fru storlien

hjertekveld?

2012-02-14T09:17:00.000+01:00

Vi er ikke så gode på morsdager, farsdager eller hjertedager her i huset og i vant stil skal ettermiddag og kveld brukes til fiolinspilling, skirenn, bunadkurs. Nytt av året er det imidlertid at Woody skal ikle seg dress og gå på skoleball.
I den anledning kan Fruen komme med en revurdering av tidligere utsagn om kostnader i forbindelse med denslags festligheter:
Det er på ingen måte mer kostbart å sende en jente på ball enn en gutt. Ihvertfall ikke om gutten har sett sitt snitt til å vokse ut av pentøy og pensko i løpet av de seks ukene som har gått siden jul.
Vi krysser fingre, tviholder på kort og kontanter og håper han holder seg stabilt i samme størrelse over 17.mai. Og så håper vi borddamen er like sjenert som Fruen var i sin grønne ungdom, at hun ikke sier altfor mye og forøvrig synes stille gutter med pene øyne er noe av det heftigste på denne jord slik at det kan bli mer hjerte enn smerte i løpet av kvelden.

Og forresten, om du skal kjøpe ny jakke og er litt usikker på størrelsen kan du gjøre følgende:
løft armene og kryss dem foran brystet. Hvis du da får heller ukledelige tverrfolder over ryggtavla, mellom armene, skal du opp et hakk i klesstørrelse. Fruen kaller dette dansegrepet ettersom hun er noe mer vant til pardans enn ungdommen nu til dags som er mer vant til det som så friskt kan kalles lausdans...

har du en symaskin?

2012-02-13T12:48:00.002+01:00

Har du noen gang tenkt på at det er under hundre år siden symaskinen ble en vanlig gjenstand i norske husstander? Symaskiner var dyre i innkjøp, og det var ikke alle forunt å kunne ha slik luksus i huset.
Dette innebærer at for ikke veldig lenge siden var det vanlig å sy for hånd, og siden de første symaskinene ikke kunne tilby mer avansert søm enn rettsøm ble fremdeles alle sårkanter kastet over for hånd.
Likevel sydde husmødrene, eller tjenestepikene, eller hvem det nå var som var tilgjengelig. Småjenter ble satt til tråkling, og til å plukke ut tråkletråder før de avanserte til sidesømmer og deretter mer avansert søm som opplegg og knapphull.
Eventuelle pyntesting ble sydd for hånd, ikke maskin. Noen ganger ble det brukt garn eller tråd i kontrastfarge, andre ganger var målet usynlige sting som selv ikke et trenet øye kunne oppdage.
Menn som av forskjellige årsaker ikke bodde hjemme 365 dager i året kunne også være selvhjulpne, om det gikk en søm i buksa, om sokkene ble tynnslitt på hælen eller skoene gikk i stykker så kunne de ( og måtte ) fikse det selv. Kanskje ikke alltid til beste karakter i håndsøm, men det gjorde nytten. Det samme kan man forresten se på hjemmesydde plagg, de var slettes ikke like flinke alle sammen. Selvsagt var det mange som sydde som engler, men det finnes også glitrende eksempler på at øvelse ikke alltid gjør mester. Men i en tid der butikklær var lite tilgjengelig, og i tillegg dyrt, måtte man sy enten man ville eller ikke.
Nå kan saker og ting tyde på at symaskina på vei ut av standardutstyret...Men kanskje skulle vi likevel la oss inspirere av tidligere generasjoners vilje til å gjøre noe selv, og for eksempel ikke kjøre til nærmeste sydame hvis det har oppstått et hull i en innvendig jakkelomme? Mye kan fremdeles fikses med nål og tråd.

Dette er noe av det Fruen tenker på, jobber med og gjerne snakker om. For vi er så opphengt i hvor flinke alle var før, hvor mye de sydde og alt det de fikk til. Vi er over oss av beundring, og glemmer noen ganger at det ikke alltid handlet om skaperglede og kreativitet men vel så ofte om nødvendighet og økonomi. Og forresten, om du er av de som har overtatt mors eller svigermors blytunge symaskin fra femti- eller sekstitallet; lucky u! Disse maskinene er, til tross for lite fancy utseende, bortimot uslitelige og med øm og kjærlig omtanke holder de. Lenge! Faktisk er de så holdbare at Fruen regner med at produsentene måtte forandre konseptet for å i det hele tatt fortsette å selge annet enn nåler.

Søndagsglede

2012-02-12T17:41:00.000+01:00

Det broderes stadig færre bunader her til lands. Det tar kortere tid å sende materialene rundt halve jordkloden enn å finne eller lære opp folk som er flinke nok til å gjøre dette profesjonelt her til lands.
Ikke er det særlig lønnsomt heller ettersom lønninger i det fjerne Østen fremdeles er lavere enn her i landet.
Hva som skjer når lønnsnivået jevner seg ut kan bli spennende å se. Kanskje må folk faktisk begynne å betale for tiden det tar å brodere en bunadskjorte?

Fruen bruker ikke søndagen på å tenke politikk, men gleder seg heller over de kundene som synes norske broderier på norske bunader er verdt å betale for.
Særlig gleder man seg til å sette i gang med denne godbiten. Etter to skjorter med hvitt-på-hvitt broderi er det alltid oppkvikkende med litt farger.

Kunder = kos?

2012-02-11T15:34:00.000+01:00

Terrier? Sa kunden og så begeistret på Laika som logret med den ene enden og bjeffet med den andre.
Vi hadde terrier hjemme da jeg var barn. Finnes ikke bedre vakthund. Sa kunden og klappet den potensielle vakthunden på hodet.
Og bums, der lå bikkja på rygg og sprellet innbydende.

Det er ikke alltid lett å drive business hjemme og ha kunder innenfor dørene samtidig som man har en hund som bjeffer høyt og skjærende, som hopper og spretter og logrer ( og er hellig overbevist om at alle besøkende er her for å elske henne). Fruen har ikke tall på de gangene hun har stått med en bunad over den ene armen og bikkja under den andre armen mens kunden kler av sko og jakke.
Uvisst er det også hvor mange ganger den lystige har blitt føyset ut av systua, der hun vet hun ikke får være, for å unngå store ulykker i kombinasjonen hoppende hund&broderte stakker.
Noen ganger kommer hun tilbake, og ved gud, den hunden kan smile mer innbydende enn en transelger på Karl Johan. Noen ganger legger hun seg på rygg foran kunden og selger seg selv inn som snill, mild og glad for å være til. At hun samtidig selger inn Fruen som et hjerteløst monster tar hun ikke hensyn til...
Og man koster vekk den lystige, lukker døra rett foran en liten snute og smiler unnskyldende. For hunden vår er jo såååå snill, bare bittelitt intens.
Og så tenker man, med et stikk av dårlig samvittighet, at det er jo ikke alle som synes det er så veldig stas med hunder. Noen synes faktisk hunder, store som små, er skumle beist som burde tilbrakt livet i bånd eller bur. Storesøster likte ikke hunder, hun gikk gjerne omveier for å slippe å møte løse elementer. Mor i Barndommens dal er heller ikke mer enn måtelig begeistret for våre firbente venner, til tross for at hun i mange, mange år delte hus med gjeterhunder.
Hvordan ville de to reagert om de kom hjem til en sydame og ble møtt av en syv kilos kruttlapp...

Heldigvis har det gått bra hittil. Ingen har snudd i døra ved synet av den lystige, og ingen har hittil bedt om at hun stenges inne i buret og forblir der. Men en dag skjer det nok. Inntil den tid blir hun holdt, men hun får hilse og hun tror fremdeles at kunder = kos.

turtelduetur

2012-02-10T09:36:00.002+01:00

Vi skal på kjærestetur, uten barn og bikkje. Til en by...men hvilken by?
Fruen googler og tenker, snakker med venninner og googler videre.
Men hva leter man etter? Jo, i tilfeldig rekkefølge:

1. Outlet shopping
2. Nice wine bars
3. Flea markets and second hand shopping
4. Knitting and embroidery
5. cheap tickets
6. Art walks
7. Nice museums
8. Nice museum with nice shop and cafe
9. manicure needed?
10. Excellent coffee

Men hva skal telle mest? Og hva skal vi velge...
Hittil leder Firenze hårfint foran Berlin, med Paris på tredjeplass. Men så skal ikke byen være for stor, for det er snakk om en helg og vi skal ha tid til å være kjærester, ikke bare løpe som hodeløse fjærkre mellom attraksjonene.

Hva med tennene?

2012-02-09T09:49:00.000+01:00

Elevene jobber med selvvalgt fordypning. En skal strikke, en sy skjørt med draperinger, en skal sy kostyme og atter andre har valgt andre oppgaver. Som vanlig har ingen valgt buntmakerfaget for når man er 17 - 18 år er pels fullstendig ut...
Og så snakkes det;
Tar det kortere tid å strikke genser enn jakke?
Kan en skjorte med knytting foran være helt ettersittende over knuten?
Og hva kler en tannfe på seg?
Det siste forårsaket en heftig men noe avsporet diskusjon. For selv om vi vet at tannfeen ikke finnes så velger vi vagt å tro at en tyllkledd liten sak kommer valsende inn gjennom nøkkelhull og bytter tenner mot penger.
Og da må det vel etter hvert bygge seg opp et enormt lager av glitrende melketenner i tannfeens lune hjem?

Vikarlæreren foreslo at tannfeen bruker dagene på å lage flotte smykker av hvite tenner, og at det vi tror er perlekjeder rundt hals og håndledd egentlig er de vakreste og mest feilfrie melketenner.
Dette ble nedstemt av elevene ettersom man fremdeles, i en alder av 17 - 18 år, har troen på at alt det vakre er vakkert tvers igjennom og ikke er tilsmusset av blod og spytt.
Forslaget om at melketennene males til pulver og brukes i kosmetisk industri ble likeledes nedstemt, mens innspill om at de små hvite blir lagret fikk noe mer gehør.
Men, kanskje og noe mindre teatralsk er det jo mulig at tennene går rett i søpla og at tannfeen vet hvor alle har søppelsorteringen og at hun dermed slipper å fly rundt i nabolaget med lommene fulle av tenner?

Hva tror dere; får tannfeen utløp for sin kreative side mens hun pynter seg med tenner eller kildesorterer hun med hard hånd?

om rynker og folder

2012-02-07T13:05:00.000+01:00

Man kan noen ganger kaste et uforvarende blikk i speilet, eller tilfeldig kan åsynet speile seg i en saks eller annet utstyr. Det er noe med den vinkelen litt nedenfra, den var heldigere før...

Lett frustrert ser man at det er noen rynker her og en hudfold der.

Lett frustrert lurer man på hva man skal gjøre med dette.

Dessverre finnes ingen enkle løsninger som ikke inkluderer sakser, kniver og nåler.

Det enkleste er å sette seg rolig ned og plassere rynkene der de hører hjemme; på en bunadstakk.

Og etterpå, når alle sting er sydd kan man rive av papiret, trekke i trådene og se at;

jovisst kan rynker være fint også!

Nyhetens interesse?

2012-02-06T10:56:00.001+01:00

Ulykker med dødelig utfall kan skje og i slike tilfeller er døden et sjokk for de pårørende. Noen ganger fører slike hendelser til en liten notis i en avis, andre ganger til middels store oppslag og en sjelden gang fører det til hovedoppslag. De siste dagene har sistnevnte vært tilfelle etter at faren til en norsk kjendis ble påkjørt og drept.
Vi kan lese at den gråtkvalte artisten deltok på minnestunden, at familien er i sjokk og at det er tungt å ikke vite hva som egentlig skjedde.

Men har dette nyhetens interesse? Og er det verdt spalteplassen?

Det kan umulig overraske noen at mennesker deltar på sin egen fars minnestund. Det er heller ikke noen overraskelse at familien er i sjokk, det er vel heller en naturlig reaksjon. Og selvsagt, det er naturlig å ønske seg svar når en nær og kjær plutselig dør og det er naturlig nok tungt å ikke vite hva som har skjedd.
Men trenger vi, og trenger de etterlatte at det skrives om dette?
Og hvem skal velge hvem det skrives om?
Er det viktigere å opplyse det norske folk om dødsfall der det finnes en kjendis i nær familie enn om det er hva vi gjerne kaller vanlige folk som blir berørt? Og har familien til en kjendis større plikt til å slippe media innpå seg enn oss andre? For er det slik at der det finnes en som har valgt et liv i rampelyset så skal resten av familien automatisk føle trangen til å dele sine gode og dårlige dager med resten av Norges befolkning?

Dette handler ikke om medlidenhet eller ikke. Dødsfall, sorg og savn er alltid trist. Men det handler om hva vi trenger å vite og hvorfor vi skal informeres.

fra ovnskroken

2012-02-04T11:09:00.000+01:00

Jeg beklager om jeg har vært fraværende den siste tiden.
Det skyldes at det meste av tiden tilbringes på rygg foran ovnen. Der steker jeg meg langsomt og blir stadig rødere på magen.
Jeg håper dere har full forståelse for at dette er en stilling som vanskelig lar seg kombinere med skriving.
Som dere ser er jeg nå i det minste funnet sittestillingen, så om jeg i tillegg får gehør for at skriving bør kunne foregå foran ovnen er jeg nok tilbake i fin stil før dere vet ordet av det.
Enn så lenge - ha en strålende helg. Og om dere har kjæledyr; pass godt på de i kulda og gi dem et pledd de kan kampere på foran peisen ( hint, hint).

det gode savnet

2012-02-03T21:59:00.000+01:00

Det er fint å reise bort litt og å savne og bli savnet.
Når Fruen er utenlands kan hun finne på å savne slikt hun vanligvis ikke trakter etter, så som brunost og store glass med melk.
Denne uka, som har blitt tilbrakt i indre&øvre dalstrøk har hun savnet dette;

- De søte små, og det er skjellig grunn til å mistenke at de også har savnet mammi bittebittelitt.
- Høvdingen, som forøvrig har invitert Fruen med på storbyhelg. Vi må bare finne by og helg.
- Den lystige, det har blitt merkelig uvant å varme opp seng helt på egen hånd
- Sterk kaffe
- Stabilt nett

Og så er det helt fantastisk å gå til dekket bord, ha badet helt for seg selv, slippe å vekke andre enn seg selv, kunne legge seg tidlig og lese, ha en røyskatt utenfor vinduet uten at bikkja går bananas, snakke fag morgen ,middag og kveld en hel arbeidsuke.

Men det aller mest fantastiske er å nyte dette nettopp fordi det er så sjelden.

soldagen

2012-02-02T10:56:00.005+01:00

I dag kommer sola tilbake i bestemorshuset der lengst oppe i Barndommens dal. Det var selvsagt en merkedag før i tiden,og en dato de husket fra år til år. Antakelig var det litt spenning knyttet til om det faktisk var sol den dagen eller ikke, for effekten måtte jo nødvendigvis bli relativt forringet av snøvær?

Slik er det ikke lenger, elektrisk lys har overtatt mye av jobben sola gjorde.

Og det er ikke slik at Fruen går rundt og har stålkontroll på når sola kommer tilbake etter vinteren på diverse steder i Barndommens dal.

Men det ble liksom en egen greie det der med sola hos bestemor. Ikke fordi man som barnebarn langt ut-i-rekka hadde noen spesiell misjon i flokken, men det var likevel litt stas å være den ene med bursdag på soldagen.

kvinneplager

2012-02-01T08:47:00.000+01:00

Fruen har ikke lenger 22 små liv liggende i en koffert…nervene har roet seg og pusten kommer fra magen. Kurset er godt i gang, to grupper er vel loset gjennom Fruens draktområde og snart står tredje og siste pulje for tur.

Og ja visst er damene flinke, og ja visst kan de mye. Men det kan jo Fruen også!

Og da er det tanken dukker opp, den beklemmende tanken om hvorfor man skal bruke så mye tid på å grue seg, gå rundt med magevondt og utsette planlegging og pakking fordi man innerst inne synes det finnes noe sånn som trehundre og syttifire andre som hadde vært betraktelig bedre egnet for slik kursing.

Høvdingens innspill om at "Nå får du gi deg. Hvorfor tror du de spurte deg?" møter lite gehør når Fruen føler seg som en futt, men vekker straks mer refleksjon nå.

For det er klart han har et poeng. mest sannsynlig ville vel ingen kursarrangør bevisst velge en aldeles elendig lærer? Og ihvertfall ikke spørre læreren enda en gang? Og elevene pleier da nikke og smile og gjøre som man ber de om? Det er hittil ingen som har himlet med øynene og antydet at kurslærer er et fjols uten respekt for eller kunnskap om bunadsøm?

Men det ligger likevel der, som en ekstra innvoll, denne tanken om at man egentlig ikke er god nok, ikke flink nok. Og selv om man ler av det og rister på hodet så er det vel flere der ute som har det på samme måte? Men hvorfor er vi kvinner slik, hvorfor synes vi hele tiden vi skal nedvurdere oss selv og våre egenskaper?

Tror vi kanskje det er ukvinnelig å stramme oss opp og si hva vi kan, tilby våre tjenester?

For mange skyldes det vel oppdragelse, en idé om hvordan pene piker oppfører seg og ikke minst, hvordan de IKKE oppfører seg. Vi har blitt pent oppdratt av våre mødre til å ikke stikke oss undøig frem og tro vi er noe.

Det blir spennende å se hvordan våre døtre blir og hvor mye som henger igjen av ideen om pene pikers gjøren og laden. Kanskje vil Queenie om tredve år ringe til Fruen og fortelle at hun skal av sted og holde ukeskurs i et-eller-annet og avslutte med Du vet, jeg er jo flink til dette! Og Fruen vil være hjertens enig og glede seg over at barnet, som da slettes ikke er et barn lenger, kan erkjenne egne positive evner og gi uttrykk for de uten å føle seg som en fremadbusende bavian…

Men det er en fremtidsvisjon…Selv ville man helle gjøre ganske mye annet enn å si høyt foran andre at dette kan jeg gitt! jeg er faktisk skikkelig flink!

Huff, høres det ikke skamløst ut?

blogge? om hva?

2012-01-29T10:26:00.000+01:00

Det hender man nevner det, litt sånn i forbifarten, at man blogger. Og svaret kommer gjerne raskt ;

jeg vedder du har en sånn strikkeblogg.

Eller er du en mammablogger? Skriver du om Storesøstera di? Eller om husflid?

Du skriver vel ( vill latter ) ihvertfall ikke om politikk?

Du har vel ikke en sånn kjent blogg, en sånn som raker inn reklamepenger og genererer ekle eposter?

Det pågår for tiden en diskusjon om hvorfor norske kvinner blogger om uvesentligheter istedenfor å skrive dypt og tankevekkende og livet og døden og muligheten for å påvirke verden rundt oss. For i USA er det visst det de holder på med de som blogger, de skriver konsentrert, med sterkt fokus og uten avvik fra den gylne sti. Slik får de lukrative avtaler med forlagshus, mediekonsern og; sukk hjerte - de kommer på tv. Eller, gjør egentlig alle amerikanske bloggere dette? For joda, man leser Soulemama og Heather Bailey og noen til av de store og suksessrike. Men via kommentarfeltene deres hender det da man kommer inn på amerikanske blogger som heller ikke ligger an til å vinne litteraturpriser og blog awards i hopetall. Så, nei. Ikke alle bloggere i andre land har høyverdige daglige skriverier om politikk, miljøhensyn og annet som anses som viktig.

