fredag 31. oktober 2014

DIY - gull og glitter


Vinteren 1987-1988...verdensspeiderleir i Australia, mellomlandinger i Singapore, på Hawaii og i Los Angeles. Endeløse timer ombord i diverse fly hvor man vekslet mellom å høre utvalgte svisker på flyselskapets egen kanal, eller slite batteriene på den splitternye og knallgule walkmanen man ble den lykkelige eier av i et anbefalt varehus i Singapore.
Venninnen hadde tatt med Paul Simons Graceland, selv kjøpte man den rett etter denne turen. Og hver gang Diamond on the soles of her shoes blir spilt hensettes man til ungdom, varmen i den australske bushen og smaken av fersk( men ikke særlig velsmakende kokos) i Honolulu.
Selv kommer man aldri til å ha diamantbelagte skosåler, men man kan alltids glitre litt likevel?
Et par høye hæler som har sett sine beste dager, en tube glitterlim, en boks paljetter og en stødig synål; og vips har man glitrende hæler.

1. Tørk av hælene, slik at de er rene og pene.
2. Stryk en smal stripe glitterlim på hælen. Begynn midt bak og jobb deg ut til hver side for jevnest resultat.
3. Plasser en og en paljett i limet. Bruk en synål til å sette dem på plass med slik at du ikke får glitterfingre.
4. Når hælene er fylt med paljetter lar du skoene tørke.
5. Gå på dans!
Dette er et prosjekt jeg har vist tidligere også, men det er en kjapp løsning på problemet med slitte hæler og det er et prosjekt man ikke trenger sømkunnskap eller noe videre med tålmodighet for å utføre. 

Og dere - gooood fredag. Og god helg. Jeg skal ha nettopp det - helg. Ingen planer, ingen prosjekt, ingen avtaler.

PS.
Dette innlegget er mitt bidrag i en konkurranse hos nettbutikken Zalando. Jeg krysser fingre, hashtagger #zalandodiy og drømmer om tur til Berlin. Auf Wiedersehen!

torsdag 30. oktober 2014

Ung husflid


 


Vi har et aktivt barnelag i husflidslaget og flinke folk som organiserer ungene, lager gjennomførbare aktiviteter og skaper gode kvelder for både små og store. I går strikket noen ferdig luene sine og sydde de sammen. Noen fullførte pannebånd og atter andre gikk fra pannebånd til veske. Brødfjøler ble pusset og deretter dekorert med svipenn. 

Jeg kjente litt på det i går, uvilligheten til å gå fra min egen sofa til møtet i Ung Husflid...Jeg kjente litt på om jeg kanskje hadde nok denne uka, om jeg kunne sno meg unna og skylde på nødvendigheten av å kjøre egne barn hit eller dit. Men jeg gikk. Og det var så hyggelig! Det er noe med den stemningen som oppstår når nærmere tyve unger er lykkelig aktivisert og føler de mestrer oppgaven.  Det lave stemmesurret, fnising foran speilet når tre venninner prøver luer, oppsamlingen rundt en hjelpsom voksen, gleden over å skape noe.

Jeg gleder meg allerede til neste gang! 


PS.
Vi er nøye på dette med bilder og bruker ingen bilder der barna er gjenkjennelige så sant vi ikke har foreldrenes tillatelse. Men om dere hadde sett de smilende fjesene under luene på bildet ville nok dere også smilt og tenkt at jammen er de heldige de som får oppleve dette. Og med de mener jeg både barn og voksne. Du kan få inspirasjon så mange steder, på nett, i bøker og blader og i butikker. Men aller viktigst er inspirasjonen vi får i møte med andre mennesker.

mandag 27. oktober 2014

Om viktigheten av å holde kurs

Forrige uke holdt jeg flere kurs, både innen bunadsøm og nybegynnerkurs i bruk av symaskin og søm av enkle plagg. På slike kurs møter jeg menneske med ulikt utgangspunkt og ulik motivasjon for å gå på kurs.
På forrige ukes kurs var spennet stort og jeg møtte mennesker som ønsker å lære å legge opp bukser, sy klær til en nyfødt, sy til seg selv, brodere bunad til seg selv, sy bunad til barnebarn og å bruke kurs som en del av en utdannelse. Det sier seg selv at når motivasjonen er så variabel er også kunnskapsnivået når kursdeltakerne kommer inn døra veldig ulikt. Noen ganger kan kurset i seg selv være vinklet mot nybegynnere og alle begynner på omtrent samme nivå. Andre ganger er det stort spenn i ferdighetene og kurset består mer av veiledning en-til-en enn av felles undervisning. 
Utfordrende, ja. Spennende, ja.

