Spørsmål og svar, del 1

1. 
   
2. Værsågod, her er svarene på del en av spørretimen:
3. Etter at jeg omsider skjønte hvordan jeg enkelt klipper og limer inn teksten uten å få med diverse profilbilder gikk det hele som en lek ( blindebukk? ). 
4. 
   
   Anonym26. november 2013 kl. 14:26
   Veldig koselig blogg!
   Hva stemmer du?
   Hvordan ser du for deg livet ditt om ti år?
   Hva har det å blogge gitt deg?
   - Jeg stemmer. Ikke helt på midten, og heller ikke så veldig langt ut på siden. Enkelte bloggere vil ikke oppgi hva de stemmer fordi de har så stor påvirkningskraft…jeg sier ikke hva jeg stemmer fordi jeg stemte på et parti hvor jeg e renig i det aller meste, og så er det en sak jeg  er dypt uenig i. Og den har jeg ikke lyst til å forsvare…
   Livet mitt om ti år? Nja, jeg er ganske dårlig på langtidsplanlegging altså. Men jeg er ganske sikker på at jeg ikke sitter hjemme og syr lenger . Jeg trenger en mer stabil jobb og behovet for at mamma er såpass mye hjemme som jeg har vært blir gradvis mindre.
   Hva jeg har fått av å blogge…En bok… Jeg har ikke fått noe særlig i målbar verdi, men jeg har fått noen nye venner, jeg har fått både mindre og større respekt for sosiale medier og jeg har fått en del kunder. 
   
   
   underveis22. november 2013 kl. 10:19
   Skal vi ta en kaffe en dag :-)?
   Ja, jeg vil veldig gjerne drikke kaffe en dag! 
   
   
   Ann Judith22. november 2013 kl. 22:43
   Hehe;) Ler du ofte?
   Skulle gjerne tatt en kaffe med deg, ja… Men du bor jo litt lang vekk! Uff.
    - Vet du, et av målene mine er å le mer, være gladere. ikke bare sånn lun og god på godværsdager, men rett og slett glad. Og begeistret. Jeg jobber med saken, jeg er ikke en utpreget sprudlende person så jeg har litt å jobbe med.
   Og ja, gjerne kaffe! 
   
   
   Livet, døden, kjærligheten og bamsemums22. november 2013 kl. 20:24
   Er du glad i sko?
   - JA. jeg er veldig glad i sko. Men jeg var flinkere til å bruke skoene mine før, nå er jeg blitt mer opptatt av bekvemme sko. Huff. 
   
   
   Anonym22. november 2013 kl. 19:41
   Hei!
   Jeg lurer på hvordan/om ditt forhold til håndarbeid har forandret seg etter at det ble ditt levebrød. Sitter du med strikketøy i sofakroken om kvelden etter en dag på systua?
   Takk for fantastisk koselig blogg!
   /Carin
   - Jeg lager altfor lite! Ofte er jeg drittlei når jeg er ferdig på jobb, eller jeg tenker at om jeg først skal lage noe så kan jeg lage noe jeg får betalt for ( nå høres jeg  selvsagt utrolig kjip ). jeg savner håndarbeid som hobby, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sneket det inn i ivet mitt igjen. Antakelig må jeg bytte jobb:-)
   
   
   
   
   Og dere andre, dere får også svar! Og takk til dere som takker for en hyggelig blogg! Takk, takk, takk! 

Lørdag

En uke er over. En kalender henger på veggen. En skål er fylt med kalenderoverskudd. 

Livet er ganske så bra.

hespetre i huset

Hadde jeg enda kunnet skake og bråke, klippe og karde, spinne og veve…Da hadde ikke dette redskapet stått til pynt.

Meeen. Ikke har jeg linåker, eller sauer, eller noe som helst av utstyr egnet for foredling av naturfiber.
Bortsett fra hespetreet da, som jeg fikk av vevtanten i går.

I den anledning kom man til å tenke på den tiden man var ung og blid og stod og blomstret i en forretning som blant annet solgte alskens utstyr til vev og strikk. En dag kom en ung mann styrtende inn  med ønske om å kjøpe et hespetre.
Mest sansynlig var han ute etter en garnvinde, men siden
a. vi var utsolgt for hespetrær
b. fruen følte seg spøkefull
og
 c. fruen var lei av folk som ikke vet forskjell på hespetrær og garnvinder

sa man følgende:

du kan få meg

Tenk, det ville han ikke nei…Garnvinde derimot, det kjøpte han. Til svigermor.

Vet du hva som er hva?
Og, vet du hvor min garnvinde er? Det er nemlig jeg litt usikker på….

som alle andre

Jeg husker noen tiår tilbake, til en tid der det eneste saliggjørende var Levis 501, Milletjakke, Lacoste eller Kappa genser og Isba-støvletter med syltetøystrikker isteden for snøring.
Det eneste jeg drømte om, var å ha det alle de andre hadde. Og foreldrenes vennlige innspill om hva som var vitsen i å være som alle andre, når man egentlig var unik ble møtt med tomt blikk.
Det eneste jeg ville var å forsvinne i mengden, være akkurat lik alle de andre og på denne måten være kul.

