Såpe & vann

Få ting på denne jord er morsommere enn å husere med vann og såpe. Det mest fornuftige da, når man er lei av å vaske kjøkkengulv a la Pippi Langstrømpe, er å tilsette små dotter med ull og gnikke og gnu.  

Da kan man fort vekk ende opp med både det ene og det andre, f.eks et perlekjede som mor kan smykke seg med.

I fjellet med far

Reingjeterfar er godt kjent i fjellene som omgir Barndommens dal, og selv om han tilbrakte endeløse og utallige arbeidsdager med å forflytte rein fra sted til sted eller passe på at samme reinflokk ikke forflyttet seg fra sted til sted, var han aldri for sliten til å gå på tur med kone og to døtre.
Vi var ikke tindebestigere; far så ikke vitsen i å kreke seg opp på de høyeste toppene. Vi gikk stier og gamle tråkk, han viste oss hvor de første mogopene blomstret, hvor det var fint å ha bål og viste oss dyrespor og dyrebæsj. Vi gikk til fjelltoppene med den beste utsikten, og selvsagt gikk vi også de viktigste turistløypene etterhvert som vi kom i skolepliktig alder.
Nå er det de søte små som nyter godt av all lokalkunnskap fra morfar, lokalkunnskap kombinert med en uendelig tålmodighet. Derfor håper Fruen at snille far kvikner til etter hofteoperasjon og slipper å bruke stokk resten av livet, slik at han fremdeles kan gå på jakt og snarefangst og være med på de årlige slaktingene.
Det er ikke det samme når kunnskapen kommer fra Fruen, det skal være morfar som forteller, peker og forklarer. Selv kan man fungere som kjeksutdeler...

Dagens lykke

Selvsagt drømmer man på visse dager om en minimalistisk loftsleilighet, fri for barn og bikkje. En leilighet hvor saker og ting blir stående der de skal, hvor bord er rene og pene og lysestaker, blomstervaser og inspirerende bøker får ligge i fred uten selskap av fjernkontroller, halvdøde blomsterkvaster, avgnagde griseører og gårsdagens aviser.
Selvsagt drømmer man om rolige morgener på kaffebar, etterfulgt av dannet shopping i folksomme bygater.
Og selvsagt drømmer man om å sove lenge en og annen dag, uten å komme ned til tissetrengt hund , barn som sulter foran matskapet og vaskemaskin som skal tømmes.
Men, så våkner man litt for tidlig enda en dag, fordi fine fine Woody står ved senga med avis og nytraktet kaffe, hunden er luftet uten å rømme og plutselig tar det bare en liten halvtime å overflatebehandle bord og benker slik at deres opprinnelige misjon er klar og tydelig for alle. Og når kaffen er drukket, avisene lest, og huset beboelig kan man se på klokka og innse at jammen er det ennå en time til Queenie kommer hjem fra overnatting, og da rekker man jo en kaffe til, mens man surfer planløst etter nedlagte småbruk hvor familieidyllen kan blomstre og kaffen nytes utendørs uten at blikket uvilkårlig trekkes mot naboens rekordskakke hekk...

Om Jonsok og søte drømmer

Vi feiret ikke Jonsok i Barndommens dal. Der var det Olsok som ble feiret med bål og festivitas.I Fruens barndom påstod onde tunger at dette skyldes de innfødtes innbitte motvilje mot kristendommen, og at man derfor heller feiret St. Olavs død enn en annen helgenmesse. Mor som hadde bodd både her og der før hun endte i Barndommens dal berettet gjerne om diverse Jonsokkvelder ved diverse fjorder, uten at vi følte for å ta opp tradisjonen. Den eneste moroa vi hadde på Jonsok var blomsterplukking. Syv sorter blomster skulle plukkes og legges under hodeputa, noe som skulle resultere i søte drømmer om fremtidig ektefelle.
Såvidt man husker var resultatet lite tilfredsstillende, noe som muligens skyldes våre problemer med å forsere syv gjerder baklengs for å oppnå ønsket resultat. Problemet var ikke å finne syv gjerder ettersom jorder og åkerlapper i Barndommens dal ikke er spesielt store. Men har man først karret seg baklengs over en piggtråd synker motivasjonen...
I går var det Queenie som gikk optimistisk til sengs med sine syv blomsterslag under puten. Ikke vet Fruen hva hun har drømt om i natt, for den søvndrukne frøken utbasunerte ilsk i dag tidlig Jeg håper virkelig ikke det derre der stemmer altså.

