My upper ten

For skammelig lenge siden ble Fruen tagget av Husmorvikaren ( hvis dere ikke har vært der ennå bør dere raske dere dit - hun skriver bra!)
Utfordringen var å fortelle ti ting om seg selv, noe som i og for seg er enkelt nok, men så føler man jo at man må prestere litt da og komme opp med en fengende liste. Så, på tampen av en lang uke -tada her er lista:
1. Fruen er pinlig lettrørt, men dagens tårer skyldtes at hun kjørte seg vill i bilbyen på Ensjø, endte bortenfor Bryn og måtte ned i trafikkmaskinen og snu for å finne tilbake til den veistumpen hun feide forbi en time tidligere.
2. For tiden er man inne i en umotivert fase, og synes bunadsying er helt forkastelig. Alle andre jobber mottas med takk ( bortsett fra glidelås og gardiner).
3. Da storesøster lærte å lese og skrive gjorde lillessøster Storlien det samme, i en alder av 4 år. Det var relativt bratt å begynne på skolen og måtte gå over til nynorsk som skriftspråk.
4. På videregående skrev Fruen dagbok og vekslet mellom engelsk, tysk og fransk. En uke med hvert språk. Dessverre kan man ikke lenger nok fransk til å få med seg alle detaljer av russetiden.
5. Fruen var til godt opp i voksen alder pinlig sjenert, og vegret seg for å bruke telefon.Dette ble effektivt kurert med en sesong som abonnementselger for en større avis.
6.Fruen gikk til logoped i seks år. Det var såpass traumatisk at hun tok til tårene da Woody måtte til logoped i andre klasse (et halvt år var nok for ham).
7. Fruen hadde sitt første leserinnlegg i avis elleve år gammel. da hadde hun alt hatt flere dikt på trykk. Disse vil aldri komme i noen lyrikksamling.
8. De fleste av Fruens beste venner var hun skeptisk til i utgangspunktet. Dette ansees å være et utslag av dølablodet.
9. Da Fruen tok sertifikat i godt voksen alder fordelte man det som følger: Fruen fikk kjøretimer og kjørelærer fikk bunad. Vi liker enkle løsninger!
10. Radiatoren man omsider fikk hentet i Bilbyen på Ensjø var gal modell. Tydeligvis er ikke Peugeot 406og Peugeot 406 alltid det samme. Neste gang kan man imidlertid veien , eller nei det trengs ikke, ettersom Høvdingen ikke har mer tillit til sin frue som bildelskaffer.


Og så over til neste etappe! I dag har Fruen lyst til å utfordre Neglecta, Alt godt og Cristina. Og om noen av dere andre lesere ikke kjenner disse damen, stikk innom og hils på. De er hyggelige! Dere som ikke er utfordret men føler dere kallet, værsågod!
Og helt til slutt -til dere andre som også har barn man må ta hensyn til i hverdagen - ha en fortreffelig høstferie neste uke! Og til dere andre- ha en fortreffelig uke dere også! Barndommens dal - nå kjøm åss!

Lakris? Nei takk, ikke i dag

Det hender man må etterlate små hunder ubevoktet i tidsrom på opptil flere minutter. Da kan saker og ting skje og hunden kan få nattsvart samvittighet. Dette erfarte Fruen i kveld, igjen, men vi velger å se lyst på det og holder fokus på følgende innfallsvinkler:
- Lystige Laika klarte å invadere Fruens fine veske uten å sette varige spor. Der andre er netthendte er hun nettkjeftet.
- Lystige Laika liker ikke lakris. Det må dog nevnes at hun smakte på samtlige tolv biter, opptil flere ganger.
- Det er fremdeles effektivt å snakke som sterke Adolf når hun fortjener kjeft.
Do schtygga schtygga honden er forunderlig nok verre enn alt annet Fruen kan si til henne. Posthum takk til Astrid Lindgren overrekkes herved.

Hurra - koden er knekt!

Det hender Fruen er vikar på Design&Håndverk i den videregående skole. Når sant skal sies blir man sjelden imponert over kunnskapsnivået blant elevene. En annen sak er arbeidsgleden, eller mangelen på sådan. I dag klarte Fruen å knekke koden, og jentene var flittige som maur. Den latterlig enkle løsningen, som selvsagt fungerer best for vikarer med betydelig mindre ansvar enn en kontaktlærer, viste seg å være:
Når dere er ferdige med oppgaven kan dere gå hjem!

Sjokk og vantro!

Historisk bilde fra Fru Storlien i dag. For første, og siste gang ifølge Woody, har storebror hjulpet lillesøster med leksene. For å gjøre det enda mer sjokkerende kan det tilføyes at ingen moderlige bestikkelser lå bak!