Nå, som voksen kan jeg se hva foreldrene mente. Jeg kan se at det faktisk ikke er spesielt viktig eller riktig å være akkurat som alle andre. Jeg ser også at det ikke finnes en fellesnevner, annet enn det at vi alle er mennesker. Men fremdeles kan jeg huske hvordan det var å stå der, i en ganske så kul og fin jakke, og vite at den i sin navnløshet likevel ikke var billetten inn i gjengen.

Jeg led ingen nød. Vi hadde klær. Jeg ble ikke mobbet heller. Vi ble ikke mobbet fordi vi ikke hadde de riktige merkene. Men vi var ikke med heller, vi som vaket rundt i utkanten, med en  t-skjorte her, et par sko der, en skoledagbok, eller en lebepomade. Litt, men aldri nok.

Nå er det jeg som er mor, og mine barn som har ønskene. Noen ganger sier jeg nei. Andre ganger tar jeg meg tid til å huske den hudløse lengselen etter en blå dunjakke med skinnfargede lapper på skuldrene og hvor inderlig misunnelig man kunne bli om en venninne plutselig dukket opp med en Pringle-genser.
Og derfor sier jeg noen ganger ja. Derfor kjøper jeg noen ganger merkeklær til barna mine og føyer dem. Ikke fordi jeg ønsker å paradere dem som små skjødehunder på en utstilling, men fordi jeg også har vært en ungdom med gråtkvalt lyst på en dyr ( men forhåpentligvis effektiv ) inngangsbillett til Soria Moria.

Og jeg sier, som mine foreldre og sikkert tusen andre foreldre, at det er ikke dette som gjør deg hverken lykkelig, populær eller på andre måter hever livskvaliteten din over tid. Jeg er voksen. Jeg vet det er sant.
Nå vet jeg også at de som hadde de riktige klærne faktisk ikke var så mye kulere eller så mye tryggere på seg selv . Det jeg også vet, er at akkurat det kunne foreldrene fortalt meg hver time, hver dag på ungdomsskolen og jeg ville fremdeles ikke trodd dem. Jeg måtte finne det ut selv.

PS. Isbaene som ble vurdert som både slitesterke og praktiske av foreldrene viste seg å ha en enorm stayerevne, så de er fremdeles med. Men syltestrikkene er nye.

gjør-det-selv:flettet julekurv

Da jeg for et års tid tilbake skrev et innlegg om kunsten  å flette julekurver ( og min manglende mestring av nevnte kunstart) hadde jeg vel ikke sett for meg at dette skulle bli et såpass populært innlegg.

Derfor, når jeg egentlig burde svare på forrige ukes spørretime, velger jeg å sende dette ut på nytt:

Og til dere som surfer etter enkle ting å gjøre på juleverksted for voksne - det er ganske mange som ikke husker helt hvordan man fletter julekurver... 

For noen uker siden måtte jeg med skam erkjenne at et og annet av barnelærdommen hadde gått tapt, og jeg kunne ikke for mitt bare liv komme på hvordan jeg for noen decennier siden flettet julekurver.

At jeg lærte dette i tide til å innvie tolv ivrige unger i kunsten skyldes to ting:

1. Jeg måtte, rett og slett

og 

2. En tålmodig Høvding med god hukommelse

Kanskje aller mest punkt 2...

Men, det jeg savnet i min jakt på flettede julekurver var en aldri så liten trinnvis forklaring, for oss som ikke har svennebrev som kurvmakere eller er intenst inne i tradisjonell julepynt. 

Og med dette i bakhodet, en kombinasjon av det jeg savnet og det jeg ikke skjønte på egen hånd har jeg satt sammen en liten guide:

1. Lag en mal. Det viktige her er at avstanden fra C til D er like stor, eller helst et par millimeter større enn avstand A til B. Hvis det er omvendt har du ikke mulighet for å trykke den ene delen inn i den andre og du ender opp med en julekurv som sårt trenger en runde under strykejernet ( anbefales forøvrig ikke).

2. Klipp to deler, mot brett i papiret.

3. Begynn fletting. Over, under, sjekk at baksiden blir lik forsiden og at kurven kan åpnes. Hvis noe ser galt ut; begynn på nytt.

4. Jo flere hakk/åpninger du klipper innover jo flere fletninger får du. Et tips kan være å begynne i det små og øke ambisjonsnivået etterhvert.

5. Det er alltid litt fiklete å få den siste remsa gjennom. Og det kan føles som om den bare svever fritt uten å holde de to delene sammen. Ta det helt med ro, når naboen smetter på plass sitter kurva som et skudd og du kan begynne på neste!