Husflid for barn

Ikke alle barn liker å lage ting med egen mor. Da er det kjekt å sende dem på møter i Ung Husflid, hvis det lokale husflidslaget har aktiviteter for barn. Her i bygden arrangeres det Kreativ sommeruke denne uken. Det spikkes og spikres, strikkes og broderes. Det males på bærenett og knyttes blomsterkranser.
Det aner Fruen at en av deltakerne hadde hatt større utbytte av aktivitetene om ikke egen mor surret rundt som assistent...

Fangst og fiske

Hvis folk synes det er så innmari moro å skyte, hvorfor går de ikke ut i skogen og skyter et dyr? Dette spørsmålet stilte Woody i tidlig barndom, da han til sin store overraskelse skjønte at noen bruker skytevåpen til å skyte mennesker med. Nå har sønnen vokst seg såpass stor og forstandig at han skjønner dette med jaktkort, fellingstillatelser og jaktsesong, men han mener ennå ( forstandig som han er) at skytevåpen skal brukes på jakt. Dessverre blir det lite jakt og slakt og snarefangst sammen med Fruen og Høvdingen, og selv om morfar tar ansvar for denne delen av guttens oppdragelse dekker ikke det Woodys behov for å bidra med mat til hjemmet. Derfor drar han gjerne på fisketur. Enten med kamerater, med Høvdingen eller alene. Fangst får han også. Heldigvis har Fruen vært knallhard fra fiskedag en; det som dras i land og i hus skal fiskeren selv rense. Og ikke minst, rensing av fisk innebærer også rensing av kjøkkenbenk og utstyr.
Stort sett går dette bra, selv om man ved en anledning oppdaget fem stirrende fiskehoder i kjøkkenvasken. Da ble sønnen hentet inn til rydding og desinfisering.

Av bitter erfaring

Fruen har tidligere kommet med et og annet tips for å få hverdagen til å gå i hop uten altfor mye angst og beven. Dagens tips er fra noen år tilbake og fra den tid da  man selv var en ungsprett i trettiårene.
Siden man ikke er like pertentlig som sin mor hender det at nyvaskede klær blir liggende et minutt eller to før det legges pent sammen og ryddes bort. Det hadde skjedd denne dagen, og da Fruen kom inn på soverommet for å rydde unna klesberget traff hun sin lille datter iført fullt sjørøver-kostyme, komplett med sabel og øyelapp, og særdeles klar for karneval.
Øyelappen var ny for mor, og naturlig nok spør man da barnet hvor den kommer fra. Den kom fra klesberget, og hadde opprinnelig vært i bruk noe lenger ned enn over øynene.
Moralen er ; unngå undertøy av den sorten som kan brukes som øyelapper.Om du fremdeles sverger til intimiteter som minner om tanntråd, sjekk barnas kostyme før de leveres i barnehage. Og selvsagt, ikke la klesvasken ligge, rydd den vekk.

Sommer

Barndommens somre var endeløse og solfylte, og ble i stor grad tilbrakt på hytta i Barndommens dal. Der kunne vi være sammen alle fire når far var ferdig med dagens gjeting, og når han jobbet bygde vi hytter i Hakkebakkeskogen, leste, laget utklippsbøker og jaktet på sure blåbær.
Nå er det en ny generasjon som leker rundt hytteveggene. Men i motsetning til Fruen er de søte små også velsignet med to sett besteforeldre som kan besøkes og som gleder seg til besøk. Det skal grilles på bålplassen i hagen, is fra lokal isfrabrikk skal nytes, noen skal lete etter horn og atter en gang skal det underlige sannheten bevises - nemlig at rips smaker aller best når den spises fra innsiden av bærnettet. For sant er det som far i Barndommens dal sier; de trostene som går på to kommer til overalt!

Er du en døl?