For egen del så handler bloggingen om å ha kontakt med andre. Ikke slik å forstå man sitter aldeles mutt putt alene 24/7, men det blir tidvis stille stunder på systua. Da er det fint å kunne bruke lunsjen til å lese blogger og se hva andre bedriver dagene med, og kanskje selv skrive litt om det som opptar en, akkurat denne dagen. Noen ganger er det bunader, neon ganger er det de søte små, andre ganger er det noe helt annet. Og noen ganger er man lettere kynisk og skriver om det som ligger i tiden. For eksempel er markedet for bunadblogging mye større i begynnelsen av mai enn i midten av juni, og antall søketreff på flekkfjerning på bunadskjorte er også sterkt variabel og følger tradisjonelle familiefestdager.

Noen ganger handler det om Storsøster og det å savne henne. Ikke nødvendigvis fordi jeg tror mitt savn er mye større enn andres, eller at min sorg på noen som helst måte er unik, men fordi jeg har stor tro på dette med åpenhet og å snakke om slikt som er trist, leit og ugreit.

Og sånn som i dag; burde jeg skrive om kofferten som nå er pakket med tyve materialpakker, fem kilo bunadbøker og diverse annet som skal gjøre ukekurset i søm og tilpassing av kvinnebunad? Men så er det den evige angsten da, for å ikke være god nok...Den burde man kanskje skrevet om? Eller, nei, kanskje ikke. En amerikansk bloggsuksess ville sikert ikke nevnt den slags frønsete nerver med et ord, så da er det vel best å forbigå lidelsen i stillhet?

Jeg vurderte en gang å definere Fru Storlien utfra en eller annen bloggkategori. Ikke er det en typisk mammablogg, heller ikke håndarbeidsblogg. Livsstilblogg forbinder jeg mer med mat og helse. Men sånn alt i alt; er det egentlig så viktig?

snakke om død?

2012-01-28T11:14:00.000+01:00

På et eller annet tidspunkt i livet vil vi alle bli berørt av døden.

Storesøster døde plutselig, i en ulykke i en amerikansk nasjonalpark. Det tok tid å finne ut hvem man skulle kontakte, hvordan vi skulle få henne hjem og hva som faktisk skjedde med henne( med det siste menes hvor hun befant seg, for det er ikke alltid nok å vite "et begravelsesbyrå i by så-og-så". Selv om vi ikke skulle reise dit, ville vi likevel vite hvor hun var).
Da hun kom hjem valgte vi å ha kisten hjemme. Hun lå i stua omgitt av lys og blomster, men med lokket på. Den siste avskjeden før lokket ble lagt på var bare for oss nærmeste.
Planen var opprinnelig at hun skulle være i barndomshjemmet en natt før hun ble kjørt til det lokale bårerommet. Men da vi stod der ved den trehvite kisten visste vi at det ikke kunne skje. Hun skulle være hjemme.
Vi kunne ikke få henne tilbake, men vi kunne ta kontroll over den siste tiden med henne.

Ikke noe kan forberede oss på hvordan det er å få et dødsbudskap og skulle forholde seg til det som skal og må planlegges og gjennomføres. Men, og dette er det lett å glemme;

å snakke om døden er ikke dødelig i seg selv.

Døden er vanskelig å snakke om. For selv om vi alle vet, innerst inne, at det er den veien det går, så unngår vi å nevne det med navn. Kanskje tror vi det blir mer endelig om vi snakker om det; om vi sier død og ikke gått bort, sovnet stille inn? Kanskje tror vi det blir verre for de etterlatte om man sier det, innrømmer at døden nærmer seg? Eller at det å nevne døden for en som er alvorlig syk kan være med på å dytte vedkommende over kanten?

Det er ikke slik at vi snakker om dette morgen, middag og kveld her hjemme. Men vi lærte noe, da vi satt lamslått og skulle planlegge begravelse en vårdag for snart sytten år siden;
Døden kommer og den kommer aldri beleilig. Når den først kommer nytter det ikke å krype under dyna og gjemme seg. Og om man vet på forhånd at noen liker roser mens andre foretrekker markblomster, at noen ønsker seg minnesamvær mens andre vil ha det stille og rolig med de nærmeste så blir faktisk ikke sorgen eller savnet mindre.
Døden blir ikke mer virkelig eller mer farlig om vi snakker om den. Døden rammer ikke lettere om vi har snakket om hva som skal skje etterpå. Sorgen og savnet blir ikke mindre om vi vet hvilke salmer som skal synges, eller om den døde hadde et yndlingsdikt det kunne passe å lese.
Men sorgen etterpå kan bli lettere om man vet at denne siste tiden ble så god den kunne bli og at de samtalene man fryktet likevel ble tatt.

mange små liv

2012-01-27T12:35:00.000+01:00

Etter å ha brukt store deler av dagen på å klippe 22 små bunadliv kan man fastslå følgende:

- kjøkkenbordet er ti cm lavere enn behagelig klippebordhøyde
- mors innspill om å gjøre slike jobber tidligere enn dagen-før-dagen har noe for seg
- bunadstoff støver
- hvis man hadde sagt JA til å ta inn lærling kunne man selv ha brodert i sofahjørnet mens lærlingen ålte seg rundt kjøkkenbordet, bevæpnet med saks og klippeplan

Og sist men ikke minst - det skal bli aldeles fantastisk bra med helg, veldig, veldig snart!

tålmodigheten lenge leve?

2012-01-26T18:02:00.001+01:00

Katt er langt ned på lista over hva man kunne tenke seg å dra inn i huset...men denne stakkaren som vi møtte sist sommer sjarmerte seg lett inn i Fruens hjerte. Stille og rolig satt den der, så tett på godsakene man kan komme bortsett fra en tynn glassrute. Stille og rolig, vente, vente, vente...
Aldeles uten suksess.
Det måtte da vært verdt sjansen å bare stikke labben inn gjennom luka og plukke til seg noe? Hva verre kunne skjedd enn å bli kjeppjaget?

storesøsters fele

2012-01-24T20:12:00.000+01:00

Det er litt rart, litt fint og litt trist når Queenie spiller fiolin. Ikke bare med tanke på notene som føyer seg sammen til melodier, men fordi man plutselig rykker tilbake i tid og er en lillesøster som hører Storesøster stemme og spille, spille og stemme.
Man blir trist fordi det føles helt feil at Storesøsters første fele ligger her og venter på at Queenie skal få bittelitt lenger armer. Men det er heller ikke riktig å føle det slik, og Fruen tørker tårer som er en blanding av sorg og irritasjon over egen smålighet. For om nå alt hadde vært rosenrødt og fint og man faktisk hadde hatt en sprett levende Storesøster, og denne storesøsteren hadde hatt egne barn - så er det likevel ikke sikkert at de barna hadde hatt den minste interesse for felespilling? Og da hadde kanskje fela havnet her likevel, og ligget på vent og blitt omtalt som tantefiolinen uansett, men i et lysere tonefall...

Men så lager man fine fantasier om hvordan livet kunne vært, og de tekstmeldingene man kunne sendt av type "i dag begynte Q med din fele! Jeg lar klistremerket fra Barndommens dal være på kassa" eller "Hmmm, det var kanskje ikke så ille likevel når du øvde:-)", og så blunker man bort enda flere sinte tårer...og prøver å glede seg over at det faktisk finnes en felespillende frøken i familien.

bunadliv og dongeri?

2012-01-23T10:16:00.002+01:00

Burde vi vært mer gavmilde? Lekt litt mer med farger og snitt og sett hvordan de vel innarbeidede motivene vi kjenner fra bunadene fungerer i andre kvaliteter?
Er det mulig at det å brodere en detalj fra en bunad, i andre farger enn "de fastsatte" og montere dette inn i en sofapute slettes ikke ødelegger faget og fremtiden? Er det mulig at det heller gjør broderingen mer fristende for flere?

Og, er det mulig å få en klasse med tolv jenter til å sy et håndsydd bunadliv, med spilesøm og prikkesting? Kan de sy et liv med skjøter og legg, med holdning over bysten og snøring foran og så bruke dette til skjørt eller jeans?

Og kan man, som faglært bunadtilvirker med sterkt engasjement for å bevare faget synes at dette ikke bare er ok, men faktisk også utrolig spennende og utviklende?

Fruen håper det, for dette er morsomt! Det har vært litt jamring over stive stoff og uvant fasong. Men de skjønner det, de lar seg begeistre over håndsømmens muligheter og stillheten som senker seg når maskinene slås av. Og selv om det ikke vil bli tolv nye svenner i faget, eller ivrige brodøser av disse ungjentene så lærer de litt mer om et fag de ifølge læreplanen skal stifte kjennskap til. Og Fruen får en viktig påminnelse om hvor viktig det er å noen ganger ta en liten avstikker utenfor den brede vei og tenke litt annerledes.

tid for ball

2012-01-21T15:38:00.000+01:00

Det er tid for skolenes vinterball, og bunader og solid ullstoff er ryddet til side for en stakket stund. Nå er det ballkjoler som skal syes inn eller opp, stropper som skal flyttes, eller glidelåser forsterkes.
Unge jenter man husker fra barnehagen står på døren, med ballkjole i pose og mor ved sin side.
Det glitrer i perler og paljetter, rosa, grønne, lilla kjoler fyller systua og Queenie har for lengst sortert godbitene etter egne preferanser ( pr i dag heller barnet mot kjoleshopping i England...)
Vi mødrene ser på hverandre over debutantenes skulder; det går så fort, vi hadde aldri trodd de skulle bli voksne i et slikt forrykende tempo. Det er fint, og det er trist. Og det er langt fra de skolefestene vi selv var med på, Barndommens dal var fri for limousiner, manikyravtaler før skolefester og fnugglett chiffon.

Nå skal vi ikke gå langt og dystert inn på om oppveksten var bedre da, om det var lettere å vokse opp i en periode der gutter hadde kviser og klær var beregnet for vask i maskin eller håndvask og musikken inneholdt få, om ingen, skjulte budskap.
Men, det skal nevnes et par små grep man bør ta før man stiller hos sydame med kjole som trengs forandring:

1. Ha med riktige sko.
10 cm hælhøyde påvirker lengden på kjolen. Og prøv kjolen hjemme med nye sko. Du slipper betale for opplegg om du står på en systue og det oooops, viser seg at kjolen er passe lang med nye sko. Men sydama er kanskje ikke så blid...
2. Ha på riktig undertøy.
Dette trenger ikke så mange av disse småfrøknene å tenke på. Enkelte av oss andre, som har levd en stund, vet at tyngdepunktet forflytter seg noe avhengig av hva slags bysteholder man har på.

Når sydama spør om dette i telefonen er det ikke bare for å være hyggelig, eller fordi sko er morsomt, det er også for å hjelpe kunden til å oppnå et godt resultat...

ps. Her har vi bare ekstremt greie kunder altså, som stiller med sko og alt man ber om....

Brodere Tinnbunad?

2012-01-19T20:12:00.002+01:00

Og så kan vi ta et bunadspørsmål til, denne gangen om en av de Fruen vet særdeles lite om....Da er det trygt og godt å ha Bunadleksikonet for hånden. Dette tre-bindsverket kombinert med internett har gjort jakten på forhandlere, modeller og bunadvarianter atskillig enklere. Kristine har følgende spørsmål:

Ser at du holder bunadskurs, og kanskje du har noen gode kontakter...
Er interessert i kurs i brodering av Tinn-bunad. Vet du om noen som driver med det?

Tinnbunaden broderes på frihånd, altså uten opptegning på stoffet. Dette er vanskelig, eller skal vi heller si at å få et jevnt og pent resultat krever relativt lang trening? En ting er å brodere en blomst omlag på størrelse med en femkrone, men 8 blomster?
Dette har tradisjonelt blitt utført lokalt i Tinn, og Fruen har ikke kjennskap til noen i Osloområdet som broderer Tinnbunader. Beste tips herfra er å kontakte Ingrid Adelssøn Dillekås, i Tinn, som er et fyrverkeri av et menneske, kunnskapsrik og flink til å formidle. Fruen er litt usikker på hvor aktiv hun er på kursfronten, men sjekk med henne. Om hun ikke kan, kanskje hun vet om en annen?

Ps.
vanligvis henviser Fruen generelt; til det lokale husflidslag som gjerne sitter på et vell av informasjon, til andre lag og foreninger, eller andre som kan tenkes å vite. Gammeltanter pleier også å inneha uante mengder av nyttig kunnskap ( og ofte enda mer av den unyttige, som er enda morsommere). men noen ganger, som her er det slik at man vet om akkurat den ene som bør spørres - da gjør man det.

Spørsmål; bunad og tilhørighet

2012-01-19T14:09:00.001+01:00

Uten særlig respekt for rekkefølge på innsendte spørsmål svarer Fruen herved på første av de innkomne spørsmålene. De andre vil også bli besvart, både de som kom i kommentarfeltet og de som kom på epost.

Og om noen skulle mistenke at denne kommer først fordi noen tydeligvis deler Fruens begeistring for den stripete og rutete, så kan nok det stemme ja.

Hei!

Kan du si noe om hvilke bunader du mener man kan velge? Er det slik at man "må" velge bunad fra der man kommer fra? Jeg har veldig lyst på bunad, men ikke den som tilhører hjemstedet. Jeg ønsker meg Råndastakk og rutaliv fordi jeg synes det er den fineste bunaden og fordi den har lange tradisjoner og ikke er "konstruert". Jeg har imidlertid ingen bånd til Gudbrandsdalen. Har inntrykk av at det vil være latterlig om jeg brukte en bunad derfra. Hva mener du om dette?

Dette har vært nevnt noen ganger før, blant annet her, og kanskje også her.
Og det må vel innrømmes, man har vært stridigere på dette før, banket i bordet og snakket om tilhørighet, tilknytning og slekt og den slags. Og så blir man eldre, kanskje litt klokere, definitivt rundere i kantene ( mentale altså). Og så finner man ut omtrent som så;

Det har ikke noe å si hva sydama synes, eller naboen, eller de du treffer 17.mai, eller de du overhodet ikke kjenner men som kanskje kan ha en mening om hvilken bunad du burde velge likevel.
Dette er ditt valg, det er din investering. Du skal velge en bunad du har glede av resten av livet, og som du gleder deg til å iføre deg ved festlige anledninger. Har du en lett forklarlig grunn for valget så er det bra. Hvis du ikke har noen god grunn får du enten finne på en, eller si det som det er - dette er den fineste bunaden jeg vet om!
Og dessuten så er råndastakken så fin at så lenge du vet den er fra Nord-Gudbrandsdalen og ikke tror den er en sånn bomullsaktig serveringsgreie for å se bondsk ut, så er ihvertfall Fruen fornøyd!

sur og snøftende sydame

2012-01-16T18:54:00.001+01:00

Man har slept seg rundt hushjørnene, gråtkvalt og tungpustet, og forgjeves fisket etter sympati og rød saft.
Tapre forsøk på å få sønnen til å tø opp resulterte i besserwisservarianten:
Mamma da, du har vært syk i seks dager. Tror du jeg ble lei etter tre uker eller?
Queenie er på gli, men er samtidig veldig lite interessert i kontakt ettersom sykdom ikke er helt hennes greie.
Høvdingen kunne definitivt vært friskere selv, så der er det heller ikke mye trøst og støtte...
Laika synes det er storveis å slikke svette av syk matmor, men ru hundetunge på såre armer er heller ikke livet og lykken.

Derfor gjorde man det eneste vettuge i dag, etter en av de mindre vellykkede vikardager i den vidergående skole; plantet seg hostende og hulkende på legekontoret.
Og om noen skulle tro Fruen er en happy-konder nå som diagnosen er stilt, så ingen lunde. All verdens stas er det slettes ikke å ha bronkitt, og særlig ikke når man akkurat har satt i gang et sånn prosjekt for disse sømjentene som kan bli veldig, veldig moro men som strider mot en del faglige spørsmål og verdier. Det vil si, hvis man i det hele tatt klarer å engasjere enkelte til å jobbe da.
Man må bare bli litt mindre klam og gråtkvalt først. For så vidt er Fruen glad det er en anseelig lungehoste der, ellers kunne de gjerne trodd vikaren var i overgangsalderen...

Fruen er med andre ordikke spesielt blid og opplagt, og er i tillegg fylt til randen av selvmedlidenhet. Om det blir stille her, er det for å ikke slite dere aldeles ut med jamring.

if I was a dog

2012-01-12T15:10:00.000+01:00

If I was a dog

would I sleep on the couch

and play with my friends

I would bark at the birds

and dream about food

If I was a dog

would I scratch my behind

I would chew on some shoes

and have no worries at all

Men siden Fruen ikke er en hund, bare en influensagretten sydame, får man nøye seg med et av punktene...Nemlig å sove på sofaen, etter at den lystige har varmet den opp.

spørretime

2012-01-11T11:14:00.000+01:00

Fruen merker at det å ha sykt barn hjemme hele forrige uke gjør noe med arbeidstiden. For selv om sønnen er stor og forstandig og aktiviserer seg selv med både fjernsyn, dvd-spiller og pc er det hyggelig med selskap og det blir lett litt mer strikking og håndsøm i sofaen enn hva bra er for fremdriften på systua.
I dag skal en Marie Aaenbunad syes ut, og en kunde kommer for konsulenttime.
Med andre ord, nok å finne på, men kanskje ikke all verdens spennende hverken å skrive eller lese om.

Derfor kaster Fruen ballen, eller siden det er vinter kan vi alltids kalle det snøballen, over til dere lesere og rydder plass for spørretime.
Er det noe dere lurer på, noe man bør skrive mer om/mindre om, vil dere vite hvordan man fant på at det å sy bunad kunne være noe å bedrive tiden med eller, eller, eller?
Spør i vei!

hutte-meg-tut

2012-01-10T12:02:00.000+01:00

Jeg elsker mine barn av hele mitt hjerte. Jeg ønsker dem all mulig lykke, positive tilbakemeldinger og en lystreise gjennom barndom og ungdom frem til voksen alder.
Jeg følger med i det de gjør på skolen, jeg hører dem i lekser, følger med på øveord og gangetabeller. Jeg kjører til og fra aktiviteter, planlegger sammen med andre foreldre slik at vi alltid er en god heiagjeng på sidelinja. Jeg oppmuntrer til å prøve seg på nye fritidsaktiviteter, oppsøke andre miljøer og teste egne interesser og evner.
Noen ganger gjør jeg familievennlige ting i helgene selv om jeg har mer lyst til å sitte på café og lese avis hele dagen.
Jeg gjør mye for barna mine, og jeg gjør det med glede. Ikke fordi jeg synes jeg må, men fordi livet mitt berikes av disse menneskene og fordi jeg vet at det ikke er mange år til de flytter vekk fra mors og fars lune rede og ut i den store verden. Og egoistisk som jeg er legger jeg inn aksjer nå, for å være garantert suksessen i det at de gidder å komme hjem på besøk når de først har flyttet ut.

Men samme hvor godhjertet jeg, samme hvor mye jeg lokker og lurer, koser og forhandler som den råeste fredsmekler; det er noe jeg aldri kommer til å oppmuntre til:

Jeg kommer aldri til å heve min røst og minne avkommet på at de må huske å øve på
blokkfløytene sine.

Ok, greit nok at vi som var barn på syttitallet før oljemillionene begynte å avleire seg på diverse bankkontoer måtte utsettes for dette. Men i dag, i et velstående land? Finnes det virkelig ikke noe alternativ, noe som det går an å få pen lyd i løpet av første semester? Og til dere på toppen, dere som styrer og ordner med skolesystemet vårt:
Dere som slår sammen linjer på videregående, fjerner fag og skalter og valter; hadde det ikke vært bedre å fjerne blokkfløyta enn opplæring i sløyd og tekstil?