Denne stakkaren mangler hank.
Hanken bør være såpass lang at du fint får festet kurva på en grein på juletreet, og passe tykk. Og ja, det er sikkert dumt å si passe tykk, men det er ikke fint med en kjempebred hank på en liten kurv, og en trådtynn hank på en solid kurv ser ikke alltid særlig tillitvekkende ut heller.

hanken festes på innsiden, bruk limstift eller en liten bit med tape.

Det er noen år siden sist jeg kjøpte glanspapir, og derfor var det litt spennende å se på utvalget. Dere vet; skiftende tider, skiftende trender.
Det gjelder tydeligvis ikke glanspapir. Det var nøyaktig de samme fargene som før. Men om du ikke lar deg imponere over fargeutvalget kan du selvsagt bruke annet papir, eller filt. Eller bånd? Hva med never?
Metervare går også an, men da bør du stive opp stoffets vrangside slik at det ikke frynser seg fullstendig opp.

I det hele tatt, mulighetene er mange.
Lykke til!

i den sorte gryte

Tusen takk, Åshild, for at jeg fikk være med på moroa og tusen takk Pia og Elisabeth som tok seg av de varme smultgrytene slik at jeg kunne holde meg til ufarlig kjevling og stikking

Og sånn ser det ut når fire bloggere dokumenterer dagens produksjon av smultringer!

Tid for spørretime

Noen kommer, noen går og andre har hengt trofast med siden bloggens begynnelse.

Synes du at du kjenner Fru Storlien, eller  synes du at det er akkurat en ørliten bit av puslespillet som mangler. 

Eller vet du mer enn nok om undertegnede og lurer på noe helt annet? 

I så fall, fyr løs! 

TAKK FOR SPØRSMÅL, SVAR KOMMER!

fordi jeg fortjener det!

Da man var ung og jobbet i en forretning som tiltrakk seg en del turister fikk man naturlig nok et godt innblikk i hvordan tax free-ordningen fungerer. Og både vi bak disken og de på utsiden fikk om igjen og om igjen repetert at bøker ikke er momsbelagt.
Siden all kunnskap ( nesten ) på et eller annet tidspunkt viser seg å være nyttig, har dette ført til at jeg gjerne kjøper bøker fra utenlandske nettbokhandler. Her er det ingen lumske 200-kroners grenser eller andre feller å forholde seg til og enkelte bokhandler er til og med så omtenksomme at de sender ukentlige tips om bøker man kanskje liker. Trøsteshoppingen er kun et tastetrykk unna og kan lett vinkles mot spesialfelt innen faget, hobbier, mulige fremtidige kurs, potensielle feriemål eller andre høyverdige unnskyldninger for å fylle bokhyllene.

Perlebroderi! En hel bok, med idéer, tips og inspirasjon. 

Hvis det blir gruelig stille her de nærmeste dagene så er det fordi jeg sitter og teller perler og kroer meg av lykke.

Så mye fint! Det får så være at enkelte i den yngre garde ymtet noe om nerdebok.
Faglitteratur er da vel ikke nerdete?

 Ok, en liten miss her. Neste års almanakk fra Moleskine viste seg å være gedigen, med en A5-side til hver dag. Jeg er litt usikker på om 2014 blir så travel at dette er nødvendig. Før har jeg klart meg med en uke på halvparten av denne plassen…jaja. Jeg får jobbe intenst og målrettet med å fylle dagene.

Og så til slutt, my guilty pleasure - historiske romaner…Det er litt diffust hvor historisk korrekt Philippa Gregory egentlig er. Men hun kan definitivt mye mer om Tudortiden enn meg og det får holde.

Rart forresten, hvor mye enklere det er å plukke med en ekstra bok eller to når man sitter foran en skjerm enn i en butikk…

om goodwill-kontoer og nedadgående spiraler

Noen ganger er det fint å ha dagkurs; for da drar jeg hjemmefra etter de søte små og kommer hjem før dem.

Noen ganger er det fint å ha kveldskurs; for da slipper jeg unna deler av den evinnelige planleggingen og leggingen. Eller ikke legging nå lenger, men påminnelser om legging.

Og noen ganger er det fint å ha helgekurs; for da slipper man unna både det ene og det andre ( og så er kurset ferdig i løpet av to-tre dager ).

Men så er det de andre dagene da. Når det ene barnet er sykt og burde vært hentet på skolen. Eller den kvelden der det er to foreldremøter og en fotballkamp. 

Eller den helgen hvor vi blir bedt i middag fredag kveld og vielse lørdag ettermiddag. 

Da er det lett å glemme all friheten man har og alle mulighetene til å forme egen arbeidsdag og man  kan savne det å kunne ringe inn en sykt-barn-dag og vite at en annen gjør jobben din og at ikke åtte bunadentusiaster må varsles i løpet av en halvtime slik at de ikke ankommer lukket og låst kurslokale. 