Det er nå en gang slik med oss døler at det skal litt til for å få oss i ubalanse. Blodet bobler og bruser ikke ved første vårsprett, og mye skal skje før Fruen blir agitert.
Andre, og mer synlige bevis på at man er en sindig døl er :


- Din bilhilsen består i å løfte peke- og langfinger fra rattet
- Det oppleves som helt naturlig å ha god oversikt over naboene
- Det oppleves også som helt naturlig å invitere naboer på kaffe, og å låne egg/melk/sukker og bakepulver
- Altfor blide mennesker frembringer ikke strålende respons, men en viss skepsis i og med at det antas at vedkommende er ute etter noe
- Innkjøp av store mengder sukker og gjær er pinlig, og fordeles helst på flere butikker
- Sprelske påfunn må vurderes ut fra hva naboer/familie/venner ville mene, i tillegg til den vanlige vurderingen av skikk&bruk og praktisk gjennomførbarhet
- Det er ikke så farlig om gresset er høyt så lenge naboens er høyere

vente og vente

Hvis man venter og venter på at telefonen skal ringe, er det bare en ting å gjøre; nemlig å begrave begge hender i en gjærdeig. Da ringer telefonen...
Man kan selvsagt også sette telefonen på lydløs og legge den i dypet av en veske. Problemet er at de eneste som ringer ( og ringer) da, er skolen som har et stk sykt/skadet/mammalengtende barn til avhenting.
Eller man kan velge den voksne løsningen; jobbe ufortrødent videre, tenke at beskjeder får man når man skal og det som skjer, det skjer. Dessverre er ikke Fruen helt der, til tross for innbitt nynning å Que sera, que sera.

Og sammenhengen mellom tekst og bilde? Tja, ringen er fin og den kan jo alltids ligge ved siden av telefonen mens man knar gjærdeig.

dagens mål og mening

Utfordringer i hverdagen bør man jo si ja takk til, og når utfordringen i tillegg kommer fra Embla , og handler om å fortelle om en ganske så vanlig dag i livet, er det bare å taste i vei! Mange av dere kjenner sikkert flinke-pike-Embla fra bloggverdenen, men om dere ikke kjenner henne synes Fruen absolutt dere skal ta turen innom og lese og lære!
Utfordringen er slik vinklet at man kan være superseriøs, man kan sleive i vei, eller kanskje man rett og slett skal mikse og trikse litt og la leserne selv avgjøre hva de tror er fleip eller fakta:


Morgenens nedtur:
at det veldig ofte er morgen altfor tidlig. Enkelte er slik skapt at arbeidsroen og -gleden øker utover kvelden, og da hadde det vært veldig mye bedre om man kunne forskjøvet døgnet et par timer. Å stå opp kl 9 ville helt klart passet Fruen mye bedre enn å begynne dagen før kl 7. På den annen side, da ville jo de søte små gått glipp av de lange, motiverende og sterkt oppbyggelige frokostene vi alltid har.
Utenfor mitt vindu:
på forsiden av huset, det megleren ikke oppdaget før visning, fjordgløtt og utsikt til Tigerstaden.
på baksiden av huset, det vi ikke tenkte på - tomtene som skulle bygges ut. Nå er de bebygd men de ligger noe etter skjema med beplantning.
På mitt fjernsyn:
en usannsynlig mengde vuvuzela-støy, en del støv og assorterte fingeravtrykk i barnestørrelse.
Jeg vil gjerne høre:
Woody som øver på baryton
Jeg har på meg:
briller, giftering og  en skammelig skrukkete silkekjole
I dag skal jeg:
være superstrengt medlem av prøvenemnd for bunadtilvirkere, ta mål av en kunde og være mamma
Men jeg vil heller:
Slange meg på sofaen med hvitvin, konfekt og en skikkelig suppete chick lit-lefse jeg har lest før
I min vinduskarm:
sitter lystige Laika og lager snuteavtrykk på vinduene
I helgen skal jeg:
benke meg foran fjernsynet med svensk bryllupskaffe, ditto sjokolade samt kleenex og tviholde på fjernkontrollen. Intet vuvuzela-ul skal forstyrre Fruens overdose av svensk prinsessebryllup.
Morgenens lykke:
livet, det å være i livet. Og at vi har kaffe, kaffefilter og at selvsagt at ingen av de søte små er syke, at de trasker avsted til skolen til normal tid og i normalt tempo slik at man kan drikke litt mer kaffe.
Dette bildet har dere aldri sett før:
og det kommer dere heller aldri til å se - de søte små i gjenkjennelig utsnitt. Ei heller vil det noen sinne bli publisert bilder av en syngende og gjøglende Fru Storlien.