Men, som den gode mor jeg er ville jeg selvsagt aldri la min motvilje skinne gjennom og dermed minske barnas motivasjon. Nei, som den gode mor velger jeg heller, i første omgang, denne vinklingen;
Kjære jeg går på et møte nå. De har gjort alle lekser bortsett fra musikkleksene.
Og så går jeg, uten å nevne at det i dag ble delt ut blokkfløyter.
Slik kan en god mor gjøre det, men kanskje er man ikke automatisk med i kategorien god kone...

i morgen den dag

2012-01-09T22:37:00.000+01:00

Noen har lest, eller på andre måter tilegnet seg kunnskap, om en kjekk måte å slanke klesskapene på... Klær, og antakelig sko, som man ikke har brukt på en viss tid skal videreformidles til nye brukere.
Fruen er derfor inne i en hektisk fase med hyppige klesskift.
I morgen skal disse skoene ut og svinge seg så sant det ikke regner.
Mye pent kan sies om skoene som ble kjøpt på Fifth Avenues nedre del for en del år siden, men veldig vanntette er de ikke.
Det er imidlertid, eller mest sannsynlig, bare en som er stri nok til å spare på slike sko i nærmere femten år, så om du tirsdag formiddag ser fottøyet svinse forbi med en dame oppi, si hei da vel!

Buon giorno? Guten Tag?

2012-01-09T13:05:00.000+01:00

Ordet dannelsesreise festet grepet for et års tid siden...Og med stor glede bruker vi det som en unnskyldning for å drømme om en langhelg et solrikt sted. For at dannelsen skulle være optimal burde vi finne en tysk by med innbyggere som lett og ledig konverserer med nordboere med vaklende og variable kunnskaper innen dativ og preposisjoner.
Dessverre er det ikke alltid så lett å holde fokus.
For selv om forstanden tilsier at man reiser til et sted der tilbudet er eine Tasse schwarze Kaffe, så er det noe med at hjertet jamrer etter caffe americano. Og buon giorno principesssa låter hakket hvassere enn gute Morgen schöne Mädchen ( selvsagt ment for Queenie, man er da ikke helt blåøyd heller)
Så, kanskje skal man vinkle prosjektet dithen at det er lurt å trekke sørover rett og slett for å vise avkommet at det lønner seg å lære språk...Og så kan man, ihvertfall et par dager til, drømme og fabulere og glatt overse januarstrømmen av vinduskonvolutter og den beklagelige vissheten om at biblioteket låner ut aldeles glimrende språkkurs.

takk for nå, Rudolf

2012-01-08T18:59:00.001+01:00

I går gikk jula ut, og i dag slapp Rudolf inn i varmen og opp i gryta.

Nå skal man selvsagt ikke spøke med den slags, tross alt har vi hørt om hårsåre amerikanere som blir aldeles gråtkvalt ved tanken på at noen gnafser i seg julenissens hjelpere med lett hjerte og nyslipte kniver...
Men mer enn å bekymre seg for eventuelle folk i Junaiten måtte tenke så går tankene til en sommerkveld i barndommen, den tiden vi var to søstre som hang på gjerdet og kikket storøyd på kalvmerkingen. Midt i flokken løp selveste Rudolf, hvit og fager, og fylt av pågangsmot fikk vi far til å frede dette dyret i all evighet. Løftet holdt noen år, vi hilste gledestrålende på kalven som ble bukk og følte oss halvvveis ansvarlige for at den hvite fremdeles var midt i flokken.
Et år var han borte. Far påstod hardnakket at han måtte ha rotet seg over kommunegrenser og havnet i en annen flokk. Vi ble aldri helt overbevist...

De var noe for seg selv de kalvmerkingene, før tamreinlagene gikk over til mer rasjonell drift og nå har merking og slakting samtidig. Fruen husker sen kveld, den magiske stunden når flokken kom trillende over bakkekammen og helst ikke skulle la seg skremme. Det var bål, sen mat, øremerker til ungene og litt snakk av den sorten vi egentlig ikke skulle hørt.
Og midt på natta gikk vi tilbake til hytta, skjevøyde av trøtthet, og sov lenge neste dag.

Bildet er fra i høst, vi bedriver absolutt ikke tjuvslakting. Men det er også noe man husker fra barndommen, hviskende samtaler om tjuvslakt, mistanker og visshet om hvem som hadde vært ute utenom jaktsesongen. Ting vi barn ikke skulle vite noe om, men som vi med letthet snappet opp likevel.

Noe av det mest spennende et par år, var den ene gjeterhunden, den med epilepsi. Vi visste aldri når den kollapset med stive bein og hvite, rullende øyne...
Noen år senere bestod det store spenningsmomentet i å kikke på sommergjeterne...

stø kurs?

2012-01-06T12:34:00.001+01:00

Det er fremdeles noen uker til vårens kurssesong starter...Og godt er det, for litt må jo planlegges. For eksempel bør Fruen ha en par-tre fengende modeller av pc-vesker og kanskje sy opp noen enkle plagg?
Bunader er det jevn tilgang på både morgen og kveld, så det krever ikke så stor planlegging. Dessuten har man bøker og monteringsanvisninger, og det er viktigere enn modeller. Bortsett fra akkurat i dette tilfellet da. Men akkurat her er det kanskje mer det å klippe 24 liv, med for, som er det kjedeligste og ikke selve planleggingen.
I løpet av våren fullføres bunadkurs nummer tyve...Hvem skulle trodd det for noen år siden, da Fruen stod foran seks lærevillige damer som skulle innvies i diverse bunadfinesser. Så skjelvende redd var man for å ikke strekke til, ikke kunne nok, at man ventet til siste kurskveld med å fortelle hvor fersk man var som lærer. For oppdratt som man er til å ikke stikke seg fram så var det en lang vei å gå til å si ja takk, jeg kan holde kurs. Tross alt visste man da om både den ene og den andre som sikkert også kunne holde kurs, og kanskje de syntes Fruen var brautende og frekk som tok på seg slike jobber?
Etter hvert har det blitt mer undervisning, som lærervikar, på sommeruker for barn og litt sånn-hobbyaktig her hjemme. Og det er morsomt! Det å stå foran en forsamling motiverte mennesker og formidle fag, avmystifisere symaskiner og prøve å oppmuntre til skaperglede og mestring er morsomt og utviklende.
Ja, det er faktisk så spennende at man til tross for særdeles bombastiske utsagn om å aldri ende opp som pedagog vurderer å ta faglærerutdannelse...
Men da man i går kom hjem fra vikartimer og fortalte om en aldeles overveldende tilbakemelding fra en av elevene kikket de søte små på sin mor og nevnte noe i retning av at du er tross alt bare vikar, hun blander deg nok med en annen og blidere lærer.

om å være (en) tufs

2012-01-05T11:54:00.001+01:00

Julaften, forventing og glede. Barn med blanke øyne og røde kinn...Dessverre ble det feberblanke øyne og ditto roser i kinnene her, og Woody hanglet og hostet seg gjennom ferien. Alt gir ikke like gode utslag på prøver og tester, og noen ganger må man en ekstra runde til legen for å finne årsaken til at den førstefødte sleper seg rundt med null energi og generelt lavt toleransenivå.
I den anledning ble man atter påminnet dette med ord og hva de betyr. For uttrykk vi voksne lirer av oss med stor selvfølgelighet blir ikke alltid tolket i riktig retning av mottaker. Da tenker vi ikke på den noe uheldige gaven der det stod fra fjompenissen, men som i gaveåpningens gledesrus ble feiltolket til til fjompenissen. Dere kan kanskje selv tenke dere at det tok litt tid og parlamentering å få ryddet opp i den ulykken...
Men tilbake til hverdagen og det syke barnet som ble utsatt for sin mors ømme blikk og følgende utsagn;
du ser litt tufs ut.
Blanke øyne ble enda blankere, og stille kom det et svakt sukk før han snudde seg og trasket til sengs. Hvorpå mor kom styrtende etter, utstyrt med svart samvittighet og oppkvikkende smoothie. For man mente jo ikke at han er en tufs, bare at han ikke så noe videre frisk ut ( eller fresh ville kanskje en ungkalv ha sagt).

Og etter legebesøket fant vi årsaken til at han er litt tufs/pjusk/ mindre fresh enn normalt. For har man dobbelsidig lungebetennelse så er man rett og slett - tufs. Eller tusjé som de sier i Barndommens dal, men det skjønner han ihvertfall ikke hva betyr...

forsetter, setter, vorster?

2012-01-04T19:26:00.000+01:00

Hmmm, jeg ser at matmor kuppet tilbakeblikket på 2011. Da skal jeg jammen ta meg av nyttårsforsettene!

Den som venter på noe godt venter sjelden forgjeves...Det sa ihvertfall en fyr i Skipper Worse. For min del innebærer det at jeg skal bli flinkere til å vente på maten.

Og så skal jeg fortsette å bekrefte min posisjon, i familien, her på bloggen og ikke minst; i gata vår. Det har vært et jevnt tilsig av hunder og katter. Det er greit, så lenge de er oppmerksomme på at jeg er sjefen. Og når jeg biter meg fast, ja da sitter jeg fast.

Til slutt, jeg må rett og slett slutte å by så intenst på meg selv. Litt er greit, men enkelte i huset påstår at jeg fremstår som lettere tøytete når jeg legger meg ned foran gud og hvermann.

Har dere noen gode forsetter? Eller kjenner dere noen greie settere jeg kan leke med?

Og er det noe jeg har glemt, noe jeg burde fokusere på?

oppå pinnene

2012-01-04T09:29:00.000+01:00

Det er fint med ferie når alle er hjemme og jeg kan gå fra fang til fang, få litt ekstra snadder i matfatet og ellers bare slappe av etter en lang og strevsom høst.
Jaha, for det er tidvis et stort ansvar for en liten hund. Sofa og stoler skal holdes myke, senger skal varmes opp, matrester skal spises, folk skal luftes. Så, ja takk til ferie.
Men etter ferie - hvile!
For det kan være slitsomt å alltid være på, som det så fint heter. Det å alltid stå i døra og ønske velkommen, ta en sikkerhetskontroll av alle gjester, vesker og poser. Passe på at ingen sitter alene, passe på at alt er passe og på sin vante plass, passe på at ingen småfugler nærmer seg mitt domene ( eller naboens fuglenek).
Så, første dag etter ferien tilbringes alltid i sofahjørnet. Og siden det er jobbedag og enkelte bør sy og ikke strikke på egen luksus, passer jeg litt ekstra på der også. Men ærlig talt, de der pinnene kunne hun godt fjernet...Og forresten, om dere lurer på hvorfor matmor ikke bruker bambuspinner....Vel, altså, kremt og snøft; har dere hørt om valper som klør i tennene? Jeg sier ikke mer, det er tross alt flere år siden så hun kunne sikkert anskaffet seg noen nye.

Forresten har jeg en baktanke med å ligge og ruge på matmors strikketøy;
Har dere hørt om den overtroen om at jenta skulle strikke inn et av hårene sine i genseren hun strikket til kjæresten sin? Det var en måte å binde ham til seg på og forsikre seg om at forholdet skulle vare. Vel, hvis det stemmer så er det kanskje lurt av meg å tilføre noen av mine myke hår i hennes genser, sånn med tanke på de-ikke-alltid-like-myke ordene hun kan lire av seg.

på pinnene

2012-01-03T10:28:00.001+01:00

Det er noe nesten skammelig luksuriøst i det å strikke til seg selv...

En ting er å strikke til de søte små, de har trengt luer, votter, skjerf og gensere. Kunder har trengt det samme, eller bunadsjal, mariuskjoler eller annet.

Tiden med strikkepinner har blitt brukt til jobb og nødvendig produksjon, ikke til rekreasjon og påfyll i eget klesskap,

Men noen uker før jul ringte en venninne av vevtanten. Hun rydder eget verksted og lurte på om Fruen kunne tenke seg å overta litt garn og noen gamle bøker om håndarbeid. Fruen jublet ja, uten tanke på hva Høvdingen ville si. Ikke fordi man er en lodott som trenger mannens velsignelse til enhver beslutning, men fordi vurderingen av behovet for garnlager er variabel ektefellene imellom. ( noen synes tre nøster er nok, andre synes ikke tre nøster er nok)

Et par dager etter ringte venninnen igjen, for å si at det var en del garn...Og Fruen så for seg en bærepose eller to. Men, man skal ikke undervurdere veversker med allsidige interesser...Og i kjelleren står nå;

To svarte søppelsekker, fylt til randen med garn

selv om man ikke skal oppgi bøker i kilo ettersom det ikke sier filla om bøkenes egentlige innhold og verdi...nærmere tyve kilo bøker om håndarbeid, lærebøker fra Statens kvinnelige Industriskole, bøker om strikking, perling, blader og alt slik man sjelden får tak i nu til dags.

Dette, kombinert med årets strikkebokgave, gjorde at Fruen har fått fart på strikkepinnene.

Om ikke alle Tine Solheims modeller er helt i Fruens sjanger, så er utgangspunktet godt og og man plukker av detaljer , finesser og frynser så kan det bli en ganske god genserkjole.

At man er lettere bekymret for hvor fin effekten av innsvinget modell blir kan man imidlertid ikke ta ut over designer, det skyldes nok heller inntak av mat de siste ukene som gjør at behovet for utsvingt modell er på topp.

Fruen har vel aldri lagt noe videre skjul på at det er hyggelig å gi, men noen ganger er det også hyggelig å få. Og slike gaver er fantastiske, rett og slett. Å kunne stupe ned i pose etter pose med bøker, lete, lese og la seg inspirere, legge utover garn og tenke, planlegge og fabulere, lese oppskriftshefter og veie garnmengder er ren lykke! Og så tror, eller håper man, at venninnen også synes dette er hyggelig - å kunne sende videre noe av det man ikke bruker lenger slik at andre kan ha glede og nytte av det.

Gode tilbud?

2012-01-02T10:21:00.000+01:00

Jula er mer eller mindre overstått. Folk flest har handlet julegaver til seg selv og andre og behovet for nyanskaffelser er derfor minimalt. På dette nokså ugunstige tidspunktet er det tid for salg. I flere dager har salgsbilag vært stukket inn i aviser, og levert i postkassa.Aviser og nettsider flommer over av gode tilbud slik at det ikke skal herske noen som helst tvil om at man ved å handle nå sparer umåtelige summer, sånn i det lange løp.
Nå skal ikke dette være et innlegg om hvorvidt man skal gå mann av huse for å sikre seg godbiter øyeblikkelig, vente til alt legges ut på 70% eller rett og slett la være å handle enda flere klesplagg, enda flere ting. Derimot er det noe Fruen lurer på, og det er følgende:
Du har kanskje også sett det; disse salgsbordene i forretninger hvor det står noe lignende dette:

Alt på bordet 100,-!

Og det man lurer på i den anledning er hva som skjer hvis man friskt og fornøyd soper med seg alt på bordet og insisterer på å betale en camilla? Holder det? For det er jo faktisk det det står på plakaten, er det ikke? Eller er det basert på at vi som kunder skjønner hva det menes, nemlig at hver gjenstand koster 100,-?
Videre lurer Fruen på hvorfor man aldri får seg til å i det minste forsøke, men står der som en kylling og plukker planløst i salgsvarene og undres hva som kunne skjedd...Ville de ansatte blitt rystet, ville de ledd, ville man blitt behandlet som en slesk og ufin kjerring?

Og til slutt; hvorfor tenkte man ikke på dette mens man var en lærling-med-skammelig-lav-lønn...

Det eneste som er aldeles klinkende klart er at om Fruen noensinne skulle falle for fristelsen og teste dette i det virkelige liv, så bør det definitivt ikke skje en gang de søte små er med sin mor på handel.

Ja, og så var det en ting til.Hvordan kan en jakke ha kostet 6500 før jul, og nå koste 3300 på 70 prosent? Er det rart de søte små synes mors prosentregning stinker når det beviselig er langt mellom utregninger hjemme og i butikk?

Takk og velkommen

2012-01-01T12:37:00.000+01:00

Takk for året som gikk og vennene vi fikk.

Takk for kommentarer, besøk og all inspirasjon fra andre bloggere.

Et nytt år ligger foran oss, et år som består av en ypperlig blanding av planer og blanke ark.

Vi har stor tro på at dette året blir et toppår, og gleder oss til å fortsette å fortelle om hverdagslivets opp- og nedturer og bilturer, utfordringer i arbeidslivet, kampen om sofahjørnene og hvordan man enkelt unndrar seg kjøring til og fra de søte små sine aktiviteter.

Hilsen Fruen og gjestebloggeren

om bunad og alkohol

2011-12-31T10:16:00.004+01:00

Med jevne mellomrom dukker det store spørsmålet opp:
Kan man drikke alkohol mens man har på bunad? Og om svaret er ja - hvor mye?
Fruen synes bunad som bør kunne kombineres med et moderat inntak av godt-i-glasset, i likhet med annet pentøy. Men hvor mange enheter man skal eller bør innta iført linskjorte, sølje og hodeplagg, det får være opp til den enkelte å vurdere selv.
Det står ikke skrevet noe sted at kombinasjonen bunad&alkohol er fysjfysj og forbudt av det beryktede bunadpolitiet ( som forresten ikke finnes). Det står heller ikke skrevet at man i bryllup skal skifte fra bunad til annet pentøy før festen tar av. At noen velger å skifte antrekk er nok heller basert på egne ønsker og behov. Det kan for eksempel være vanskelig å danse swing iført beltestakk, og selvsagt er det ikke alle selskapsleker som er like enkle å kombinere med hvite forklær med hardangersøm, eller stivede hodeplagg som ruver i landskapet.

Når man tenker på opprinnelsen til enkelte av dagens bunader er det nærliggende å tro at disse draktene også i "gode, gamle dager" ble utsatt for en og annen ølskvett, eller en ørliten stenk av hjemmebrent. For det kan ikke stikkes under en stol at det i enkelte av våre daler var et inntak av alkoholholdig drikke som blant annet fikk salig Eilert Sundt til å riste på hodet og uttale seg skrekkslagent om den norske sædelighet, eller mangel på sådanne. Og om vi kaster et blikk bakover i tid, til en dal som Setesdal, der kvinner og menn til hverdag og fest gikk kledd i det vi i dag kjenner som setesdalbunaden...om det ikke var aktuelt å nyte hjemmebrygget øl iført dette antrekket, når drakk de det da? Eller i Gudbrandsdalen? Østerdalen? Er det sannsynlig at alkoholen inntok disse dalførene først etter at bymoten gjorde sitt inntog i begynnelsen av forrige århundre?

Men ærlig talt, hva kler man på seg om målet med kvelden er grøftefyll? Russedress? Joggebukse? For det finnes vel egentlig ikke noen kleskode som er tilpasset et heidundrende inntak av alkohol?
Og er det greit å kle av seg bunaden for å kle på seg en dyr penkjole og så rave rundt i den?

Stupfulle folk er et stygt syn samme hva de har kledd på seg, at de har skiftet fra bunad til pentøy er ingen unnskyldning...

kavalkade eller rullade?

