Huff da

For en tid tilbake kom fruen med et lite innspill ang klestørk og påfølgende sortering av klær.
Dagens lille påminnelse gjelder matlaging. Her forleden skulle fruen steke mat; hun åpnet kjøleskapet, tok ut den gule flaska med flytende margarin, helte en høvelig mengde i stekepanna og var klar for kokkelering.
Imidlertid spredde det seg en udefinerbar eim av noe harskt i kjøkkenet, og matlaging var uaktuelt. Frustrert frue trev gul flaske for å sjekke utløpsdato, og oppdaget at hun stod med en flaske majones i hånda.
Så - dagens tips er; unngå majonesflasker. På en dårlig dag er de forstemmende like margarinflaskene. Vi sier jatakk til majones på tube!

Point taken

Jaja, det er jo ingen tvil om at denne hjelmvarianten i aluminiumsfolie faktisk er hakket hvassere enn fruens syttitallsaktige sak i tykk ull med gullmaling.

Klær til besvær

Hurra! Det blir jubileumsfest for russekullet i barndommens dal! Invitasjonen tikket inn i dag, og fruen gleder seg. Vi var 19 stykker da vi gikk ut, fem gutter og fjorten jenter. Det første året var fordelingen enda bedre ; fem gutter fikk bryne seg på tjuefem jenter. Gjett hvem som styrte showet.
Nok om det, fruen lurer på hva hun skal ha på. Med tanke på at dette ligger noen måneder fram i tid er det nok av tid til å tenke på dette viktige aspektet ved en invitasjon. De er sikkert vanlig for jenter / damer at klesspørsmålet dukker opp på et svært tidlig tidspunkt. Fruen håper ihvertfall at hun ikke er den eneste med et så verdslig fokus på livets høydepunkt.
Det bringer minner om vår tidlige periode som kjærester. En kveld vi for en gangs skyld hadde lagt oss tidlig ringte en kamerat for å be oss i bryllup. Det viste seg etterpå at samtalen hadde blitt foreviget på telefonsvareren ( som vi hadde da ). Vi hører kamerat kremte seg opp og fortelle at det er barn i magen og bryllup på tapetet. Vi hører Høvdingen gratulere, og uttrykke en viss overraskelse over den formelle delen. Og i bakgrunnen hører vi en søvndrukken og lett frostyrret frue; Å herregud hva skal jeg ha på meg!
Dette syntes Høvdingen var rasende festlig... Men altså -vi sier som Sonja Henie: Jeg er et juletre, jeg har alltid vært en juletre og jeg vil alltid være et juletre!

Hermes

Fruen innrømmer gjerne at vesker er stor stas, og at en ekte Kelly bag hadde gjort underverker for humør og fremtoning. Nå har man jo innsett at dette mest sannsynlig ikke skjer i dette liv, hvis da ikke miraklet skulle åpenbare seg på et lokalt loppemarked.
Nå sitter fruen og nyter stillheten og eimen av gull-lakk, og venter på morgendagens Hermes.
Dessverre heter ikke den ikke Kelly eller Birkin. Her dreier det seg om en gresk gud med gylne vinger på hjelm og støvler, kappe og tunika. Forestillingen er på onsdag, kostymer skulle vært levert i dag og lappen kom mor i hende 20.45 i går kveld. Jippi?
Tunika og kappe er ferdig, men det er visse uenigheter om materiale i hjelmen. Hermes selv holder en knapp på aluminiumsfolie, mens mor som kjenner forholdene bak scenen har begått en praktisk og barnevennlig nødløsning i gullfarget vadmel. Problemet akkurat nå er at dette ikke har tenkt å tørke med det første, og hjelmen mangler fremdeles vinger. Gjesp...

Vår?

Her sitter man stille og fredelig og syr bunad og håper på en mild og snill 17mai uten altfor mye ull-undertøy. Det er kaffe på kanna og musikk i radioen og livet er absolutt verdt å leve.
Samtidig var livet slett ikke så verst forrige mandag heller, for i København var det ikke håp om vår. Neida, der var det vår der. Heldige danskene! Og så har de så fine småbutikker, med garn og stoff og barnebøker fra syttitallet, så man kan bare gå og gå og se på sånne lekkerier som på bildet over, eller på bildet under.





Sukk hjerte..I neste liv vil fruen jobbe med garn.

Laikas helg i bilder

Det er helt ok å ligge i sofaen og krafse på fruens gamle Rørospledd, så lenge man holder seg unna det som skal bli en jakke til Q. Man kan gjøre seg riktig lekker og håpe på å blbi klødd på magen, foret litt eller bare få sitte på fanget.

Det er også helt ok å kjøre bil, og å hjelpe Høvdingen med å ha oversikt over møtende trafikk, fugler, hunder, katter, mennesker og livet generelt. Ekstra bra er det selvsagt når man plasserer seg slik som på bildet, og blir helt uunnværlig siden ingen andre har utsyn på bilens venstreside.

ps

Sofa er bare lov når hun ligger på pleddet, så hun blir gretten når en av oss sitter der. Og vi omplasserte henne raskt til baksetet i bilen.