Og nå, når dere har fått stagget vitebegjæret deres er det vel vår tur? Derfor utfordrer Fruen to hyggelige damer, nemlig Synline  og Anita til å fortelle om sine hverdager! Lykke til.

I uskyldens tid

I den lille grenda i Barndommens dal er det en del småbruk av den sorten som en gang i tiden hadde fødd en hel familie, sauer, griser, hest, høns og kuer. I Fruens barndom var bosetningen på flere av disse stedene redusert til en stk ungkar og et par-tre kuer, og gjerne en katt for selskapets skyld. To av disse ungkarene, han over veien og han oppi svingen ble godt selskap for en streifende og vitebegjærlig frøken som villig lot seg traktere med serinakaker, kamferdrops og lunken melk rett fra "kjøleskapet" i bekken.
Disse to mennene, som man husker som direkte eldgamle, var vel i sekstiårene da man begynte å gjete kuer sammen med dem. Den ene trallet og sang og var full av oppdatert informasjon når han hadde gjetedag, den andre var usigelig sjenert men tødde etterhvert opp og viste seg å være et skattkammer av sagn og fortellinger fra Barndommens dal. Han deklamerte dølaviser, fortalte hvor årets første poteter kom, visste hvem som hadde bodd i hvert et hus, og hva slags hus som hadde stått på de forskjellige grunnmurene vi passerte.  For en frøken som aldri møtte bestefedrene, mistet mormor da hun var tre år og hadde bestemor langt unna, var disse to mennene en fantastisk berikelse som også gav en forankring i og en kunnskap om livet i Barndommens dal som ikke var lett å tilegne seg for innflyttere.

Dessverre forsvant kuene en dag med lastebil nedover dalen, kjøleskapet i bekken gikk i vårflommen og frøkna vokste opp og syntes alle mors hint om å besøke han over veien og han i svingen var talentløse ettersom man jo hadde mer oppdaterte greier å bedrive tiden med. Og så bodde de der da, over veien og i svingen, og man traff dem ved postkassene og knapt nok det. Og da de døde tenkte man at egentlig burde man jo ha besøkt dem mye oftere, og takket for alt de gav en liten jente som fremdeles husker historiene bak hver en dølavise.
Det var godt å være barn i Barndommens dal, trygt og godt og oversiktlig.

Og heldige var vi som vokste opp og trodde farlige-menn var sånn med bilskilt annenstedsfra og med kamera og sleske smil. Det må  sies at mor og far også kjente disse to, og visste hvor snille de var og hadde vel skjønt at disse gjeterturene var en glede for dem også.

Det er fremdeles mange ungkarer i Barndommens dal....Nå er de yngre, eller kanskje man selv har blitt eldre. Noen av de har katt, men rødkollete kuer har de ikke og melka kommer fra kartong, ikke små melkespann. Et og annet var definitivt bedre før!

hawaiian tropic - en utopi

Queenie er hva man kan kalle vel skåret for tungebåndet, og da Fruen for en del år siden kom hjem med dette skjørtet fra loppis, var dommen klar:
Å mamma, det er så vakkert at jeg vil gråte.
 I dag reiste Fruen på jobb utomhus før de søte små våknet og frøkna ble smal i øynene da hun kom hjem fra skolen og traff sin hjemvendte mor iført palmeblader og hibiskusblomster. Beundringen var ikke så stor nå, nå var reaksjonen har du vært ute av huset i det der? Vet du hva, det ser sånn ut at jeg vil spy.
Jaja, man kan ikke alltid være en hverdagshelt...

Ut på tur!

Noen ganger skyter man seg selv ettertrykkelig i foten;  Ja visst er det lett å sutre og klage over hvordan alle tror man kan ta fri når som helst, og drikke kaffe hvor som helst når man likevel bare sitter hjemme og syr. Og så ser man tilbake på de siste ukene og innser at det er vel omtrent det man har gjort...