Årsaken; vi har to fotballmål i hagen og en fotballspiller i eliteserien i nabohuset. Queenie er en fremmelig liten frøken som synes det er helt ok å ringe på og invitere han med på en liten treningskamp, mens Woody synes dette er litt flaut å gjøre selv. Derfor må lillesøster kostes gjennom lekser fort som svint. Og hvorfor det ikke skal skje igjen - frøkna mistet tråden midt i første omgang og ville heller rydde i dukkehuset.

Fotball-cup

Her forleden satt Fruen og Queenie som noen vrak foran fjernsynet da to australske badenymfer svevde over skjermen, toppløse og struttende på en lite troverdig måte. For å si det sånn - vi har sett mer bevegelige pupper...
Dette gjorde et visst inntrykk på frøkna som er svært fornøyd med å være flat som ei fele, og som har ambisjoner om å forbli flat som ei fele riktig så lenge. Etter litt harking og kremting lurte hun på følgende:
Hvorfor er det sånn at de som har sånne pupper som på en måte har en halv fotball på innsiden ikke bruker bh til bikinitrusene sine?
Ettersom Fruen ikke har noe pedagogisk eller vettugt svar på dette lar hun fotballen trille videre, og venter på mulige innspill i denne jakten på sannheten.
Kan det skyldes:
- Man har blåst alle pengene på silikon og har ikke råd til mer enn en halv bikini?
- Man synes dette er utrolig fint og lekkert og vil derfor dele dette med verden?
- man er litt i tvil om resultatet, og søker derfor bekreftelse fra verden på at dette er fint og lekkert?

Knapper og glansbilder

Undrenes tid er såvisst ikke over. Kunden med takseringsbehov ringte tilbake, med flere spørsmål og svar. Etter at Fruen hadde bekreftet enda en gang at dette sorterer under betalte jobber var det relativt klart at våre tjenester ikke var påkrevd. Dette tok det imidlertid en god stund å få fremført, da kunden tydeligvis trodde Fruen skulle bite på og ta jobben ulønnet. Til slutt ble Fruen lei ( og varm i øret) og brøt inn i talestrømmen med følgende opplysning;
Det er kanskje på sin plass å gjøre oppmerksom på at jeg også tar betalt for konsultasjoner pr. telefon?
Kunden la på så brått at man nesten ikke fikk skutt inn at dette var en spøk. Resten av kvelden skal brukes til å sortere knapper og telle glansbilder, ettersom det er det man for tiden er rikest på.

Tripp-trapp-tresko

Københavntanten har vært på besøk i helgen. Hun er mormors eldste søster og to år eldre. Hun ble født nokså nøyaktig ni måneder etter foreldrenes bryllup, og elleve måneder etter kom lillesøsteren. Dette var naturlig nok slitsomt for deres mor, det var krig, slektningene bodde langt unna og hennes mor igjen så det som sin plikt å ta svigersønnen til side og gi ham beskjed om at nå måtte han la Marit få hvile. Denne beskjeden syntes han nok ikke så mye om, ihvertfall våget han ikke si at de alt ventet en til. Så, da han tretten måneder senere ringte for å fortelle at minstejenta var født og at alt stod vel til ble det brått stille i den andre enden. Etter noe tid ble han oppringt fra sentralen i den lille sørlandsbyen. De lurte på hva eksakt han hadde sagt til Fru S. som lå besvimt på gulvet.
Mormor mener til denne dag at denne velkomsten har preget henne.

Fjern stresset!

Fruen er oppvokst i Barndommens dal og derfor kan regnes for å være en sindig døl. Likevel kan enkelte hendelser få det til å renne over. En stadig kilde til irritasjon er de søte små sin ekstreme motvilje mot å bruke skohyllene i gangen. Det aller enkleste er selvsagt å sette skoene fra seg midt på gulvet slik at de er lette å finne og ta på når man plutselig må ut. Forleden bestemte Fruen at nok er nok. Skohyllene ble pent plassert i kjelleren og alt familien eier og har av sko ble dandert i en dynge på gulvet - omtrent slik det ville blitt om ikke enkelte hadde ryddet og sortert og plassert minst en gang om dagen.

Skohaugen vakte voldsom bekymring hos den yngre generasjon, tanken på hva gjester ville si var ikke til å holde ut. Fruens argument om at det er bedre å fjerne stressfaktorer som gjør mor sur og bisk falt på steingrunn og etter hvert drasset de skohyllene på plass og sorterte sko til den store gullmedalje.

Saker og ting kan tyde på at det snart er på tide med en ny runde.