Forplantningslære fra syttitallet

For en tid tilbake mimret fruen om barnehagelivet, og nevnte i den forbindelse en bok om forplantningslære. I fruens hode var dette en svensk bok, men forrige ukes tur til København ryddet opp i den misforståelsen. Boken er dansk og ble utgitt i 1971. Her er det ingen tvil om hvordan man lager barn . Det er brukt et meget direkte språk og tegningene må sies å være særdeles informative. Det holdt lenge å blafre gjennom boken og ta bilde av den - her er det ord vi ikke har lyst til å la barna bruke til daglig. Ja, da fruen refererte til bokverket i en telefon til sin mor ble det brått stille i andre enden og mor kunne deretter fastslå at dette aldri ville kommet innenfor dørene hos familien.
Vi sier - hurra for den barnehageansatte i barndommens dal som ble utdannet i Danmark. Vi takker for interessante lesestunder og for å sitere boken: Det var sgu dejligt...

Pakke til tur, del to

Vi har nå kommet fram til enda en klassisk historie fra oppveksten i barndommens dal. Fruen var i flere år ukul speider, og har mange gode minner og forslitte historier fra denne epoken.
Dagens historie er om en annen jente, som kom flyttende, begynte i speideren og ble med på helgevandring mellom breer og fjell. Før avreise ble vi velsignet med huskeliste og visste hva vi skulle ha med. Det må her tilføyes at barndommens dal er i den nynorske delen av landet.
På lista stod blant annet fløyte - som er en kjekk ting å ha hvis man går seg bort i tåkehavet. Vårt nye medlem led seg gjennom steinete daler og bratte motbakker, men søndag klarte hun ikke holde seg lenger. Da spurte hun hvorfor i svarte hun måtte gå og dra på enna her fløytputten?
Siden dere kanskje ikke er fra barndommens dal må det her sies at fløytputt er det samme som fløtebeger...

Pakke til tur

Fruen pakker tursekk for Woody som skal på speidertur og sove i lavvo. Huskeliste er printet ut, og følges, om ikke slavisk, så ihvertfall sånn noenlunde.
De skal ha med: brødmat, varm drikke, middag til bål, bestikk, kopp, skål, ekstra sett med ullvotter, ullsokker, ullundertøy, fotposer, undertøy, lommelykt, dorull, aviser til skotørk, speiderskjerf, sovepose, liggeunderlag, kniv, snøbørste, ullskjerf, godteri. Dette i tillegg til alt de skal ha på, i kronologisk rekkefølge ( dere skal få slippe detaljer, men det er mange, mange lag)
Fruen skulle ønske at det står på lista hvor langt de skal gå.
Fruen vil også gjerne vite hvor mye tid lederne har satt av til spising, med tanke på at det er fremmøte kl 19 i kveld og henting kl 10 i morgen. Innenfor denne tiden skal de gå fram og tilbake, pakke ut, spise middag og godteri, sove, våkne, spise, pakke sammen og komme tilbake til oppsamlingstedet.
Med tanke på egen speidererfaring holder ikke tidsskjemaet - fruen regner med å gi Laika tørre brødskiver med salami til middag i morgen. Mest sannsynlig kommer skivene tilbake, mens pølser og godteri blir spist.
Men hallo - middag? Kunne de ikke bare skrevet pølser?
Fruen mistenker at listen er kopiert fra de eldre speidernes helgetur...
oppdatert:
Han kom hjem med to brødskiver og to pølser, og hadde spist godteri og en pølse. Dette kombinert med lite søvn medførte en ganske ilter gutt utpå dagen. Men moro hadde det vært!

Lest siden sist

Leselisten er sørgelig lite oppdatert, og det må man gjøre noe med. Joda, fruen leser stort sett hver kveld. Men man kan jo glemme å oppsummere?

Vi begynner på toppen:

Arto Paasilinna: Kollektivt selvmord

To deprimerte finner som via et skjebnens lykketreff vil ta livet av seg i samme låve inviterer til allmøte om selvmord. Det utarter på velkjent paasilinsk vis, og gjengen skaffer luksusbuss og starter jakten på det ultimate sted å begå - kollektivt selvmord.

Hva synes vi: Fruen er stor fan av Paaslinna, men synes ikke denne var helt på topp. takke meg til De hengte revenes skog sier vi, og er enige om å aldri, aldri dra på telttur i finske skoger.

Astrid Lindgren: Lotta fra bråkmakergata

trenger vel ingen nærmere presentasjon. Hvis du ikke kjenner Lotta, Jonas og Mia Maria har du stygge hull i litteraturkunnskapen - så løp og kjøp!

Denne dukker opp med jevne mellomrom. Fruen ble lest for som barn, og synes dette er en fantastisk avslutning på dagen. Og hvis de krangler kan man jo lese mens de spiser kveldsmat...

Torkil Damhaug: Døden ved vann

Fordelen ved å være medlem av en bokklubb er at du blir oppdatert på nye bøker. Minuset er at dette stort sett er krim, og at man stort sett glemmer å avbestille.