Man savner det å ha en stand-in som stiller opp, ikke nødvendigvis i stunder av dypeste mørke, men på dager der man har bihulebetennelse eller soppsporeallergi eller en annen ikke smittsom og ikke altfor synlig lidelse. 

Det er pluss og minus ved alle arbeidssituasjoner. Noen ganger tar jeg meg i å drømme om fast jobb. Andre ganger er jeg aldeles strålende fornøyd slik jeg har det nå. Noen ganger drømmer jeg om en stand-in, andre ganger er dette min store skrekk.

Hvorfor min store skrekk? Joda. Her skal dere med utgangspunkt i et helgekurs  få et innblikk i hvordan det går an å tenke:

- Vi får invitasjon til vielse. 

Hurra. Stas! Vi liker at folk gifter seg. Men oj, nei. Den helgen er det jo satt opp kurs og kurs bekreftes ikke alltid før ca fjorten dager før kursstart. Jaja. Vi får se, vi får sende beskjed om dette og varsle om ufint sen endelig tilbakemelding.

Hmmm. Hadde vært fint om vi kunne gått i vielsen. Kanskje slutte tidlig lørdag og jobbe lenger søndag?

Nei, det blir for slitsomt. Seks timer pr. dag er nok. Både for elever og lærer. 

Det blir kurs. Jeg skal jobbe, Høvdingen skal i vielse.

Kunne jeg hatt en vikar noen timer ? 

Nei, ikke så lett det heller. Jeg kjører mitt opplegg. Tenk om hun gjør ting på en helt annen måte.

Fire dager før kursstart blir vi invitert i middag fredag kveld. 

Joda. Høvdingen og de søte små kan. Jeg kan ikke, jeg jobber. Jaja, alle kan ha jobbekvelder innimellom. Vi sparer litt middag og kanskje rekker du dessert? Kan du gå litt tidligere?

Hmmm. Middag hadde vært hyggelig. Kanskje kunne jeg hatt en vikar?

Nei, da kan jeg like gjerne sette bort hele kurset til en annen lærer. 

Og hva da? Tenk om elever og alle involverte synes denne andre ( som hittil bare finnes i mitt hode ettersom jeg ikke er velsignet med en plan b ) er mye, mye flinkere, blidere, kulere, mer pedagogisk og i det hele tatt mye mer vellykket? 

Da ville kanskje hun få tilbud om å holde kurs til våren? Og neste høst…Og i all framtid. 

Og så er jeg ute i kulda…Huff. Det gikk den jobben føyken…Kanskje hun tar bunadkursene også...

Jada. Det er alltid fascinerende hvordan man helt på egen hånd klarer å skru seg godt fast i en nedadgående spiral… Selvsagt kan jeg flytte en kursdag, dytte en time her eller der. Selvsagt kan jeg det. Men samtidig tenker jeg at den goodwill-kvota kan være god å ha. En dag vil jeg trenge den, om ikke hele så i det minste et kvarter her eller en halvtime der. 

Så, jeg sparer og sparer…Og tenker ikke på at det veldig sjelden er de samme som går kurs etter kurs etter kurs, så elevene har rett og slett ingen anelse om at kurslærer gnikker og gnur på en slik konto. 

Og ja, tanken har slått meg - jeg har i perioder for god tid til å tenke…Kanskje det er på tide å lese stilling-ledig igjen…

sinna?

Joho du lille Lotta. Du er ikke den eneste som har det slik. 

Merkelig egentlig hvordan en drøm kan ødelegge deler av  dagen…

Noe av det jeg savner ettersom barna vokser opp er gleden i å lese fantastiske barnebøker. Selvsagt kan jeg helt fint lese bøkene om Barna i Bråkmakergata eller  Mamma Mø for meg selv 

Men gjør jeg det? 

Eh, nei. 

Gjør du?

Ikek at jeg savner det akkurat i dag altså. I dag er jeg sinna. Fordi en kunde  ( heldigvis ikke skrekkunden ) plutselig dukket opp i min drøm om min hytte, med ambisjoner om å bli bedre kjent. Og  som om ikke det var nok hadde hun også en hel del innspill om planløsninger, aktiviteter, kaloriinntak og snømåking.

Skrekk og gru. 

det som ligger i oss

Fiolinspilleren skal spille konsert i morgen og behovet for pene sko har vært prekært.
Og med pene sko tenker mor at de bør være flate, slik at man stå på en scene uten å vingle, enkle, slik at man ikke blir lei etter en gangs bruk og likevel pene nok til at de kan brukes til jul og på julefest for sjette og syvende klasse…
Queenie selv er mest opptatt av at skoene skal være uten så mye som en paljett, sløyfe eller noe-som-helst-fjas-overhodet.
Vi ble enige om modellen - ballerinasko. Vi var i fem skobutikker. Vi så på sko. Kan vi ta av sløyfa på denne? Er disse fine, de er da ganske enkle? Kunne du ikke ha noe med bare en liiiten sløyfe? Skal vi gå videre?