2011-12-30T20:14:00.001+01:00

Det er den tiden på året hvor man bør oppsummere, lage en feiende flott årskavalkade og se tilbake...men etter fem dager i Barndommens dal er Fruen så mett at ordet kavalkade automatisk forandrer seg til kalverullade, og siden man ikke en gang liker kalverullade er ikke det noe å skrive hjem om. Og ihvertfall ikke noe å blogge om.
Det har vært en fint år, mye har skjedd og enda mer burde skjedd. Fru Storlien er atter en gang i tenkeboksen og undres på om man bør intensivere søket etter en mer stabil inntekt og når man skal få fingrene synkronisert over tastaturet slik at det kan skrives noe som virkelig når ut til de store massene.
Derfor; istedenfor å by dere på en smakebit av året som har gått byr man på en smakebit på litt av det som får Fruen til å føle seg som en kjøttmeis...

Og så satser vi på at skrivelyst etterhvert overvinner matlyst, og at takknemligheten for alle hyggelige kommentarer og tilbakemeldinger man har fått her på blogg, på twitter og på facebook etter hvert tar overtar hedersplassen matlysten nå innehar, slik at Fruen snart er tilbake i vanlig gjenge igjen!

julebjeff

2011-12-26T12:02:00.000+01:00

Jeg håper dere alle får en fin og avslappende romjul!

Nå drar vi en liten tur til lemenland for mer fart og spenning.

vi bjeffes neste år!

tretten år

2011-12-25T10:24:00.000+01:00

For tretten år siden lå man på en fødeavdeling, med tre kilo lykke i armene. En lang ventetid var over, og sakte begynte det å gå opp for Fruen med skrekkblandet fryd at det var nå selve arbeidet begynte.
Og i dag, når den lille reka med de sterke lungene går inn i tenårene, er det på tide å takke.
Takke for gode samtaler, for gode tanker og fine ord, for turer i skog og fjell, inn- og utland.
Takke for at du gjennom allsidige interesser får din mor med ned i dype gruveganger, på fotballkamper og på museumsavdelinger man ikke ville valgt selv. Takke for at du får din mor til å oppdatere seg på amerikanske presidenter og hvordan man manøvrerer seg frem på det store internettet.
Takke for at det var akkurat deg du skulle få, og for at du gav oss lyset tilbake. Takke for at du er den fineste julegleden vi noensinne kunne håpet på å få. Takke for at du er Woody, vår Woody.

Kanskje drømte man om en liten jente som skulle fått Storesøsters navn og fylt noe av tomrommet etter henne. Isteden fikk vi gutten vår som har skapt sin helt egen plass og som helt og fullt er seg selv.
Og i ettertid ser vi at det var slik det skulle være. Ingen skal fødes med det mål å erstatte en annen men gis rom til å utvikle seg selv til å bli den man er født til å være.

julaften

2011-12-24T09:51:00.000+01:00

Heldig, heldig og velsignet er Fruen som kan feire jul med Høvdingen og de søte små.

Og vi ønsker alle dere besøkende

en velsignet julehelg og dager fylt av ro, glede og samvær med de nære og kjære.

Er dette greit?

2011-12-23T11:40:00.001+01:00

Jajaja. Greit nok at det er hjul og at alle går rundt seg selv.
Greit nok at Woody og Queenie spiser godbit hver morgen og at det bakes tidlig og sent.
Greit nok at matmor har hengt pepperkakehjerter i det vinduet på kjøkkenet som jeg aldri i verden når opp til.
Greit nok at de har drasset et stikkende tre inn i stua og synes det er fint.
Greit nok, under tvil, at de har julenappet meg slik at jeg ser ut som en valp.

Men ærlig talt, se på bildet under og tenk dere om. Er dette greit?

Om bokstavene på julestrømpene skulle skape forvirring så heter altså ikke Woody Woody i det virkelige liv, like lite som Queenie heter Queenie. Men Fruen er ikke så ivrig på anonym blogging at det produseres fiktive strømper.

i kveld

2011-12-22T22:13:00.000+01:00

Nå har vi vaska gulvet

og vi har nappa hund

og vi har hengt opp utekrans

og vi har handla tre

nå sett vi oss og kvile

en bitteliten stund

Til noe til må gjøres

av det som vi har glemt

Pikekyss( kusleikens død)

2011-12-22T10:25:00.001+01:00

Følgende samtale utspant seg på kjøkkenet i går, mens mikseren hylte i et hjørne og macen stod oppslått på facebook.

Høvdingen: Hva driver du på med?
Fruen: lager pikekyss vel.
H( vantro): deler du det der?
F: Nei, nei. Men du skjønner jeg prøvde å lage i høst, og da ble det bare kusleik. Og så postet jeg det og fikk mange gode tips, og nå leter jeg etter dem.
H: Javel...

Litt senere:
H: Hva gjør du nå da?
F: Sjekker en blogg som har knallgod forklaring.
H: Jeg fatter ikke at noen gir ut kokebøker lenger hvis alt finnes i sosiale medier.
F: Nåja, akkurat hun her har faktisk utgitt kokebok da.

Tidligere i høst hadde man nemlig en mindre vellykket seanse på kjøkkenet, der Fruen desperat forsøkte å forvandle eggehviter og melis til luftige pikekyss. Resultatet var så som så, det som skulle vært lett, luftig og innbydende ble blytungt og straksens omdøpt til kusleik og kun egnet for sukkerhungrig og sur kvasikokke. Men i går, takket være gode innspill ble det så fluffy og fint som bare det...
Og det er noe med dette å dele med andre, ikke bare det fine og flotte og blankpolerte, men også det som ikke er så vellykket; man kan få hjelp!
Og årsaken til tett oppfølging fra gemalen; vi hadde klart å bli barnefrie en hel kveld og muligens syntes han fritimene kunne brukes til noe hyggeligere enn å se Fruen med melis på nesa( som altså var begravd i en skjerm).

tid for glede?

2011-12-20T23:45:00.000+01:00

I kveld mens vi halvlå i sofaen kom Queenie med følgende hjertesukk:

Det er så mye støy i desember, det er så mye vi skal høre på, se på og tenke på. Det er reklame overalt og alle bare snakker om jul hele tiden. Jeg blir så sliten av å aldri bare kunne glede meg.

Kanskje trengte Fruen også den påminnelsen, at selv om de søte små vandrer rundt og teller dager, gleder seg til gaver og julemat, så trenger de også pauser der vi bare halvligger i sofaen og kiler hverandres tær på skift. Stille stunder der vi bare er sammen, uten at mor skriver lister, syr knapphull, teller gaver i tankene eller lurer på når man skal få ordnet de siste smågavene og alt det andre vi vanligvis glemmer.

Selv om julaften på mange måter er en deadline og noe vi alle gleder oss til så er det godt å ha fine stunder nå også, ikke bare pile rundt som hodeløse høns.

Og så er det så usigelig godt, og litt trist, når minstebarnet kan komme med utsagn som får mor til å tenke lenge. Godt fordi hun setter ord på tankene sine, og trist fordi hun ikke er et lite barn lenger...

snart

2011-12-20T11:40:00.001+01:00

Vi nærmer oss, men vi er ikke helt i mål...Ennå er det flere dager til jul, men det er juleferie for tre av fire og sammen skal vi pynte og pusle, spille julemusikk og ha små pauser med te og julebakst. Vi skal kjenne freden og roen senke seg sakte men sikkert...
Men i går kveld, da Høvdingen oppdaget at gaven til Fruen gjenstod hveste man lite takknemlig sitt ønske; Spa! Og tid til å nyte det.

gamle damer

2011-12-19T08:40:00.001+01:00

Det er noe så inderlig fascinerende med gamle damer som ikke har kapitulert for alder og tyngdekraft. Møysommelig forserer de snø og is med et fast grep om store håndvesker som muligens inneholder nystrøkne lommetørklær, lebestift , lommebok og et arsenal av piller. De kommer fra friserdamen med nylagt og farget hår der man gjennom tynne bølger mer enn aner hodebunnen. Negler preget av et langt liv er dyprøde avslutninger på giktbrudne fingre med ringer det må være vondt å presse over hovne ledd.
I butikkene er de høflige, men ofte med en liten brodd fordi man kan jo tross alt ikke forvente den standarden man er vant til...De ber om ekstra melk til kaffen, de teller penger med stor omhu, og når bankkort benyttes skjuler de koden slik at de knapt nok ser den selv.
Og når Fruen ser slike damer som i flokk og følge inntar kafeer og kjøpesentre, helst på dagtid når det er lyst og trygt å ferdes ute, blir hun både litt trist og litt rørt.
Trist fordi det er så tydelig at alderdom ikke kan bekjempes, og rørt fordi det er slik en livsvilje i disse damene som hver morgen står opp og kler seg, drar lebestiften over en inntørket munn og påfører litt farge i kinnene for et friskere utseende. Det måtte vært så mye enklere å bare iføre seg noe komfortabelt; skjørt uten linning som strammer, sko man bare kipper ned i og droppe make-upen som på ingen måte smelter inn med egne farger.
Fruen undres på hvor lang tid det tar å legge neglelakk med stive fingre, og hvordan man får de like stive fingrene til å stikke øredobber gjennom øreflipper og smette stopperen inn på baksiden.
De blir gledelig overrasket og takker pent om man åpner en dør eller slipper de foran seg i køen til et prøverom, og de stråler om man gir en kompliment for utseende.

Da mormor ble enke og flyttet til Barndommens dal fikk hun et godt råd av en venninne; nemlig å ikke ha postkasse men snarere postboks. Hvorfor? Fordi hun da hver dag måtte kle seg og gå ut av huset, og slik unngå å forfalle.
Kanskje er det det de tenker, de damene man ser her omkring? At selv om statistikken ikke er på deres side så veldig mye lenger så er det å ikke la seg forfalle, men komme seg opp og ut med pene strømper og pudderstøvete kinn en måte å forlenge livet på?
Men samme hvor fascinerende de er, vil man selv bli slik? Eller vil man bli en slik kone man husker fra oppveksten i Barndommens dal? En av de med grått hår, kakebokser i kjøkkenskapet og et hav av tid for små nabojenter som kom innom i jakten på den gode samtale og en godbit eller to?

Kammerpiken

2011-12-18T20:55:00.002+01:00

Kunne du valgt et liv der det eneste formål er å tjene en annen?
Kunne du tenke deg at et annet menneskes påkledning var så viktig at kjærlighet og familieliv ble valgt bort? Kan du tenke deg at noen andre har tatt et slikt valg?

Romanen Kammerpiken handler aller mest om Hilda Cooper, men også om Violet Ward, de to engelske kammerpikene som hadde ansvar for dronning Mauds omfattende garderobe. De kom fra England som ganske unge, og ble boende på Slottet etter dronningens død. De kan takkes for at så mange av antrekkene hennes ble bevart, og at vi i dag vet så mye om hva hun brukte ved hvilke anledninger.
Under krigen ble utallige kolli med klær smuglet ut av Slottet, og deler av dette har mange latt seg imponere av på Kunstindustrimuseet.

Men selv om stoff, snitt og stilarter fascinerer, så er det likevel noe vemodig ved tanken på disse to damene som så dette som sin livsoppgave. Det ligger ikke for oss mennesker i dag å velge bort sitt eget liv til fordel for å tjene en annen. Og kanskje er det akkurat derfor denne romanen fascinerer så voldsomt? For det er nesten uforståelig at de ikke flyttet og fikk et eget liv da dronningen døde, at de ikke giftet seg og fikk egne familier, men at de bare ble, ble og ble uten å ha noe de kunne kalle sitt eget.

Har du ikke lest denne, så anbefales den på det varmeste. Den er spennende, den inneholder gode detaljer om klær og tekstiler uten at det tipper over i faglitteratur og den forteller historien om disse damene slik den kanskje var. Men akkurat hvem de var, det får vi aldri vite.
Og kanskje er det det riktige? For om de ikke har satt tydelige fotavtrykk etter seg her på denne jord så har de gjennom sin kjærlige bevaring av en dronnings garderobe etterlatt seg usynlige fingeravtrykk som bedre enn mye annet forteller historien om to liv levd i skyggen av et annet liv.

Og nei, det var ikke veldig mange ledetrådene dere fikk - det var det slettes ikke. Men noen klarte det, og siden vi er i det lettvinte hjørnet tok vi en elle-melle og endte på Camilla som snart ( lettere avhengig av posten) kan bli den lykkelige eier av en råsa juleskostrømpe. Send adressen, så sender vi gevinsten!

Og forresten, det er ikke en trønderbunad, hverken fra nord eller sør. Derimot er det en vrengt nordlending, etterlatt til fordel for en bok.

gjett og vinn!

2011-12-16T19:06:00.001+01:00

Mor fra Barndommens dal har vært her et par dager. Gaver har blitt kjøpt og pakket inn og har skiftet plass ( men ikke eier for det skjer først om en ukes tid).
I tillegg har Fruen fått en roman i førjulsgave...En av årets nye, norske. En sånn roman som får Fruen til å skulke jobb og lese, lese, lese.
Den er fantastisk, den er historisk og den har på en måte en sammenheng med bildet.
Og om noen klarer å gjette hvilken roman man snakker om så vanker heder og ære og en rosa julestrømpe av den feminine sorten!
Gjett i vei, vinner kåres søndag ettermiddag!

et lite hint...det er noe med klær, men ikke nødvendigvis bunad. Det fantes ingen kjole å dandere over strykebrettet siden Fruen sitter med nesa i en bok og knapt nok enser omverdenen.

Total kapitulasjon

2011-12-16T11:03:00.000+01:00

Ja de var jo pene, men når skal du får brukt de der?
Utsagnet dukker noen ganger opp når Fruen lykkelig kommer hjem med nye sko. Enten uttalt eller via talende blikk. For de fleste som kjenner Fru Storlien vet at antall sko er passe høyt, og at antall upraktiske sko er omtrent like høyt...

Etter oppvekstens fotformede og særdeles praktiske fottøy nøye tilpasset føreforhold og årstider har det vært mange år der pent har vært viktigere enn praktisk. Og når man i tillegg ikke er stort over 1,60 er det både fornuftig og godt for sikten å spe på med noen ekstra centimeter under hælene.
Men så kommer man til et punkt i livet hvor man ikke lenger har en barnevogn å klamre seg til når is og snøfonner skal forseres. Inne rusler og går radioen og forteller om brave nordmenn som krysser ishelvetet i Antarktis som en hyllest til Roald Amundsen. Selv ser man med gru på nødvendigheten av å krysse det lokale ishelvetet for å komme til bilen, postkassa eller rett og slett - lufte den lystige som gjerne vil ut og svinge seg.

Og så blir det etter hvert slik at det er viktigere med varme tær og godt humør enn å være blåfrossen både i sinn og skinn...Men likevel sitter det langt inne å investere i fornuftig fottøy uten noen form for fjas, fottøy som har en eneste misjon; å holde Fruen varm og oppegående. Ifjor var man så heldig å finne et par som oppfylte alle krav til komfort og som i tillegg var heftig nedsatt med 80%. Dessverre har husets yngste annektert disse og maltraktert glidelåsene hinsides lønnsom reparasjon.
Gårsdagens nyanskaffelse skal hun holdes langt unna. Med de skal Fruen gå alderdommen trygt i møte, med lårhalsene i god behold og uten frostknuter på tærne..

ugg, ugg - uggs...

minner sterkt om noe man før i tiden kalte fjøssko

kjære dagbok

2011-12-14T12:26:00.000+01:00

I dag hadde vi tentamen i engelsk. Jeg var av de første som leverte og etterpå gikk jeg hjem. Jeg brukte lang tid så mor ikke skulle skjønne hvor tidlig jeg gikk. Men jeg visste med en gang hva jeg skulle skrive og skrev ganske langt. Jeg tror det ble bra. Jeg skjønner ikke hvorfor noen bruker så lang tid på å komme i gang.

Noen ganger kan det være nyttig å lese gjennom egne dagbøker fra tiden på ungdomsskolen og huske hvordan det var å være fersk i tentamensjaget. For når vi som foreldre får Woody hjem fra tentamen er det så lett å spørre når han gikk, og om han tok seg tid til å lese ordentlig gjennom både utdelt oppgave og sin egen tekst. Vi ruller lett med øynene ( mentalt ) og synes det er synd og skam at de går så tidlig og at de ikke nytter tiden de har til disposisjon.
Haha, akkurat som om vi gjorde det selv...
Det er i det hele tatt lett å glemme hvordan det var å være barn / ungdom, og vi fyller villig på med våre egne erfaringer og alt hva mange tiår i livets skole har lært oss. Og når mottakerne er lite villige, eller tilsynelatende er fullstendig uinteresserte i å høre på våre utredninger synes vi de er utakknemlige.

Det kan derfor være nyttig en gang iblant å bli minnet på at tysktimene ble brukt til bondesjakk, at vi ikke likte alle lærerne så veldig godt, at man truet med å hoppe ut av vinduet på håndarbeidsalen for å slippe å lære å hekle og ikke minst - at en dag med diffuse magesmerter og påkrevet sengeleie var høyt skattet en gang i blant...

Men samtidig er det viktig å legge disse dagbøkene på et lurt sted, slik at ikke nyhetshungrig avkom plutselig sitter på alskens unyttig informasjon om mors inntreden i voksenlivet...Heldigvis, kan man kanskje si, er de mest lesverdige avsnittene i så måte fra gymnastiden; en periode der man for allmenndannelsens skyld, skrev dagbok etter følgende prinsipp: en uke engelsk, en uke fransk, en uke tysk, en uke dialekt. Dessverre er det ikke bare de søte små som ville slitt med å tyde et og annet avsnitt...for selv om franske uker er særdeles kortfattede er det likevel klart og tydelig at ordforrådet var større da enn nå.

Elleve dager igjen

2011-12-13T11:01:00.000+01:00

Jeg er så klar for jul, sa Queenie i dag tidlig. Fruen klamret seg til en kaffekopp og kjente at hun var mer klar for en time på øyet enn nok en dag med innspurt på jobb og nedtelling til jul.

Hvert år tror man at som selvstendig sydame kan dagene styres slik at det blir mye fri i desember, mye fri til hygge, pusling og ordning. Men blir det slik? Vel, nei...Ikke akkurat. Det er alltid like fristende å si ja til en liten jobb, ta noen vikartimer eller som i dag - ordne&fikse med mor som er på besøk fra Barndommens dal.

I etterpåklokskapens navn er man i disse dager inderlig glad for at han som skulle ( ifølge legevitenskapen) vært født i dag var sympatisk nok til å vente litt til...Å ha bursdag 25. desember er kanskje ikke alltid like stas, men nå når alle lange dager og seig ventetid er et tilbakelagt stadium synes Fruen det er atskillig enklere å stelle til lag den dagen enn for eksempel i dag.

om å bake og smake

2011-12-12T08:57:00.002+01:00

For noen år siden flyttet vi pepperkakebakingen fra siste helg før jul til første helg i advent. Slik fjernet vi en del stress ettersom de søte små stadig spurte om vi ikke snart skulle bake. I tillegg fjernet vi muligheten for at mor momset i seg restlageret av bakst i januar ( et av minusene ved å tilbringe dagene hjemme med fri tilgang på kjøkkenskap).
Minuset er imidlertid at vi før om årene klarte oss med en runde pepperkaker. Nå må vi snart i gang med runde nummer to, ettersom kaker smaker like godt i første halvdel av desember som i første halvdel av januar.
Det skal ikke mer til enn dette:
Søt og Liten: Mamma, kan jeg ta en pepperkake?
Frue: Nei
S&L: Vær så snill, bare en? En bitteliten en som er ødelagt?
F: Nei
S&L: Jeg kan tenne lys og lage te, og så kan vi kooooose oss og snakke om jul og hva du ønsker deg.
F: Er klar om tre minutter!