Fruen liker ikke krim, og syntes derfr ikke all verdens om denne boka. Blod, sorg og elendighet, og så litt vold, sex og elendighet. Man er definitivt ikke i målgruppen. Så hvis du liker krim - les selv eller finn en seriøs anmelder som liker krim.

Hanne Richardt Beck: Om så det gjelder

Kommer inn under samme kategori som boka over - litt mindre krim men ganske traurig likevel.

Caroline Weber: Queen of Fashion - what Marie Antoinette wore to the revolution

Yes! Dette liker vi. En vettug og faglig gjennomgang av livet til Frankrikes siste dronning, henens ekstreme kjøpelyst og evnen til å uttrykke seg gjennom påkledning og frisyrer. Boka kunne sikkert hatt færre fotnoter , siden fruen mister tråden og engasjementet når det er 120 fotnoter i snitt pr. kapittel. God bok om en spennende dame med en fryktelig skjebne. Og forresten - hun sa aldri: Kan de ikke spise kake?

Mikal Gilmore: Shot in the heart - one family's history in murder

Denne leses om igjen - sist var fruen gravid med eldstemann. Dårlig kombinasjon!

Rystende ærlig fortelling om forfatterens egen familie, hvor fortielse, vold og hat var dagligdags. Den eldste broren ble dømt til døden, og forlangte selv å bli henrettet , noe som skapte et vanvittig oppstyr i USA. Ikke hyggelig lesning, men spennende fordi man får et innblikk i en familie som var mer dysfunskjonell enn noen Ricki Lake kunne hatt som gjester. Og så er det en bok som ihvertfall minner fruen på hvor viktig det er å like sine barn, snakke med dem og gi dem en følelse av tilhørighet.

Fra barnemunn

Vi gikk til skolen i dag, og forserte imponerende mengder hestebæsj langs veien. Det minte fruen på et av Woodys strålende utsagn fra tidlig barndom.
Vi snakket om en nabo, venninne av fruen og mamma til en av Ws bestevenner.
Samtalen gikk slik:
W: Anne er snill.
F: Ja, Anne er kjempesnill.
W: Hun er egentlig en blomst.
F: Det var pent sagt. Er mamma også en blomst?
W med lurt smil: Nei mamma. Du er en hestepære.

Vi leste ikke Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans den kvelden. Ikke kvelden etter heller.

Kaffe og Kaffe

Fruen er tilbake etter en oppkvikkende tur til København. Vi har strikket, kjøpt garn, drukket vin, snakket om livet & sånn og hatt det sykt bra ( som Q sier).
Det kommer nærmere rapport fra garnbutikkene og fangsten derfra, men fruen vil gjerne si noe om selve båtturen:
- Man kan faktisk ha det riktig hyggelig, og glede seg over livet selv om man strikker på danskebåten.
- Det er ingen menneskerett å låne ukjente menneskers strikketøy
Det må også sies at vi ikke strikket hele tiden ombord. Vi fikk shoppet litt, og nytt underholdningen i danseavdelingen. Fruen er en ikkedansende kikker, og lurer på følgende:
Hvorfor danser menn i en viss alder konsekvent med baken stikkende ut ? Har de hatt en danselærer som knipset dem på hoftene hvis de kom uærbødig tett på ungpikene eller skyldes det alder & uforståelig tyngdekraft?

København - Køb et garn

For en del år siden vandret fruen arbeidsledig rundt i Oslos gater i jakten på en meningsfylt jobb. En dag var hun innom en venninne som hadde jobb og klaget sin nød over jobbtørken, og nevnte i forbifarten at stedet hun helst ville jobbe var Husfliden. Men hun visste også at kunnskapsnivået ikke var høyt nok til å få foten innenfor. Samme dag gikk hun forbi nevnte butikk, og så en plakat i vinduet hvor de søkte etter ansatt i garnavdelingen. Fruen dro lebestiften over lepper, strente inn og var på intervju dagen etter. Dette var en onsdag. Hun begynte i jobben mandagen etter, etter å ha sjarmert seg inn og kanskje ikke vært helt ærlig om vevkunnskapene sine...

Husfliden har vært en del av fruens liv etter dette, til og fra, men alltid til stede. En annen fordel ar at fruen traff en lørdagshjelp der, Oktava, og vi har hatt lange og mange diskusjoner om garn, barn, bøker og bunad. Og mye annet. Store deler av lørdagene ble brukt til å rydde garn, og fable om hva vi skulle strikke neste gang, og gangen etter det, og etter det. På slutten av arbeidsdagen lå det små garnpyramider oppå alle reolene, omtrent som den på bildet.

I dag drar vi til København, utstyrt med strikketøy, liste over garnbutikker, gode sko og kamera. Gjett om fruen gleder seg!