Til slutt fant vi skoene som oppfylte alle krav. Og da vi forlot den sjette skobutikken ytret Queenie følgende visdomsord jeg slekter ikke på deg når det gjelder pensko
Nei. Hun gjør ikke det. Og selv om hun definitivt er sin fars datter så dukker det opp små glimt her og der. Små tegn på at hun som ville vært verdens beste tante ikke er helt borte.

Der kan være det blikket man ser hos Queenie når spillelærer finpusser hvor fingre skal plasseres. Irritasjonen over å bli irettesatt på ørsmå detaljer.
Det kan være den intense irritasjonen over å ha helt unødvendige småfeil i en skoleprøve.
Det er klær som av udefinerbare årsaker er helt feil. Fordi de strammer litt i halsen, ikke sitter helt der de burde i livet eller o, skrekk og gru - de er for pyntet. Perler, paljetter, sløyfer, skjørt i utide - glem det.

Og selvsagt viljen til å jobbe med skole og spilling og å sette seg klare mål.
Men det er de små glimtene, det som ingen har fortalt henne om som samtidig er så sårt og fint. Det som ligger der, inni henne et sted, og som alltid vil være med. Og som jeg alltid vil se, fordi jeg trenger å se det. Jeg trenger å se blaffet av irritasjon når jeg vifter med en paljettbestrødd kjole. Blaffet som går over i et lurt smil når hun skjønner at mor tuller.
Jeg trenger å se en skygge over øyebrynene når det for n-te gang blir korrigert tre millimeter på høy tredjefinger. Og jeg trenger å høre elleveåringen si ( hvis mor ymter på logistikken med lekser, øving, trening, middag ) du, dette ordner jeg selv.

Det har vært, og er fremdeles, viktig å huske Storsøster som et helt menneske. Det har vært viktig å ikke bare huske de aller beste sidene hennes. Fremdeles er det situasjoner hvor jeg undres hva hun ville rådet meg til ( og mest sannsynlig ville jeg ikke fulgt rådet henens med en gang…men antakelig etter en stund ).
Og når jeg ser glimt av henne i barna mine, da vet jeg det. Hun er med, som hun alltid har vært. Og alltid skal være.

Closing in

Planen har fungert aldeles strålende. Felt  etter felt blir dekket, farge etter farge pakkes bort. Nå gjenstår snart bare hovedborden, det morsomste. 

Tre farger til så er forkleet i boks. 

Eller? Neida. For hva var det vi lot ligge igjen sammen med resten av det som skal bli en bunad? 

Nemlig. Gulltråd, perlegarn og det som så treffende heter tunn, kvit tråd. 

Jeg vet hva jeg skal gjøre resten av uka...

sy sammen?

Det er så lenge siden…Snart femten år faktisk, at man ringte fra jobben i garnavdelingen for å snakke med en garnleverandør. Ikke for å bestille garn eller mønster, den slags foregikk pr. fax, men for å få hjelp til et mønster til babylue. For joda, det hadde gått fint å legge opp 36 masker . Og rillestrikk med vekselvis øke og felle først og sist i x antall omganger hadde gått fint. Men den siste setningen bød på problemer:

Sy sammen

Gravid og hormonell som man var bød dette på enorme problemer. Det var rett og slett ikke mulig å tenke seg til på egenhånd hvordan dette zikkzakkete stykket skulle kunne ende opp som en lue…

Så, da ringte man da… ( Og lot som man var ekstrahjelp og utplassert fra møbelavdelingen…)

Og fikk beskjed om å sy sammen spissene, eller v-ene. 

Og Fruen tenkte som vår onsdagshelt Frank Tagliano WTF og brettet litt hit og litt dit. Og plutselig falt vinkler og spisser på plass...

Og det ble en lue. Idéen med å strikke inn perler kom noen år etterpå, da alle skulle strikke pulsvarmere med perlemønster...

Og om du tenker at det er uforsvarlig å ha perler på en babylue, eller at ivrige små fingre kan plukke av knyttebånd, svelge de og sette perlene i halsen så tror jeg faktisk ikke det er mulig for en baby på ca to måneder. Vel har mine vært usedvanlig tidlig ute med absolutt alt, men de har likevel manglet den finmotorikken som trengs. Eller styrken - perlene på toppen er strikket inn, de på snorene er i likhet med snorene selv festet etter alle kunstens regler.

For tiden har vi ikke så god tilgang på sånne små som skal ha barselgave, og da blir det færre djevelluer. Men det er fint å ha noen liggende på lur også, og det er en passe ventejobb. Ikke at jeg venter barn altså, nei, nei. Nå venter jeg på barn. Spilling, trening , kjøre hit og dit. Ved å ha et strikketøy lett tilgjengelig er det lett å unngå den sedvanlige skal-bare-sjekke-noe-på-mobilen-fella.

bruk refleks!