Og likevel skjønner man ikke hvorfor kakeboksene bli stadig tommere, og respekten for mors bastante utsagn tidvis er tynnslitt...

anonymitetens muligheter

2011-12-11T15:31:00.001+01:00

Det hender man kommer i snakk med folk i nærmiljøet og litt ut i samtalen merkes det at vedkommende er noe mer oppdatert på Fruens liv og virke enn hva man kunne forvente. Da kan man selvsagt anta at man står det i munter passiar med en synsk person som ser at Fruen har ubarberte legger og ligger tre dager etter skjema med en bunad, eller; man står sammen med en av de som er innom og oppdaterer seg på livet hos FruStorlien.
Da man, for noen år tilbake, hadde vurdert fram og tilbake hvorvidt man skulle begi seg ut i bloggverdenen var akkurat dette med å være sånn passe anonym et av kriteriene. De søte små fikk nye navn, husets herre ble hetende Høvdingen og selv bruker man det man engang sa til en tafsende fotograf du kan kalle meg Fru Storlien.
I starten var det enkelt og greit, man visste stort sett ingen ting om de som leste, og det stod Fruen fritt å skape et univers som ligger omtrent på sannheten, men kanskje ikke alltid helt. Om man skulle blogget med navn og bilder, måtte kravet til sannhetsgehalt vært større da? Og måtte man innrømme at den lystige gjesteskribenten ikke alltid lar labbene raske over tastaturet sånn helt på egen hånd?
Ville det vært flere lesere, og ville leseropplevelsen vært annerledes om dere visste hvor Barndommens dal ligger, om dere visste hvor vi bor ( og dermed kunne regnet ut hvilken skole de søte små frekventerer)? Hvor mange detaljer er nødvendige å gi, og er det mer spennende å lese mellom linjene og føle at dere kjenner Fru Storlien enn at man byr på seg selv og lar dere se nøyaktig hvor gråhåret man er, og hvor ustelte negler en sydame er i stand til å opparbeide?
Og ville dere synes det var morsommere med et helfigurs bunadbilde fra årets 17.mai enn dette fra en tid der det å la seg avbilde i lite flatterende positur på en trehjulssykkel var helt greit midt på lyse dagen?

Og kanskje aller mest; Ville dere sluttet å ta kontakt for bunadjobber om muligheten for å bli beskrevet som dagens kunde var tilstede?

julestrømpe for mor

2011-12-10T18:43:00.002+01:00

Jaja, intet ondt skal sies om hederlige julestrømper i sauehvit ull...Men også en grånende bunadsyerske kan en gang i blant bli grepet av behovet for litt glam og glitter i hverdagen.

Og selv om Queenie syntes dette var flotte saker så måtte Fruen dyrt og hellig love at slike skal man absolutt ikke pålegge guttene i klassen å sy.

nål og tråd

2011-12-09T15:42:00.000+01:00

Det tar litt tid å tenke ut en modell, det tar litt tid å klippe ut delene og det tar litt tid å tenke ut hvor man skal plassere gjestene.
Når dagens oppgave er å etter eget ønske dekorere forsiden av en liten julestrømpe begynner moroa...Noen trenger hjelp til å slå knute på tråden, andre broderer av hjertens lyst, noen vil gjøre alt mulig annet enn å træ nåla og noen ville heller sydd korssting. Men alle jobber, og skravler, og husker de magiske ordene vær så snill ( nåjå, nesten alle, nesten hver gang...)

Fruen synes det er stas når man får til en blanding av fast opplegg og fri fantasi. Da ender man opp med noen-og-tjue julestrømper med lite annet til felles enn bunnstoff og hempe.

Fruen legger ikke lista så høyt på disse juleverkstedene - det viktigste er å oppleve gleden ved å skape noe med nål og tråd. Om samtlige trenger hjelp til å slå knuter og få lurt tråden gjennom et nåløye, om det blir knuter og ikke pertentlig festing på baksiden og om de ikke lærer navnene på stingtypene - så er ikke det så farlig. Fagkunnskap kan vi ta ved en senere anledning.

juleverksted

2011-12-08T13:05:00.000+01:00

Det er alltid like moro å følge med på søkeord og tenke på hva som får noen til å bli her og lese, mens andre raskt klikker seg videre. Hva det søkes etter er sesongbetont, man ser at det nå er tid for barnebunad igjen, og at mange er opptatt av savn etter sine kjære og nære nå som det går mot jul. Noen søker stadig etter makuleringsmaskiner, og de stakkarene som havner her i jakten på hvordan man skal skrive gode invitasjoner forsvinner nok herfra med uforrettet sak.
Men, de som søker på juleverksted, de finner kanskje http://frustorlien.blogspot.com/2010/12/julverksted-en-fornuftig-bruk-av.html
Imidlertid skal dere slippe å terpe på gammelt nytt altfor lenge, for i dag tilbringer Fruen deler av dagen med å klippe og sy ettersom hjemmet i morgen invaderes av en skoleklasse som skal sy noe lignende det som er avbildet.
Det viktige er å lage enkle modeller som kan ferdigstilles i løpet av en kort skoledag, og å ha et minimum av pynt på de ferdige modellene. Det første fordi det å bli ferdig med noe er mer motiverende enn å ta med en påbegynt sak hjem. Det siste fordi det trigger fantasien til de søte små mye mer å ha fritt spillerom og ikke altfor mange forslag fra oss voksne.

Drømmen om Barndommens dal

2011-12-07T22:21:00.000+01:00

Queenie har bestemt seg for å flytte til Barndommens dal. Ikke her og nå, men på sikt. Der skal hun bygge og bo, ha høner og sauer og spise gode kaker på bakeriet. At reven sikkert vil forsyne seg av hønene og at jerv og ulv muligens vil godgjøre seg på sauene bekymrer henne ikke nevneverdig ettersom det er planer om både gjeting og jakting.
Fruen er glad for beslutningen. For selv om det er perioder der man selv også mest av alt har lyst til å flytte tilbake, så kommer ikke det til å skje. ikke for vår del.
For Fruens del ville det vært vanskelig å flytte tilbake, for det man savner mest fra oppveksten finnes ikke lenger. Den Storesøsteren som var der, med fletter, fele og fine forslag om lekseløsninger, hun er der ikke. Hun er som en skygge i utkanten av alt man gjør og alt man ser der, men hun finnes ikke.
Ikke på ordentlig selv om hun er med i tankene.
Barndommens dal er en utopi, en drøm man stadig polerer og tenker på, fabler om og ser som et Soria Moria i det fjerne. Men porten er stengt.

Mokkabønne?

2011-12-07T17:01:00.001+01:00

Alle har krav på en viss verdighet, å kunne ha en intimsone og sette egne grenser. Og joda, jeg vet at mine grenser kan være vanskelige å få øye på når jeg ligger på rygg og byr på meg selv av hele min sjel. Men altså, når jeg er hos dyrlegen og blir klappet og kost med, og får ros fordi jeg er så snill og grei...da setter jeg veldig, veldig liten pris på at damene letter på halen min og uttaler seg om mokkabønna jeg visstnok har der. Og blir det bedre når matmor forteller at hjemme går de edlere deler under navnet tortellinien? Nei tenk, det gjør det slettes ikke. Som alle andre tisper har jeg krav på respekt for edle deler og forståelse for at man kan være litt ekstra ømtålig visse uker i året.

stjerner og krystaller

2011-12-06T21:35:00.001+01:00

Han som måker veiene her omkring har visst gått av med pensjon, bilen som har blitt litt kortere bak har ikke lenger helt tett takluke, Fruen som ryddet i skoskapet i mai mangler vettuge vintersko...
Men når Queenie kommer styrtende inn med stjerner i øynene og snø i luggen og Laika kommer svinsende inn med snøsnute og det klasker en halvdvask snøball mot kjøkkenvinduet, da gleder oss over vinterens første snø...
At vi mangler et og annet for å gå vinterføret lyst i møte, det kan vi tenke på i morgen ( og dessuten, det er jo ikke sikkert det er snø i morgen heller).

Er gamle gjenstander fine?

2011-12-04T13:06:00.001+01:00

Vi stod to søstre på vaskerommet i Barndommens dal og så på to heklede sengetepper etter mormor. Det doble hun heklet til ektesengen, og det enkle hun heklet da hun ble enke. Fylt av futt og pågangsmot sa den yngste; du blir sikkert aldri gift, så du får nok det lille teppet.
Slikt man kan si når man er et barn, og er dødelig misunnelig på Storesøster som i sitt dukkehus hadde spisestuen fra Junaiten mens man selv hadde solide og hjemmelagde møbler.
Slikt man kan skamme seg over i voksen alder, når man mest av alt skulle ønske det var en Storesøster tilgjengelig...

Og det blir noe av det samme når man hvert år kan ta frem adventskalenderen som mor broderte og mormor monterte ( for at det skulle bli fint nok...). Man gleder seg over den, ser kjærligheten i stingene og husker forventningen når vi om morgenen 1. desember tasset ut i kald stue og telte ned hvor mange dager det var til de beste twistbitene. Samtidig skulle man ønske den ikke hang her, at den hang et helt annet sted, eller at den fremdeles var i Barndommens dal som en av mange gjenstander vi en gang i en fjern fremtid skal dele.
Og også en tanke om at hvis man kunne valgt helt fritt, så finens det vel så fine kalendere man selv kunne tenke seg å brodere, kalendere som ikke er preget av svensk syttitallsestetikk...

Men er det slik med ting at de automatisk blir finere når de har en historie vi kjenner? Og mister vi gangsynet når det gjelder det vi selv har vokst opp med?

Det ligger fem små porselensnisser på loftet i Barndommens dal, etter en oldemor. De er fine og skjøre, og Fruen har valgt å ha de liggende på vent til de søte små har blitt store nok til å nyte det som er fint og skjørt på avstand. Og så blir det nesten for sent, for slike nisser ser vi i alle ukeblader som viser antikk julepynt og man tenker; ville det vært like stas å sette de på peishylla om de var fra et vellykket loppisraid?
Noen ganger sier Høvdingen oppgitt, det er jo bare ting. Og vanligvis blåser Fruen seg opp og motsier ham friskt. Men det hender man er enig. For det er mye gjenstander, og det blir flere og flere....Og hvordan skal vi velge, hvem skal viderføre sine tradisjoner, hvem skal forkaste sine? Hva er fint, hva er stygt? Og er det nødvendigvis slik at det som har vært med en generasjon eller to skal ha livets rett bare fordi ansienniteten er på dets side?

Apropos bildet; lysestaken og lyseslokkeren som onkel har laget ville jeg nok vært like glad i om den var kjøpt over disk, men elefanten som ble innkjøpt i Thailand for tyve år siden ville sikkert blitt kassert for lengst om den var kjøpt i en butikk i Tigerstaden...Askebeger etter morfar og egenprodusert akvarell ville jeg nok også beholdt, men to stk krus fra norsk keramikkfirma er nok mest kjøpt fordi det er akk så vanskelig å gå tomhendt ut fra lagersalg...

Den største lykken

2011-12-02T08:22:00.000+01:00

Mye kan sies, skrives og menes om hva som er viktig i livet. Men i går kveld, da vi stod på flyplassen og tok imot en liten gutt som familie og venner har ventet på så lenge, da var det tindrende klart for Fruen hva som er viktig.
Om alle barn kunne bli møtt med en slik kjærlighet, være like ønsket og etterlengtet som han, da ville verden vært et bedre sted.
Heldig er han, lillegutten, som har fått denne familien. Og heldige er de som har fått akkurat ham etter denne ventetiden. Og heldige er vi som skal få være gudforeldre, bli kjent med ham og oppleve småbarnmagien enda en gang.

adventskalender; nedtelling eller utladning

2011-12-01T08:49:00.002+01:00

Mormors broderte kalender henger på kjøkkenveggen, fylt med twist og filthjerter. I år som før om årene.

Og i år som før om årene har vi vært gjennom forhandlingsrunder om pakkekalender, sjokoladekalender, Build-a-Bearkalender og alt annet som ikke tjener til stort annet enn å fylle andres lommer med penger og vårt hjem med skrot.

Vi har gjort det, vi har løpt rundt og skaffet undertøy, penner, viskelær, hårpynt og andre småsaker av sorten som bare blir liggende. Vi har hatt flere kalendere og opplevd stresset med å åpne luker, rive av papir. Og gleden forsvant, adventskalenderen som skulle være en fin måte for de søte små å telle ned til julaften på ble en snakkis på skolen og sammenligningsgrunnlag for hva man fikk og ikke minst hva de andre fikk. ( selvsagt fikk alltid alle andre mye finere gaver...)

Vi så også at med en bursdag 25. desember ble det etterhvert vanskelig å finne gaver til alle anledningene, 24 kalendergaver, julegaver og bursdagsgaver fordelt på få dager gjør noe med fantasi og giverglede. Det gjør også noe med gleden hos den som skal få, få og atter få. Og selv om dette er mange år siden så husker Fruen fremdeles med gru det året Woody gikk i svart 2.juledag fordi det ikke var en eneste gave å oppdrive, han var jo tross alt inne i en god stim...

Derfor kjører vi nå knallhard linje. Noen dager er det en twistbit, andre dager er det en gave eller en opplevelse. Det trenger ikke være så mye hver dag. Vi får heller være de kjipe foreldrene...I tillegg prøver vi å putte inn et snev av sosial samvittighet i de søte små, for selv om vi ikke er av de råeste på u-hjelp og fadderbarn så bidrar vi litt. Og selv om et av husets lyse hoder mente at vi ved å shoppe mer ville bedre levevilkårene for arbeiderne i fattige land, så er vi voksne sjarmert av vinklingen men ikke enige.

Dessuten, det skal da være litt mer på julaften, selve dagen? Det er da vitterlig det som er dagen for gaver og godter, det skal ikke bare være en dvask finale med de gavene vi ikke fikk plass til i selve kalenderen?

Og ære være alle som har pakkekalender og alle de andre kalenderene. Det passer for noen, men det er også lov å si at dette synes vi blir for mye.

ei signa stund

2011-11-30T22:26:00.000+01:00

Morfar som døde før Fruen ble født pleide hver dag å takke sin kone for god mat ved å gi henne en klem og takke for at hun stelte så godt for familien. Og om det var ekstra god mat på bordet kunne han lene seg tilbake og lykkelig si det var ei signa stund.
Uttrykket har blitt hengende igjen, men brukes heller i andre sammenhenger enn over søndagsmiddagen. Nå går vi inn i en måned som skal fylles med slike lykkestunder, kos og gode samtaler. Vi tenner lys, drikker kakao og håper sviblene skal oppføre seg som potensielle blomster og ikke ende som inntørkede sjalottløk. Vi snakker om hva vi ønsker oss av gleder og gaver, vi er sammen og vi venter.
Vi vet vel knapt nok hvor godt vi har det.

dagens innsats

2011-11-30T16:40:00.000+01:00

Kanskje er det noen vordende bunadtilvirkere der ute som synes Fruen skriver for lite om det daglige liv på systua?

Fruen tenker innimellom at man burde skrive mer om hva man faktisk fyller dagene med. Men sånn som dagen i dag, hva skal man egentlig berette om følgende?

sydd stikning i hals på kjole, klippet og påbegynt montering av bunadskjorte, knyttet omtrent 220 knuter på sjal til nordlandsbunad.

På en skala fra en til ti, hvor ti er høy og positiv poengsum; hvor interessant er dette når man ikke har en eneste kundetelefon å sprite opp dagsrapporten med?

( personlig Fruen synes sånne dager ligger under fem)

nettvett for alle

2011-11-29T10:31:00.000+01:00

Vi har snakket mye om nettvett med de søte små, om viktigheten av å ikke oppgi personlig informasjon til ukjente på nett og ikke minst - aldri avtale å møte disse nettbekjentskapene i det virkelige liv. For vi har jo alle lest om hvordan det kan gå. Dette har vi snakket om, vi har håpet og trodd at det går inn og at de skjønner alvoret i det vi sier. For en ting er å advare dem, noe helt annet er å vite hvor konkrete vi skal være, hva vi skal fortelle om hva som i verste fall kan skje.

Man kan imidlertid slappe helt av i lykkelig visshet om at informasjonen har nådd helt inn.
For i går kveld, da Fruen gledesstrålende fortalte Høvdingen om muligheten for å en kveld før jul møte noen av disse hyggelige damene man har truffet gjennom de såkalte sosiale medier, da hørte vi skrekken i Queenies stemme og hun kom ilende ut på kjøkkenet ( det er forresten imponerende hva de hører når de egentlig ikke trenger lytte..):
Om mor trodde hun fikk lov til å treffe sånne mennesker hun bare hadde truffet på nett, og om hun ikke visste hva som kan skje? Hallo? Dette kunne jo være farlig, og hvordan kunne man vite at dette er snille mennesker? Alle sier jo det? Ingen legger ut at de egentlig er sinte og slemme...

Det var hakket før hun tilbød seg å bli med som vokter og beskytter, men så fikk hun se et par blogger, hun fikk vite at noen har man møtt før , da hjalp det. Men det som tippet vektskåla i riktig retning var visning av den stoppenåla som ligger i bunnen av Fruens ene veske...Den er lang og spiss ( Fruen regner forresten ikke med at det blir bruk for den).
Vi har vært gjennom noe lignende før ettersom de søte små er lett oppgitt over Fruens tendens til å snakke med fremmede, og selv om det kan være frustrerende å bli stilt så ettertrykkelig til veggs av sitt eget avkom så er det også godt å se at de følger med og at ihvertfall noe av det man sier blir lagret på den mentale harddisken.

nisseglede?

2011-11-28T08:25:00.001+01:00

Det skulle være en liten jobb...To brikker på 20*20 cm, ferdig faldet og med påtegnede nissepar. De lå tekkelig og stille i en restekurv og ventet på rette vedkommende, og Fruen tok de med hjem. For noen år siden. Er det fire år, eller fem?
Den ene er ferdig, den andre har ligget til modning en stund. Det er rart hvordan man aldri lærer at påbegynte broderier aldeles ikke tar nålen i egen hånd og fullfører seg selv...
Selvsagt kan man unnskylde seg med at det egentlig ikke finnes noe sted å legge nissene, men selv om det eneste opplagte ( men kanskje ikke så fine ) stedet pr i dag er på Høvdingens høytalere så er det en dårlig unnskyldning. At man begynner å gå tom for garn er heller ikke noen god grunn ettersom garn kan skaffes.
Nei, det er vel heller så at man atter en gang har gått i fella og kjøpt noe bare fordi det er billig...