For ja, det er mulig å sy to kvelder og ta fri en dag hvis man dermed får muligheten til å bruke denne dagen i Vigelandsparken og Vigelandsmuseet, eller gå tur-retur det lokale bibliotek med skvatrende småjenter og blomsterplukkende gutter. Så lenge de søte små synes det er ok å ha med mor på tur rydder man sysakene vekk og stiller opp. Bortsett fra fjorårets gruvetur, den fikk Høvdingen ta seg av. Det er  liten vits i å være beroligende klippe i en situasjon man selv ikke synes noe særlig om. At den samme Høvdingen sovnet før gruvetoget kjørte inn i fjellet er en annen side av saken, han er vant til å fly og sovner helst før take-off. Om ikke annet skjønte elevene at opplegget var særdeles ufarlig ettersom ingen voksen ville sovnet i et slikt bråk om det var fare på ferde...

Eksotiske høner

Far i Barndommens dal er dypt rystet over at barnebarnet har hatt bondegårds-bursdag. For en godt voksen mann som vokste opp på gård er det uforståelig at enkelte barn i dag synes det er eksotisk å oppleve sauer, geiter og høner på nært hold. Heldigvis kan vi trøste han med at Queenie er en dreven høneplukker som forsynte de fleste av venninnene med koseklare fjærkre, og at begge barnebarna ser for seg et liv på gård når de blir voksne ( ikke på samme gård vel å merke, knapt nok i samme dalføre)

Fruen gjette kuer med naboen fra hun var fem år. Lykkelige sommermorgener med en sjenert ungkar i syttiårene som fortalte eventyr og historier fra Barndommens dal, deklamerte dølaviser og serverte en liten frøken lunken melk og julekake. Moro var det, mye lærte man og synd er det at det ikke er plass til slike små bruk lenger, med tre kuer, melkespann i bekken og en klengete katt. 

Hva er lykke?

Ja, hva er lykke? Det finnes ingen fasit på dette, og det som kan være ren og skjær lykke den ene dagen kan fortone seg som den svarteste ulykke neste dag. For eksempel kan lyden av lekende barn være fantastisk og inspirerende en dag med lite jobb, mens den samme lyden forvandler Fruen til en frådende furie på dager der arbeidsmengden er stor. 

Siden Fruen ikke alltid er like sikker på hva hun definerer som lykke, har hun hatt stor glede av Mammadamens fantastiske lykketips, og hun har også vært blant de heldige som har fått sitt helt egne lykketips.Det aller beste med disse lykketipsene er at de oppfordrer oss til å stoppe opp i hverdagen, tenke oss om og sette pris på det vi har. Her er det ingen tabloide løsninger om vekttap, nye vesker eller sesongens lipglosser, her handler det om hverdagslykke.  

 Nå kommer disse tipsene i bokform, og vet dere; den boken har Fruen fryktelig lyst på! Tre bøker deles ut til lesere, og vi melder herved vår ukuelige optimisme og håper at vi for en gangs skyld kan vinne noe. Det ville også vært lykke!

For lystige Laika ville svaret vært enkelt om hun ble bedt om å definere lykke; sove på silkepute i sofaen uten å bli jaget vekk etter at Fruen har tatt bilde, menneskemat i eget fat og full bevegelsesfrihet. 

Trenger inspirasjon, ikke garn

I håp om at den store inspirasjonen skal dukke opp som troll-i-eske benyttes denne første dagen i fotball-VM til rydding på systua. Jobb er pent sortert, prioriteringsliste er skrevet og som en aldri så liten gulrot ligger lekkert garn og frister som det reneste Soria Moria. Forhåpentligvis er det flere der ute som opparbeider seg pyntelige små garnlagre les: garnlagre som kunne holdt en norsk grend varm gjennom en fimbulvinter.
Kanskje har dere det også slik at samme hvor mye garn man har, hvor mange nyanser av grønt eller lilla så mangler akkurat den ene som hadde vært helt perfekt, eller man går forbi en garnbutikk med opphørsalg, eller en bod på et marked, eller man finner et fantastisk garn i utlandet som man enten kjøper for lite eller for mye av...
Men nå er det nok, garnlageret skal ned. Sommeren skal brukes til kreativ strikking og garninnkjøp er uaktuelt ( hvis det ikke skulle dukke opp noe usigelig lekkert spansk garn da...noen som har tips?)