Bildet har tidligere blitt brukt for å vise hvorfor man aldri blir noen interiørblogger, det gjør også nytten som illustrasjon i en tekst om hvorfor man tidvis undrer på om ikke et lynkurs i pedagogikk kunne vært et sjakktrekk.

Den besnærende duften av - katt

Parfymepusher må være en lite attraktiv jobb. Å stå på stand og vifte duftstriper etter folk og spraye håndledd etter håndledd og lire av seg de samme frasene dag ut og dag inn mens man smiler friskt, det må være lite utfordrende. Fruen hadde planer om å anskaffe ny godlukt i London, men etter å ha trasket gjennom parfymeavdelingen på Selfridges var motivasjonen på et historisk lavmål. Lykke da å ankomme Liberty, hvor det bare var en dame blant flaskene. Fruen sniffet og snuste, og falt pladask for en godsak fra Miller Harris, L'ange de rien. Den var såååå god på papirstrimmel, og holdt seg like vanvittig fristende gjennom en afternoon tea. Innkjøpet var nesten i boks - det eneste som gjenstod var håndleddtesten. Og gjett om den var på sin plass! De første minuttene var alt bare velstand, man duftet friskt og engleaktig. men så skjedde det noe uforutsett. Fruen ble oppmerksom på en viss eim av katt som fulgte henne, og samme hvor mye man lette var ikke kilden å oppdrive. Før man altså kom på å teste venstre håndledd, og der satt jammen katta.
Ivrig vasking hjalp ikke det spor, og først etter en lang dusj var alle spor forduftet. Men verst av alt , på en venninne luktet den ikke det minste katt...
Neste gang holder man seg til de velkjente blomsterduftene. Kanskje Lola fra Marc Jacobs hadde vært noe? Den har de visst på Gardermoen også...

To år!

De søte små telte ivrig ned til Laikas ettårsdag i fjor. Det ble servert kjøttkake med et lys ( som ble fjernet før servering), gaver ble overrakt og hurtig demontert. Vi sang bursdagsang og alt var fryd og gammen. Om nyhetens interesse har bleknet eller hva som har skjedd vites ikke, men først utpå ettermiddagen i dag kom vi på at det lå en jubilant og sturte på sofaryggen.
Heldigvis tok Woody og Høvdingen ansvar og dagens toåring er nå entusiastisk opptatt av å fortære en grisehale. Det røde hjertet er det nye navneskiltet som hun forhåpentligvis ikke gnager av telefonnumrene på.
to år - ti igjen?

Lucky me

Takk for fine kommentarer på forrige innlegg! Fruen ble så inspirert at en oppfølgende epistel er på sin plass. Denne skal handle om noe så viktig som yrkesvalg, og hva som legges til grunn for å ta de valg man tar. Som dere vet, er Fruen sydame. Om det ikke direkte henger svennebrev på veggen så ligger de ihvertfall i skapet og venter på innramming og påfølgende opphenging. Hvor lang tid tar dette for andre mennesker? Er fjorten år mye?
Det hender man må presentere seg og fortelle hva man jobber med, og Fruen har to standard reaksjoner på opplysningen om at hun er sydame:
1. Rullegardinet går ned, og den høyt utdannede forsvinner fort som lynet over til mer interessante og intellektuelt utfordrende samtalepartnere. Dem om det, Fruen har sjelden lyst til å diskutere molekylær biologi og aerodynamikk.
2. Man blir møtt med en gapende munn, før det nye bekjentskapet jublende utbryter noe a la Å gud du er så heldig som jobber med hobbyen din! Det må være fantastisk å jobbe med noe du liker!

Det er her Fruen blir usikker på hvordan andre velger utdannelse? Det må tas høyde for at Fruen muligens ikke er den skarpeste kniven i skuffen ( som en bekjent mer enn antydet da Storesøster satte i gang med doktorgrad i matematikk mens Fruen sydde pels). Men de fleste jobber da vel med noe de liker? Selvsagt er det lurt å skjele litt på muligheter på arbeidsmarkedet, Norge har ikke behov for femhundre nye filigransarbeidere hvert år, og alle vet at helsevesenet er en trygg arbeidsplass. Men likevel, det er da vel vanlig å velge jobb basert på en kombinasjon av evner og interesser?

Hva, penger også?

