Det er noe med det hele., når man så lenge har ønsket seg dette lille livet. Det livet som aldri kommer. Ikke før man har gitt helt opp og skal utredes i alle kanter skjer det noe.
For plutselig er det et lite liv likevel, så lite at man nesten ikke tror det. Og dette lille livet skal man få hilse på, dagen etter Luciadagen…
Da har det ikke noe å si at alle andre med et flir sier - den venter nok til julaften…For i ditt hode er termin så endelig, et punktum, Termin er dagen der du skal få møte det lille livet.
Og termin kommer og går. I likhet med mange andre dager. Og det blir julaften. I desperasjon vagger du en tur rundt i nabolaget. Og du går snufser litt når du går forbi stallen i nabolaget, for hallo- andre tok et hint når de på denne dagen kom i nærheten av en stall.
Og du vagger hjem, og gråter litt på badegulvet fordi dette livet aldri skal komme. Og du gråter litt i dusjen og synes synd på deg selv mens Høvdingen lager julemiddag og er generelt grei mens han prøver nissekostymet som skal glede nabobarna.
Og da kjenner du det - at kanskje skal ikke nissen hygge seg med konjakk i kveld. Og kanskje er det nok med en veldig liten porsjon ribbe… Og sannelig og au au, er det lurt å vaske opp mens nissefar deler ut gaver slik at han slipper det når han kommer hjem neste dag og har blitt far.
Bilturen innover til sykehuset, velkomsten på et julestille sykehus og den turbankledde som ikke kom med gull, røkelse eller myrra men med kjærkommen epidural. Den store julegleden som kom til oss en stjerneklar julenatt for femten år siden.
Fineste Woody, femten år i dag.
Gratulerer! Det var litt av en presang!
SvarSlettGratulerer med dagen, og fortsatt god jul.
SvarSlettRørende lesing. Gratulerer med dagen, til både Woody og foreldrene;)
SvarSlettJa, rørende. Gratulerer og god jul
SvarSlettGratulerer med 15 åringen! Fint skrevet.
SvarSlettDet er noe eget med disse julebarna ja.