Oppdatering!
Det løste seg på en aldeles genial måte. Den ferdige brikken er i dag levert til utstilling. Og siden enhver iherdig husmor ( ahem ) selvsagt har to matchende brikker, en på hver høytaler, så kan man med lett hjerte pakke ned den påbegynte til neste år. Lurt?

sur

2011-11-27T12:49:00.001+01:00

Det er noe med disse søte små, de som ikke er så små lenger og som ikke kommer ilende til mor hver gang livet går dem imot. De slenger sekker i gangen, de svarer, eller helst svarer de slettes ikke.
De sitter i mutt stillhet ved matbordet og ser ut som om de bærer all verdens sorger på sine skuldre. Og det er så lett å antyde at de virker noe gretne, at det kanskje ville hjelpe å bare smile biiiiitelitt.
Det hjelper stort sett aldri.
Og her en dag smalt det et svar som fikk Fruen til å tenke seg om. Akkurat ordrett kan det ikke siteres, ettersom Fruehuet tidvis lekker som en sil og oppbevarer kunnskap flekkvis og delt. Men budskapet var klart;
Når du spør på den måten og sier at jeg er sur. Da blir jeg sur.
Og man må med skam erkjenne at akkurat det kjenner man seg igjen i. For om man har sittet her en dag, sprettet sømmer, fulgt opp lekselesing som ikke alltid går som meierismør ut av butikkhyllene, og generelt føler seg litt frustrert, da er man ikke mild og myk når Høvdingen kommer hjem. Og det hjelper definitivt ikke om Fruens lite sprudlende vesen blir påpekt. Snarere tvert imot - man freser tilbake og resten av kvelden ligger an til å bli en gretten affære.
Selvsagt kan ikke de søte små strykes medhårs hele tiden, og noen ganger kan og bør vi spørre hva som plager dem. Men sannelig, heretter skal Fruen prøve å unngå den vanlige og godt innarbeidede vinkling hvorfor er du så sur?
Men akkurat hvordan man skal spørre, nei si det? Kanskje best å bare holde kjeft...

rystet og berørt

2011-11-26T12:29:00.000+01:00

Det var en fin dag, Fruen og Queenie hadde vært på årets husflidsmesse og handlet småsaker og spist kake. Vi hadde ordnet diverse andre småærend og glade og fornøyde satt vi forsvarlig fastspent i bilen og ventet pent på å svinge ut på forkjørsvei. Og da smalt det, og ikke bare litt. Det smalt slik at det ringte i ørene og brillene fløy av Fruens nese. Og etterpå - stillhet.
Det skjer så fort, det skal ikke mer til enn en litt uoppmerksom sjåfør og så er uhellet der. En bil som er kjørbar men ikke spesielt pen å se på, to skjelvne sjåfører og en blek men fattet frøken som besluttsomt spiste seg gjennom det vi skulle hatt som fredagssmått mens damene skrev skademeldinger, ringte sine respektive for å få svar på slikt man egentlig vet men glemmer midt i all rystelsen ( type hvilket forsikringsselskap, hva slags bil har jeg egentlig, og hvorfor øvde vi ikke på å fylle ut slike skjemaer i ro og mak hjemme ved kjøkkenbordet).
Vel hjemme kan man roe seg ned med kaffe, skjelve litt fra topp til tå og late som man er en stålkvinne. Men det siste ble raskt avslørt da en meget molefonken Laika kom ut i stua etter å ha inspisert matskåla. Der hadde Fruen fylt rikelig på fra boksen på kjøkkenbenken. Bare så leit at man hadde tatt kaffepulver og ikke hundemat...
Og vi vet det jo, det er kjedelig med en bil som ser ut som et halvt uttrukket trekkspill, men det kan fikses. Det viktigste er at vi i bilen er like hele ( og at den andre sjåfører tok på seg all skyld...)

dagens tips

2011-11-25T09:15:00.000+01:00

I dag er det en måned til vi får en tenåring i huset, og under en måned til adventskalenderen henger ribbet på kjøkkenveggen og alle julegaver er åpnet og forhåpentligvis godkjent.

Det vil også si at om under en uke skal nevnte kalender henge klar og spekket, det bør være en vag plan om hva vi gjør når og førsteutgaven av ønskelister bør overleveres koordinator ( Fruen).

Vi bør finne ut hva vi skal bake, huske at det lønner seg å bruke engangshansker når fargen blandes i marsipanen slik at fjorårets grønne Hulkenfingre unngås, og pepperkakehuset bør få en fin og hundefri plass slik at den grønne Hulkensnuten fra et tidligere år unngås...

Det som er sikkert, er at vi i år som i fjor skal unngå smeltet sukker når huset skal bygges. For selv om det er langt mellom de virkelige gode husmortipsene fra Fru Storlien så skal dette gjentas:

Smelt Smørbukk-karameller til en boblende masse, dypp delene som skal settes sammen i denne massen og klem de sammen. Slik får man et solid byggverk, unngår svidde fingre og vond smak på huset.

Etter at gullsmedonkelen kom med dette tipset for noen år tilbake har ihvertfall vår husbygging blitt en mye hyggeligere affære. Det er slutt på at Fruen med røde fingre og svart sinn står over en panne med smeltet og sprutende sukker mens de søte små er sendt i eksil. Og som en ekstra bonus; det er plent umulig å bruke opp hele posen med karameller på å bygge et hus...

takke, bukke, neie

2011-11-24T14:17:00.000+01:00

Takk for gode ord og fine tilbakemeldinger på gårsdagens innlegg. Dette har ligget til modning lenger enn en ost, det er vanskelig å skrive om og noe Fruen ugjerne setter fokus på.
Men på linje med å ta en jobb som telefonselger er dette også en øvelse i å barske seg opp og innrømme visse feil og mangler. Og ettersom ingen kom med kommentarer a la du høres faktisk ut som en lallende idiot når du snakker, så er det visst ikke så farlig å fortelle, en gang iblant, om det som ikke er like rosenrødt ( finfint ord å skrive, mindre fint å uttale).

De vanskelige ordene

2011-11-23T09:38:00.003+01:00

Det var en gang en veslevoksen jente som begynte i første klasse. Hun kunne lese, hun kunne skrive og alt lå an til at skolegangen skulle være en lystseilas. Men så viste det seg at selv om mye var på plass, så var det noe jenta ikke kunne. Hun kunne ikke si R, noe alle andre gjorde med den største selvfølge.
Det ble lagt ned mye tid hos logoped, og jenta øvde på fløyteblåsing, tungerulling og intens lesing av Andre Bjerkes morovers. Men det hjalp ikke, jenta klarte ikke å si R.
Og andre syntes det var morsomt. Det var morsomt at en som hadde lest bibelen fra første til siste side før hun begynte i fjerde klasse, som var snusfornuftig og skoleflink og som skrev særoppgave om Selma Lagerløf i femte klasse måtte ut av klassen hver uke for å prøve å lære å si R.
Etterhvert skjønte jenta at det lureste hun kunne gjøre var å si minst mulig, bli stillere og stillere og snakke lavt og mumlende. For hvis ingen skjønte hva hun sa var det vel ingen vits i å forsøke heller.
Å ta telefonen og presentere seg ble et mareritt, visse ord ble unngått med flid. Hun silte alle setninger for å luke ut potensielle lattervekkende ord, som rabarbra, trær, spark og ja, den lista kan fort bli lang.
Hun valgte bort alle drømmer om å søke journalisthøyskolen, for hvem ville ansatt en journalist som ikke kan snakke. Hun valgte bort deltakelse i aktiviteter som krevde at man snakket foran flere enn de nærmeste vennene og hun brukte enormt mye energi på å late som om alt var greit...
Det var aldri mobbing, men det var små stikk som festet seg i et barnesinn. Og det var en voldsom skamfølelse fordi hun ikke mestret noe så tilsynelatende enkelt.
På videregående løsnet det litt, ikke det å si R, men det ble i det minste litt mindre farlig å snakke i timene. Telefoner og å snakke foran folk ble fremdeles unngått med flid og setninger ble silt og sortert slik at vanskelige ord kunne byttes ut med enklere.
For eksempel kan man si sliten og ikke trøtt eller man kan si stillongs og ikke strømpebukse.
Så ble jenta voksen og flyttet på hybel, hun begynte som lærling og det å unngå telefoner ble stadig vanskeligere.
Så gjorde hun et valg. Dette gikk ikke, man kan ikke leve et liv der det å ringe et sted og presentere seg med fullt navn er uaktuelt. Så, hun begynte som telefonselger...
Og det virket, den verste telefonskrekken forsvant. Men fremdeles var det uaktuelt å stå foran en forsamling og snakke, si noe mer enn ja og nei eller kanskje.
Men, det er dette livet da. Det blir ikke alltid slik vi tror eller frykter.

Nå er jenta voksen, hun kan holde foredrag om faget sitt, hun kan holde kurs og snakke foran mennesker. Hun tør til og med å si navnet sitt foran en forsamling. Og selv om det alltid ligger en liten skrekk i bakhodet, en skrekk for at noen skal begynne å le og kommentere at jammen sier du romeriksdrakt på en veeeldig merkelig måte, så fortsetter hun å utfordre seg selv.
Det er ikke så mange andre måter å leve på.
Og om noen stusser på alternativ uttale av ord som drakt, broderi eller franske knuter, så smiler man lett og skylder på gjenklang av dialekten fra Barndommens dal... Eller forkjølelse...
Men rabarbra, det sier Fruen ugjerne.

Og i bakhodet ligger en tanke; tenk om noen hadde sagt til jenta da hun var ni- ti år at dette går helt fint, rett deg opp og snakk slik du snakker. Det er godt nok, vi forstår deg. Hvor hadde hun vært hen i dag da?

new cat in town

2011-11-22T09:40:00.000+01:00

Dere aner ikke hva som skjedde her forleden kveld...
Vi bor i en stille og rolig gate med mennesker, hunder og katter ( og en og annen kråke men de skal jeg ikke si noe mer om akkurat nå, bortsett fra at jeg jobber med den saken...)
Vi lever i fred og harmoni. Ingen parkerer der de ikke skal, vi holder oss til våre egne kildesorterte søppeldunker og vi hilser når vi møter hverandre.
Men noe har likevel plaget meg en stund. Jeg har kjent en udefinerbar lukt rundt husveggene. En sånn lukt som jeg ikke liker men som jeg likevel kjenner en uforklarlig dragning mot ( omtrent som unger og pc-spill). jeg snuser og snøfter og har ikke helt klart å skjønne hva dette er for elendighet her i mitt eget revir. Men her en kveld da jeg kom tassende ut, en riktig ufyselig, mørk og tåkete kveld var det og jeg var varm på magen etter å ha stekt meg langsomt foran ovnen. Planen var at jeg skulle late vannet kjapt og effektivt og liste meg stille inn igjen og opp i et sofahjørne. Så ser jeg at noen har glemt igjen en pelslue, en real bf, på rekkverket ute. Jaja, den var fin og lodden, tenkte jeg, den kunne nok gjort susen i buret mitt.
Men så hørte jeg en lyd, en lav lyd som om noen prøvde å ikke puste samtidig som de skulle stenge inne et realt nys. Og så så jeg at det svarte, lodne som lå der og så ut som det eide hele huset - det var ingen gjenglemt lue. Det var en katt!
En stor, svart og eplekjekk katt , på mitt hus, akkurat tre centimeter over min naturlige spenstsone. Men er jeg dum? Neida, jeg klatret opp på en halvfull vedsekk, og jeg skrek. Jeg skrek som en mann i havsnød.
Jeg hoppet og spratt, bjeffet og skrek og til slutt tok kattekreket til vettet og løp så fort den kunne.
Og det var fort gitt.

Men dette sier jeg dere; vel betyr det ulykke når en svart katt går over veien. Men jammen betyr det ulykke for en svart katt å komme i veien for Laika, the caterminator.
Og så gikk jeg inn med hevet hode, mens svarte f satt i toppen av et tre og ikke kom seg ned.

Eller, den gikk jo ned etter hvert, mens jeg satt i vinduskarmen og knurret illevarslende. Og siden har vi ikke sett den mer her, men ifølge ryktene trives den for tiden aldeles utmerket i den andre enden av gata.

Juleverksted

2011-11-21T08:45:00.000+01:00

Huhei som det går...
For tiden planlegges det juleverksted for en skoleklasse. Hittil er det to ting som er klinkende klare;
datoen og det kjedelige faktum at vårens ommøblering passer godt for en familie på fire men gjør det vanskeligere å plassere en hel klasse rundt omkring i stua...
Og hva skal vi lage?
Det er en fordel at assistent numero uno liker aktiviteten, noe som effektivt fjerner muligheten for å brodere korssting. Makramé gjorde vi en gang med Woodys klasse, det gjør vi ikke en gang til.
Jaja, Fruen klipper og limer og planlegger. Det blir nok bra, barnevennlig og hyggelig.

heltene kommer til byen

2011-11-19T10:26:00.000+01:00

Et flittig lest, fettete og generelt slitent eksemplar av denne boka flytter rundt i huset. Det dukker opp ved toalettet, i stua, på nattbordet og på kjøkkenbenken. Queenie, som er av den observante sorten, fikk derfor los da hun så et reklameinnslag med damene på en diffus fjernsynskanal. Straksens øynet hun muligheten for å fjonget opp sin grånende mor, og det ble heftig agitert for at man skulle melde seg på.

Og det må innrømmes, dette er damer man med glede har sett kle av og på engelske damer. Man har ledd når de har vrengt klesskap, ristet i gjeddemager og stønnet misunnelig når en andemor blir en svane. Og man har drømt; tenk om det var meg, tenkt om noen ville gitt meg en overhaling, funnet ut hva jeg kler, gitt meg sminketips og vist meg hvordan jeg ser voksen og elegant ut istedenfor happy-hippie med bustehår og nedtråkket skjørtefald. Og da det begynte å dukke opp reklameinnslag der norske kvinner ble oppmuntret til å melde seg for overhaling, da rykket det litt i Fruen.

Men å komme på tv, bli stengt inne sammen med et avslørende speil, få høre sannheten om hvor idiotisk det er å spare på lassevis med klær sånn i tilfelle man går ned noe i likhet med en gråstein, det er lite fristende. Og skrekk og gru, tenk om de tvangsfarger håret mitt? Her trasker man rundt som lykkelig gråmelert, tenk om damene smalt en rødmaling fruehuet og lot det stå til?
Og ikke minst, hensynet til han som har begynt på ungdomsskolen...Det aner Fruen at en som helst ikke viser seg ved mors side innenfor kommunegrensene ikke ville tatt bølgen om mor deltok i den slags på fjernsynet.

Men , det skal sies. I går, da Queenie ble kjørt til skolen gikk det opp for mor at frøkna har et poeng. For om man frivillig forlater et ikke-brennende hus iført følgende;
blomstrete tresko, Ulvangsokker, grønn og nuppete ullkjole ( om ikke fra før Kristi fødsel så i det minste fra før Woodys ), grå og nuppete ulljakke og iført sminke fra dagen før...
da er det kanskje på tide med en skaptømming og en liten gjennomgang av What not to wear?
Og så får vi heller sitte ringside når heltene fra fjernsynet inntar norske byer og snappe opp et tips eller to?

trøsten om høsten

2011-11-18T08:43:00.001+01:00

Når de slipper meg av syne

finner jeg en kroppsvarm dyne

Alt det hvite rimet ute
ser jeg fra en nysydd pute

Når det durer i nyfyrt ovn
sier instinktet - legg deg og sovn

Ingen mygg og ingen flue

surrer rundt mitt fagre hue

Ja, inne er alt fint og flott

og jeg liker høsten godt

Men når jeg ute sitter på huk
er drømmen klar - en fiberduk

om å legge bånd på livet

2011-11-17T17:50:00.004+01:00

Det finnes jo en hel del bunader i vårt langstrakte land. Faktisk noe sånn som firehundre alt i alt. Heldigvis finnes det sømforklaringer for de aller, aller fleste. Men det er ikke alltid det er nok, for eksempel ikke når man har sydd samme modell før og er aldeles bombesikker på hva som skal hvor og rekkefølgen i det hele.

Da kan følgende skje;
Man sitter på sin systue og nyter synet av fiks ferdig Roglandsbunad klar for henting. Man beundrer livstoffet og fløyelskantene. man ser på broderiene og sølvet som er sydd på. Man vet at det er noe som ikke stemmer, noe som definitivt var annerledes på den forrige man monterte, og den man monterte før den igjen.
Og så ser man det; de sølvagramanene som er på ryggstykket og rundt halsåpningen, og som man merkelig nok har halvannen meter for mye av... De har man ikke for mye av likevel. Ihvertfall ikke hvis man syr de på rundt ermåpningene også slik det klart og tydelig står blått på hvitt i det kjekke heftet som fulgte med materialpakken.

Ikke akkurat kjempestas å ringe kunden og avtale ny tid for henting...

hvite løgner

2011-11-17T10:02:00.002+01:00

Det er i sannhet ikke lett å være mor, og derfor tyr man noen ganger til diverse halvsannheter og enkelte, men svært få, usannheter.
Den slags bør det ryddes opp i med jevne mellomrom slik at barn ikke altfor bombastisk påstår at taco betyr noe sånn som kan bare spises på fredag, eller at det er en sammenheng mellom mors postkassesjekk sent julaften og gavesekk fra reisenissen ved døra litt senere ( mange, mange år siden sistnevnte).
Nå har vi atter en gang latt oss styre av markedskrefter og kjekke eks-alpinister reklameinnslag i fjernsynet og gått til innkjøp av søte vitaminbjørner. Dessverre leser noen i huset bare deler av teksten, nemlig smaker godt og går glipp av det som angår daglig inntak.
Etter at mor i ren desperasjon antydet at man kan utvikle bryster av å skyfle i seg en boks på en dag er vi nå i følgende situasjon:
En ser seg i speilet med øyne fylt med gru, en ser seg i speilet med øyne fylt av glede.

Og den tredje ser ned i en tom boks og lurer på om det ikke går an å lage disse bjørnene bittelitt mindre fristende...

veier å gå

2011-11-16T11:36:00.000+01:00

Men inni er vi like het det i en av de oppbyggelige sangene vi lærte i småskolen. Budskapet gikk vel strengt tatt ikke på hvordan vi velger å leve våre liv, men likevel har denne sangen snurret og surret i fruehuet de siste dagene.
For det er tydelig at vi gjerne vil mene mye om hvordan liv skal leves. Noen mener det å bake og pynte cupcakes er viktig og riktig, andre mener dette setter likestillingen tilbake til for lengst svunne tider.
Det finnes blankpolerte og høyglansede hjem der middag står på bordet til fast tid hver dag, og det finnes hjem der middag inntas når de fleste er hjemme en eller annen gang i løpet av ettermiddagen. Noen mener det ene er løsningen, andre mener det andre er løsningen og lykken.
Men hvorfor må vi være enige, eller hvorfor må vi bruke så mye energi på å fortelle andre hvordan de skal legge livets kabal for seg og sine?

Vi er ikke like. Vi har forskjellige mål og drømmer. Noen utdannelser gir mulighet for å melde seg ut noen år, andre yrker krever stadig tilstedeværelse. Noen har valgt å endre retning totalt, og realiserer seg selv gjennom mer kreative aktiviteter enn hva de kunne gjøre via jobben de er utdannet til å utføre. Og hva så om noen kan lage bugnende bloggbakverk, eller ta stemningsfylte bilder av lys og roser, eller legge ut adjektivsprutende fredagsoppdateringer på facebook? Er det så farlig?
Her i huset er det langt mellom telysene og en vellykket fredagskveld kan like gjerne bestå av kollektiv kollaps foran hver vår skjerm som av dype samtaler over tacofatet.
Det er morsommere å skrive om kunder og hunder enn om grå stunder, og lettere å smile og si Jo takk, bare bra når noen spør hvordan det står til.
Man er da tross alt fra en fjellbygd, og slipper ikke gud og hvermann tett innpå seg...