Dagens interessante telefonsamtale satte i gang tankespinnet hos Fruen.
Kunde: Hei, jeg heter så og så, og jeg har en bunad jeg gjerne vil ha taksert. Jeg har bilder, dette er barnebarnets bunad og den er ikke her i landet.
Fruen: Det kan jeg hjelpe med, men egentlig er det enkleste å spare på kvitteringer fra innkjøp. Det er det forsikringsselskaper trenger ved en eventuell erstatningssak.
K: Ja, eh, det er jo gjort litt her og der dette da...
Dette betyr vanligvis at bunaden er,om ikke svart, så i det minste gråmelert...
F: Ok, men jeg må se den. Det holder ikke med bilde.
K: Da skal jeg se om den kan skaffes. Er dette noe du vil ha betalt for?
F: ja, det er det. Det er jo en jobb.
K: Åja, ja da skal du få det. Jeg tenkte kanskje at du ikke tok betalt for sånne småjobber, ellers hadde jeg jo ringt til Husfliden eller Heimen.
F: De takserer bare sine egne bunader. Og, de fleste håndverkere tar seg betalt for jobben de gjør.
K: Ja, hehehe, jeg vet jo det. Men dette er jo ikke akkurat en bil da.
Og så avsluttet vi samtalen pent og pyntelig.

Fruen tviler på at kunden ringer tilbake. Men man lurer, hvorfor er det slik at vi sydamer skal være så hobbyhyggelige at vi gjør ting av vårt hjertes godhet mens en bilmekaniker raker inn penger bare for å åpne et panser? Jada, jada, det blir litt kaffe og beina i sofaen mens det begås håndsøm, men det jobbes likevel.

Om å gjøre hjemmeleksene

Det er herved bevist; hvis små forretninger har egen hjemmeside bør de sjekkes før man planlegger visitt. Hadde Fruen gjort det hadde hun helt klart valgt en annen dag å reise til I knit london, en dag de ikke hadde stengt pga garnmesse. Men, nå vet man ihvertfall hvor butikken ligger, sånn i tilfelle man komme tilbake en gang om noen år.

Liberty, derimot, de er der de alltid har vært. Litt mindre utvalg av garn enn forrige gang, men absolutt verdt et besøk. Fine stoff, fine knapper, fine parfymer ( mer om det senere).

John Lewis hadde det beste utvalget av de åpne butikkene Fruen var i; Rowan, Noro, Louisa Harding, Debbie Bliss. Fullt mulig å fylle både tankene og kofferten her. Heldigvis er det høstferie snart , da blir det strikking. Og forresten, den innkjøpsstoppen Fruen har på garn, den gjelder altså ikke når man er i utlandet. Og for ordens skyld; innkjøps-stopp, ikke innkjøps-topp.

London calling

This is nice! Fruen sitter ved en slarkete hotell-pc og leser og planlegger feriens siste dag. Kveldens videre planer inkluderer Starbucks, Marks & Spencer og varmt bad. I kofferten er det garn og litt av hvert annet. I morgen er det siste innspurt. Fruen hadde planer om Harry Potter t-skjorter til avkommet, men hittil er Michael Jackson og Homer Simpson mest tilgjengelig. Vi jakter friskt videre!
Og forresten, forfatte et innlegg uten bruk av nordiske bokstaver tar lang tid...

Pakke, pakke, pikkpakk

Fruen pakker koffert. Den er ganske lett, men snart putter man vel nedi alt som er kjekt å ha og da drar kiloene seg på...Og så kommer toalettmappe og beautybag og da er løpet kjørt.
Heldigvis skal det bare pakkes til en selv i dag, og det hjelper på både vekt og logistikk. Første gang vi skulle på ferie med Woody sorterte Fruen kjekt hans garderobe i to hauger, en til hver koffert. Lurt i tilfelle et kolli forsvant på veien. Høvdingen pakket sin koffert, mens Fruen ryddet og ordnet og pakket sin koffert. Ved ankomst Italia viste det seg at det i Fruens koffert ikke var så mye som en Woodysokk. Tydeligvis hadde man ryddet dette pent tilbake i skuffer og skap før avreise.
Andre høydepunkt innen koffertpakking er disse:
1. Vi satt to lærlinger på et verksted og misunte sjefen som skulle på messe i Tyskland. For å bedre på humøret bestemte vi oss for å helle to ( ikke spesielt små) bokser med knapper i kofferten hans. Dessverre ble han oppmerksom på en uvant lyd fra bagasjen i det han skulle ut i ventende drosje. Vi plukket knapper mens taksameteret gikk...
2. Sommerjobb på fjellstue. Den ene resepsjonisten skulle ta bussen til landskappleik etter endt vakt. Dette hadde vært et tilbakevendende tema i flere dager. Hva om bussen kom for tidlig, hva om han ble forsinket på jobb, hva om, hva om? Det eneste han ikke hadde lagt inn i tidsskjemaet var muligheten at to kolleager knyttet sammen alt han eide og hadde av klær, slik at da han skulle pakke på tre minutter og begynte å dra frem klær fulgte alt med ut av skapet. Vi hørte brølet helt ned i trappa...
Ha en fortreffelig helg! I morgen tidlig, tidlig går flyet til London. Fruen tror hun gjør som Alexis Carrington Colby og går til sengs i full krigsmaling for å spare tid.