Og ikke minst - viktig. 

Jeg ser, basert på erfaringer som kurslærer, en markant endring i kunnskapsnivået mellom generasjonene. For å si det rett ut - jo eldre deltakerne er, jo mer kan de. Ikke nødvendigvis fordi de har gått kurs etter kurs etter kurs, eller fordi de legger inn en daglig økt ved symaskina. Nei, dette er fordi de har lært mer på skolen. Dagens ungdom, og i denne sammenheng kan man generelt si de som er under tretti år, har mindre ballast med seg fra skolens håndarbeidssal og trenger en annen og mer grunnleggende innføring i bruk av symaskin, behovet for tråkling og annet som har forsvunnet på veien mot faget kunst&håndverk. Det er nærliggende å anta at dette ikke bare gjelder håndsøm og bruk av symaksin, men at det også gjelder andre teknikker innen håndverk og håndarbeid som det brukes mindre tid på både i skole og i hjem. 

Dette styrker min overbevisning om at vi trenger et aktivt og variert kurstilbud i Norge, et tilbud både for de som trenger nybegynnerkurs og for de som ønsker å bygge videre på kunnskapen sin. Da er det også viktig at dørstokken ikke blir for høy. Vi lærere skal, på frivillige kurs som i en hvilken som helst annen skolesituasjon, motivere og inspirere. Vi skal dele kunnskap og gi elevene et ønske om å lære mer og stadig tilegne seg ny kunnskap. 

Men vi trenger ikke bare motiverte lærere. Vi trenger også kurs som folk har råd til å gå på. Vi trenger støtteordninger som lar kursavgifter ligge på dagens nivå. Det har ikke noe å si at vi ifølge tall og statistikker lever i et av verdens mest velstående land. Folk betaler ikke skjorta for å lære å sy skjorte. 

Så, dere som skal forhandle statsbudsjett...Ikke kutt i støtten til studieforbundene, de forvalter viktig kunnskap. 


søndag 26. oktober 2014

Om eventyrenes påvirkningskraft

Det er en del håndverk som sorteres i kategorien "små og verneverdige", noe som baseres på antall inngåtte lærekontrakter hvert år ( under fem ). Disse fagene bør vi ta ekstra godt vare på slik at ikke kunnskap og ekspertise forsvinner, noe som kan være ekstra vanskelig å forhindre i fag med lite skriftlig materiale. Muntlig overlevering og handlingsbåren kunnskap er vanskeligere å dokumentere når det er få som behersker et håndverk. Det er for eksempel lettere å vise hvordan man syr et sting enn å beskrive det samme stinget.
Noen fag forsvinner fordi etterspørselen etter det de leverer er liten, andre fordi få utøvere ønsker eller klarer å formidle kunnskapen sin. Atter andre fag svekkes rett og slett av negativ omtale.

Jeg er opptatt av dette; hva som spiller inn, hvorfor et fag plutselig får et oppsving mens et annet bare sklir ut over sidelinja. Mange faktorer kan spille inn, her ønsker jeg å rette søkelyset mot en mulig årsak til at enkelte fag ikke er mer enn måtelig populære i vår utseendefokuserte verden.

Jeg ber deg derfor lese dette kjente og kjære eventyret fra Asbjørnsen og Moe:

