torsdag 27. november 2014

Julepynt med Ung Husflid

Sukkersøtt og aldeles fritt for gluten, mel, sukker og nøtter!
I går lagde vi pepperkakemenn- og koner på juleavslutningen for Ung Husflid her i husflidslaget.

  

Vi lagde også hjerter og juletrær, alt sammen i filt. I tillegg gjorde vi ferdige skjærfjølene som manglet litt pussing og den siste olje.

Jeg synes det er en fordel å ha klippet så mye som mulig på forhånd. Ikke bare fordi det da blir bedre tid til hovedaktiviteten som er å sy. og ikke bare fordi det går atskillig mindre stoff når en person klipper konsentrert enn når nitten håpefulle skal klippe sine deler.  Nei jeg klipper selv for å gi deltakerne større mestringsglede ved å sy sammen to juletrær som mest sannsynlig passer godt sammen. Alle som har prøvd å sy sammen to deler som er ujevnt klippet vet at det ikke gir økt glede men snarere frustrasjon og visshet om at sying er no´svineri.

Av samme årsak synes jeg det er helt greit å tre de første nålene. Hvis vi fremdeles har fokus på at hovedaktiviteten er å sy er det helt unødvendig å starte opp med et kvarters tungpustet tvangstreing av nåler. Vi syr først, vi blir glade, roen senker seg og så kan vi gradvis oppmuntre til egen innsats når to deltråder moulinegarn skal lures inn i et nåløye.


Noen syr forsting (også kjent som opp&nedsting). Noen går rett på knapphullsting. Noen syr dekor først og syr sammen etterpå. Noen syr med lange sting og andre med korte. 
Men alle syr.


    

I løpet av desember kommer de fleste husflidslag til å fullføre vårens program. Kataloger sendes ut, hjemmesider oppdateres. Jeg anbefaler absolutt å sjekke ditt lokale husflidslag. Kanskje har de en aktivitet som passer for deg selv, barna eller barnebarna dine?

tirsdag 25. november 2014

når sesongen er over




Jeg kan innrømme det nå:
Det var en periode tidligere i høst hvor jeg lurte på hvordan jeg skulle komme gjennom de nærmeste ukene med vett og verdighet i behold. Det ble plutselig litt mer jobb enn planlagt, litt mer jobb enn jeg hadde tid til. Det har vært sene kvelder og tidlige morgener. Det har vært pakking av materialpakker, lesing av sømforklaringer og pugging av navn.

Jeg har bekymret meg for å ikke strekke til, ikke være motivert for å undervise og ikke være opplagt til å engasjere meg i kryssesting her, knapphullsting der, vurdere fordeler og ulemper med fór i forhold til belegg. Jeg har vært sliten. Jeg har hatt lyst til å gi meg. Jeg har vært lei. Skikkelig lei.
Og så skjer det som skjer hver sesong; jeg avslutter kurs etter kurs. Jeg begynner å se en ende på sesongen.



Og i kveld sitter jeg her, høstens siste kurs er avsluttet. Syv damer skal jobbe videre på egen hånd. Noen ser jeg igjen i slutten av januar, de andre skal fullføre på egenhånd.
Og jeg sitter med beina i sofaen og bikkja på fanget og har et hav av frikvelder foran meg. Det skal bli godt. Jeg skal kjøre til klatring og fotball, jeg skal bake og smake. Jeg skal trene på kveldstid-

Og ikke minst - jeg skal lage materialpakker og planlegge vårens kurs.
For har jeg lært? Neida.
Blir det roligere? Neida.

Og gjett om jeg trives! For midt i alt stresset i høst innså jeg en ting - det er dette som er morsomt. Ikke stresset altså, men det å undervise, formidle, se andres glede over egen mestring.


