Sorg i fire farger

Sannelig, det sier jeg dere; det er mye morsommere å få noe på trykk enn å være på trykk...
I dag står intervjuet i lokalavisa, Fruen snakker og snakker om sorg og savn og om å glede seg til å treffe Storessøster igjen. Det har man nemlig vokst opp med, og valgt å holde fast ved. Det finnes et liv etter døden, og når Fruen står ved himmelens port skal st Peter si som så at nå har Storesøster ventet lenge på deg.
En ting er å si det her og å si det til gode venner. En annen og mer skremmende ting er å si dette i en avis, hvor mennesker man kjenner og ikke kjenner skal lese det og gjøre seg sine tanker og meninger. Dette gikk gjennom Fruen som en kniv i varmt smør i dag tidlig, da hun satt med avis og kaffe og leste om egen sorg.
Man lurer på om andre synes det er for mye, for sutrete, for selvsentrert og alle verst - dette er snart femten år siden, hvorfor komme drassende med dette nå?
Mens slike og lignende tanker som var mer eller mindre konstruktive romsterte rundt i hode kom det en tekstmelding. " Du får meg til å gråte. Fin og fornuftig artikkel". Og vips hadde en god venninne med morgenvåken unge og omtanke for andre vist at det går an, det er lov å snakke om sorg. Og ikke bare er det lov, det er viktig også.
Så, om noen av dere leser Budstikka i dag, jeg savner Storesøster hver dag, men jeg har et godt liv. Jeg har valgt å leve med sorgen som en del av livet, og å inkludere den og Storesøster i hverdagen. Sorg blir aldri helt borte, den skal ikke glemmes og det å sørge er ingenting å skamme seg over. Vi blir ikke svakere mennesker av å tillate oss å ha følelser, vi blir bedre og sterkere.
Fruen ønsker dere en god helg, her skal vi nyte fuglekvitter, snøsmelting og gleden ved å være sammen. Livet er slettes ikke verst!