De tre mostrene

Det var en gang en fattig mann som bodde i en stue langt borti skogen og levde av skytteri. Han hadde en eneste datter, og hun var både vakker og ven. Da moren var død tidlig, og jenta alt var halvvoksen, sa hun at hun ville bort til folk, så hun kunne lære å tjene sitt brød, hun også. "Ja, datter mi," sa faren, "riktignok har du ikke lært annet hos meg enn å ribbe fugl og steke, men du får vel prøve å tjene for ditt brød likevel."
Så gikk da jenta ut og skulle be om tjeneste, og da hun hadde gått en stund, kom hun til kongsgården. Der ble hun, og dronningen syntes så vel om henne at de andre ternene ble rent misunnelige på henne. De fant på å si til dronningen at jenta hadde sagt seg god for å spinne et pund lin i fire og tyve timer; for dronningen gjorde så mye av alle slags håndarbeider. "Ja, har du sagt det, skal du gjøre det," sa dronningen; "men litt lenger tid kan du vel få." Jenta, stakkar, torde ikke si hun aldri hadde spunnet, men ba bare om et kammers for seg selv; det fikk hun, og ditopp ble båret både rokk og lin. Der satt hun da og gråt og var ille ved og visste ikke sin arme råd; hun stelte med rokken og snudde og vendte på den, og visste ikke hvordan hun skulle bære seg at - hun hadde aldri før sett en hjulrokk engang.
Men som hun satt slik, kom det inn til henne en gammel kone.
"Hva feiler deg, barnet mitt?" sa hun.
"Å," svarte jenta, "det kan vel ikke nytte jeg sier deg det; du kan så ikke hjelpe meg likevel!"
"Det kan ingen vite det," sa konen. "Kan hende jeg torde vite råd for det likevel jeg."
Ja, jeg kan jo gjerne si henne det, tenkte jenta, og så fortalte hun da at medtjenerne hennes hadde satt ut at hun hadde sagt seg god for å spinne et pund lin på fire og tyve timer; "og jeg, min stakkar," sa hun, "jeg har aldri i mine dager sett en hjulrokk dess mer, og enda skulle jeg spinne så mye i et jevndøgn!"
"Ja, det er det samme det, barn," sa konen; "vil du kalle meg moster på din hedersdag, skal jeg spinne for deg; så kan du gå bort og legge deg til å sove."
Ja, det ville jenta gjerne, og gikk bort og la seg.
Om morgenen da hun våknet, lå alt linet spunnet på bordet, og det så pent og fint at aldri noen hadde sett så jevnt og vakkert garn. Dronningen ble så blad over det vakre garnet hun hadde fått, og holdt enda mer av jenta enn før. Men dette ble de andre enda misunneligere på henne for, og så fant de på å si til dronningen at nå hadde hun sagt seg god for å veve det garnet hun hadde spunnet, i fire og tyve timer. Dronningen sa igjen at hadde hun sagt det, så skulle hun gjøre det; men om det ikke nettopp ble fire og tyve timer, så kunne hun vel få litt lengre dag. Jenta torde ikke si nei da heller, men ba om et kammers for seg selv, så fikk hun vel prøve.
Der satt hun igjen og gråt og bar seg ille, og visste ikke hva hun skulle ta seg til; så kom det inn en gammel kone igjen og spurte: "Hva feiler deg, barnet mitt?"
Jenta ville først ikke ut med det, men til slutt fortalte hun da hva hun var så sørgmodig for.
"Ja," svarte konen," det er det samme, vil du kalle meg moster på din hedersdag, skal jeg veve for deg; så kan du gå bort og legge deg til åsove."
Det lot jenta seg ikke si to ganger, og så gikk hun sta og la seg.
Da hun våknet, lå bunken på bordet, vevet så nett og så tett som veves kunne. Hun tok bunken og gikk ned til dronningen med, og hun ble vel glad over den vakre veven hun hadde fått, og holdt enda mer av jenta enn før. Men så ble de andre enda mer avindsyke på henne, og tenkte ikke på annet enn hva de skulle finne på.
Til sist fortalte de dronningen at nå hadde hun sagt seg god for å sy opp vevbunken til skjorter i fire og tyve timer. Ja, det gikk like ens som før: Jenta torde ikke si at hun ikke kunne sy; hun kom opp på et kammers for seg selv igjen, og satt der og gråt og var ute av seg. Men så kom det igjen en gammel kone til henne, som lovte å sy for henne, når hun bare ville kalle henne moster på sin hedersdag; det lovte jenta mer enn gjerne, og så gjorde hun som konen sa, og gikk bort og la seg til å sove. Om morgenen da hun våknet, fant hun bunken oppsydd til skjorter liggende på bordet. Så vakker søm hadde aldri noen sett, og skjortene hadde navn og var fullt ferdige.
Da dronningen fikk se det arbeidet, ble hun så glad i sømmen at hun slo hendene i hop; "for så vakker søm har jeg hverken hatt eller sett," sa hun, og siden holdt hun jenta så kjær som sitt eget barn.
"Dersom du vil ha prinsen, så kan du få ham," sa hun til jenta, "for du trenger aldri leie bort noen ting; du kan sy og spinne og veve alt sammen selv." Da jenta var så vakker og prinsen syntes vel om henne, ble det bryllup straks. Men aller best prinsen vel hadde satt seg til brudebordet med henne, kom det inn en gammel stygg kjerring, med en lang nese - den var visst tre alen lang.
Så sto bruden opp og neide og sa: "God dag, moster!"
"Er det moster til min brud?" sa prinsen.
Ja, hun var da det.
"Ja, så får hun vel sette seg inn til bordet da," sa prinsen; men både han og de andre syntes hun var fæl å sitte til bords med.
Men rett som det var, så kom det igjen en gammel stygg kjerring inn; hun hadde en bak så tykk og bred at hun med nød og neppe fikk klemt seg inn gjennom døren. Straks reiste bruden seg opp og hilste: "God dag, moster!" og prinsen spurte igjen, om det var moster til hans brud. Begge svarte ja, og prinsen sa at når så var, så fikk hun vel sette seg inn til bordet, hun også.
Men aldri før hadde hun satt seg, så kom det igjen en gammel stygg kjerring, med øyne så store som tallerkener, og så røde og rennende at det var fælt å se. Bruden reiste seg igjen og hilste: "God dag, moster!" og prinsen ba henne også sette seg inn til bordet; men glad var han ikke, og han tenkte med seg selv: "Gud hjelpe meg for mostrer bruden min har!"
Da han hadde sittet litt, kunne han ikke berge seg, men spurte: "Men hvordan i all verden kan da min brud, som er så vakker, ha så fæle og vanskapte mostrer?"
"Det skal jeg nok si deg," sa den ene. "Jeg var likså vakker jeg som bruden din, da jeg var på hennes alder; men det at jeg har fått så lang nese, det kommer seg av at jeg støtt og stadig har sittet og hakket og nikket med spinning, så har nesa mi tøyd seg, så den er blitt så lang som du nå ser."
"Og jeg," sa den andre, "like siden jeg var ung, har jeg sittet og skubbet fram og tilbake på vevfjelen, og av det er baken min blitt så stor og hoven som du ser."
Så sa den tredje: "Like fra jeg var ganske liten, har jeg sittet og stirret og sydd natt og dag; av det er øynene mine blitt så fæle og røde, og nå er det ikke råd for dem lenger."
"Ja så," sa prinsen, "det var vel jeg fikk vite det; for kan folk bli så fæle og stygge av det, så skal aldri min brud hverken spinne eller veve eller sy i sine dager mer!" 