Og vet dere - jeg skal faktisk prøve ut to helt nye kurs i 2015. Det gleder jeg meg til!

fredag 21. november 2014

To år

I dag skal jeg gjøre noe jeg sjelden gjør; jeg skal takke Woody og Queenie for deres tidvis intense masing. Jeg skal takke for alle ganger de hintet, hvisket, brølte. Jeg skal takke for alle ganger de banket på vinduet, alle ganger de åpnet døra. Jeg skal takke for forsvunne lightere, tomme fyrstikkesker og sammenkrølla sigarettpakker i søpla.

Kort sagt skal jeg takke for den intense skamfølelsen dere gav meg, og som til slutt fikk meg til å innse at dette er for dumt. Jeg innså at det hele ble for dumt der jeg stod "gjemt"  bak et hushjørne mens jeg gjorde noe jeg håper ungene mine aldri begynner med. 

Jeg vil også takke for at dere ikke gikk fem på med en gang jeg sa jeg hadde sluttet, men at dere gav meg frist frem til vinterferien før dere var overbevist. Det blir jo sånn at om man lover noe et visst antall ganger så tror ikke motparten mer på deg for hver gang du mislykkes. 

I dag er det to år siden jeg fikk fem akupunkturnåler i et øre og installerte Slutta-appen på mobilen. To år uten røyk, to år uten å savne røyk. Det er jeg glad og takknemlig for.


Og du, om du kjenner noen som røyker eller har lyst til å slutte selv...Finn noe som motiverer ordentlig. Alle vet det der med helse og økonomi og sånn, det er ikke nødvendig å nevne det hver uke. Det handler om vilje, og å finne en årsak som motiverer akkurat deg nok til å ville slutte.

For meg var to ting utslagsgivende:
A. For det første at jeg tross alt skal prøve å være et relativt vettugt forbilde for ungene
og 
B. ( og dette er egentlig litt teit med det motiverte): jeg tenkte på huden min, som er nøyaktig like gammel som resten av fru Storlien. Jeg ville ikke ha hud som ser ti år eldre ut enn resten av meg. 

Apropos damen på bildet så er hun et eksempel på hvordan jeg ikke har spesielt lyst til å se ut, men hvis jeg fyller hundre år tror jeg jeg skal unne meg en røyk. Hvis jeg har lyst på da.



onsdag 19. november 2014

fra de første ræddsomme sting

Jeg har hatt en oppfatning av tidligere generasjoners håndarbeidsopplæring som traurig, fylt med tråkling, millimetertilpasning, hælfellinger, stopping og et grunnleggende ønske om å utnytte det man har ned til minste litt fiberflis. Jeg har, som mange i min generasjon, hørt om mødre, tanter og bestemødre som har triste opplevelser fra håndarbeidssaler befolket av snurpemunnede frøkner med nåleøyne og kalde fingre. Jeg har hørt om votter som blir holdt mellom tommel og pekefingre mens frøken hånflirer, jenter som enda en gang må tråkle( med aldeles jevne sting) ermer i en gymbluse. Jeg har hørt om voksne som på en meget effektiv måte har fratatt elever all fremtididg glede ved å utføre et håndarbeid.


Så da jeg kom over boken "Håndarbeid for piker" av Signi Trætteberg, bladde vilkårlig opp og så en oppmuntring til lærerinden om å ikke fokusere for meget på de første ræddsomme sting, men heller tenke at dette er en nettopp de første sting, ble jeg naturlig nok nysgjerrig. I dag har jeg lest mer, og jeg er sjarmert, inspirert og overrasket over at så mye av det som blir påpekt i en bok som utkom i 1934 er like aktuelt i dag. 
Her er det ingen oppmuntring om å mane til strengt detaljfokus fra første klasse, eller å overkjøre elever med hva man selv synes er riktig.
Her er det tvertimot tips til hvordan man kan oppmuntre barna ( jaja, vi får leve med at det står piker ) til å oppleve gleden ved et håndarbeid og hvor mye større utbytte de har av å se tekstiler hvis de gjenkjenner teknikkene. Det skrives om hvordan man kan lære av barna, hvor viktig det e rå tenke på hva som er en selvfølge for den voksne og ikke for eleven.
Maske for eksempel, det ordet vil de fleste ikke-strikkekyndige barn ikke forbinde med et strikketøy. Si heller ring, løkke, sirkel ( dette handler om opplegget). 
Vi lærer å skille mellom forskjellige typer feil, utført av elever som ikke skjønner, ikke hører etter, som ikke gidder og som rett og slett bare er uheldige. 
Signi Trætteberg skriver om viktigheten av å begynne med enkle teknikker, fletting, klipping og fingerhekling og så bygge gradvis på denne kunnskapen.