Noe å hanskes med

I gamle dager, da mor var ung brukte damer hatt og hansker.

Fruen bruker hansker for å dekke dårlig vedlikeholdte negler, fordi det er kaldt, eller fordi det passer til resten av antrekket. Noen ganger kan man også bruke hansker som absolutt ikke passer til resten av antrekket!

Oransje hansker som ble innkjøpt i Firenze for noen år tilbake passer til det meste, og hanskehandel i Italia anbefales. Dette er en høytidelig affære, med albuen på fløyelspute og måling og prøving. Fruens små og kvadratiske hender var en utfordring og årsak til rask plapring på italiensk samt heftig romstering i skuffer og skap, men hansker ble det. I ettertid innser man jo at det kunne vært lurt å kjøpe de rosa også.

Den som intet våger intet vinner

Noen ganger får man utfordringer som man ikke føler seg helt kompetent til å løse. Det kan være den fryktede samtalen om bien&blomstene, en telefon som må tas til alvorlige myndigheter,  eller å sy en jakke til bruk over en brudekjole.For sannelig er det stor forskjell på å sy i stødig ull hvor feil kan rettes opp og sømmonn ligger pent og usynlig inni plagget og å sy i stoff som er så florlett at det flyr sin vei ved minste nys.
Heldigvis kom forespørselen på riktig tidspunkt, altså i en periode med jobbtørke og laber inntekt. Fruen er nemlig av de som sier ja,ja,ja til alt av jobb i slike perioder for deretter å angre som en hund når alvoret setter inn, saksa skal i stoffet og kunden skal innkalles.
Men sannelig er det moro, når kunde og sydame er hjertens enige, den prikkede prøvemodellen sitter som den skal og boleroen kan syes ferdig. Da er livet verdt å leve, og man kjenner med hele seg at jammen skal man bli flinkere til å si JA, dette kan jeg!
Og nå som forplantningslæren er forklart og selvangivelse og bolero levert er det vel bare å lakke neglene glittersvarte, kvinne seg opp og gå ut i verden med ukuelig optimisme? Med vind i skjørtet og hår i lipglossen...

perletid

Det er avslappende å sy perler på plagg; et sting, en perle, et sting, en perle med gjentagelsens makt til man kommer i mål. Etter noen sting sitter avstanden så godt i nål og fingre at man kan la tankene fly mens arbeidet går sin gang.

I dag har man brukt perletiden på å fundere på hvor lett det er å binde seg til det man synes man kan, og si nei til utfordringene man får. For det er jo ikke alle utfordringer som er av den onde sorten, noen er ganske spennende også. Denne er ganske spennende. Ikke selve perlesyingen altså, men plagget perlene syes på.

Fruen er mer vant til stødig ull og lodden fløyel enn fjærlett organza som flyr sin vei når man nyser.

Muffinsmysteriet

Noen i familien er fremdeles i den alder hvor det å fylle år er gjeve saker som man ser frem til med nedtelling siste sytti dager, forventning om gaveskred og ingen bekymringer overhodet for livets forgjengelighet. Husets yngste tobente feirer med liv og lyst, og Fruen har tilbrakt store deler av dagen på kjøkkenet mens oppskrifter ganges opp og man lurer på hvor mange muffins en viss mengde barn er i stand til å spise? I tillegg håper man det finnes flere barn enn ens egne søte små som synes grønn glasur er delikat og innbydende...

Stilskifte

Det er lett å ty til enkle løsninger når brorparten av dagene tilbringes hjemme i selskap med symaskin og bikkje. Men når en liten frøken kommentererer at du mamma Queenie, har du skiftet jobb? skjønner man at nå er det på tide å pakke bort tresko, kjekke husmorkjoler med frontknepping og lommer og nuppete cardigans.
Derfor skal garderoben endevendes, pene kjoler skal luftes, høye heler skal ut og gå og ikke pent i skapet stå, og neglelakk skal ikke lenger ene og alene brukes til bestikkelser av pyntesyke frøkner som ikke vil i seng.