Bildet over viser noe som skal ende som jakke til Q. Fasongen er klar, men akkurat hvordan farger skal kombinerers er litt usikkert ennå.

hilse i bil

Fruen tok lappen i voksen alder, og har derfor gått glipp av ragging, skliing og burning. Hun fikk jo sitte på med diverse mannebein, men kjørte altså ikke selv. Nå skal ikke dette handle om de tapte mulighetene til å kjekke seg i bil, men om hvordan man hilser når man treffer kjentfolk. I nabobygda var det to fyrer som pleide å blinke med lysene når de møttes langs fylkesveiene og så skulle de skifte kjørefelt når de passerte hverandre. Fungerte helt fint til den ene lånte bort bilen til faren, som møtte kompisen, de blinket, den ene skiftet kjørefelt og ja - det var de bilene.
Noen tuter, andre har så sære biler at de hilser til andre bilister med samme type særhet på hjul. En nabo i barndommens dal hilste med hånd til felleskjøp-skyggen, men det har jo de færreste tid til i dag. Noen løfter hele neven, men det ser litt sånn avvergende ut, nesten som en advarsel. Noen viser bare langfingeren, men det er jo sjelden til folk man kjenner eller vil bli kjent med. Fruen hilser ved å løfte pekefinger og langfinger nonsjalant fra rattet. Dette synes selvsagt avkommet er helt grusomt, men de har ennå ikke skjønt at det finnes et verre alternativ. Fruen husker at enkelte kjekkaser bare løftet pekefingeren fra rattet - men de var selvsagt fra nabobygda...
Hvordan hilser dere? Hånd, nikk, finger, fingre?

what to do

Fruen er tiltaksløs i dag... Selv om det er superfint å jobbe hjemme krever det en viss disiplin, og i dag er den fraværende. På sånne dager kunne fruen tenke seg at noen ringte, eller at det for en gangs skyld kom et spennende brev eller en epost som bekrefter at noe skjer i livet hennes.
Det er ikke alltid nok å være sydame, så fruen sper på med litt skriving og prøver å få saker og ting trykt på glanset papir. Men noen ganger er det så stille, så stille og akkurat nå er det liksom helt tørt her. Bunadene vinker fra stativet på systua, strikketøyet frister foran tv-en og fruen lukker øynene og tenker på andre ting; hage, vårsko, påske, ferie...
Kanskje det hjelper å sette opp en liste, og avtale noen prøvinger - da må man jo tross alt harke opp litt entusiasme. Eller så kunne noen komme på kaffe!

Sommer, sol og hage

Sola skinner, snøen raser fra taket og brosteinen er nesten helt bar. Det nærmer seg hagesesong, og fruen er usikker på om hun er et hagemenneske. Sitte i hagen med hvitvin og bok og nyte blomster - ja takk. Være den som planlegger blomster, luker og vanner og planter og plukker - vet ikke helt gitt... Huset vårt er eldre enn oss, men den originale hagen ( eller tornekrattet som det visst endte opp som grunnet gammel enke med kols) er borte og her er det bare plen. Vi må planlegge!
Dette burde gå som fot i hose med tanke på snille mor som har en prakthage oppe i barndommens dal. Der er det to mål nytelse, frø kjøpes fra Thompson&Morgan, og damen har flere hagebøker enn fruen har håndarbeidsbøker. Så - hver gang vi snakkes i telefonen nå, spør mor om hun skal så noe for oss - og så renner det latinske navn og norske vekstsoner ut av henne som perler på en snor. Fruen blir overveldet...
Vi har nå blitte enige om å avvente tagetes og andre små, små blomster og heller fokusere på busker og trær - de store linjene vet du. W vil ha jordbær, Q vil ha roser uten bier og humler, Laika vil ha noe å surre seg fast i, Høvdingen vil ha skygge for sol, lettstelt hage og fruen - hva vil hun ha? Huff, jammen ikke lett det der.

bilde fra hagen i barndommens dal

Auda

Dette er et huslig lite tips, eller evt et lite huslig tips.
Hvis man ikke bruker tøymykner / skyllemiddel når man vasker klær, og i tillegg bruker tørketrommel - da lønner det seg å sjekke alle hetter på gensere og jakker. Spesielt hettene i størrelse 10 - 12 år kan være ypperlige reder for indre benklær av den lett syntetiske og feminine sorten.

Roser og fioler

Fruen får med jevne mellomrom fristende tilbud fra Strawberrynet, og klarer vanligvis å styre unna. men for et par uker siden ble jålebehovet for stort.En stk lebestift og et stk løspudder ble bestilt. I dag kom godsakene, pent pakket inn med sølvpapir og lilla bånd. Innpakningen ble flådd av, så den kan ikke foreviges, men her er resultatet av nettshoppingen:
Lebestiften fra Estee Lauder er fin, fin, fin og pudderet fra Jurlique lukter roser, roser, roser. Rettere sagt, det oser roser. Fruen blir hensatt til barndommen, tiden før mor renset blomsterbedene for Rosa Rugosa som alle hadde. Pudderet lukter som en sommerkveld i barndommens dal; utenfor det åpne vinduet blomstrer rosene, humlene surrer, naboen kjører silo og i det fjerne rauter kuene i Nordi. Det var tider det.

Fruen er litt usikker på om det er slik hun ønsker å dufte, men den sentimentale verdien er upåklagelig.