       

Så kan man jo undre hvem denne damen er? Jeg har støtt på navnet opp gjennom årene, på diverse tittelblad på halvgamle og bunnsolide håndarbeidsbøker. Jeg har lært meg at bøkene hun står bak er verdt å kjøpe ( eller å hoppe i taket av glede for hvis man er så heldig å få noen forært). Jeg har skjønt, eller hørt, at hun må ha vært tilknyttet Statens Kvinnelige Industriskole, men stort mer har jeg ikke visst. Før i dag. Et kjapt googlesøk ga meg følgende informasjon:

Signi Trætteberg 1892 - 1971, håndarbeidspedagog.

Signi Trætteberg var en drivende kraft i fornyelsen av faget håndarbeid (for jenter) i folkeskolen i tiårene før og etter den annen verdenskrig.
Trætteberg vokste opp i Kristiania. Etter examen artium ved Kristiania katedralskole 1911 gikk hun på Nissens seminar, en privat lærerskole i hovedstaden, og avla lærerprøven 1913. Samme år ble hun ansatt som lærer ved Nordstrand middelskole. Ved siden av lærergjerningen var hun elev ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1913–15, og senere tok hun håndarbeidslærerkurs ved Statens kvinnelige industriskole (1927) og Statens tegnelærerkurs (1930). Hun hentet også inspirasjon og ny innsikt på flere studiereiser til utlandet; størst utbytte hadde hun av kontakter i nordiske og mellomeuropeiske land.
Allerede i sine første lærerstillinger markerte Trætteberg sin spesielle iver og kompetanse for å påvirke innhold og elevinteresse i håndarbeidsopplæringen. Selv uttalte hun at hun “hadde fått en høist uakademisk, men levende tilværelse med å undervise barn og voksne av begge kjønn”. 
Mer landsdekkende ble hennes innflytelse da hun ble overlærer ved Statens kvinnelige industriskole (1946–58) og statskonsulent i tekstilforming (1945–62), sistnevnte hovedsakelig som deltidsstilling. Hennes viktigste oppgave i disse årene ble å bygge opp videreutdanningen i håndarbeidsfaget, fra et halvårig kurs (1946) via en ettårsenhet (1950, hvorav halvparten som brevkurs) til en 1 1/2 års enhet (1956) som gav kompetanse for stillinger i lærerskolene. Hun utgav flere bøker om faget, bl.a. et bind i metodeverket Arbeidsmåten i folkeskolen, Håndarbeid for piker (1934) – en bok “som også menn leser med interesse”, og som fungerte som grunnbok for hennes tallrike fagkurs og forelesninger. Hun skrev også en rekke artikler i fagtidsskrifter.
I jubileumsskriftet for Statens kvinnelige industriskole (1950) gav Trætteberg en selvbiografisk preget fremstilling av sitt mål og virke for utvikling av håndarbeid som fag, i både undervisning og læring. Hun mente at i det å nøre elevenes interesse og lærelyst lå også kjernen til estetisk og etisk utvikling. En harmonisk utvikling kunne bare skje ved at eleven selv deltok aktivt i opplæringen. Selvvirksomheten måtte settes i høysetet.
I mange sammenhenger opplevde Signi Trætteberg å se frukter av sitt omfattende arbeid for fornyelse og utvidelse av skolefaget som senere kom til å hete forming. Sammen med pionerer for tegne- og sløydopplæringen startet hun 1931 Norsk Tegne- og Håndarbeidslærer-Forbund. 1966 skiftet det navn til Landslaget forming i skolen, og Signi Trætteberg var æresmedlem. Hun mottok Kongens fortjenstmedalje 1952.
Dette er friskt og freidig kopiert, og lett forkortet, fra Norsk biografisk leksikon. Kvinner kan, sier jeg. 
Og apropos de første reddsomme sting - de skal vi faktisk avfinne oss med. De er en begynnelse på noe som kan bli både stort, vakkert og inspirerende. 