Du ser det du også, ikke sant?

Jo mer jeg tenker, jo sikrere blir jeg på at dette må vi gjøre noe med. Vi må rett og slett ta til orde for at eventyr bør vinkles bort fra en slik negativ vinkling på resultatet av tradisjonshåndverk.
Selv prøver jeg å unngå skjortesøm som best jeg kan, og at noen i det hele tatt kan vurdere en fremtid i en vevstol er meg en gåte når vi her svart på hvitt kan lese hvordan man kan bli seende ut. For ærlig talt, brei og hoven rumpe, og sikkert mann- og barnløs i tillegg...Slik vil vi vel ikke være?

Dessverre har jeg ingen umiddelbar løsning på problemet, men jeg synes vi bør ta dette seriøst og vurdere en full omskrivning av tradisjonelle norske eventyr og sagn. Vi har rett og slett ikke flere håndverk å miste.

I første omgang kan vi selvsagt slå et slag for å fjerne dette og tilsvarende støtende eventyr fra fremtidige utgivelser. Alternativt kan vi kanskje få gjennomslag for at spesielt avskrekkende tekster kan merkes med tips til hvordan man kan motvirke påvirknings- og tyngdekraft?

PS.
for å skåne dere for ytterligere påkjennelser har jeg kopiert inn en tekst fra nettet og utelatt den klassiske tegningen av de tre tantene. Jeg lover dere, en nærbilde ville fått selv de mest ihuga entusiaster til å ta snarveien fra spinnekrakk til spinningsykkel.

lørdag 25. oktober 2014

Ny symaskin?