Middagsmat

Da W var liten spiste han med stor glede alt han fikk servert, bortsett fra krem og fløteis. Han liker sjømat og salat, men styrer gjerne unna saus og potet. Q har vært noe mer avmålt, og ikke spesielt eventyrlysten i matveien. Saus og potet er gjeve saker for frøkna, mens grønnsaker er mindre interessant. I perioder liker de absolutt ingen ting, bortsett fra tomatsuppe, pannekaker og pasta. Altså - hverken spennende eller spesielt sunt. I tillegg kan de være særdeles veltalende i sine beskrivelser av hva de synes om maten vi lager - og tro meg, superlativene står ikke i kø. Her er det mer slik at de nærmest melder oss til offentlige kontor grunnet intens potetservering, saus servert sammen med kjøttet, feil saus, feil kjøtt, hjemmelagd kjøttsuppe smaker fy ( før de har smakt) und so weiter.
Disse periodene dukker opp med ujevne mellomrom, og skaper frustrasjon, umotivert kokking og dårlig stemning rundt middagsbordet. For noen år siden hadde vi i ren desperasjon miniuke uten middag - bare brødskiver. Det hadde blitt nevnt en stund, ungene trodde selvsagt ikke på det, men vi gjorde det. Etter det klagde de ikke på flere uker.
Nå har de klagd som katter igjen, og vi satte igang igjen - torsdag til torsdag med brødskiver. Avlyst middagsbesøk i helgen, og generelt lite besøk. Det virker ikke som om ungene synes det er superkul å ha med noen hjem etter skole og så måtte forklare den noe labre innsatsen fra kjøkkenfronten.
Nå er vi heldigvis i gang - i dag ble det servert fisk med poteter, gulrøtter og smeltet smør med purre. Gullingene spiste og jamret seg, av lykke.
Fruen tror ikke dette ville vært Jesper Juuls førstevalg på løsning av matklagekonflikter, men han bor ikke her i huset. Og vi har løst det slik , det funker og vi håper inderlig at det enten blir lenge til neste gang, eller at det aldri blir noen neste gang. man blir rett og slett ekstremt lei av brødskiver. ( selv om vi hadde oss en real kebab en kveld...)

Her bor vi

Det er mildt, og mulighetene for seriøs snøsmelting øker for hver dag. Fruen har hakket vekk is rundt huset slik at man kan komme seg avsted på høye hæler med skjelett og verdighet i behold. Q har overnattingsbesøk av venninne, Høvding og W lufter Laika og skiene, og alt i alt er det en fin søndag. Fruen vurderer å bake et eller annet, og kanskje begynne på en høvelig søndagsmiddag etterhvert.
Vi har hatt middagsløs uke grunnet jevn klaging og syting fra yngste generasjon over hva vi serverer dem. Det har blitt verre og verre siden jul, og vi fremstilles som barnemishandlere som utelukkende lager mat for å seigpine vårt arme avkom. Og det blir ihvertfall vi lei av. Så her for halvannen uke siden innså vi at nok er nok, nå blir det brødskiver. I en uke.
Lettelsen var stor torsdag ettermiddag da prosjektet var vel overstått!

De små ting

Fruen begynte i barnehage da hun var fire år, altså gammel nok til å ikke få varige sår på sjelen. Riktignok rømte hun hver dag den første uka, men etterhvert ble det riktig stas å sitte i sandkassa med resten av bulkegjengen, få sitt første kyss på lekerommet, rømme i brannsklia og gjøre alt det andre man gjør i barnehager. Eller - det man gjorde i barnehager på syttitallet, før eu bestemte hvordan barn og leker skal sikres.Fruen husker levende en bok om en gutt som skulle bli storebror, og her var det plansjer; gjennomskårne figurer som viste forplanting, forplantningsutstyr og foster. Vi var skrekkslagent imponert.
Grunnen til at fruen tenker på dette i dag, er at hun fant denne lille sekken på loftet. Barnehagesekken! Akkurat plass til matboksen med to halve skiver hjemmebakt med egg og kaviar. Hver dag.
Og Snoopy på lokket. Gjett om hun følte seg ovenpå!

Den uendelige historien

Som tidligere nevnt finnes det en del garn her i huset. Det er skikkelig stas å kjøpe garn, og selv om det ble donert åtte kilo til sfo for noen år siden er lageret fremdeles stort. Enkelte ville kanskje kalle det for stort, men det er ikke fruen enig i. Men nå skal lageret minskes. Fruen skal på en liten svipptur til København om halvannen uke, og har innsett at det garnet som ble kjøpt der for to år siden ihvertfall bør være nøstet opp og satt i planlagt produksjon før neste tur.

På bildet over ser dere litt av shetlandsgarnet, mykt og deilig og forhåpentligvis nok til et skjerf. Muligens blir det et sølvgrått felt i midten for å få passe lengde. Isåfall kan man jo hekle rundt med samme farge også, og plukke opp nyanser fra eget hår... Boka er en gave fra en venninne. Det er et forlag i bygården der hun jobber, og her froleden kom hun med denne flotte saken som er en strikkebok med gamle oppskrifter i bearbeidet utgave. Fruen liker veldig godt! Kanskje kjøper fruen garn til en av de nette små jakkene etterhvert!