lørdag 15. november 2014

kjeks med pistasjnøtter

Synes du det er spennende å gå i butikker i utlandet? Ikke suvenirbutikker og turistfeller, men butikker der man kan anta at lokalbefolkningen handler?
Jeg stortrives i bokhandler, garnbutikker, isenkram. Og matbutikker...vandre planløst rekke opp og rekke ned, ikke skulle tenke middag i dag, i morgen og dagen derpå, ikke tenke fristende niste og hva vi allerede har i kjøleskapet. Nei, bare se, kjøpe en boks te, en pakke karameller, god frukt. Noe å ha på hotellrommet eller på utflukt, noe å ta med hjem, noe å bake med. Apropos det - det meste av utstyr, pynt og tilbehør til morsom bakst er ihvertfall ikke dyrere i utlandet.

Da jeg var i England kjøpte jeg en pakke kjeks på Marks&Spencer, med pistasjnøtter. De var sååå gode. Jeg hadde en til pulverkaffen når jeg kom fra kurs, og en til dagens kapittel litt senere på kvelden. Full av optimisme bestemte jeg meg for å kjøpe med en pakke hjem, og fortalte derfor i blomstrende vendinger til Quenie hvor aldeles enestående disse kjeksene smakte.
Fant jeg de igjen? Nei. Har hun glemt dette? Nei. Har jeg glemt disse kjeksene? Nei.
Finner jeg oppskrift noe sted? Nei

Hva gjør man så?

Løsningen overrasket meg selv. Jeg lagde min egen oppskrift.


 

Jeg brukte grunnoppskrift på mørdeig:

4,5 dl hvetemel
1 dl sukker
200 gram smør *

Ingrediensene ble blandet i mikser, puttet  i en plastpose og lagt til hvile i kjøleskapet en times tid.

Jeg renset ca 100 gram pistasjnøtter, finhakket noe og grovhakket noe slik at det skulle bli synlige pistasjbiter og ikke bare udefinerbart bøss.
Nøttene blandet jeg inn i deigen, rullet en pølse, skar skiver og stekte. 
175 grader, 10-12 minutter.

* Jeg hadde ikke tenkt på at det er en del fett i nøttene, så neste gang blir det 150 gram smør. De er gode nå, absolutt. Men jeg vil ha den litt mer tørre fornemmelsen. 

Værsågod! Og god helg.

PS.
jeg tror jammen jeg skal prøve meg på de med tørkede tranebær også...



fredag 14. november 2014

Tyve minutter hist og her

Vi er ganske flinke, men kan selvsagt bli enda flinkere, til å dele på kjøring til og fra aktiviteter. men noen ganger ender man med å sitte ti, femten, tyve minutter i bilen, i en gang eller på en pinnestol i et hjørne av et øvingslokale.
Jeg har gjerne et eget arbeid for slike stunder, et nordlandssjal som skal frynses, en lue eller en løslomme som skal broderes eller korssting som skal overvinnes. Dette er jobber jeg er noenlunde trygg på, slik at jeg kan ta det opp, jobbe en liten stund og legge det ned i posen igjen når den håpefulle har fullført hva nå enn h*n har holdt på med.


Jeg er ikke skinnhellig besatt av å nytte tiden, men jeg prøver å ha et bevisst forhold til hva jeg bruker tiden til. Og tyve minutter med frynsing er på mange måter mer fornuftig enn tyve minutter på Facebook. 