Jeg er ikke av de mest temperamentsfull her på jord. Vel kan jeg bli både sint og irritert, men det er ytterst sjelden jeg virkelig har lyst til å drepe noen.
Likevel holdt jeg på å ta livet av et annet menneske i dag.
Jeg var på vei til jobb og klokka var omtrent 17.30. Jeg hadde akkurat passe god tid og siden det var halvmørkt og regnvått kjørte jeg litt saktere enn fastsatt fart ( 50 km/t). Antakelig lå jeg i ca 45.
Det er gatelys langs veien. Som sagt, jeg hadde passe god tid og hørte en eller annen åttitallsslager på radioen mens jeg kjørte til dagens siste jobbeøkt. Jeg er alltid  ( ok, ihvertfall nesten ) ekstra påpasselig når jeg nærmer meg et fotgjengerfelt. Hva jeg derimot ikke var oppmerksom på, var at det ca ti meter før fotgjengerfeltet skulle komme et menneske løpende rett over veien.
Uten refleksvest , refleksbånd eller noe som helst annet som var mulig å se i høstmørket. Bare mørke klær, mørke sko, mørk lue.
Jeg skal ikke skylde på fantastiske kjøreegenskaper eller ekstrem åndsnærværelse. Jeg kan bare skylde på flaks og det enkle faktum at det ikke kom bil i motgående kjørefelt.

Basert på blikket til den jeg nesten tok livet av i dag antar jeg at vedkommende ikke hadde noe bevisst ønske om å dø. Hvis du virkelig ønsket å dø ville du mest sannsynlig ikke sett så skrekkslagen ut når jeg vrengte bilen unna?
Og jeg undres på hva som får voksne mennesker til å løpe som hodeløse høns i høstmørket, uten å bruke refleks og uten å gidde å løpe  tyve meter ekstra for å bruke et fotgjengerfelt?

Og vet du, om du ikke hadde vært så lett på tå og jeg så skjelven bak rattet så skulle jeg pokker ta meg ha løpt etter og gitt deg juling.
For, hva du gjør med livet ditt får stå for din egen regning. Men det er ikke riktig om din uansvarlighet skal gjøre meg eller en annen til morder.
Så, kjøp deg en refleks! Og bli voksen.

farsdag

Det ble hverken blomster, kort eller middag. Eller noen markering i det hele tatt. 

Jaja. Vi kompenserer med et bilde fra de gode, gamle dager.

En far, to døtre, en mor som tar bilde. 

Fine turer, fine bilder, fine minner. 

Takk!

Påfyll

Høstens andre helgekurs er godt i gang. Seks damer syr enkle plagg og forbedrer forholdet til sine respektive symaskiner.

Etter godt og vel seks timer med prate, prate, prate er det behov for nye ord. Da er det godt å ha Leif Engers fantastiske Peace like a river liggende på nattbordet.

Jeg leser hver dag, eller hver kveld. Det har jeg vel alltid gjort, men det ble viktigere enn noensinne da Storesøster døde. Den beste sovemedisinen og den beste måten å samle tankene på var og er å stupe inn i bøkenes magiske verden. 

brødskiveuka

For noen år siden havnet vi i et spor der det  stort sett alltid var noe galt med maten. Ikke i den forstand at den var gått ut på dato eller forgiftet, men det var alltid minst en ( av to ) unger som klaget. Den ene likte ikke saus, den andre kunne ikke få ned en tomatbit, den ene spiste fyllet av spinatpaien og den andre holdt seg helst til bunnen. Uansett hav vi fant på så var det noe galt.
Det var ikke slik at de lå på gulvet og jamret, men en gang kikket sønnen oppi grytene og ytret Jeg spiser hos David og den andre, som hjertens gjerne ble med venninner hjem spurte alltid hva vi skulle spise før hun bestemte seg for om hun skulle komme hjem til middag.
Hver dag lurte den som laget middag på hva som ville være galt denne dagen og hvilken nye ingrediens noen ville mislike. Den andre voksne overkompenserte med ros av mat i den grad at det tidvis tippet over i parodien.

Kort sagt, middagene var pliktløp forbundet med liten glede.

Så, hva gjør man? Kjefter? Lager tre middager for å behage de bortskjemte ganer?

Eller - innfører brødskiveuke?

Vi valgte det siste. Etter et par tomme trusler ble det satt i system. Og dagen etter var det brødskiver morgen, middag og kveld. Ikke noe annet. Ikke frokostblandinger, lekre omeletter, spennende pålegg eller noe som helst av lekkerier. Bare brødskiver med standard pålegg.
I helgen også.
De trodde jo ikke at det kom til å skje, eller at vi ville holde ut en uke. De trodde absolutt ikke at vi ville holde oss til dette en hel helg, og i tillegg takke nei til middagsinvitasjon. Men det gjorde vi. Onsdag til onsdag. Og i løpet av uka ble det mye hyggeligere rundt matbordet. Ikke fordi vi storkoste oss med kulinariske høydepunkt, men fordi muligheten for å klage hadde forsvunnet. Plutselig snakket vi sammen om hva vi hadde gjort denne dagen i stedet for å gange og gnåle om spising.