Jeg får gjerne i sammenheng med sykurs en del spørsmål om symaskiner. Her er noen av de vanligste, og mine vanligste svar:

Jeg har lyst til å gå på sykurs, men jeg har bare svigermors/mors gamle symaskin fra sekstitallet. Må jeg kjøpe en ny maskin?

Nei. Det trenger du ikke. Maskiner fra sekstitallet er stort sett bunnsolide og uslitelige. At de i tillegg kan være blytunge og dermed litt tungvinte å drasse med på kurs er en annen side av saken. 

Jeg var innom sybutikken og så på maskiner. De hadde et godt tilbud på en veldig avansert maskin. Tror du jeg skal kjøpe den?

Nei, nei og atter nei. Hvis du ikke har sydd på tyve år og skal gå på et helgekurs for å lære grunnleggende søm og opplegg av bukser trenger du ikke superavansert maskin. Det er bare forvirrende, og til syvende og sist demotiverende, å skulle forholde seg til en zillion pyntesømmer. Husk også at mange som jobber i butikk har større interesse av egen inntjening enn for din målbare syglede.

jeg har ikke symaskin, og skal kjøpe. Hva anbefaler du?

Du trenger rettsøm og sikksakk, samt innstillinger for knapphull og glidelås. Dette vil få deg gjennom de fleste utfordringer. 

-----------------------------------------------------------------------------

De fleste henvendelsene gjelder behovet for ny symaskin. Jeg vil derfor nevne muligheten av å låne en maskin du vet fungerer hvis du skal på et helgekurs og er usikker på om dette er en hobby du vil bruke veldig mye tid og penger på. Symaskiner kan være billige. De kan være svindyre. Og de kan være midtimellom. Noen er bunnsolide, andre mer slarkete. Noen ganger er det salg og gode tilbud, men tilbudene finner du sjelden fredag kl 17 hvis kurset starter fredag kl 18. Ta deg god tid, tenk over hva du trenger og hvor mye penger du synes dette er verdt. 
Og hvis du har en gammel symaskin som tygger tråder, hopper i sømmene eller på andre måter opptrer usømmelig - send den på service. Det koster selvsagt litt, men det koster atskillig mindre enn en ny maskin.

Alt trenger ikke være splitter nytt, blankt og dyrt. Vi kan komme like langt med det som ikke er like polert på utsiden. 

fredag 24. oktober 2014

Travle dager

Uka har vært tettpakket:

Mandag
Bunadkurs 10-14 og 18-21

Tirsdag
Kjøre hjemmefra til Raulandsakademiet kl 5. Ankomme litt over 8. Undervisning med innlagte matpauser fra 9 til 18.

Onsdag
Fremdeles Rauland. Undervisning med innlagte matpauser 9 - 18.

Torsdag
Undervisning Rauland 9 - 12. Lunsj. Kjøre hjem, si hei og spise middag. Ut igjen for å holde sykurs 18-21. 

Fredag
Fri formiddag. Sykurs 18-21.

Lørdag og søndag
Sykurs 10- 16.

 



Jeg liker å holde kurs. Men jeg skal være glad når denne uka er vel og vakkert overstått. Da skal jeg også bruke litt av erfaringene fra denne uka til å skrive litt om hvor viktig det er med et godt og allsidig kurstilbud. Men det blir på tirsdag, for på mandag er det bunad dag og kveld. 

PS.
Bildene er fra kurset jeg underviste på tirsdag - torsdag. Det er Modul 3, sting og broderi  i Bunadopplæringa som arrangeres av Studieforbundet kultur og tradisjon. Jeg har vært med på Modul 6. søm og tilpasning av kvinnebunad siden starten, men dette er første gang jeg underviser på broderidelen. For å være helt ærlig så er jeg faktisk litt ( ganske ((veldig))) stolt av at jeg får lov å være med på dette prosjektet!
Hvis du vil lese mer om dette studietilbudet, trykk her!

lørdag 18. oktober 2014

here, there and everywhere

 

 

Halloisen dere!
Long time, no see!