Men komplette stakker drasser jeg ikke med rundt omkring altså. Jobbene skal være små og oversiktlige, de skal få plass i veska og jeg skal slippe å slepe med sømforklaringer og fargeplansjer. 

søndag 9. november 2014

en helg i november


 

 

Gummibjørner for vitamin x, eller var det y?
Men hallo Mateus...jeg trodde du hadde gått ut av historien en gang på nittitallet. 
Lys, Gjendekjeks og nytt fat inne.
Regnvåte busker og bær ute. 

Jeg skjønner ikke hvorfor vi absolutt skal mislike november - ærlig talt det er den mest oversiktlige måneden i året. Ikke noe spesielt som skjer, ingen fridager, ingen ferier, tidsfrister eller planleggingsdager. Ingen fotballcuper, ingen julebord. Rett og slett en måned hvor alle helger kan brukes til hygge og planlegging. 
Kanskje kommer det snø, kanskje ikke. Kanskje regner det, kanskje ikke. 

Og snart er det desember. 

fredag 7. november 2014

selvhjelp anno 1957


Her forleden fikk jeg en liten skatt i hende - en hjelp til selvhjelpsbok for unge piker i alderen 10 15 år... her er det ingen råd og tips om selvtillit, trening, kosthold eller mindfulness. Nei, her handler det om å bli venn med symaskinen.

 

Joda, rett skal være rett. I en parentes står det at boken også kan brukes av gutter som er interessert i symaskinen, men jeg ser ikke bort fra at deres interesse antas å være mer mot de tekniske finessene som også gjennomgås nøye i avdelingen for stell, oljing, hvordan unngå tråd-tufs og andre irritasjonsmoment.


 Selvsagt kan vi le høyt og hånlig og takke gud, oljen og rødstrømper for at vi slipper å stoppe frottehåndklær og sy bamser på maskin. Men hva som skjedde da vi gikk fra håndarbeids for piker og sløyd for gutter, via begge fag for begge kjønn til dagens løsning hvor egentlig ingen kjønn har noen av fagene, det er jeg usikker på. Det er ikke så dumt å kunne sy i en knapp, legge opp en bukse, reparere en søm som rakner. Det er heller ikke så dumt å vite forskjell på flatt og stjerneformet skrujern. 

 

Det er avslappende å ha råd til å kassere slitte håndklær og kjøpe nye gensere istedenfor å rekke opp og forlenge vrangbordene.  Selvsagt er det godt å slippe å bruke timevis på å stelle og stoppe, strekke og mekke. Men vi tar ikke skade av å være litt selvhjulpne heller.

Og dessuten - kunne Gandhi og Roald Amundsen så kan vel vi også!


Men bryllupsutstyr...det ville jeg nok foretrekke å kjøpe altså. Hvis jeg 
A. hadde vært ugift
og 
B. hadde visst hva det var


Med ønske om en god helg for dere alle bruker jeg ordene jeg gjerne avslutter kurs - gå hjem og sy!

onsdag 5. november 2014

Kurs, ja takk!



Det er ikke alltid så lett å finne ut av saker og ting og sting på egen hånd... Og selv om man får med en plansje eller to (eller tre) og et hefte og noen bilder så kan det likevel være behov for noen gode råd, noen hjelpende sting og noen generelle tips om hvor man begynner og slutter på en jobb.

Hvis du ser litt nøye på disse broderiene så vil du kanskje se at selv om stilkene er ganske jevntykke så er det en liten forskjell. På den ene er det to farger, på den andre tre. Det skal være tre, men det er ikke alltid lett å lese seg til hvordan sting skal vinkles.
Og hva med storrosa, skal man begynne ytterst eller innerst? Hvis du følger fargeanvisningen på den ene plansjen er det nærliggende å tro det er lurt å begynne innerst, men da kan du fort vekk ha fylt blomsten før du kommer til den lysegule fargen som skal være ytterst.


Det er mye av det jeg underviser i som er vanskelig å formidle skriftlig. Og som jeg gjerne sier - jeg kan snakke meg blå i tyve minutter eller jeg kan vise med fire sting.  