Det er hyggelig med engasjement og meningers mot. Men det er ikke dermed sagt at det som passer for meg er like riktig for deg. Og det er ikke heller alltid slik at det som føles riktig for deg som enkeltmenneske er riktig for den du er i et fellesskap.
I mitt hode er dette viktig, det å kunne roe seg ned, tenke over livet og hva som har størst verdi. For meg selv. Ikke for andre. Og jeg takker gjerne min mor som gav meg ideen om at likestilling ikke betyr at alle gjør nøyaktig det samme, men at vi har frihet til å velge og å foreta valg basert på hva vi selv ønsker og ikke hva andre forventer.

for fartsfylte dager

2011-11-16T09:57:00.001+01:00

Tjolahopp! På tide å pusse støvet av disse og hoppe elegant ( eller noe lignende) ut i verden!

nedbrent lys eller utbrent mor?

2011-11-15T10:51:00.001+01:00

Når skal vi egentlig leve?
Som mor til ikke fullt så små barn lenger er det dette man tenker på når diskusjonen om cupcakedamene rusler og går.

Det begynner å bli noen år siden man selv leverte i barnehage og på tidlig-sfo. Det begynner å bli noen år siden ettermiddager og kvelder bestod av hjemreise fra jobb, håpet om å nå middag med familien eller i det minste legging av den minste. Det begynner å bli noen år siden man satt strigråtende i en garderobe og innså at dette livet ikke var verdt innsatsen.
Og ja, det kunne vært flere pensjonspoeng. Det kunne vært mer stabil inntekt og mulighet for spontane utskeielser litt oftere.
Men så tenker man; hvor lenge lever jeg? Og hvorfor i alle dager skal jeg jobbe vettet og livsgleden ut av meg og spare opp til en pensjon som ligger tiår frem i tid, en pensjon jeg forsåvidt ikke vet hvor lenge jeg vil ha glede av?
Livet mitt er her og nå og det ønsker jeg å leve.
Og det aner meg at det er en del av oss mødre som ønsker nettopp dette; å være delaktig i sitt eget liv. Vi har valgt å få barn, noen har brukt tid på å få barn og vi skal ( selvsagt i fellesskap med partner) ha gleden av å se de søte små vokse opp og bli selvstendige mennesker. Og om vi nå ønsker å ta del i den prosessen selv, ha tid til å forme dem også i uka og ikke bare i helgene - hva er så galt med det?
For noen år siden skrev aviser og den kulørte presse om utbrente mødre, nå skriver de om mødre som heller brenner lys. Hva er det verste?
I morges så jeg de søte små traske av sted mot skole, med egensmurte nister i sekkene de selv pakker. Frokostasjetter og bestikk stod skylt på benken, skittentøy i kurv på badet. Med arbeidsplass hjemme kunne jeg selvsagt lagt inn tid til å gjøre dette for dem. Men det gjør jeg ikke. I det lange løp tror jeg de er bedre tjent med at vi setter av tid til å lære de å ta ansvar for seg selv. Nå er det jo fullt mulig at de ville vært like ansvarsbevisste om jeg skulle løpt ut døra samtidig med dem om morgenen. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det er lett, veldig lett, å bare overta et ansvar fordi det tar kortere tid å gjøre det selv.

Og hvorfor, hvorfor kan ikke voksne oppegående kvinner få lov til å velge selv? Det er langt, ikke bare i år men også i utvikling, mellom livene våre oldemødre levde og livene vi lever i dag. Den store forskjellen, synes jeg, er at vi har mulighetene til å velge og vi vet hva vi velger bort. Og om vi nå velger våre barn og familielivet fremfor karrière og arbeidsliv? Det er ikke sikkert det er så dumt.
I vår tid, hvor svangerskap kan planlegges og antall barn begrenses; er det ikke naturlig at mange ønsker å bruke tiden sammen med eget avkom? Og så kan vel staten være lykkelige, der de sitter og gnir på oljefondet sitt ettersom det er slik at jo mindre vi jobber jo mindre får vi i i sykepenger og pensjon?

Jo mer jeg tenker på det, jo sikrere blir jeg på dette; jeg vil heller ha nedbrente lys på kjøkkenet hver kveld enn å møte et utbrent speilbilde hver morgen.

bloggtørke

2011-11-11T14:54:00.000+01:00

Kanskje kunne siden vært blank, blank som fruehuet.

Eller man kunne blogget om det man ikke blogger om;

hvor lei man kan bli av å ikke ha fast inntekt, hvor lei man kan bli av en dårlig karakter på en prøve, hvor lei man blir av bikkjekreket som bjeffer verre enn en buhund, hvor misunnelig man kan bli på han som kan stå tidlig opp og dra på jobb før de søte små er ute av dynene.

Man kunne blogget om å føle seg tung og grå, de flisete neglene, lottorekka som aldri går inn. Man kunne blogget om irritasjonen fordi alle andre har så mye kulere liv, får spennende jobbtilbud og roser på døra.

man kunne rett og slett la småligheten og sutringa få like fritt spillerom her som inni fruehuet.

Kanskje best om siden hadde vært blank ja...

hvorfor være vikar?

2011-11-09T12:21:00.000+01:00

Med tanke på forrige skriveri, en sann orgie i sånne litt leie situasjoner man lett kommer opp i men som det er vanskeligere å karre seg ut av, er vel dette et godt spørsmål..
For, hvorfor i all verden skal man forlate en kjent og kjær systue og begi seg ut i det store ukjente og prøve å hanskes med dagens ungdom?

Jo, blant annet fordi det å møte ungdom som stort sett er lærevillig, som stort sett gjør det de skal når de blir bedt om det ( om ikke alltid på første forsøk) det er en berikelse.
De vil så gjerne. De vil lære å sy, de vil vite hvordan man gjør et skjørt smalere, et erme videre. De vil strikke luer, hekle skjerf. De vil bli noe, om ikke sydamer, så ihvertfall noe skapende.
Og man kan snakke seg blå, vise og peke, forklare og forklare og bare bli møtt med et tomt blikk. men så. plutselig går det inn og man ser at de skjønner, de er enige. Og når tre jenter sitter og legger opp et skjørt for hånd, fordi de endelig har latt seg overbevise om at det blir penere enn en maskinstikning - da er det stas å formidle fag.

Og så er det alt det andre. Luksusen i å ikke være faglærer og ha ansvar for samtaler, oppfølging, karaktersetting og faglig innhold. Man kan ta det litt roligere, la dem henge bittelitt på facebook, la dem snakke litt om fest og fart og russebuss.
Noen ganger sporer samtalen fullstendig av og kryssesting forsvinner til fordel for planlagte tatoveringer og drømmer om botox. Det å kunne sitte slik og snakke med disse unge, de som er noen få år eldre enn ens egne barn - det er en gylden anledning til å forberede seg på ungdomstiden til de søte små.
For det er ikke lett å være mor og skulle forberede seg på det som venter rundt neste sving. Så når man kan få informasjon slik, nesten via omveier, bør man jo bare ta imot.
Og dermed vet man at det å avvise venneforespørsler på facebook ikke synes hos den som spør, man vet at gutter med sminke er helt ok og ihvertfall klart å foretrekke fremfor pizzatryner og man vet at det finnes miljøer her i kommunen man håper de søte små aldri kommer i kontakt med...
Men i sitt stille sinn tenker Fruen, kan det haste så fryktelig. For disse jentene, som man med sitt hav av erfaring anser for å være de reneste barn, de vil så forferdelig gjerne bli voksne. De snakker om kjærester, hytteturer, hvor mange barn de skal ha og hvilke plastiske operasjoner de drømmer om.

Jo, sånn alt i alt, når man har vært med lenge nok til å unngå fallgruvene hver time, da er det aller mest hyggelig. Og litt slitsomt. Og en uventet bonus er gleden hos de søte små. Ikke fordi mor sprer det glade sømbudskap, men fordi de en sjelden gang får oppleve dette;
luksusen i å komme hjem til tomt hus og bare henge foran fjernsynet, i motsetning til de fleste dager der en selskapssyk mor henger rundt og vil snakke, snakke, snakke.

Hvordan overleve som vikar?

2011-11-08T10:38:00.003+01:00

Det fine med å være vikar i ny og ne er at man slipper billig unna det meste av ansvar for karaktersetting, anmerkninger for snusing/spising/drikking og sminking i timene. Eller altså, iherdige vikarer med ambisjoner om å ta den forjettede ped-en ville vel tatt ansvar for den slags. Fruen er mer av den oppfatning at så lenge de jobber får man leve med pudder og pærer på pulten.

Men dog, et sted går grensen. Og, om noen av dere lesere skulle la dere friste til å være vikar ( uten ped) så styr unna disse måtene å starte en samtale på:

1. Jo altså, jeg har svennebrev som buntmaker. Vet dere hva det er ?

Åhja, det visste de gitt og resten av dagen fikk man gråtkvalte blikk og snufsende kommentarer om myk mink og steinhard samvittighet.

2. Ærlig talt, trenger du all den sminken? Er det ikke kaldt med så lite klær?

Hallo, tror du at du er morra mi eller?

3. Dere vet, alle kan ikke bli designere.

Hæh, skal vi bli sånne kjipinger som bare sitter og syr til vi spyr? Underforstått, sånn som deg?

4. I dag skal dere jobbe med det gyldne snitt. Dette er jeg helt blank på, men dere har visst hatt om det forrige uke? Ikke det? Ok, gå på biblioteket og les en time og kom tilbake etter pausen.

Ja, gjett om de kom tilbake...særlig...

5. Kan dere vise meg prøvelappene dere har sydd hittil?

De fleste som har gått på en sømlignende linje husker sikkert prøvelapphelvetet kvelden før innlevering av permer. Så hvorfor man midt i et semester gidder spørre om å få se samlingen er en gåte.

Men til slutt, av mitt hjertes godhet skal det deles en glitrende oppdagelse; nemlig hvordan man skal få ungdommen nu tildags til å jobbe;
si de forjettede ord - dere kan gå hjem når denne oppgaven er ferdig!

på systua

2011-11-07T17:15:00.000+01:00

På systua er det radio, det er lys, strykejern og symaskin. Det er bunader og andre klær, det er en god stol og en mindre god stol. Det er esker med knapper, ruller med bånd.
Det er skuffer og skap, fylt med det man skal jobbe med og det man skal la seg inspirere av.
Og heldigvis ( og hysjhysj); innerst i midterste skuff, plassert slik at man rekker de både fra sitteplass og ståplass; en boks med hardboiled candies innkjøpt i Riga i sommer.

Dessverre kan ikke Fruen skryte på seg ekstrem viljestyrke og en dag - et drops. At det fremdeles befinner seg sukkerholdige saker i boksen skyldes nok helst at den har vært glemt i ganske mange uker.

en god mor?

2011-11-06T16:13:00.000+01:00

Jeg tilbringer dagen i sofahjørnet mens jeg tenker over de store spørsmål her i livet.
Jeg tenker på om en cupfinale for hunder hadde vært mulig eller om vi alle ville stått i konstant pølsekø. Jeg tenker på hvor fint det skal bli når snøen legger seg. Jeg tenker på om noen snart skal miste den der ribba på gulvet, eller i det minste en potet.
Men mest av alt tenker jeg på hvordan det hadde vært å være mor? Jeg tror jeg kunne blitt en øm og kjærlig utgave, et strålende forbilde som aldri ble lei av å leke med barna mine. Men for å bli mor må det være en far med i bildet, og han har jeg ikke funnet ennå...
Vi trodde det var håp, vi fant en artsfrende med maskulin fremtoning her i nabolaget. Dessverre viste det seg å være en hormonell frøken...Så, jeg jakter videre. På nett, i grøftekanter og bak busker og trær.
Så om noen vet om en kjekk og grei fyr som kunne passet for meg; I´m in the moood for luuuv!

Det har vært litt motvilje mot dette prosjektet her i huset, men ettersom jeg på flere måter har vist meg moden for ansvaret har de begynt å vurdere det seriøst. Jeg tror også de har et lønnlig håp om at jeg da, når jeg har opplevd the real thing, vil la diverse kosedyr være i fred...

perler på en snor

2011-11-05T14:13:00.000+01:00

Lørdag i november...Duskregn og tåke ute, rastløse sjeler inne. Det er så lett å havne foran fjernsynet eller i mutt taushet foran hver sin datamaskin. Forslag etter forslag forkastet. Fruen har mest av alt lyst til å skyfle i seg resten av snopet fra en meget vellykket Halloweenvandring.

Løsningen blir å dra frem perleboksen og sette i gang.

Og jammen ble det hyggelig

( helt til man oppdaget at den lystige har vrengt, ikke sjelen, men mageinnholdet utover en seng )

hva skjer med yrkesfagene?

2011-11-04T10:34:00.002+01:00

Det er ikke lett å overleve som bunadtilvirker, og for å spe på lønna er det fint å kunne holde kurs og være lærervikar på Design og Håndverk i den videregående skole. At det i tillegg er fint og viktig å komme seg ut blant folk og få litt nye impulser og ha litt flere enn den faste kjernen å snakke med er en annen side av saken og skal ikke belyses her og nå.
Men når man er vikar, og skal hjelpe ungjentene ( for det er flest jenter på disse linjene) kan man få seg en og annen vekker. For eksempel når de skal sy skjørt; og vikaren foreslår å ha en linning eller et belegg i livet istedenfor å bare brette ned en cm og sy. Da vil man gjerne ha et svar, ikke bare et tomt blikk.
Eller når de skal lage mønster og ordet bevegelsesvidde er et ukjent begrep. Nå er det selvsagt slik at ungdommen nå til dags vil ha klær som er skinny ´n´skimpy og knapt nok egnet til å nyse i, men en gang i fremtiden skal de kanskje lage klær til noen som vil ha muligheten til å sitte ned eller løfte en arm, og da må de vite hvor det skal legges til noen ekstra centimeter.
Men dette lærer de ikke. De lærer heller ikke nevneverdig mye om tekstiler, eller om sømtekniske finesser.
Og så kan man spørre seg selv - hvorfor?
Er det ikke behov for dette lenger, er dette kunnskap vi ikke trenger? Eller, er det ikke med i læreplanen?

Da Fruen begynte på sømlinje, for godt og vel tyve år siden, fantes fremdeles de gamle yrkesskolene. Der gikk de som ville lære et håndverk fra bunnen av, og de som ikke kom inn på allmennfag eller handel og kontor. Noen fortsatte som lærlinger og endte med fag- eller svennebrev, andre tok tilleggsfag for å få generell studiekompetanse og studerte videre.
Dette ble det slutt på da man på høyere hold besluttet å øke yrkesfagenes anseelse. Og det ble gjort ved å øke mengden av allmennfag på disse linjene, og ved å slå sammen flere fag i et grunnkurs.
Og når politikere i dag jamrer seg over frafallet på yrkeslinjene og ikke fatter hvorfor det er vanskeligere å skaffe lærlingeplasser nå og stiller seg uforstående til hvorfor det er slik - da tenker jeg at kanskje burde noen og enhver sette seg ned og sammenligne læreplaner før og nå. Det hjelper ikke om du etter to år på design og håndverk er godt oppdatert på samfunnsfaglige spørsmål hvis du ikke vet hvordan du flytter et snitt eller hvordan du legger opp et skjørt uten at kanten bulker og slår seg.
Og det er ihvertfall ikke veldig interessant for en liten bedrift, og de fleste bedrifter som kan være aktuelle læreplasser for småfag er små, å få en ung lærling inn som skal tilegne seg nok fagkunnskap i løpet av to år til å, ikke bare kunne ta svennebrev, men også bidra til en viss inntjening til bedriften. For det koster å ha en lærling, det tar tid å undervise, og da ønsker de fleste sjefer å få litt igjen for strevet.

Noen fag har fått særløp, altså at de har lenger læretid. Kanskje burde flere fag fått denne muligheten?
For slik det er i dag, at elleve fag skal ha samme toårige løp i skole for så å kunne starte lærlingeløpet, det fungerer ikke. Joda, både en salmaker, en modist og en bunadtilvirker benytter seg av nål og tråd. Men utover det er det flere ulikheter enn likheter, og det er heller ikke mulig for lærerstaben på en linje å gi fullgod opplæring til så mange fag, eller i det hele tatt å kunne bidra med nok informasjon om alle de fagene man kan velge mellom til at de i det hele att blir aktuelle utdannelser for elevene.
Dermed ender flere med å bruke denne linja som et pusterom, en del av en helt annen utdannelse eller de tar påbygging og ender med generell studiekompetanse.
Om man da har hevet yrkesfageens anseelse? Nei...
men man har oppnådd noe annet, som er ansett som viktig og riktig nemlig å gi hvert menneske mulighet til å ta høyere utdannelse. Og det er vel og bra, men det var vel ikke det som var målet?
Det finnes, nå som før, mennesker som ønsker en yrkesutdannelse. Det finnes mennesker som vil jobbe med hendene. Det finnes mennesker som ser at det alltid vil være behov for håndverkere, uavhengig av oppgangstider og nedgangstider. Dette er ikke nødvendigvis noe man på grunn av lav intelligens blir tvunget inn i ettersom alle andre muligheter til utdannelse faller bort. Dette er et valg, og et like legitimt valg som det å bli lege, askjemegler eller ingeniør.
men vær så snill, dere der på toppen, dere som bestemmer over norsk skole - la oss få en gjennomgang av dette systemet før det er for sent. I dag finnes det bedrifter som kan ta inn lærlinger og som besitter den kompetansen som trengs for å bedrive fagopplæring. Det er ikke noen selvfølge at slike bedrifter finnes om noen tiår.

Ring og ring

2011-11-03T10:42:00.002+01:00

Ring, ring og Fruen griper telefonen med et lønnlig håp om at det er fra Norsk Tipping. Derimot er det en fløyelsmyk røst fra en ansatt i en større norsk bank. Den hyggelige damen forteller at hun har en kollega som har sååååå lyst til å snakke litt med Fru Storlien.
Og, ja man innrømmer det - Fruen trodde først det var en potensiell kunde. Men neida.
Disse damene ønsket å invitere Fruen til et lite møte, for å snakke om hennes finansielle situasjon.
( det er fort gjort, forresten )
Det var imidlertid ikke Fruen det minste interessert i, og gav sånn passe klart uttrykk for at man trives riktig så godt der man er og ikke ser noen som helst grunn til å bytte. Og da kom spørsmålet som gjorde dypt inntrykk:
Om Fruen ikke er interessert i å få et overblikk over sin egen økonomiske situasjon?
Og det må innrømmes, den telefonen kom på et dårlig tidspunkt, men svaret var kanskje litt i overkant krast likevel:
Tror dere jeg er fullstendig uansvarlig og sitter her uten den minste idé om min egen økonomi? Jeg er da vel i stand til å lese informasjon jeg får tilsendt, og om jeg vil bytte så gjør jeg det fordi jeg vil. Ikke fordi du vil.

Det er sikkert ikke drømmejobben, å ringe rundt og invitere folk til møter hvor man skal selge bankløsninger. Det er sikkert enda verre når den som tar telefonen er gretten og akkurat har brukt altfor mange penger på å anskaffe ringen man tross alt har drømt om i femten år...
Det med ringen har overhodet ingen sammenheng med dårlig humør - den er en sånn salighetsting som gjr selv den gretneste kvitreblid som en lerkefugl. Og Queenie gleder seg til hun blir voksen og Fruen gammel, slik at hun kan overta den ( bedre kompliment kommer ikke fra den kanten)

bake-kake-bismak

2011-11-02T09:44:00.000+01:00

Vårt første felles hjem; en hybelleilighet med minikjøkken og en komfyr som definitivt hadde sett bedre dager...
Fruens første bakeprosjekt på egen hånd; et sukkerbrød.
Alle tips fra mor i Barndommens dal ble fulgt til punkt og prikke og overlykkelig satt man ved kjøkkenbordet og så vidunderet heve seg over alle støvleskaft. I ren ekstase åpnet man ovnsdøra for å bivåne miraklet på nært hold. Og en halvtime senere smuglet man et velduftende kumlokk ned i søppelkassa i bakgården.
Det har jo tatt seg opp noen hakk, man åpner ikke lenger ovnsdører i utide og kaker med rårand er det færre av. Men i forrige uke, da Fruen skulle være übermom og lage pikekyss med tre pikebarn på ni år, skar det seg og kumlokket dukket opp i minnet. Ingen ting ble stivt, bortsett fra Fruens smil, og det som skulle vært fluffy og fristende pikekyss endte med det noe mer passende navnet kusleik og hadde en umiskjennelig eim av melisoverdose.
Neste gang skal man gjøre alt riktig, med eddik, nyskurt bolle og ikke minst - et barnefritt kjøkken...

