angår dette meg?

I Barndommens dal fikk vi lokalavis en gang om dagen. Den inneholdt  tillegg en side med nasjonale nyheter og en side med internasjonale nyheter. I tillegg fikk vi Ukens Nytt frem til det gikk inn, som var en ukentlig oppsummering fra Aftenposten. Alt i alt kan man vel si at barndommen var relativt upåvirket av verdens rystelser, og det var atskillig enklere for våre foreldre å skåne oss for påvirkning og informasjon om ondskap. Slik vokste vi opp i en verden som var primært snill, og der farene var oversiktlige og gjerne hadde gjenkjennelige navn.

Det er annerledes for den oppvoksende slekt som får aviser morgen og kveld, nyhetsoppdateringer på nett, fjernsyn og radio. De siste ukene har vi merket dette ekstra godt, det er så å si umulig å skjerme de søte små for inntrykk og informasjon om terroren som rammet Norge 22.juli. Nå ville det forsåvidt ikke vært aktuelt å skjerme dem fullstendig, for når noe opptar en hel nasjon må barna også vite hva som foregår. Å vokse opp i et hjem der all samtale forstummer når barnet kommer inn i rommet, eller utsagn bortforklares med at du er for liten til å forstå, eller dette trenger heldigvis ikke du tenke på, gir ingen trygg oppvekst. Det bidrar heller ikke til senere åpenhet.

Men hvor går grensen for nødvendig informasjon, og er det slik at jo mer informasjon vi får jo mer forventer vi å få? For hva angår det oss om en gjerningsmann ledes rundt iført skuddsikker vest og tau? Trenger allmennheten å vite hvordan han går opp en løype, viser og forklarer? Angår dette oss?
Det angår de som skal etterforske saken og det angår de som er direkte berørt. Men det angår ikke alle oss andre. For midt i vår nasjonale tragedie og vår nasjonale sorg skal vi huske den private sorgen. Sorgen som etterlatte over hele landet skal lære seg å leve med. Og for å bearbeide sine følelser fortjener de all den informasjon de ønsker, men ikke gjennom media. Og de trenger overhodet ikke at naboer og mannen i gata vet det samme. De sørgende skal få all informasjon, vi andre kan klare oss uten detaljer.

Hverken vi voksne eller våre barn trenger at denne tragedien fører til avisoppslag etter avisoppslag, vi trenger ikke daglige påminnelser om ondskapen som ble begått. Den første tiden ble spalteplassen brukt på roser, kjærlighet og omtanke.
Når alt kommer til alt -
er ikke det riktigere? Om vi skal kunne drømme om og håpe på et trygt og fredelig samfunn, bør vi ikke da fokusere på den delen av budskapet over tid? Bør vi ikke inspirere våre barn til å bli hyggelige mennesker, la dem skjønne at fredelige budskap og rosetog gir resultat?