuelle andre særheter trenger vi ikke fokusere på. Ikke i dag. Det er tross alt sol. 

 

Ohoi, matmor hilser og sier at de er riktig så flinke til å skifte vann altså så jeg tørster ikke mer enn noen minutter i ny og ne. Hun hevder også at om jeg ble virelig tørst så ville jeg nok drukket med myggbein og det hele, men det er jeg ikke helt enig i altså.

 

kreativ sommeruke, august

 

 

I dag skulle vi gjøre ferdig krakkene med flettet sete og farge garn. Men så var det de som allerede hadde flettet krakk...hva skulle de finne på? Julegavekrakk, nei takk. Strikke ekstra lang slange, njaaa. Lage strikkemaskin og strikke på den , JA!

 

Så noen filte, spikret og strikket på maskin mens andre flettet sjøgress og strikket for hånd. Men alle har farget garn.

 

 

Jeg kunne skrevet mer, fortalt mer om hva vi gjør og hvor hyggelig, spennende og selvsagt også utfordrende det er. Men jeg er ingen pedagog, jeg er ikke vant til å være barnevennlig 8-16 for deretter å reise hjem og være ungdomsvennlig fra 16.30 til en av oss besvimer ( vanligvis mor som skal tidlig opp). Jeg har rett og slett brukt opp dagens ordkvote.

 

God natt!

 

 

Fra atten til førtito og tilbake til fjorten

         

En historie om å lære å strikke

Det er ikke alle forunt å suge til seg all lærdom som en uttørket svamp. Noen bruker tid på å lære å sykle, noen sliter med matematikk, noen med å huske belgiske byer. Og noen sliter med å lære å strikke. 

Det ser så lett ut når de voksne viser. Trådløkke føyer seg på magisk vis inn i trådløkke og danner et gjentagende mønster. Kantene er rette, linjene jevne, trådløkkene som egentlig heter masker er like store og lar seg lekende lett flytte fra pinne til pinne. 

Men så skal du prøve selv. De atten maskene som er utgangspunktet formerer seg. Plutselig er det tjueto, trettiseks, førtito. Det vokser! Det er hull her og maskene klistrer seg fast til pinnene der! Alt er feil, eller for å si det som et barn - alt er kjedelig. 

Så får du hjelp, igjen. Den voksne rekker opp, fjerner ekstra masker, strammer inn og retter opp. Det er atter en gang atten masker. Alt er fint, alt går bra. Helt til det skal kontrolltelles. Jammen, det er jo bare fjorten masker. Og et hull. Igjen. Kjedelig! 

Slik lærte jeg å strikke...

Jeg var ikke noe naturtalent. Jeg svettet på fingrene, tovet maskene sammen og gruet meg til håndarbeidstimene. Men, jeg hadde en tålmodig lærerinne som tok seg tid til å massere stram strikk av pinnene. Hun viste meg dette om igjen og om igjen uten at jeg følte meg dum og trehendt. Men ingen av oss ville vel vurdert det som særlig sannsynlig at jeg noen tiår senere skulle være den som plukket opp og strammet inn...

I arbeidet med barn er det å ha vært dårlig i håndarbeid på skolen en viktigere drivkraft enn det at jeg er ganske god i håndarbeid nå.  Det er ikke dumt for oss voksne å huske på dette i blant; vi har alle vært den som satt krumbøyd og svett og ikke klarte det "alle de andre" mestret med den største selvfølge. 

Og de fineste elevene, de jeg husker aller best, er de som prøver og prøver. De som svetter og stønner, mister strikkepinnene på gulvet og lager ekstra masker men som likevel, når dagen er over, spør om vi kan strikke litt i morgen også. 

Kreativ sommeruke nummer to

Det er tid for årets andre kreative sommeruke. Også denne er fulltegnet, og hadde vi hatt plass og kapasitet kunne vi helt klart hatt flere deltakere.

Opplegget er det samme som på uka i juni, bortsett fra at vi har byttet om på et par aktiviteter. Det vil si at vi kommer til å lage de samme modellene, og mye vil se likt ut. Og mye vil bli helt annerledes.

Det er det som gjør kurs og sommeruker så spennende; deltakerne selv, deres interesser og kunnskaper. 

Noen år har vi strikket metervis med slanger, andre år har spikking vært ukas høydepunkt. Jeg gleder meg til å se hva ukas unger vil få mest glede av å lære. 

      

Av alle årets småjobber er dette en av de hyggeligste.

I perioder kjenner jeg litt på dette med å ha så mange prosjekter gående hele tiden, småjobber her og der og tenker at det hadde vært fint og flott med en stabil inntekt og mer forutsigbar arbeidstid.