Alternativt fortsetter man i det vante; småkaker som ikke er basert på heving, formkaker med heldekkende glasur og nøye planlagt oppdeling for å skjule brister og brudd og nøyer seg med å nyte bildene i fantastiske kokebøker og inspirerende bakeblogger...

hva er en gammel / ekte bunad?

2011-11-01T08:50:00.005+01:00

Det har gått flere bølger av bunadbegeistring over landet vårt, bølger der ønsket om en bygd - en bunad tidvis har vært større enn behovet for tydelig tilhørighet og lokal draktskikk. Noen daler har holdt strengt på gamle tradisjoner, både av respekt for disse tradisjonene og fordi de har vært lite påvirket av impulser utenfra. Man kan for eksempel se på Gudbrandsdalen, der det kom jernbane relativt tidlig. Dette førte til at det i hoveddalen kom turister i byklær og flere av de som reiste ut kom oftere tilbake. I sidedalene var det mindre gjennomstrømming av folk, noe som påvirket både dialektene som holdt seg lenger uten påvirkning utenfra og hvordan folk gikk kledd.
Det finnes en inndeling av bunadene våre, der fem kategorier forklarer forskjellen mellom de ulike draktene. Noen ville kanskje mene at en bunad i kategori 1 er finere enn en i kategori 5, ettersom førstnevnte er akkurat slik mange gikk kledd mens den siste kategorien er fritt komponerte drakter.
Men, de fleste bunadene våre er femmere, og mange synes de er de fineste ettersom de ofte er rikt brodert og oppfyller flere av nåtidens forventninger om farger som går ton-i-ton og mye sølv.
For det var ikke vanlig å gå med overbroderte klær, broderiene befant seg gjerne på et sjal, en løslomme, et forkle eller i som i Telemark - på sokkene. Heller ikke gikk alle emd hvite skjorter til hverdags, eller tre søljer og mansjettknapper i blankt sølv. Da som nå ble klesskikk tilpasset arbeidsdagen.
Noen, som Fruen, velger av ulike årsaker å fortsette å gå rundt i råndastakk i godt voksen alder, knytte på seg skaut og leve lykkelig med penger i stikklomme på innsiden av stakken eller trygt og varmt forvart i en sko, mens andre går over til brodert festbunad med snerten lue og løslomme hvor man kan oppbevare livsviktighetene. Det finnes ikke noe rett og galt her, det finnes bare frihet til å velge.

1. Bunader som representerer siste ledd i ei folkedraktutvikling.
Folkedrakta, særleg til fest- og høgtidsbruk, fekk etterkvart ny interesse og funksjon som bunad, utan å ha gått ut av bruk.

2. Bunader som har bakgrunn i ei folkedrakt som var gått av bruk, men som ikkje var gløymd. Til tross for at folkedrakta hadde gått ut av bruk, visste mange korleis den hadde vore i store drag. Til dels laga ein nye plagg etter dette og til dels brukte ein gamle plagg.

3. Bunader som er systematisk rekonstruerte på grunnlag av bevarte, gamle folkedraktplagg, frå same område, periode og drakttype.
Desse bunadane er rekonstruert frå ei folkedrakt etter at denne var gått ut av bruk. I rekonstruksjonsprosessen har ein nytta kjelder som fortel om drakttypen, t.d. skriftlege opplysningar, biletstoff og munnleg tradisjon.

4. Bunader som er laga på grunnlag av eit tilfeldig og mangelfullt gammalt draktmateriale. Dei delane ein ikkje fann førebilete til, har ein utforma i stil med resten av drakta.

5. Bunader som heilt eller delvis er fritt komponerte.
Enkelte av desse har trekk frå folkedraktmaterialet, medan andre har henta inspirasjon frå ulike typar gjenstandar eller plagg.

Oversikten over de ulike kategoriene er lånt fra hjemmesiden til Norsk Institutt for bunad og folkedrakt, det som tidligere het Bunad- og folkedraktrådet.

Det hender kunder kommer med gamle bunader som skal syes om, bunader de mener er veldig, veldig gamle ettersom de er arv etter bestemor som ble født i 1905 eller deromkring. Da er det ikke alltid så hyggelig å fortelle at de står med en drakt som ble utarbeidet i 1957 og at ingen i slekta kunne vært i stand til å kle på seg noe lignende da kong Haakon steg i land på Honnørbrygga i 1907. Da kan man hånlig klaske bunadleksikonet i bordet og påvise opplagte brister i logistikken. Eller man kan snakke om løst og fast før man kommer inn på sannsynligheten for at bestemor anskaffet bunad til sønnens konfirmasjon, eller sønnesønnens dåp og ikke til sin egen dåp...

Hallo? Ween? Hvin? Vin?

2011-10-31T20:52:00.000+01:00

Man husker tilbake til barndommens julebukkerier. Vi fikk hver vår nyvaskede strømpe tredd over hodet, fortrinnvis utenpå brillene som det dermed ble umulig å fjerne dugg fra når vi kom inn i oppvarmede stuer.
Vi ble lett sminket med vannfarger som luktet lunkent og iført diverse klesplagg ble vi sendt ut på tokt.
Langs brøytekanter og gjennom snøfonner trasket vi i blåkalde minusgrader. Vi vandret med håp om twistbiter som vi skulle få servert i døråpningen.
Men alle steder ble vi bedt inn, og alle steder var det masse folk vi knapt nok så gjennom strømpebukser og nedduggede brilleglass. Det føltes som om alle de voksne var mye gladere enn det de var til vanlig, noe man som voksen kanskje ville definert som løsere i snippen, men det skjønte vi ikke da. Og alle skulle gjette hvem alle var, og alle skulle mates gjennom strømpebuksedekkede munner.
Og så gikk vi hjem og var glade og lettede, litt fordi vi turte gå og mest fordi det var et år til neste gang.

Og nå i kveld, når man iført småsko har fulgt to små vampyrer rundt i nabolaget, skjønner man jo på en måte hvorfor det er mer attraktivt å gå i snøfrie oktober enn i blåkalde desember.
Dessuten; hvem ville tatt sjansen på å forlate huset med en nylonstrømpebukse over hodet nåtildags?

men nå er det nok Halloween. Nå er det tid for et bittelite glass hallo-vin.

dagens kunde

2011-10-28T17:02:00.000+02:00

Noen kunder får en plass i fruehjertet så lett som bare det. Det gjorde dagens kunde, som da Fruen åpnet døra utbrøt;
men kjære vene, du er jo bare barnet!
Dessverre viste det seg at kundens søster var med som sjåfør ettersom kunden selv er 87 år og relativt svaksynt. Men det trenger vi vel ikke fokusere på?

dagens blomst

2011-10-28T10:57:00.000+02:00

Det synges at Every rose has it´s thorns...Heldigvis beholdt de som utarbeidet kvinnebunaden fra Nordland fatningen og styrte unna slike spissfindigheter.
Noen bunader har veldig naturtro broderier og selv om Fruen synes Ringeriksbunaden med blomster og bier ( ok, det er vel en tordivel ) er morsom, så foretrekker man personlig de mer stilistiske broderiene .
Men hva motivasjonen, inspirasjonen bak et broderi er - det er ikke alltid så lett å vite, eller å forstå.
Det kan være et fint stykke kinesisk silke, en rosemalt dør, sjøsprøyt på en innlandssjø, eller treskjæring.
Bak hver bunad ligger en historie, noen kjente andre ukjente.
Har dere lyst til å høre noen av de?

Hjelpen er nær?

2011-10-27T19:19:00.001+02:00

Noe av det fine ved å ha en teller på bloggen, er at man også kan få en viss ide om hvordan leserne kommer hit. Noen stuper rett inn via Fru Storlien, andre går veien via twitter eller facebook, mens andre igjen kommer via diverse googlesøk. Og her en dag oppdaget man at statcounter nå også lister opp hvor på lista man er ved diverse søk.
Slik ser Fruen at hun er nummer 1 på søket Fru Storlien, litt lenger ned på lista hva angår kinabunader og stell av bunadskjorter og på 44. plass når man søker på makuleringsmaskin.
Og det er dette siste man ble lett sjarmert av, for en leser kom hit ved å søke på makuleringsmaskin.
Og har isåfall vedkommende lest seg gjennom de 43 sidene foran, de som muligens har en mer faglig eller kjøpsvennlig tilnærming til temaet, før han eller hun kom hit og kunne ha gleden av å lese om sønnens glede over å kunne makulere dårlige prøver?

Og om dere skulle lure på hvordan det gikk med den makuleringsmaskina; den gjør ikke samme nytte nå lenger ettersom karakterer i ungdomsskolen ligger på It´s learning og dermed ikke kan unndras offentlighetens lys i det uendelige...Til glede for noen og bekymring for andre.

ps. Om du er på facebook kan du alltids like Fru Storlien, da får du oppdateringer hver gang det skjer noe ( og du trenger ikke være venn med madamen på ordentlig) . Link ligger i menyen til høyre, under kvirrevitt.

om søstre og venninner

2011-10-26T12:44:00.000+02:00

På svarte dager føles det som om hver avis og hvert blad man åpner inneholder oppslag om sammensveisede søstre. Facebook flommer over av søstre som lunsjer, som sender hverandre hilsener og planlegger helgeaktivteter. Det føles som om alle andre har en søster, eller to, som man kan hygge seg sammen med, snakke med og finne på ting sammen med. Og man kjenner den lille ormen gnage i hjerterota
- alle andre, bare ikke jeg.
Det er ikke det at man ikke unner andre denne lykken, men man savner den selv.
Men så ringer en venninne, ikke fordi noe spesielt har skjedd, men fordi vi ikke har snakket sammen på en stund. Eller en annen tekster og spør om vi skal ta en tur på loppis på lørdag.
Og så kjenner man at den lille ormen, som alltid er der og som gjerne sprer svartsinn og misunnelse, den skrumper sammen og blir, om ikke borte så iallfall mindre.
For det er jo ikke sikkert vi heller hadde vært perlevenner, det er ikke sikkert vi ville synes det var naturlig å gjøre alt mulig sammen, snakke om fødsler og ektemenn, gått på kafé eller på tur. Det er heller ikke brått sikkert vi hadde bodd i samme land, eller samme verdensdel.
Den første tiden etter at Storesøster døde var tung. Det krever mye energi å bevare vennskap når man står midt oppe i en sorg, og det krever mye energi å fortsette å nærme seg en sørgende som stadig avviser forslag om kaffe, kino, middager og andre sosiale hendelser. Etter hvert slutter mange å ringe, og ettersom tiden går forsvinner flere og flere fra nettverket.

Etter Storesøsters død var hovedfokuset å overleve selv, være sammen med foreldrene i Barndommens dal og Høvdingen og å komme gjennom de lange dagene og de enda lengre nettene. Og så , når man begynte å bli klar for å møte verden igjen, var det ikke så mange å ringe til.

Først var det sårt, det var lett å skylde på de andre, de som ikke forstod hva man hadde vært gjennom og som ville prege en resten av livet. Men i ettertid kan man se at skylden lå nok ikke bare hos de andre, men også hos en selv. For vi var så unge, vi var ikke vant til å takle sorg på nært hold og mye som ble oppfattet som ren og skjær ondskap ble egentlig sagt i beste mening.

Men de som holdt ut og som fortsatte å ringe, de som holdt ut med en mutt og selvsentrert Frue, de er fremdeles med.

Og selv om man ikke gjør som den oppvoksende slekt og fører opp venninnene som søster, eller mor, eller tante på facebook så er noen av disse venninnene, de som holdt ut, de som har sett Fruen på den svartetse dagene i et liv, de er som søstre.

Livet ville vært tungt og trist uten dem. Og mye, mye kjedeligere.

Fine bilder

2011-10-25T15:19:00.000+02:00

Jeg fikk så fine bilder i hodet, og så laget jeg en bok der jeg prøvde å gi bildene et sted å bo.

Så enkelt kan det sies når man har begått en bok. Dessverre er det ikke Fruen som har begått en bok og opplever lykken i å se sine egne ord mellom stive permer.
Men når Queenie kommer hjem med en bok av brettede A4-ark og med fargerik tråd som binder sidene sammen, og bruker setningen dette innlegget startet med for å forklare hvorfor hun skriver om en jente som hater snø - da er stoltheten nesten like stor som om man selv stod der med hvitvin i glasset og bok under armen.

Det å lese for barna gir ikke bare glede der og da, det gir også økt fortellerglede, godt ordforråd og ofte - en større forståelse av å flette setninger sammen til en helhet. Og så skulle man ønske at man noen ganger kunne se inn i dette hodet, og se alle bildene som ligger på lur og venter på å bli omsatt i nye fortellinger.

det er den draumen

2011-10-24T08:07:00.000+02:00

- at jeg var en ponni og nådde opp til kjøkkenbenken
- at jeg var en spenstig kenguru og hoppet opp på kjøkkenbenken
- at jeg var en blekksprut og snek en fangarm opp på kjøkkenbenken
- at jeg var en maursluker og slafset i meg alt på kjøkkenbenken med tunga
- at jeg var en fugl og fløy opp på kjøkkenbenken
- at jeg var en ku og viftet ned alt på kjøkkenbenken med halen
- at jeg var en sjiraff
- at jeg var et menneske med armer og bein

Men aller mest drømmer jeg om at det onde mennesket som står og tar bilde av meg enten gir meg en bolle, eller går fra kjøkkenet slik at jeg kan prøve, prøve, prøve å komme meg opp på kjøkkenbenken.

Stor kar og lita jente

2011-10-23T14:21:00.001+02:00

I sommer satt Queenie og en venninne og diskuterte Tour de France, og var skjønt og hjertelig enige om at det skulle de absolutt aldri delta i. Men da Fruen sa, i forbifarten, at det kan de ikke heller ettersom de er jenter, ja da fikk pipen en ganske annen lyd. For en side av saken er å velge noe selv, men å bli fratatt det valget på grunn av det kjønn man tilhører - det skulle niåringene ha seg frabedt. Virkelig.
Og det er et tankekors for oss foreldre det der; hvilke verdier vi skal gi dem basert på kjønn. For selvsagt vil vi gi Woody og Queenie lik oppdragelse og like verdier og ikke minst - vissheten om at de kan velge å bli hva de vil. Deres fremtidige valg skal gjøres ut fra evner og interesser, ikke om de er mann eller dame.
Kanskje er det spesielt viktig for Fruen dette å vektlegge valg og muligheter? For når man sitter hjemme og syr de fleste dagene føler man seg ikke akkurat som en kvinneaktivist, og når arbeidsdagen brytes opp av klesvask, henting og levering føler man vel heller ikke at man bidrar til å fremme kvinnesak og likeverd. Men dette er et valg vi har tatt i fellesskap. En har muligheten til å jobbe hjemme, den andre jobber et annet sted. Det hele er basert på utdannelse og hvordan vi skal få hverdagen til å gå opp, og et ønske om å være til stede for de søte små mens de er nettopp det. Derfor snakker vi også om dette, viktigheten av å velge selv og ikke la seg styre av kjønn og skjønn. Noen ganger føler man at det er et visst gehør, andre ganger er de mest klar for å få mor ut av huset slik at de kan innta sofaen i ensom majestet uten tanke på lekser og andre forpliktelser. Så nøyaktig hva de sitter igjen med av holdninger er man nokså usikker på.

Men her en kveld kom Queenie marsjerende hjem fra speidermøte og sa seg ferdig med denslags aktiviteter. Ikke fordi hun syntes det var kjedelig ( som hun sa først). Nei, det var fordi hun av hele sitt hjerte synes det er blodig urettferdig at gutter kan sykle av sted og overnatte i skogen, mens småpikene skulle innlosjeres trygt, tørt og varmt i speiderhuset. I hennes hode er det ingen forskjell på gutter og jenter, bortsett fra at hun synes guttene sutrer mye mer, og som hun sa Hvis vi skal sitte der og hekle og sånn, da kan jeg likegodt være hjemme.
Da har kanskje noe av alt man sier gått inn?

ps. Tittelen på innlegget er lånt fra en bok i Barndommens dal, om to barn som vokser opp sammen. Boka er et par generasjoner gammel, og da man leste den som barn var den håpløst utdatert. Kanskje er den ikke det likevel?

i dag

2011-10-22T17:19:00.000+02:00

De søte små er litt her og litt der, Høvdingen er på jakt, Fruen føler seg som et slakt. Den lystige kjeder seg og prøver å gi matmor frynsete nerver ved å vagle seg på sofaryggen og skjelle og smelle. Ved siden av isbilen har nemlig trekkfugler seilt opp som fiende nummer en. Og takket være den samme lystiges intense klappjakt på nabolagets katter er hagen relativt kattefri og dermed et eldorado for fugler som skal planlegge vinteren i Spania...

kjærlig omtanke

2011-10-21T11:07:00.000+02:00

De vokser opp de søte små. Og alt det man trodde man skulle nyte friheten fra er plutselig et savn. Myke, små og pysjkledde kropper på fanget når man egentlig vil lese avis. Tassende føtter midt på natta, henting og levering og følge inn og henge opp tøy. Å lese Lillesøster går til barnehagen høyt for hundrede gang.
Nå er det ikke her lenger, og man savner det ( bortsett kanskje fra dette med å lese samme bok om igjen og om igjen...).
Nå er vi over på hyggelig veileding, munter påminnelse om å ta med gymtøy hjem. Ikke fullt så munter påminnelse om det samme i dag da det viste seg at samtlige av husets hårbørster befinner seg i diverse gymposer i gangen på skolen og Queenie derfor så seg nødt til å gre håret med en engangsgaffel.
Vi oppmuntrer til å gjøre leksene pent og ordentlig, ikke skumlese tekster og svare i hytt og gevær for å kunne styrte ut av huset, uten nøkler og mobil, for å henge med venner. Vi minner på innetid, ringe-hjem-tid, arbeid før lek og ansvar for eget liv.
Tidvis føler man seg som en frådende furie uten gjennomslagskraft, og minst like ofte fremstilles man som en frådende furie med et mål for øyet - å torpedere sine barns mulighet til et sosialt liv i frihet.
Man trøster seg med at en gang vil de skjønne det, en gang når de blir voksne vil de huske tilbake med et snev av takknemlighet for at vi engasjerte oss og skjønne at vi gjorde dette av kjærlighet og omtanke og for å gjøre dem til mennesker andre har lyst til å være sammen med.
Til den tid biter man tennene sammen, teller til ti på tre språk, og fortsetter sitt mammaløp.

Og så lister man seg inn på rommene deres mens de sover , klapper litt på myke kinn og varme never og forteller dem alt det de rødmende vrir seg unna for å høre når de er våkne.