I likhet med hoppgutta har jeg innsett at det kan ta tid å finne sittestillingen. Derfor finsliper jeg teknikken på  den vel så viktige liggestillingen.
Og forresten,
hvorfor jeg ikke er med matfar på denne jaktturen? Neeeei, det føler jeg ikke behov for å snakke så mye om. Til mitt forsvar vil jeg gjerne si at korte bein i kjerr og kratt kan slite på innsatsviljen til noen hver. Nemlig.  Og jeg er vel ikke den eneste på denne jord som har haiket et lite stykke av den endeløse veien istedenfor å traske og gå?


fredag 17. oktober 2014

den første snøen


Det er fremdeles noe eget med den dagen første snøen faller. Plutselig nærmer det seg advent og jul, vinter og vedfyring. Noen tenker på ny vinterjakke, andre tenker på alle skjerfene fra ifjor som burde vært sortert. Den lystige er skeptisk til å sette potespor i det hvite, og alt går litt saktere. Ikke bare fordi de aller fleste kjører på sommerdekk, men fordi lukta endrer seg, lufta blir annerledes og hele verden stopper opp som om den tenker- alt nå?

The return of the material(pakke) girl



  


Jaja. jeg fortsetter med prøvelapper/ modeller til prøvelapper. Det tar sin tid og jeg kjenner skuldrene krype oppover. 
For selvsagt er det meditativt, beroligende  og alt sånn å sitte og telle 20 røde, 40 gule, 120 svarte perler nitten ganger. Du finner helt klart roen og kan fokusere på det indre etterhvert som autopiloten kobler inn. Helt til du oppdager den mørkeblå perla midt i den svarte haugen. Skrekk og gru...

Hva vi skal lage? Det kommer i et eget innlegg om et par dager. Jeg skal bare knytte noen flere knuter. Og skrive et slags foredrag. Og være litt mamma. Ved nærmere ettertanke er det egentlig litt bra at Høvdingen er på tur med Bomskytterlauget denne ovale helgen - kjærestegreier er det ikke tid til ( hvilket minner meg på at enkelte amerikanske forskere ville kommet sørgelig til kort med sine innspill om ukentlige date nights...).



mandag 13. oktober 2014

mitt broderi


 

En vakker dag skal jeg sette meg stille og rolig ned. Jeg skal brodere egoistisk i timevis, høre på lydbok og drikke te fra delikat kopp. Men ikke akkurat denne uka, og ikke den neste heller.
Det er hektisk. Og jammen er det bra det er så morsomt alt sammen, ellers hadde jeg nok blitt litt sliten.


Men dessverre, det er ingen hemmeligheter, ingen kule deadlines eller tjihi, nå skjer det noe spennende som jeg ikke kan fortelle om. Det er jobb. Rett og slett jobb og en sydame som har sagt jublende ja til bittelitt for mye akkurat nå.

Så derfor - null egoistisk broderi, null lydbok og mest av alt - pøse på med svart kaffe og glede seg til kurs, kurs, kurs og nye mennesker. Og litt mer kurs.


fredag 10. oktober 2014

i dag


Jeg klipper prøvelapper.
 40 stk i svart toskaft, 20 x 20 cm
20 stk blått toskaft, 20 x 20 cm
20 stk svart toskaft 8 x 15cm
20 stk blå klede 8 x 15 cm

Etterpå skal jeg klippe 20 stk i blå eller rød klede 20 x 20 cm

Og så skal jeg måle opp riktig mengde broderigarn av henholdsvis lin, kamgarn, kardegarn og gull.

Å klippe i ullstoff støver. Ikke sånn at det blir masse synlig støv, men et sånn begredelig lag av lo over det hele. Det blir lo på gulv og vegger, på nysmurte kinn og på linstoffet som også skal klippes i småbiter.

Fint lite å ta bilde av, fint lite å fortelle om. 
men dere - jammen bra det er helg! Jeg tror faktisk jeg skal pakke sammen NÅ.

torsdag 9. oktober 2014

Heia Oslo

Men Oslobunaden altså, den liker jeg. Og nå skal jeg fremsnakke denne bunaden litt. For ærlig talt - når snudde du deg sist beundrende etter denne lyseblå og grå bunaden?
Ikke er den bygd på århundrer av tradisjoner, funn av gamle tekstiler eller noe annet som kan forsvare den rent bunadfaglig og således gi den et snev av drakthistorisk troverdighet. Der sliter de nemlig litt...