Kaffe og kjøpeblomster

De arme stakkars blomstene vi har i hagen skal få stå. Neste år har de forhåpentligvis formert seg nok til at man kan plukke med noen inn, men inntil den tid har vi kjøpeblomster inne og drikker kaffe ute mens vi ser på det vi har plantet og planlegger hva mer vi skal plante.
Høvdingen tenker praktisk; skjerme for innsyn og støy.
Fruen tenker også praktisk; farger som er pene mot huset og hunden.
Selv om gule og oransje blomster er fine inne er de ikke fine ute, ihvertfall ikke i vår hage.

svart-hvit barndom

Barndommen er grundig dokumentert i svart-hvitt. Mor er utdannet fotograf og hadde mørkerom i kjelleren. Fruen som alltid har hatt en hang til gull&glitter var særdeles misunnelig på venninner med album fulle av fargebilder. Selv hadde vi permer med svart kartong hvor bildene var nøyaktig montert og tid og sted angitt med hvit penn. Selvsagt ikke noe man ønsket å vise frem...
Nå er disse permene til stor glede, og når sant skal sies så er det vel nettopp dette med svart-hvittbildene som gjør dem så fine. Bildet over f.eks, fra en av de utallige fjellturene ville definitivt ikke hatt samme sjarm om Fruens irrgrønne t-skjorte hadde lyst forstyrrende opp.
Det er få bilder av mor, hun befant seg vanligvis bak kameraet. Men når man sitter og ser på disse bildene, høres stemmen hennes: se opp, se hit, smil, ett til, smil, løft blikket, vi er snart ferdige, smil!


pssst. han er ganske kjekk han i midten? Fruen håper hun holder seg like godt når hun runder femti ( men med litt mindre rynker; noe er finere på menn enn på damer...)

En dag for ettertanke

Solen skinner fra skyfri himmel i dag, slik den en gang skinte over Yosemite National Park.
Lys, blomster og bilder kan ikke oppveie at Storesøster har vært død i femten år.

Livet blir ikke alltid som vi ønsker og planlegger, og der ligger vel litt av utfordringen ved å leve; det å bygge videre på de erfaringene man får, la seg inspirere av gode, dårlige og forferdelige opplevelser og prøve å bli et bedre menneske.

Dagens tips for et enklere liv

Livet er fullt av lærdom, både av den nyttige sorten og den noe mindre nyttige. Svært trofaste lesere vil muligens huske noen av disse tipsene, men siden en god ting sjelden kan sies for ofte( eller, jo forresten de kan det), gjentar man et par nyttige tips for et knirkefritt liv:

1. Ved bruk av tørketrommel, sjekk alle hetter i hettegensere nøye. Dette har vist seg å være et sted hvor små intimiteter kan feste seg og bli sittende. De blir dog ikke sittende til evig tid, noe som kan føre til leie opplevelser for den som tar av hetta, men ikke for omgivelsene.

2. Ved bruk av flytende margarin i stekepanne, ikke oppbevar denne flasken i nærheten av majonesflaske i kjøleskapet. De er like, men oppfører seg grunnleggende forskjellig under steking. Lukten vil også avvike en del.

3. Hvis du skal være en hyggelig foreldre og låner bort kameraet til avkommet; tøm minnekortet for egne bilder eller last dem inn på datamaskin. Man kan risikere å få kamera tilbake med 129 bilder av noenlunde samme kvalitet og innhold som dagens illustrasjon. 

4. Til slutt, det viktigste av alt; det er mange små detaljer som føyer seg sammen og blir et liv. Noen er født med selektiv hukommelse, andre ikke. Dette kan læres! Det er ingen grunn til å gråte over spilt melk ( så sant du ikke mister en åpnet halvannen liter på et besøkende barn da)

Ha en strålende, solfylt dag! Fruen skal bedrive utendørs sying, med radio, kaffe og innlagt ispause. For ja, det er deilig å jobbe hjemme og være sin egen sjef, selv om medarbeidersamtalene blir lite konstruktive:)

Jobbe hjemme - ren luksus?

 Etter tre år som selvstendig sydame er det fremdeles interessant å høre andres oppfatning av hvordan dette  luksuslivet er. Etter hvert innser mange at dette med å sy bunad faktisk er å regne som en jobb, ikke en hobby man bedriver mens man oppdaterer seg på amerikanske såper og kvasi-psykologer.
Likevel synes det å være en allmenn oppfatning at den som sitter hjemme og syr, i prinsippet lever på sin mann, nedprioriteter egen karrière og i tillegg er en ikke-spesielt-god mor siden man har barn på sfo.

