Drømmen om Marius

Som mor ønsker man å videreføre det som var godt i egen oppvekst, og unngå å gå i samme feller som ens egen mor gikk i. 

Dette temaet kan det skrives mangt og meget om, i knausgårdsk tradisjon kan man jo endevende hver stein, men her og nå handler det om Fruens gråtkvalte lyst på mønsterstrikket genser da hun var et lite barneskolebarn i Barndommens dal. 

I perioder virket det som om halve klassen hadde Mariusgenser, og de som ikke hadde det hadde Fanagenser. Utallige bønner ble fremført, men mor holdt knallhardt på at dette var helt unødvendig; å ha det alle andre hadde var kjedelig og fantasiløst. 
Dermed tilbrakte manbarndommens kuldeperioder i diverse relieffstrikkede plagg, ensfargede sådan.
Selv var ikke Fruen noen racer med strikkepinner, men på gymnaset ble første egenproduserte genser med mønster strikket, svart setesdøl med mønster i rødt, gult,grønt og blått. Skakk og skjev ligger den i et skap. Den kunne sikkert blitt finfine sitteunderlag i tovet utgave, men noe må man bare beholde.
De søte små har blitt kledd i ull siden de var bittesmå,i ensfarget, med mønster og  i relieffstrikk. De senere år har Woody sverget til fleece, men lykken var stor da han her forleden ytret ønske om en helt egen Mariusgenser. Garn ble anskaffet onsdag, og omsider er man oppe på mønsterdelen ( ensfarget er utrolig kjedelig å strikke).
Man konstaterer at en genser tok noe kortere tid da de gikk glatt inn i str to år, men at engasjementet er noe større nå. Og, man konstaterer at mors motvilje mot å strikke mønsterstrikk til sitt yngste barn skyldes visse problem med å strikke med to farger...