 

Oslobunaden eller Oslodrakta ble lansert til Steen&Strøms 150-årsjubileum i 1947.

Nå har bunaden kommet i ny utgave, mørkeblå. Det skal visstnok gi et oppsving i salget og gjøre bunaden mer brukervennlig. Jeg vet ikke helt. Jeg synes den grå og lyseblå er fin og gjennomtenkt.
For det jeg synes er så stas med Oslobunaden er nemlig den enorme gløden som ble lagt for dagen i prosjekt la oss bruke det vi har og lage noe ingen har sett maken til.


For hva har vi egentlig i den blå&grå, den som mange synes er litt dvask i fargene?
Her har vi fargene i byvåpenet. Vi har skytshelgen St.Hallvard med møllesteinen. Vi har Oslo Rådhus. Og ikke minst - vi har alle blomstene i Oslomarka.  Det kan jo ikke bli mer Oslo enn dette?



Bildene er av en eldre modell som er her for enkel oppussing og små justeringer. Det kan derfor være avvik i farger og broderigarn i forhold til dagens versjon.

PS.
Da jeg begynte som buntmakerlærling på nittitallet var det fremdeles så vanlig med svart persianerkåpe med minkkrage blant pene voksne damer i Oslo at dette gikk under navnet vinterbunad fra Oslo.


søndag 5. oktober 2014

kom igjen damer!

Jeg blir litt lei innimellom. Som nå i helgen, da jeg krysset fylket og vel så det for å holde kurs. Jeg ble ikke lei fordi det var langt å kjøre eller fordi jeg egentlig ville ha fri. Absolutt ikke. Jeg har GPS og lydbok og liker å holde kurs. Når deltakerne i tillegg er både fingernemme og hyggelige har jeg egentlig ikke noe som helst å irritere meg over.  Eller?

                      

                     

 
 
For ærlig talt damer. Nå må dere komme på banen og spre litt kunnskap! Vi har en mengde bunader her i landet, faktisk nærmere firehundre med stort og smått. Vi har en mengde flinke damer som tilvirker disse bunadene. Mange av disse damene er godt voksne, selvlærte og som mange andre kvinner oppdratt til å ikke stikke seg fram.
Og vet dere - det må dere legge av dere! Kom dere ut av stua og inn i et klasserom og lær bort det dere kan.

For :
de fleste som går på kurs går fordi de vil lære noe nytt eller friske opp kunnskap de har glemt. De går ikke på kurs for å ta rotta på en kurslærer eller for å blære seg med egen kunnskap. Helt sant.

Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har møtt som sier noe som dette; jeg har så lyst til å gå på kurs men det finnes ikke noe tilbud her jeg bor. De som syr er så gamle og de vil ikke holde kurs.
Dette er så dumt. Det er et økende problem at såkalt handlingsbåren kunnskap forsvinner. Det hjelper ikke om du har en master i tradisjonshåndverk hvis du aldri har utført et tradisjonshåndverk selv.

Så vær så snill, du som har sydd hele ditt liv: neste gang noen ber deg om å dele kunnskap - si ja. Det kan godt hende at hun som bor tre mil lenger nedi dalen er like flink, men hva så? Gå ut og del kunnskap! Kanskje kan dere holde kurs sammen?

Og jada, jeg vet det er menn som syr bunad også. Forskjellen er at hvis du spør en mann om han kan formidle litt kunnskap vil han mest sannsynlig si ja og komme med et ønske om lønn.

fredag 3. oktober 2014

tretten + tretten gjentas



Kjøp etter avtale med barn garn til et stk skjerf av type Griffing med sporadiske striper. Vis garnet til barn som overhodet ikke hadde tenkt seg sporadiske striper men jevne fargeblokker. Saumfar nettet etter garnbutikk som sender til Norge. Kjøp to ekstra nøster av farge sennepsgull ( ja, jeg vet det heter sennepsgul, men denne er mer gull enn gul.)
Legg opp tredve masker. Strikk tretten riller burgunder. Skift farge. Strikk tretten riller sennepsgull.
Gjentas til det kjedsommelige. Fest trådender underveis.
Etter en meter - vurder å lage en hals. 
Etter halvannen meter - prøv på barnet som synes det hjelper seg, men det skal gå to ganger rundt halsen og ned hit altså. pluss frynser.
Finn ønsket midtpunkt og sett merke. Strikk videre.
Etter to meter - hvorfor, hvorfor, hvorfor begynte jeg på dette og finnes det noe kjedeligere enn tretten + tretten i det uendelige.
Etter nærmere to og en halv meter - nedtelling til frynser.