Denne genseren, eller jumper som mor ville kalt det, er strikket av garn som også ble kjøpt i København. Den ble ferdig for over et år siden, men viste seg å være for kort. Fruer på en viss alder kler ikke navleutstillende topper! Den har derfor ligget til modning i et skap, men endelig fikk fruen motivert seg til å klippe av vrangborden, plukke opp masker og strikke ny. Nå passer den! Bare så trist at den var finere til rødt hår...

Gentesting og andre genialiteter

Vi så på nyhetene i går at sauelaget?skoglaget?whateverlaget på Røros foreslår å genteste samer ettersom områdets urbefolkning har en intelligens som overgår enkelte av de fastboende. Nå kom det overraskende på fruen at intelligens følger folkeslag, eller forresten, det var dette med svenskene da... Uansett, forslaget ble trukket og det var bred enighet om at formuleringen var uheldig.
Fruen har truffet både sør- og nordsamer og har aldri oppfattet dem som spesielt dumme. Hun har imidlertid ikke vært nok på Røros til å uttale seg om intelligensen der forøvrig. Fruens forslag ville vært å ta en test av sekretæren i dette laget - i allmenn folkeskikk.
Saken minner fruen om en episode fra den glade tiden da hun var lærling i pelsbransjen, og brukte endel lørdager på å fjerne rødmaling fra vinduer, lim fra låser og å diskutere med demonstranter i skinnjakke. En av disse jyplingene mente på tro og ære at fruens far burde vært oppsagt fra jobben som reingjeter fordi han tok jobben fra et stk urbefolkning.( det dukket opp dette med å beskatte naturen). Han mente da at å importere en same til bygda og la en lokal gå arbeidsledig var mest politisk korrekt. Skulle ikke forundre oss om han enten jobber i dette Røroslaget nå, eller i et departement...

Utsikt fra en buss

Mens fruen lå rødsprengt og jamrende under dyna søndag tikket det inn en sms: Årets tur går til London, 12. - 15.september. Vi håper du vil være med! Hilsen L & M.
Fruen ble aldeles ute av seg av glede og svarte sporenstreks ja. Høvdingens totale enighet kan tyde på at mc-messa var smekkfull av fristende tilbud om USA-turer.
Nå er ikke langtidsplanlegging fruens sterkeste side, men det er klart at de små grå svinger seg.
Må på Liberty, John Lewis, Selfridge for sminke, V&A, hva mer?
Alle tips om garn og stoff mottas med takk!
bildet er fra forrige Londontur, med Woody for tre år siden Da var målene Naturhistorisk museum, British museum og , egentlig mest, Anna Piaggiutstilling på V&A.

snøfte smith

Som nevnt for noen dager siden, fruen lengter etter vår og lettere klær. Selvsagt har hun vært ute og svinset i for tynn jakke. Dette går sjelden bra i begynnelsen av mars, og spesielt ikke når Q er forkjølet og gjerne klenger litt ekstra på mor.
I går var det bare å innse at slaget er tapt, forkjølelsen er her. En måned før allergisesong. Altså bare seg selv og dårlig påkledning å takke.
Huff! Nå går fruen i hi et par dager!

Gratulerer med dagen!

I dag er det Kvinnedagen, og her i huset er vi kanskje ikke helt i frontlinjen hva likestilling angår. Høvdingen har måkt snø og er nå på vei til mc-messe, mens fruen har ryddet hus, vasket klær og planlegger baking med barn.
Fruen vokste opp i utkant-Norge og har ingen minner om syttitallets kvinneopprør; mor var hjemme, far var på jobb på fjellet og alt var relativt tradisjonelt. Samtidig vokste vi opp med vissheten om at vi hadde de samme mulighetene som guttene i klassen, og at evner , ikke kjønn bestemte yrkesvalg. Det resulterte i svært ulike veivalg - søster studerte matematikk og var godt i gang med doktorgraden da hun døde i en ulykke. Fruen valgte sømutdannelse og svennebrev, selv om hun også vurderte journalistikk og norskstudier. Utdannelsen førte til en i utgangspunktet god jobb, men uklare retningslinjer og litt underlige arbeidsforhold gjorde sitt med humør og innsatsvilje. Nå er fruen rørende fornøyd med arbeidssituasjonen, som innebærer mye jobbing hjemme, litt kursvirksomhet og enkelte andre oppdrag.
Høvdingen er også fornøyd, han kan jobbe mer i perioder, og det er nesten alltid noen hjemme når W kommer hjem fra skole.
Fruen er usikker på hva forskere ville sagt om arbeidsfordelingen i hjemmet, og om fruens reduserte muligheter til god pensjon, sykelønn og andre goder. Det ville nok vært langt mellom godordene...
Men, i anledning kvinnedagen ønsker fruen, fra sitt priviligerte ståsted å slå et slag for det frie valg. Vi vet at det er ulurt å jobbe redusert, vi vet at mannsdominerte yrker er bedre betalt, og at det generelt fremstår som kulere å storme mannsbastionene.
Men, la oss alle få lov til å velge det vi vil. La oss tape noen fremtidige kroner på å være sammen med ungene, la oss velge yrker vi trives i. Og, la oss tro at ekteskap er for evig, og at skjevfordeling av inntekt er en investering i egen ( og felles fremtid).
For fruens del har dette valget ført til bedre humør, økt livskvalitet og større tro på egne evner.
Derfor føler hun seg priviligert!