Nå burde selvsagt denne historien endt med at alle spiser alt her i huset, med store smil og blomstrende adjektiv. Nei. Vi er ikke der. Men de klager ikke som katter hver gang de ser noe som ikke behager dem. Akkurat som oss voksne. Vi liker heller ikke alt, men vi spiser det vi får servert.
Mulighetene for en ny brødskiveuke har blitt luftet ved et par anledninger, og siden de søte små nå vet at vi faktisk er i stand til å gjennomføre dette prosjektet holder de klokelig munn og forsyner seg heller med en mindre porsjon.
Kanskje hadde denne fasen gått over av seg selv, en eller annen gang. Kanskje burde vi valgt en mer pedagogisk måte å arbeide oss gjennom problemet på?
Nei. Vi hadde allerede appellert til deres empatiske sider, bedt om forståelse for at den som lager maten blir lei seg når alt er galt, vi hadde prøvd oss med den om de sultne barna i Afrika og hvordan det var i Norge for bare noen få generasjoner siden. Vi hadde lært å telle med en ert, to erter, tre erter, nå er det bare seks igjen...Vi hadde listet og lurt, fristet med dessert og prøvd å prate,prate,prate slik at ungen glemte at h*n spiste.
Til slutt var det nok.

Om jeg ville anbefalt dette til andre?
Ja. Så sant dere ikke har altfor små barn. Dette mister sin misjon hvis barna ikke husker særlig langt tilbake i tid. Og så må det planlegges litt. Du kan ikke vente storinnrykk av slekta akkurat denne helgen, eller ha vennegruppe for det ene barnet.

om å bli bunadtilvirker?

Leserspørsmål:
jeg har lyst til å utdanne meg til bunadtilvirker. Er dette en utdannelse du vil anbefale, og er det mulig å leve av dette?

jeg skal svare etter beste evne, men det blir jo basert på egne erfaringer. 

Mitt første råd er å regne ut hva du faktisk MÅ tjene hver måned, og tenke på hvor mye du da må jobbe for å nå denne summen. Dette bør du tenke på. Det er mindre kos og hygge og broderi foran peisen enn mange tror! 

 Broderi er sjelden lønnsomt. Det er et arbeid du rett og slett ikke kan regne med å full timelønn for.  

Omsøm er mer lønnsomt enn nysøm, men er et relativt monotont arbeid. Skjortesøm er tidkrevende og  er vanskelig å få full lønn for. 

Sjekk litt hva diverse jobber koster hos andre leverandører og vurder om timelønna virker vettug. Hvis fire systuer tar, la oss si mellom 4500  og 5000 for en bestemt jobb vil det være vanskelig å få 9000 for samme jobb. Kunder ringer rundt og veldig mange gir blanke i om bunaden er brodert på Bryne eller i Beijing. 

Du vil nok montere den tredje bunaden av samme modell raskere enn den første så det lønner seg å holde seg til to - tre faste bunader og ikke si ja til alle spennende jobber. Samtidig er variasjon i arbeidet motiverende. 

Hvis du skal være lærling er det en læretid på ( tror jeg ) to år. Det lønner seg å gjøre dette formelt riktig, slik at du får de fratrekk i læretid som du har krav på. Opplæringskontor skal kunne svare på dette. Hvis du skal gå opp som privatist må du dokumentere et visst antall timer med sømerfaring. 

Kursrekka som gir deg deler av bunadsutdannelsen er god, den får du mer informasjon om hos Studieforbundet kultur og tradisjon. Jeg tror de skal starte opp ny rekke neste år. 

Hvorvidt man kan leve av dette er vanskelig å si klart ja eller nei til. Det avhenger av hvilke utgifter du må sette av penger til hver måned, hvor stor arbeidskapasitet du har og hva du eventuelt kan spe på med av annen inntekt. Det jeg kan si, er at dette er et yrke med stor mulighet for egenutvikling, livslang læring, møter med spennende mennesker og, om du velger å starte for deg selv, en stor grad av frihet til å forme din egen hverdag.

Lykke til,

hilsen 

Fru Storlien

Det er ikke lett å svare fornuftig på slike spørsmål. Som bunadtilvirker tilhører du definitivt ikke lønnsadelen...og overtidsarbeid på egen systue? Ehh. Nei.

Men så er det det andre, det som ikke måles i kroner, øre og pensjonspoeng. Det er også viktig. 

Det nederste bildet her er et stjerneeksempel på en jobb der inntjeningen synes opplagt...helt til du begynner å sprette opp sømmer og oppdager at det er sydd og sydd og sydd . Med korte og enda kortere sting. 

