sitte ned?

I går ble man grepet av en helt uforklarlig lengsel etter dette;
Å kunne sitte på et autovern i fire timer med en venninne, glemme tid og sted og snakke om livet og kjærligheten. Snakke om gutten i klassen over, som hadde sett på deg i første friminutt.
Det fantastiske i at det er tidlig sommer , at ferien nærmer seg og at spennende saker og ting kan skje.
Plukke på myggstikk uten bekymring for varige arr, sole seg uten tanke på sart hud og fremtidige rynker, spise is uten å tenke på hoftevidde og matallergier.
Falle fnisende om bak en busk mens noen man kjenner kjører forbi med et blodferskt sertifikat.
Å være femten år og den eneste ukyssede på denne jord.

Det er fint å kunne savne noe uten å ønske det tilbake.

Bortsett fra det å kunne glemme tid og sted og halebein da, mens man klamrer seg fast på autovernet midt mellom hjemme og skole, midt mellom steinrøys og oljegrus. Det enkle i å bare sette seg ned, uten plikter eller ansvar, uten tanke på spisetider og leksesjekk. Bare sitte, mens biler og mopeder passerer. Kanskje skulle man bli flinkere til å sitte slik igjen, snakke om livet slik det ble. slik det kunne blitt og hvordan det skal bli? la humle og mygg suse, komme hjem en time etter leggetid og være like blid. Det hadde vært fint?