Everyone needs a friend sometime

Fruen var ganske frustrert de første månedene med Laika i hus. Dyret var ikke så pottetrent som vi trodde, og i tillegg hadde hun er enorm appetitt på sko og sokker. Fruens sko vel å merke. Hun har redusert skosamlingen med fem - seks par, alle innkjøpt i utlandet.

Men det går bedre, mye bedre. Og det skyldes, i tillegg til våre evner som hundehviskere (haha), hennes gode venn, Mick.
Mick er hunden til veldig gode venner, og har lagt bak seg sin ville ungdom. Nå er han en stødig Labrador på 9 år, og oppdrar gjerne sin unge venninne med myndig labb. De kamperte sammen en måned i sommer, og bortsett fra visse Lolitahendelser, har Mick lært Laika et og annet om høvelig oppførsel. Dette innebærer enkeltepisoder hvor den yngste går som et garnnøste bortover gulvet etter en klaps fra sjefens labb, men også hyggestunder når begge sover i et bur, deling av mat og fellestissing.
Selvsagt er det også frustrasjon i et godt vennskap. Laika liker å gå tur og snuse på blomster når det er sommer, og alt Laika snuser på synes Mick at han bør markere på. Etterhvert sluttet Laika å snuse på blomster, siden det da var spørsmål om sekunder før de ville bli spylt ned av Mick .
Hver gang de treffes er gjensynsgleden på topp, og selv om Mick lever opp til navnet ( han er oppkalt etter M. Jagger) blir det liksom aldri noe sving på sakene. Så, inntil videre lever vi lykkelig uten en liten gjeng Jackador-valper i huset.
Så et tips hvis dere vurderer hund - allier dere med venner med hund i hus. Da kan dere passe dyr for hverandre, og jammen har dyrene godt av å sosialisere litt. Problemet vårt er bare hva vi gjør hvis vi nå skulle finne på å ha en fellesferie. Stakkars den kennelen som får disse to samkjørte rabbagastene inn døra...

Klar for vår

Fruen vil ha vår! Det skal være sol og snøsmelting og lave sko! Det skal være tynne strømpebukser over hårløse legger og små draktjakker over tynne gensere!
Enn så lenge trøster man seg med en sånn kjole, plassert mellom tykk strømpebukse og lang kåpe. Kjolen fikk fruen av snille vevetante for mange år siden, og den er en schlager fra sekstitallet, fra KirstiAneVev, Gamlebyen, Fredrikstad.
Vi håper Q vil være like glad i gamle klær som fruen, og at hun rocker rundt i denne om 15-20 års tid. Selvsagt avhenger dette av at fruen skifter foret først - det begynner å bli lettere løent ( som de sier i deler av landet)
God helg! Nå skal neglene matches mot kjole, og så drar fruen på kafe for å samle krefter til en superfamiliehelg.

Gode gutten

Stemningen har vært laber etter mandagens lille avvik fra normalen. Noe har plaget gutten i lengre tid og i går fikk mor endelig hull på byllen. Han og et par kamerater er ennå i snøhulefasen mens resten av guttene i klassen synes det er mest vettugt å snakke om babylaging i friminuttene. Dette synes W er helt unødvendig, og noe de ikke trenger tenke på før om mange år. Fruen er oppvokst på landet og er relativt vant med grove ord og uttrykk og kunne raskt bekrefte at de ikke direkte snakker om elskov og hyrdestunder! Det var også greit å fortelle sønnen at det var en del ord man selv ikke forstod i ung alder, men at man ihvertfall forstod nok til å ikke spørre hjemme...
Vi drakk te og snakket om dette med jenter, og at de ikke alltid synes det er så gjevt med gutter som strør om seg med f-ord, p-ord og andre ufyseligheter. Litt vittig er det jo å se ansiktsuttrykket til gutten når mor sveiper innom disse unevnelige ordene - han ser ut som om noen har trykt i ham en suppeøse med brekkmiddel. Måtte han alltid ha den holdningen til bannskap og andre ekle ord!
Vi fikk også oppklart at selv om det kan være ubehagelig å tenke på akkurat hvordan homofile har sex så er faktisk ikke det det viktigste i et homofilt forhold heller.
Det er uvisst hvor mye om gikk inn, men håpet er at alt det snakkes om i friminuttene skal han også kunne snakke med mor om ( eller far, men mor er fremdeles råere på å hale ut informasjon) Han sovnet ihvertfall greit i går, uten altfor mye å tenke på.
Det er nok ikke alltid så lett å være yngst i klassen og ikke mest på hugget ovenfor det andre kjønn.

ps
Det må legges til at dette med grove ord og uttrykk i oppveksten selvsagt ikke var i barndomshjemmet, som var kjemisk fritt for den slags. Mest sannsynlig hadde fruen et friskere ordforråd før hun fylte ti år enn hennes mor noensinne kommer til å opparbeide seg. Den bratte læringskurven skyldtes at alle ungene i grenda lekte sammen, og forskjellene i alder og livsvisdom var stor fra oppkjeftige gutter på 11-12 år til oss småterter på 5-6 år.