Innerst, underst

Det var en gang en kasse med utkledningstøy i Barndommens dal. Den inneholdt kjoler etter mormor, nattkjoler sendt fra Junaiten og diverse andre godbiter fra mors oppvekst på femtitallet. Absolutt ikke effekter Fruen ville donert til utkledning nå, men siden mor var sterk tilhenger av OshKosh-snekkerbukser, Lapikasstøvletter og andre syttitallseffekter ble det slik. Kassen inneholdt også et moderat underskjørt fra femtitallet, og når Fruen trakk på seg dette og lekte prinsesse var det nær sagt umulig å høre følgende fra mor:
Mor var alltid så nøye på at vi var ordentlig kledd, og vi skulle være velstelt fra ytterst til innerst. Søstrene mine hadde stive underskjørt, med ståltråd i, mens jeg var litt yngre ( tretten måneder) og hadde bare dette med kapper. Jeg har aldri likt å gå med skjørt eller kjole, og jeg var paddeflat så jeg var så glad at jeg nesten gråt da vi oppdaget Audrey Hepburn. Hennes stil passet meg meget bedre enn disse pin up'ene.
Fruen er definitivt mer på miss Monroe enn Audrey H., og samler femtitallsdrakter og kjoler med stor glede. Og på loppis fant man altså tidens skatt - et realt underskjørt med ståltråder og det hele. Og som dereser - det står av seg selv. Så nå gjenstår det bare å finne ut hvordan dette skal renses/vaskes og deretter hvordan det skal oppbevares - kanskje man rett og slett skal sette det i en krok av soverommet?

Dagens valgkommentar

Woody leser Aftenposten og har sine meninger om mye som skjer. I går lurte han på hva slags minister Siv Jensen har vært, og Fruen måtte si som sant er at Fremskrittspartiet aldri har vært i regjering. ( og det er vel strengt tatt ikke behov for dem der heller). Woody fordøyde denne informasjonen en stund, og kom så med følgende kommentar:
Men hvorfor bærer de seg så fryktelig da, og tror de vet alt best? Burde de ikke heller la dem som har erfaring snakke mest?
Og da fikk vi jo en aldri så liten gjennomgang av sjarmen i å ikke ha noe ansvar og bare kunne bjeffe fritt...

Den store putekrigen

En annen tittel kunne vært Never trust a sleeping dog...

En gang hadde vi pene, offwhite puter i sofaen. Puter sydd av rester av stuegardiner og bånd som hadde blitt til overs etter bunadsying og andre prosjekter.Nå har vi hundehårmelerte offwhite puter.

Fruen og lystige Laika har en pågående diskusjon om hvorvidt hundens plass er på hardt tregulv eller på myk pute i myk sofa. Dette medfører at hver gang Fruen forlater en sovende hund på stuegulvet, vil hun etter kort tid fornemme stille tassing etterfulgt av et lite luftdrag og ved stue-retur ligger hunden yndig drapert rundt en opprinnelig lys pute.

I slike situasjoner vil følgende reaksjonsmønster oppstå:

- Laika skjønner ikke at det er henne man snakker til. Når man sier LAIKA, ser hun seg prøvende rundt for å sjekke om det finnes en annen og uskikkelig hund ved det navnet.

- Når hun innser at det er henne det snakkes til, sleper hun seg ned av sofaen som en giktbrudden pensjonist.

- Etter en stund ligger hun på sofarygggen og ser anklagende på Fruen som breier seg i sofaen.

Og sånn går no dagan

Når musikk blir dårlig

Huff. Fruen har nettopp hørt Nazareth jamre Love Hurts, og som i en film ble man plutselig forflyttet tyve år tilbake i tid til en sliten bil med Wunderbaum og kassettspiller. Det er vinter, høye brøytekanter og sjåføren er lett folkestygg og drømmer om mange barn i køyesenger. Forholdet var dødfødt... På et eller annet tidspunkt har enkelte av åttitallets slagere gått over til å bli jammers minde, og skaper irritert frustrasjon når de spilles. Andre jamresanger er Glenn Medeiros "Nothing's gonna change my love for you", T'Pau "China in your hands" og kvalmebølger over alle kvalmebølger - Elvis/ Trond Granlund "Suspicious mind". Har dere noen kvalmende jamresanger dere kan bidra med, så Fruen får Nazareth vekk fra hjernen? Vær så snill!
Hva som helst, bortsett fra Michael learns to rock "The actor"...