Som med dette broderiet. Dette er en veldig flink elev som hadde prøvd seg på en prøvelapp med broderiene til venstre og som etter et par kurskvelder utfører broderiene til høyre. Jeg møter mange som henne - flinke damer som trenger veiledning, råd og tips og noen støttende sting. Jeg ser gleden over å mestre, gleden over å få til noe, skape noe som kan glede i flere tiår og stolthet over å bevare en bit av den norske kulturarven.

Jeg håper virkelig ikke forslaget om kutt i støtten til studieforbundene blir gjennomført. Og hvis du vil hjelpe til, kan du klikke deg inn her, signere oppropet og være med på å støtte en god sak.

 Takk!


PS.
Siden dette ikke er mitt broderi vil jeg gjerne tilføye at kursdeltaker vet at jeg tok bilder og jeg har fått lov til å legge ut bildene på nett.

tirsdag 4. november 2014

Stort og smått

Noen ganger, når kunnskap skal tilegnes og omsettes i pertentlig broderte detaljer i hvitt på hvitt må jeg ty til sterkere farger. Orange og turkis for eksempel - det er en fargekombinajson hvor du ser alle feil. Eller, vi kan blåse stingene opp i stooor størrelse. Det er naturlig nok mye lettere å se et rutenett på en centimeter enn tre millimeter...


Men når alt kommer til alt så blir det stort sett alltid finere når man gjør det "på ordentlig".



Det påbegynte broderiet skal bli forstykket til en Malobunad fra Romsdalen. Dessverre ble ikke fargegjengivelsen så god som den burde vært, og da vil jeg heller kjøre svart-hvitt enn udefinerbar blå. Og ja, det var noe som ikke stemte i det ene hjørnet, men det er rettet opp nå.



søndag 2. november 2014

Hjemmesydd



Du syr sikkert masse til deg selv spør kursdeltakerne. 
Neeeei, svarer jeg beskjemmet og ror meg unna med det er så vanskelig å prøve på seg selv. 

Og det stemmer. Å prøve på seg selv ER vanskelig. Det er så å si umulig å tilpasse ryggsnitt, og hver gang du løfter armen for å flytte en knappenål vil noe løfte seg mens noe annet henger. ( vi snakker plagg, ikke kropp).

Men syr du til ungene dine da, spør kursdeltakerne. 
Neeeei, svarer jeg beskjemmet og mumler noe om en nissekjole i småskolen og et glitrende kostyme...og så tenker jeg at helvete heller, det burde jo være mulig for meg også å sy noe annet enn bunad. 

Som sagt så gjort. Stoff, tråd, mønster og glidelås er innkjøpt og Queenie skal på fest i hjemmesydd kjole. I januar. Sannelig, den jenta liker ordning&reda.   

lørdag 1. november 2014

frønsete i kantane


Jaja, jeg kan like godt innrømme dette:

Noen ganger er jeg skammelig treig. Som med dette skjerfet. Det har ligget i ukevis, nesten ferdig. Ferdig strikket, alle trådender festet, alt er vel og bra. Bortsett fra frynsene.

For skal man ha samme farge på alle, skal de være spettede, skal de være flettede, skal de i beroligende system eller i vill og sjarmerende uorden?

Og hvordan lager man egentlig fine frynser?


          

       

Jaja. Hun som skal beskjerfes stemte mot flettefrynser og for ordning & reda. Og fordelen med å ha brukt uker på å tenke på hvor, hva og hvordan er at når man først får satt seg til så går det forsåvidt ganske fort.

Irriterende nok tok hele seansen; klippe opp tråder, tre tråder gjennom annenhver maske ved hjelp av heklenål, knytte og klippe, i underkant av en time. Altså kunne jeg gjort det for minst en måned siden uten at det ville velta en eneste tidsplan ( jeg kunne faktisk bare droppet/utsatt to episoder av Modern Family  på Netflix).



Tittelen på innlegget, frønsete i kantane, har jeg lært av Høvdingen. Det brukes i utgangsspunktet ikke om frynser på plagg, men mer om en sinnstilstand man kan komme i, for eksempel om man ikke er mer enn måtelig begeistret for Halloween og monsterinvasjon.