DocMartens - back to my youth

Den sommeren fruen var en frøken på 17 år hadde hun sin første sommerjobb borte fra hjemmet. En måned på fjellstue; dårlig lønn og lange dager men likevel en fin sommer med lange turer og økt menneskekunnskap. Samme sommer hadde vi oppdaget DocMartens, og etter endt jobbing og lønnsutbetaling dro frøkna til Oslo, for å besøke tante og kle seg opp for neste skoleår. Første stopp på veien var Bonaparte, og et par svarte DocMartens med 14 hull ble innkjøpt. Andre stopp var sikkert Bonita, en liten butikk på Egertorget som var smekkfull av fantastiske smykker og klær, og kule ansatte. Bonita forsvant etter noen år opp i Hegdehaugsveien, og ble vel etterhvert helt borte?

Tante var skeptisk til skoene, far mente jeg like gjerne kunne kjøpt militærboots og ingen andre av elevene ved det lokale gymnaset syntes DM var spesielt heftige.

Skoene fulgte med på en omflakkende tilværelse og har blitt kombinert med det meste, blondemamelukker, skjørt, tynne kjoler, grove kjoler, bukser, fjellklær. Til slutt var de beyond repair og ble kassert ( Høvdingen måtte bære dem ut, dette var hardt for fruen).

Fruen har også skeivgått et annet par DM, av den lave snøreskotypen. De sprakk i sømmen bak og var generelt nedslitt etter noen års flittig traving. Men, det er ikke helt tomt for gromskoene likevel, pr i dag har fruen tre par:
- De klassiske svarte, kjøpt på Ebay. Mye billigere! Finn størrelsen i butikk, og søk i vei.
- De høye sølvfargete, kjøpt på markedet på Blå. Høvdingen så dem i et hjørne og mente de kunne passe meg. Oh yeah, det gjorde de!
- De skotskrutete. Kjøpt av Høvdingen i Aberdeen i 1994. Han var på kurs og hadde fått i oppdrag å kjøpe sko. Siden dette var i et tidlig stadium av forholdet gikk han til oppgaven med liv og lyst!
Nå mangler fruen et par, det er et tydelig hull i skosamlingen der de lave snøreskoene med kraftig såle burde stått. Men ikke noe blomster og dill, det nytter ikke. Svarte må det være! Eller røde.

Hjelp!

Etter å ha blogget litt om lav standard på klær og sminke stelte fruen seg og dro på butikken for å handle mat. Varer ble slått inn, dagligdagse fraser ble sagt til gutten i kassa, og fruen dro lommeboka opp for å betale kontant (ettersom kontofyllet er øremerket regninger denne uka.) Overraskelsen var stor da lommeboka viste seg å være tom, bortsett fra et par øredobber og noen frimerker.Varene ble satt på vent og fruen tok turen hjem for å jakte på kronasjene. De dukket opp blant truser i størrelse ti år. Vi har hatt noen runder med dette i kveld, og det har etterhvert kommet en tilståelse. Men hva gjør man? Vi har verden fineste gutt, helt objektivt selvsagt. Han er forstandig og omtenksom, men innimellom kortslutter han helt. Hvordan kan man på en pedagogisk måte forklare ham at mat faktisk er viktigere enn Indiana Jones Lego? Og hvordan få ham til å forstå at dette er tyveri, selv om det skjer innen husets fire vegger.
Vi så Frost/Nixon i går - kanskje jeg skal vinkle det mot en slags Legogate?

A slipping-down life

Overskriften er frekt og freidig rappet fra en av fruens absolutte yndlingsforfattere - Anne Tyler, men dette er ingen anmeldelse av bok. Imidllertid passer tittelen godt på hvordan fruen føler seg enkelte dager.
Fruen har vanligvis arbeidsplassen sin i huset, etter flere år bak disk i hovedstaden. Dette har ført til en viss senking i standarden hva klær og sminke angår. Da man var ung og barnløs var det uaktuelt å gå til postkassa uten maskara og farge på leppene, emn nå kan man plutselig innfinne seg på enkelte kjøpesentre i usminket versjon. Ikke bra!
Nå nærmer man seg jo neste tiår med stormskritt, og fruen ser for seg å bli en lett middelaldrende sjuske som vader rundt i joggebukse, snøjogg og lang pannelugg hvis ikke noe skjer. Det har derfor blitt innført stramt regime på egenpleie - ikke joggebukse, fjerne sminke hver kveld, legge sminke hver morgen, minst et smykke i tillegg til giftering.det får holde i første omgang - nå må jeg visst opp og skifte...
Kanskje unødvendig å si, men - dette er et typisk innlegg hvor bilder er lite fristende.