Kalv til liv

Når naboen slaktet griser lå mor med hodet under hodeputa. Hvis det var mulighet for visning av blod på Dagsrevyen gikk hun på kjøkkenet. Det sier seg selv at vi ikke frekventerte de årlige reinsslaktingene...
De senere årene har Fruen tatt med de søte små og latt dem oppleve dette. Vi henger på utsiden av tråa, eller vi får være med inne i silen og se måling av bequerell og merking av kalv. Hver høst henger det remser med øremerker på utsiden av huset, som Laika værer lystig under...
Dyr som skal slaktes velges etter årgang og vekt, men det tas ikke familiære hensyn. En simle som mister kalven sin kan gå rundt på slakteplassen i flere dager og rope på barnet sitt. På en dårlig dag blir Fruen blank i øynene når hun ser det.

fast eller fritt?

I likhet med mange andre som broderer bunad synes Fruen det er stas å bytte ut farger etter eget ønske. Dette er ikke alltid like populært...

Når Fruen gjør dette,er det for det først og fremst på drakter som har vært i dagligbruk og som det derfor finnes mange varianter av fra den tiden folk kledde seg i det vi i dag kaller folkedrakter. Å bytte farger i en festbunad fra Gudbrandsdalen for eksempel,ville vært feil. Hvorfor tenker dere kanskje? Jo, fordi festbunaden ikke er basert på draktfunn men er et designprodukt som først kom på markedet i 1913 og som har sin faste form uansett hvor den kjøpes.

Det hender at Fruen broderer slike forklær ( brukes til råndastakk og damaskkjol fra Gudbrandsdalen) og gir i gave, når hun føler seg ekstra snill, og da endres gjerne fargene litt for å passe til mottakers bunad. Om dette er greit? Nei, i følge de man kjøper materialene av er det ikke det. Det man har lært er følgende; kjøp materialpakka, og bytt farger stille og rolig. Ikke gå tilbake til salgstedet for å vise fram produktet og forevent ros - det får du mest sannsynlig ikke.

Oh my God, ! won!

O lykke! I dag tikket det inn en epost om at Fruen er en av de lykkelige fem utlendinger som har vunnet i The Irish National Lottery, over 819 000 pund. Alt man trenger å gjøre er å oppgi vitale data, heldigvis ikke vitale kroppsmål, men bosted, kjønn, yrke og lignende og så skal pengene trille inn på konto. Med tanke på helgens tur til London har Fruen tilbrakt kvelden i en fiktiv shoppinghimmel, og er nå i ånden utstyrt med et par tre kule designervesker, fancy fottøy og en koffert med garn. Men desverre, vi har akkurat lest Harry Potter og ildbegeret, og der hadde irene leprechaungull som på magisk vis ble til løv ved dagens slutt. Det aner Fruen at dette er i samme kategori?
Så, eposten forblir ubesvart. Det må likevel sies at det er mye hyggeligere å ha vunnet i irsk lotto enn å arve en fullstendig ukjent grandonkel som har levd et forsoffent liv i indre Texas for så å ved sin død donere sin betydelige formue til oss perifere, og utakknemlige, slektninger i gamlelandet. Slektninger som til tross for bedende eposter fra advokater med en forkjærlighet for adjektiv og behov for cash for å effektuere utbetalingen man har fortjent ikke tar kontakt ( at det ikke finnes noen slike grandonkler til tross for ivrig og optimistisk slektsforskning får være en annen side av saken)

Frikveld?

Dagen begynte så fint. Alle tidlig opp og ut av sengene, Queenie fikk følge med den blunkende kompisen til skolen så Fruen og Laika kunne returnere en halvtime før planen til en real arbeidsdag som forløp uten nevneverdige problem.
Fruen hadde stålkontroll, kunden kl 17 var i rute og alt lå an til en hyggelig, avslappende kveld med lekselesing, håndsøm og muligens litt tv.
Så, mens man står der med kunden og hans mor ringer telefonen - om Fruen har glemt møtet hun skulle vært på. Og ja, det hadde Fruen absolutt glemt.
Dermed ble det lynprøving med effektiv nåling og måling, og så var det bare å fylle munnen med kaffe og ile av sted.
Men nå, nå skal det strikkes. God kveld!