Jaja, vi får se hva som skjer.

første arbeidsuke

Det ble bestemt i slutten av juni;

Første mandag i august skulle systua åpne igjen etter en god sommerferie hvor det ikke skulle syes et sting annet enn til hygge.

Nå, den første torsdagen i august er det på tide med en liten oppdatering;

For det første ble det noen nyttesting i løpet av ferien, det er rett og slett vanskelig å la være... For det andre så er det vanskelig å begynne igjen etter ferien. 

Men jeg har sydd førtien knapphull og satt i et tilsvarende antall knapper, brodert noen blomster, lagt opp to vester, og sydd røde kanter på en trøye. Jeg har hatt prøvinger og avtalt prøvinger. Alt i alt går det sånn cirka etter planen selv om det tidvis kan være vanskelig å holde fokus på jobb når andre i samme hus har fokus på ferie...

 

Kaffe Fassett: Fifty years in color

Eller; fargelykke uten sidestykke.

Det var Storesøster som oppdaget ham. Hun kom hjem fra storbyen med kofferten full av det mykeste garn i melerte pasteller og snakket varmt og lykkelig om en ny måte å strikke på. Litt senere kom hun hjem fra London med boken Glorious needlepoint til meg.
Et år eller to etter det igjen så vi utstillingen til Kaffe Fassett på Kunstindustrimuseet i Oslo, og var enige om at dette var det flotteste vi noensinne hadde sett.

Noen år senere hjalp han meg ( indirekte og uten å vite det ) til en jobb på Husfliden i Oslo. De var en av få norske forhandlere av Rowan Yarn, og en vikar i garnavdelingen måtte ha kjennskap til engelsk garn, engelske strikkeoppskrifter og altså - Kaffe Fassett.  Sjefen lurte på om jeg behersket strikkemetoden og siden jeg i det minste hadde sett Storesøster strikke sin genser ( og jeg synes garnet var guddommelig vakkert og jeg virkelig, virkelig hadde lyst på jobb) smilte jeg bredt og lirte av meg noe sånn som
Åhja, jeg er en stor beundrer av hans design og hvordan han strikker frem og tilbake med flere farger. For noen år siden så jeg utstillingen i Oslo, og han er fantastisk.

 Jeg slapp å avlegge strikkeprøve og jeg fikk jobben.

Jeg strikket endel av Rowan sine modeller, både med og uten deres garn. jeg strikket andres modeller i Rowans flotte fargespekter. Men det ble aldri et Fassettplagg. Og så gikk garnet ut av sortimentet på Husfliden, noen år senere forsvarnt jeg også fra Husfliden, og da jeg kom tilbake var jeg i bunadavdelingen og hadde mindre tid til å strikke. Samtidig begynte den gode Kaffe med lappeteknikk, og det tror jeg ikke jeg noensinne kommer til å begynne med. Og så skiltes våre veier. Jeg sluttet å bla gjennom bøkene hans, jeg følte at jeg hadde gått videre.

Særlig.

I går var jeg på Hadeland Glassverk og så utstillingen Kaffe Fassett: Fifty years in colour

Og på godt norsk vil jeg gjerne si - Oh my God. Hvis dere ikke har vært der  kom dere avsted med en gang. Farger, fasonger, teknikker, broderier, strikk, lappeteknikk, humør, skaperglede. Historien bak. Fantastisk!

Under ser dere noen av bildene jeg tok, og ja, det er lov å ta bilder der ( stort pluss og tusen takk for det). Utstillingen står til og med søndag 16.august, den er åpen hver dag og den er altså helt fantastisk.  Anbefales varmt. 

    

  

 

 

  

Og ja, forresten

 Kaffe...hvis du skulle lese dette; heretter skal jeg følge deg som en skygge. Til og med lappeteknikken din. Jeg er med. Du ruler. 

sommer 2015

 

 

                                              

Ok da, været har kanskje ikke vært strålende hele tiden og det ble færre badebilder med is og snø i bakgrunnen enn i fjor. Det ble ikke de lengste turene eller de lengste kveldene ved bålpanna. 

Men det ble ferie. 

Ferie kan også være å spise sen frokost under dyna, med hver sin bok eller å faktisk ha tid til å se krøtterflokken lunte foran bilen og skape kø på sparsomt trafikerte strekninger. 

Ferie er å gjøre noe annet enn det vi gjør til vanlig. 

Og nå begynner jeg så smått å glede meg til å avslutte ferien og komme tilbake til hverdagen. Det er fint det også. 

PS.

Vi har lest og lest og det kommer et innlegg om hva vi har lest og hvor godt det er å "bare lese". Jeg ser ikke bort fra at det kommer til å hete "Bare et kapittel til"...