PS.
Jeg går selvsagt med overskudd på begge fargene. Mer enn nok til lue med gilde dusker. Vil mottaker ha lue med gilde dusker? NEI. 

torsdag 2. oktober 2014

politisk korrekthet, folkeskikk og oppdragelse



Jeg kjøpte denne boka for mange år siden, før jeg ble mor og lenge før jeg skjønte at sanger, eventyr og barnebøker er fulle av fallgruver og muligheter for å gå på trynet som mor og rollemodell. Jeg kjøpte denne boka fordi den var morsom, fordi jeg kunne le av at Rødhette går med fettfri, usaltet mat til bestemoren ikke fordi dette er kvinnearbeid men for å være gavmild og støtte opp under fellesskapet. Jeg ler av alt som blir omskrevet for å ikke støte noen som helst.

Eller, jeg lo skal vi kanskje si.
 For i vår litterære verden har Vesle Hoa endt i skammekroken, Pippis pappa er konge på en sydhavsøy og jeg venter på at homsene skal forsvinne fra Mummidalen. 
Jeg vet at vi ikke skal si neger og hottentott, og jeg sier ikke homse om en homofil person.  Jeg sier ikke galehus eller dårekiste om psykiatriske sykehus. Jeg sier heller ikke flatlandsape om dansker. 
Det er faktisk veldig mye jeg ikke sier og som jeg vet er galt å si høyt selv om jeg har lest ordene i bøker og hørt de i sanger hele livet. 
Jeg ville anta at de fleste skjønner forskjellen på å lese ordet negerkonge i en bok, eller synge om vesle Hoa og å hoppe opp og ned, skrike hottentott, hottentott og peke på en tilfeldig forbipasserende. Vi gjør jo ikke det. 

Nå har jeg vært mor i en del år og jeg har helt sikkert gjort mange feil og fadeser. Men jeg tror ikke at det å lese Pippi Langstrømpe var noe feilgrep. Om jeg derimot ikke hadde lest noe som helst for ungene, og heller plantet dem foran en politisk korrekt fjernsynsstasjon som tilbyr amerikanske plattheter hele døgnet, det ville vært et feilgrep. 
Til syvende og sist er det vårt ansvar som foreldre å oppdra våre barn. Vi skal lære våre barn rett og galt, vi skal forklare at skjellsord de har plukket opp på skolen ikke er skjellsord men sykdommer, yrker eller seksuelle legninger. Vi skal forklare våre barn at vi lever i en verden i endring og at ord som var vanlige for en eller to generasjoner siden faktisk ikke skal brukes i dag. Vi kan ikke ulle og tulle inn alt og fjerne alle potensielt støtende ord fra vårt vokabular. Det går ikke. 
For hvor skal det ende, hvis den politiske korrektheten inntar bokhyller og bibliotek? Holder det egentlig med sensur av barnebøker eller burde vi gå gjennom hyllene med voksenlitteratur også? Tross alt er det vel flere som misbruker bannlyste ord i foreldregenerasjonen? 
Og skal vi holde oss til enkeltord eller bør hele tekster fjernes? Vil det være galt og støtende å lese Eilert Sundts avhandlinger om umoralen i visse norske bygder? Og hva med Fagin i Oliver Twist, hadde det ikke vært like greit å utelate at han er jøde? 

Nei, ha respekt for åndsverket og la pappaen til Pippi få lov å være negerkonge. Ikke fordi det endrer historien voldsomt at han kalles sydhavsøykonge men fordi det er denne betegnelsen han fikk av Astrid Lindgren. Og så får vi heller ta oss bryet med å forklare ungene at dette er et ord vi ikke nødvendigvis bruker i vårt daglige språk. Det kan da vel ikke være så vanskelig?