Livet liksom

Eller, dårlige erfaringer med multi-tasking...
Dagens tips er som følger - hvis du bærer hundens fulle vannskål i den ene hånden, kaffekoppen i den andre og kjenner at du virkelig, virkelig må nyse, pass da på følgende: Vend deg bort fra overfylt knaggrekke i gangen, prøv å unngå den trippende hunden, og ikke minst - prioriter å holde kaffekoppen stødig da den har det varmeste innholdet.
Hvis du derimot gjør som Fruen og satser på at nyset går over av seg selv, kan du være garantert at en avisselgende ungdom ringer på når du og gangen er dekket av kaffe, den trippende bikkja er dryppende våt og tripper verre enn noensinne og søndagsfreden er forduftet på ubestemt tid ( og du vet at mens ungdommen gikk opp trammen, løftet hånden for å ringe på og mens han ringte på, hørte han husets ene beboer synge ikke-søndagslige-hymner i falsett rett innenfor døra, akkompagnert av klagende, lett druknet bikkje og du lurer på om trangen til å prøve å selge en avis, noe han ikke klarte, er større enn angsten for å komme inn i et potensielt galehus)

London + yarn + knitting + habiedashery

Det er sånn i vår verden at det meste kan søkes opp på nettet. Fruen googler flittig, garnbutikker, navn man tror man har hørt før og halvveis glemte boktitler og hva man ellers kunne lure på. Problemet er jo at deler av informasjonene kan være relativt ensidig. Før i tiden leste vi Rough Guide og lo oss fillete av ironiske anmeldelser av hoteller og spisesteder, nå flommer nettet over av amazing views, spacious rooms and excellent cuisine.

Neste helg skal tilbringes i London. Deler av tiden skal brukes på Victoria&Albert, Selfridges' sminkeavdeling og en og annen kafé. Men, Fruen skal også handle garn, kanskje litt lekre knapper og kanskje, men bare kanskje, litt andre faglige saker - brodergarn, gode nåler og så videre. Problemet er hvor får man tak i dette. Liberty er en selvfølge, John Lewis likeledes, men så kommer vi til problemet - google...Alt man får opp har astonishing variety of handpainted yarn, the most amazing selection of yarn , a breathtaking selection of yarn - ja i det hele tatt.

Så i dag spør vi - er det noen der ute som i senere tid har

a. Vært i London

b. Vært i garnbutikker i London

c. Vært i garnbutikker i London, og kan anbefale dem til Fruen?

Vi ville vært veldig, veldig takknemlige

Om å ha gode mål

Man kommer bokstavelig talt kundene tett på livet når det skal taes mål. Noen er veltrente og fornøyde med seg selv, andre er mer normalt utrustet og holder pusten så lenge som mulig. Enkelte stripper til minimalt undertøy for å ta mål til skjorte ( hals, håndledd, ermlengde og brystvidde). Andre er blygere, og må lokkes ut av en overdimensjonert hettegenser. Konfirmanter må overbevises om at livlinjen på en bunad er omtrent femten cm over bukselinningen, og konfirmantens mor må overbevises om at man tar mål med tanke på mulig ettervekst.
Å ta mål til en kvinnebunad er enkelt, vanligvis er alt nedenfor livet uvesentlig. Når en mann skal måles er det flere hensyn å ta. Det måles indre og ytre benlengde, stussvidde, mål under kneet hvis det er knebukse og i enkelte tilfeller - lårvidde. Når Fruen sirkler rundt offeret med målbånd, penn og målskjema kan hun glede seg over at hun i hvertfall ikke trenger å bekymre seg for hvorvidt mannen har tyngden på venstre eller høyre side. Som en pertentlig sømlærerinde sa for en del år siden: Når man måler en mann, må man være diskret og observant og notere om han legger mot høyre eller venstre. Det kan være påkrevet å øke vidden i det ene forstykket av benklærne slik at unødige buler unngås.
Unødvendig å tilføye at fjorten jenter knakk sammen i henrykt fnising?

Ny bil

Vi trenger ny bil, sier Høvdingen og lurer på om Fruen har noen preferanser. Og det har man jo; bilen skal være liten, pen å se på og ha manuelt gir. Det skal være plass til to voksne, minst to barn og helst skal det kunne trykkes inn et par kofferter og et hundebur i bagasjerommet. Årsmodell, fabrikant, motorstørrelse og andre finesser overlates til den tidligere bilmekanikeren.

Da vi traff hverandre hadde ikke Fruen sertifikat, og det krevde et liv i landlige omgivelser med dårlig bussforbindelse og et barn å se at dette var noe som ville gjøre hverdagen enklere. Det var samtidig helt klart at det å øvelseskjøre med Høvdingen ikke var noe sjakktrekk for å bevare et lykkelig ekteskap. Det ble en og annen gråtkvalt stillhet mens han som hadde kjørt bil siden ung alder ( veldig ung alder) ristet oppgitt på hodet og desperat prøvde å få Fruen ( og bilen) opp i anstendig marsjfart.

