Tilbakeblikk, dag tre

I barndommens dal flagger bygda når det er begravelse. Kirken er vanligvis full og hvis det er nær slekt stiller gjerne damene i bunad. Helst Råndastakk, brodert festbunad blir for pyntet. Man bærer lys foran kisten på vei fra kirke til grav og etterpå er det minnesamvær. For fjorten år siden ble storesøster begravet. Det var sol og kald vind da vi fulgte henne fra barndomshjemmet til kirken for siste gang, og fruen trodde aldri hun skulle komme gjennom denne dagen. Det hadde vært lange og tunge dager. Det var ikke noe velsmurt maskineri som bidro til å få storesøster hjem, og dette var før mobiltelefoni, bredbånd og epost, så det ble døgnville telefoner og turer til lensmannskontoret for å sende faxer. Mange detaljer skulle på plass, og en av dem var lettere hysterisk kan man vel si i ettertid. Vi kom plutselig på den amerikanske skikken med intens sminking av lik, og med tanke på at storesøster var prinsipielt usminket var det åpenbart at dette måtte forhindres. Konsulatet ble aktivisert, og man tror de hadde slitt litt med å forklare saken for et velvillig californisk begravelsesbyrå...
Vi hentet storesøster på Fornebu, og fulgte henne hjem. Vi byttet på å sitte i bårebilen, så hun ikke skulle være alene med en begravelsesfyr hun aldri hadde møtt og da vi kom hjem skjønte vi at hun måtte være hjemme de siste dagene. Den opprinnelige planen var at hun skulle være hjemme en natt, og så skulle hun til gravkapellet. Det klarte vi ikke.
Huset var fullt av hvite blomster, og fruen har ikke hatt hvite blomster i sitt hjem etter denne junimåneden. Det går ikke.
Vi kom gjennom denne dagen også, men det har vært mange tunge stunder i dagen, ukene, månedene og årene som har gått. Fruen savner en storesøster, en tante til de søte små og litt avlastning med foreldrene i Barndommens dal. Og i tillegg til savnet oppstår det situasjoner når dødsfall skjer i andre land. Alle rapporter, all informasjon kom på engelsk og fruen måtte sitte med dette og oversette for foreldrene som ikke skjønner engelsk. Og å få en far som har mistet at av sine barn til å forstå at man ikke helt skjønner forskjellen på stone/rock/boulder er ikke lett. Det var dager hvor man ville flykte skrikende tilbake til tigerstaden og bli der resten av livet, men man gjorde ikke det.