Selv om det hadde vært bærre lekkert, er ikke livet som følger:
Man vinker de søte små avsted til skole mens man selv i morgenkåpe leser avis og nyter klassisk musikk frem til det er tid for luksustid på badet, delikat make-up og nøye utvalgt antrekk før man
a. reiser til nærmeste kjøpesenter med mannens kredittkort lett tilgjengelig.
b. setter seg pent til rette i sofaen med sjokolade, håndarbeid og fjernkontroll innen rekkevidde.
c. tar en spontan fridag fordi man fortjener det og drar på ski om vinteren eller stranden om sommeren
d. baker boller og lager hjemmelagde karbonader som barna kan ulve i seg når de kommer hjem fra skolen.

Nemlig!
Forlokkende som det tidvis virker, så hadde det kanskje blitt kjedelig i lengden. Eller, kanskje ikke...

Dessverre er det like mye jobb når man har arbeidsplassen i hjemmet som om man må ut av huset. De færreste har reise-tv på kontoret, flexitid som tillater hudpleie og manikyr midt på dagen eller fullt innredet kjøkken i kantina som alle ansatte kan benytte seg av.

Noe av det aller fineste

Det er tid for planlegging av ferie... Fire tobente og en firbent skal gjennom det vi håper blir solfylte og harmoniske sommeruker. De søte små har sine ønsker, vi voksne har i tillegg til våre ønsker også et par tre begrensninger så som økonomi, tid og plassering av den lettbente firbente.

For noen år siden seilte vi på Klaraelven med selvbygd flåte. Dager med lite innhold annet enn kaffedrikking, myggklasking, mating av ender og kikking på fisk. Himmelsk var det. Faktisk så himmelsk at ingen vil gjenta suksessen. Egentlig er det rart hvordan noe kan være så perfekt at man ikke våger å gjøre det igjen, av frykt for at det da skal bli mindre fantastisk.

Hva skal man velge?

Vi var i konfirmasjon i det høye nord i helgen, og tettheten av Nordlandsbunader var stor. Selv befant vi oss bunadløse midt i en delegasjon av Øst-Telemarkbunader, og syntes forsåvidt det var helt fint å gå i svart drakt, se Høvdingen i lightversjonen ( bunadslips og dress) og slappe av mens Queenie sparket fotball og kastet steiner uten å engste seg for hvordan damaskkjolen ville bli seende ut. 

Woody er ferdig med bunad og har gått over i de dresskleddes rekker. Dette tror han skal vare livet ut, mens Fruen tenker at dette holder maks til konfirmasjonsalder, da er det tid for bunad igjen.

Queenie må ha ny bunad neste år, helst en som holder fram til hun står til konfirmasjon om seks-syv år. Da arver hun Storesøsters råndastakk som henger i Barndommens dal.  Men hva hun skal ha de nærmeste årene, det er det store spørsmålet akkurat nå. 

Fruen heier på tilhørighet, og siden vi er fra en familie med farende folk har vi litt å velge i.

Frøkna kan kle seg i det meste fra Gudbrandsdalen, takket være Fruens oppvekst.

Hun kan ha beltestakk eller bunad fra Øst-Telemark siden Høvdingen er derfra.

Hvis vi går litt lenger tilbake kan hun pent passere som jente fra Øst- og Vest-Agder, eller fra Sunnmøre, og ikke å forglemme Namdalsbunaden. Og siden hun kan ha Namdalsbunad kan hun kanskje også ha Nord-Trønderbunad, eller den vanlige Trønderbunaden?

Eller, hun kan ha bunad herfra? Sommerbunaden i Asker er slettes ikke verst den...

Heldigvis har den unge damen urokkelig tro på at mor ordner opp uten at hun selv trenger bry seg. Hennes eneste innspill er at hun nekter å gå med skaut da hun mener det får holde at en i familien skjemmer seg ut ved å traske rundt med denslags stoffbiter på hodet...

Lundebybunaden på bildet skal hun ikke ha, selv om hun synes de rosa blomstene er vakre!