Hvorfor slutter elevene på yrkesfag?

Frafallet i den videregående skole bekymrer våre politikere. Nå ville dette kanskje bekymret dem uansett, men i anledning høstens valg er enkelte mer løsningsorienterte enn hva man vanligvis kan forvente.
Et parti foreslår å hente lever hjemme. Et annet mener tettere samarbeid mellom skole, hjem og barnevern vil gjøre underverker. Vi kan også glede oss over at noen vil fjerne VG3 i skolen, og komme med andre løsninger for de som ikke får lærlinge- eller praksisplass.
Selvsagt er det også et parti som mener at unge som dropper ut av skolen skal miste stønader fra NAV. Fra NAV? Og skyfle de unge over på sosialen ( hva er forskjellen, tilsvarer ikke NAV arbeids- og sosialkontor?)
Nå er jo ikke jeg politiker, eller rådgiver, eller lærer. Jeg er heller ikke mor til barn i videregående skole.
 Jeg er håndverker med to svennebrev og jeg jobber i perioder som vikar på den linjs som nå dekker sømfagene, Design& Tekstil.
Jeg har altså en del år i videregående skole på samvittigheten. Først tre år på allmennfag, så to år på sømlinje, fire år som buntmakerlærling og så nesten tre år som lærling i bunadtilvirkerfaget. Det er ganske mye, og definitivt mye mer enn de fleste. Jeg har vært i systemet før og etter Reform -94, jeg har jobbet som vikar etter kunnskapsløftet og jeg er opptatt av å bevare fag og svennebrevsordningen.

For meg er mye av problemet med dagens yrkesfaglige utdannelse dette; det er for lite yrkesfag.
Da jeg begynte på grunnkurs søm visste vi at det på vår skole var tilbud om et skoleår til før vi enten måtte søke lærlingeplass eller ta generell studiekompetanse for å søke oss videre på en utdannelse innen design. Siden jeg da kom fra allmennfag gjaldt ikke det siste meg.
Fagene vi kunne søke læreplass i var sømfag; dame- og herreskredder, kjole- og draktsyerske, og mindre fag som kostymemaker, buntmaker, modist og sikkert noen andre som jeg ikke husker. Det disse fagene hadde til felles var at de var sømbaserte, og dermed brukte vi det første året på å få en grunnleggende opplæring i søm, tekstilkunnskap, mønsterkonstruksjon, tegning og bedriftsøkonomi. Vi hadde også norsk og gym. Det andre året var fagene de samme, men vi sydde enda mer.

De som begynner på Design&Håndverk og ønsker å utdanne seg innen søm går i klasse med fremtidige frisører, salmakere, interiørkonsulenter, sølvsmeder og andre fag som har lite annet til felles enn at det lønner seg å ha interesse for design og at du med variable mellomrom må bruke saks i løpet av arbeidstiden. Det sier seg selv at det er lite fokus på hvert enkelt fag, og det er lett å miste engasjement og illusjoner. Forholdene er bedre det andre året, men utdannelsen er like fullt mindre grundig enn  hva den var før diverse skolereformer. Elevene blir rett og slett lite attraktive som lærlinger, de mangler grunnleggende kunnskaper og mange bedrifter vil måtte bruke store ressurser på å gi lærlingen nødvendig ballast for å bestå en svenneprøve. Det e r det ikke alle bedrifter som har økonomi til, eller kan avse en ansatt til tett oppfølging i et utdanningsløp.
Kort sagt kan man si at der de to årene på skole før kunne gi direkte fradrag i en læretid på fire år bør kanskje dagens to skoleår gi maks ett år.
Også her kan flere ungdommer miste engasjement og illusjoner og forsvinne ut av systemet.

Det er vel og bra at politikere vektlegger muligheten av at flinke håndverkere kan ta høyere utdannelse. Men er dette noe nytt? Har ikke den muligheten alltid vært til stede? Vil ikke en flink elev alltid finne en måte å skaffe seg mer utdannelse på?

Vi trenger flinke håndverkere. Ved å kan styrke fagopplæringen i den norske skolen kan man også styrke yrkesfagenes status. Det er nemlig ikke bare elever med behov for oppfølging fra helsesøster, barnevern og andre etater som velger yrkesfag. Det er svært mange som velger yrkesfag fordi de vil gå på yrkesfag.
Husk det, dere som planlegger fremtidens arbeidsmarked.