Fruen har nå hatt sertifikat i flere år, hun kjører både korte og lange turer, og fyller bensin. Påfylling av spylevæske, olje og annet vedlikehold får Høvdingen ta seg av - litt skal man da ha igjen for skjortestryking! Så da sensor på oppkjøringen spurte hvordan man reagerer hvis alle varsellamper begynner å blinke, svarte Fruen ærlig og redelig at da ville hun sporenstreks ringe sin mann. Det har hun også gjort noen ganger, og en gang ringte hun og sa noe sånn som; Kjære, clutchen er gåen. Og mirakel over alle mirakler, det stemte!

En arbeidsdag

Da Fruen var lærling begynte de fleste arbeidsdagene med to timers brodering. Gjerne mens vi så God Morgen, Norge, eller sportssendinger. Nå til dags er man jo sjelden klart for arbeidslivet kl 8.00, men når de søte små er vel ekspedert til skole og alvoret kan begynne - da er det godt å starte opp med en broderiøkt. Da skjenker Fruen seg en kopp kaffe, legger beina i sofaen og lar tankene vandre så vide omkring. ja, ikke for vidt da - i så fall ender man med å måtte plukke opp, eller å stikke seg intenst under en negl. Etter hvert kan man slå av tv-en og trekke opp på systua. Der henger det vanligvis et og annet og venter. Hvis Fruen er motivert ( eller tvunget grunnet tidspress ) kan man da planlegge slik at det er mulighet for håndsøm utover kvelden etter at de søte små er i seng.
Og, når arbeidsdagen nærmer seg slutten kan man ta med litt håndsøm på kjøkkenet og holde Woody med selskap mens han gjør mattelekser. Erfaring har vist at mor blir mye, mye, mye tålmodigere når hun jobber og hjelper enn når hun bare hjelper...

Om å være kul

Når Fruen lider av akutt hjemlengsel tenker hun på dette:
I Barndommens dal spilte de kuleste jentene håndball, de kuleste guttene fotball. De som hadde visse ambisjoner om å bli kule, spilte i korps. En del andre endte i speideren - det var opplest og vedtatt at dem var det ikke håp for. Fruen var i sistnevnte kategori. Woody spiller i korps og er speider, Queenie sparker fotball. Ingenting tyder på at disse valgene påvirker deres mulighet til å bli valgt til elevrådsrepresentant eller andre attraktive posisjoner. Jovisst var det trygt og godt i Barndommens dal, men aller tryggest og aller best var det for de kuleste.

Fagbøker og annen moro

Det er visse fordeler ved å være håndverker . Man kan gå til anskaffelse av et assortert utvalg håndarbeidsbøker og kalle det faglitteratur. I samme kategori kommer også bøker om mote, tekstiler, kunst og historie. For å få ekstra påfyll bør man lese selvbiografier av kjente,velkledde mennesker, eller mer eller mindre troverdige biografier om kjente, velkledde mennesker.
Her for leden kommenterte en venninne Fruens leseglede, og lurte på hva hun leser nå. Skulle vi nevne De elendige av Victor Hugo som akkurat er utlest, eller trå til med det som ligger på nattbordet. Vi gikk for den siste løsningen, og innrømmet glatt av for tiden leses Hjertet har sine grunner, selvbiografien til Hertuginnen av Windsor. Om den anbefales? Nja, jo, kanskje. Vi kan vel slå fast at det finnes bedre litteratur, men historien er fascinerende.

1.september

Far manglet en måned på de fylte førti da han og mor giftet seg. Hun var yngre. Han hadde mer eller mindre avskrevet muligheten for familieliv da han traff henne, selv om han alltid har holdt fast ved versjonen jeg ventet på det beste.
Mor sier ofte at hun aldri har sett han så glad som denne dagen for 42 år siden. Da ble Storesøster født, en liten og blid jente som fra første dag var velsignet med pen nese og slanke fingre. I Barndommens dal var det alltid sol på Storesøsters bursdag, sol og en far som som oftest var i fjellet og samlet rein til høstslakting. På Fruens februarbursdag var det vanligvis ikke sol, men far var hjemme. På barns vis gikk diskusjonen jevnt om hva som var best.
I dag er det overskyet, og det er tent lys på en grav i Barndommens dal.

I en avis har de en intervjuspalte hvor et av spørsmålene er som følger: - Hva vil du at Vårherre skal si når du ankommer himmelen?
Svaret har vært klart i fjorten år: Det er en Storesøster her som gleder seg til å se deg!