Tre slike jobber på en uke og du er allerede langt etter planlagt inntjening denne måneden...

den der indre gudinna

Her en dag kom man over et skriv med et godt tilbud om å ( mot et nesten symbolsk beløp ) få hjelp til å slippe ut den indre gudinnen.

Hun som sitter der inne et sted og venter på å slippe fri. Hun som har som sin misjon i livet å få deg til å blomstre. Hun som heier på deg, hele tiden. Hun som får deg til å ikle deg fargerike klær og leppestift på en jobbe-hjemme-dag.

Jo takk. En sånn gudinne ønskes hjertelig velkommen . Men kunne noen først komme og hente den der indre grandtanta som til stadighet stikker spissnesa si oppi saker og ting som ikke angår henne? 

Hun som definitivt ikke heier høyt og hjertelig eller oppmuntrer til å tro på seg selv eller ser noen som helst verdi i å stikke seg fram? Hun som bare er grandtantete, rett og slett. 

PS. Hun er full av futt og forslag, så en obsternasig tenåring ville nok vært midt i blinken for henne. 

med kjærlig omtanke

Spaghetti med ketchup er ikke det ypperste man kan servere sitt barn i disse kostholdsbevisste tider...
Strengt tatt er det vel ikke på en eneste liste over hva man bør spise

men du, en gang hvert jubelår er det faktisk helt ypperlig å bare sitte der, i olm stillhet og gafle innpå slik hybelkost... 

PS. Fullkorn pasta selvsagt. Og ketchup uten sukker. Vi er da ikke helt på bærtur heller. 

Den store helheten

Det er alltid like spennende å åpne en ny materialpakke og se på farger, bånd og stoff.

Eller ikke hver eneste materialpakke altså. Det blir jo etterhvert slik at den sjette nordlandsbunaden ikke er like spennende som den første, og den fjerde Ørskogbunaden kan man brodere litt mer på autopilot enn de to første.  Men hver gang man får en ny modell inn, en bunad man ikke har brodert, eller ikke brodert på flere år. 

Men en erfaring, som gjelder de aller fleste arbeider, har man fått:

Stol på fargene du får!

Fra tiden på Husfliden kan man huske kunder som stod i hva som fortonet seg som timer og plukket og plukket farger, sammenlignet, hang tilbake, tok ned igjen, vurderte og tenkte ( og skapte et vanvittig kaos i broderigarnet). Og man har gjort dette selv også, sett på det man får tildelt og tenkt noe sånn som kjære vakre vene, dette kan de ikke mene?

Dette blir aldri i verden bra? men så gjelder det å holde hodet kaldt og huske at i et broderi ligger ikke alle farger ved siden av hverandre, og det er ikke like meget av hver farge. 

Og slik kan, merkelig nok, de underligste kombinasjoner ende opp som de vakreste fargesymfonier.

Det gjelder bare å bevare troen på at de som en gang laget malen vi i dag har som utgangspunkt faktisk hadde en viss forståelse for samspillet fargene imellom. 

Og jada, det mangler både grønt, gull og litt hvitt...Og en rosa.
Men det kommer ikke på plass i dag. I dag er det nemlig date night.

om å strikke med perler

Små djevelluer med små perler er en godt innarbeidet barselgave herfra.
Eller andre små og myke strikkeplagg, pyntet med innstrikkede perler.
Mange av dere vet sikkert hvordan man gjør dette, andre har kanskje andre måter å gjøre dette på.
Vel, her er min metode:

For, nei det går ikke an å putte små perler inn på strikkepinnene. De må inn på garnet. Og om du bruker en nål som du får perlene inn på; hvordan skal du få tredd garnet gjennom et minimalt nåløye?

Bruk en sterk sytråd, 10-20 cm lang. Tre en nål innpå og knytt sytråden fast rundt garnet du skal strikke med. 

NB. Husk å sjekke at perlene glir lett over nåla. Veldig, veldig kjedelig å ha så grov nål at du må presse perlene over hodet. Da kan det også hende at perlene sprekker... 

Tre perler over sytråd og inn på strikkegarnet. Overgangen mellom tråd og garn kan være litt vanskelig i starten, men etter noen perler glir det lettere.

Regn ut sånn omtrentlig hvor mange perler du trenger. Det er ikke så ustyrtelig festlig å tre, så det er bedre å slå på stortromma og ta 160 perler i et jafs enn å måtte ryke garnet og tre perler i flere omganger.
Noen ganger tar jeg meg sammen og teller og lager et skikkelig mønster med to eller flere farger. Andre ganger bruker jeg perler i samme farge på hele prosjektet.
Og noen ganger gjør jeg som her og rydder i boksen med resteperler. Det blir ganske fint det også.

I kveld er det rekordforsøk på tv, tolv timer med strikking. Jeg skal ikke se alt sammen, men litt bør jeg få med meg. Jeg må bare finne meg et strikketøy først...