lørdag 31. mars 2012

en dårlig mor

 En riktig god mor ville antakelig aldri pådra seg barn som går i vesker og skap for å snoke etter tyggis, karameller og gjenglemte mynter.
Hennes barn ville antakelig tygge høflig på en gulrot og spørre dannet om de vær så snill kan innta en liten bit sukkerfri tyggegummi.

En god mor ville antakelig sette seg ned og føre lange og motiverende samtaler med sine barn om viktigheten av å respektere andres eiendeler og å spørre før man tar.
Hennes barn ville antakelig sendt en sms og spurt om det er greit å beite på det de finner i skapet.

Et dårlig mor derimot, hun har egentlig hatt ambisjoner om å være en riktig god mor. Og hun har prøvd alt som en god mor gjør. Men når det ikke virker, gir hun opp og plasserer en musefelle i veska og en i den halvfulle potetgullposen. Og så lener hun seg rolig tilbake og venter.

fredag 30. mars 2012

torsdag 29. mars 2012

Diamonds of the soles on her feet



Vi var sytten år og skulle til Australia på verdensspeiderleir. Vi hadde knapt nok fløyet før og ihvertfall ikke vært utenfor Europas grenser. Det var lagt inn eksotiske stopp i Singapore, på Hawaii og i Los Angeles.
Vi kjøpte hver vår gule walkman i Singapore, og et par-tre kassetter. Venninna kjøpte Paul Simons Graceland og etter kun kort tid måtte Fruen også ha denne.
Og musikken minner fremdeles om denne turen, opplevelsene, luktene. Første gang man smakte kebab, på Manly beach i Sidney, den noe udnerlige vertsfamilien vi bodde en uke hos og det første møtet med air condition og golf.
Og senere, resten av skoleåret på videregående hvor man var skolelei og bare drømte om å reise, reise, reise. Diamonds on the soles of her feet ble spilt om igjen og om igjen og frustret over livet som stod så aldeles fortærende stille drømte man om om New York og den store kjærligheten.
Fra tid til annen spilles musikken og fra tid til annen angrer man på at man som lutfattig skoleelev syntes konsertbillettene var altfor dyre da Paul Simon besøkte Oslo på begynnelsen av nittitallet.
Nå kommer han tilbake, og full av fryd sitter Fruen her med to billetter og har gitt Høvdingen beskjed om at samme hva vi skulle komme opp med av ferieplaner så skal vi være i Oslo en tirsdag i juli.

Og så er man innerst inne litt lettet over at i det minste noe av det man hørte på i den alderen har tålt tidens tann. Fruen har en vag mistanke om at det ikke ville vært samme lykkefølelsen i det å skulle på konsert med Glenn Medeiros.

Skoene er Fruens egen versjon av diamantbelagte skosåler. Noen av oss må nemlig nøye seg med å lime paljetter på skohælene helt på egen hånd. Men hvem vet, kanskje det er vel så bra?

onsdag 28. mars 2012

ved kjøkkenbordet


Mange snakker nedsettende om kvinnearbeid som utføres ved kjøkkenbenken.
Tydeligvis er det mer høyverdig og vitner om høyere utdannelse å utøve sitt håndverk i et eget rom.
Men i generasjoner har kjøkkenet vært husets samlingspunkt og værelset hvor det alltid var varmt. På gårdene var det på kjøkkenet man holdt til med daglige gjøremål av sorten man utfører innendørs og fremdeles er det her vi møtes. Rundt bordet, ved benken.
 Med lekser, aviser, spill, datamaskiner, håndsøm og småprat. Det blir liksom ikke helt det samme i sofakroken.

tirsdag 27. mars 2012

om leseglede

Det var en periode hvor vi hver kveld, og gjerne et par tre ganger i løpet av dagen leste Livet på bondegården og ble ihuga spesialister på bløtgjødselspredere og metoder for høsting av mais.
Det var en periode hvor vi kunne Påls bleie utenat og ethvert forsøk på å utelate setninger fra Jamen Benny ble avslørt.
Det kom en periode der vi leste Mio, min Mio og Brødrene Løvehjerte på skift ettersom vi hadde hver våre referanser som kunne gi høylydt snøfting.
Det kom en periode der vi leste Harry Potter morgen, middag og kveld. Og så gikk vi over til lydbøker og egen lesing.
Og jammen kom det en periode der vi savner de stille stundene ved kveldsmaten hvor det leses høyt for storøyde små...


Nå er vi inne i en veldig behagelig periode hvor Queenie legger seg gjerne litt før tiden, for å kunne lese. Bevæpnet med bok, vannflaske og penn og papir trekker hun sovemaska opp i pannen og leser og lærer.
Om noen skulle lure på hva hun skal med penn og papir så er dette en vane hun la seg til da hun leste Anne Franks dagbok - det er tross alt ikke alle ord en niåring forstår og da kan man fint skrive de ned og gå gjennom betydningen ved en passende ( eller upassende ) anledning.

Og, hun har begynt å anbefale bøker. Derfor er siste leste bok på fruefronten Jakten på Vermeer, en bok om kunstforfalskninger, tyverier og løsninger.

Og dette er egentlig det Fruen er opptatt av. Ikke forfalskninger og tyverier, men det å dele leseglede med de søte små. Ikke alt de leser er veldig tungt og tidkrevende, og det kan lønne seg å lese gjennom disse bøkene. Ved å kunne snakke med barna om det de har lest, ikke bare ved å spørre dem ut men å faktisk vise at man selv har lest og lært får de en annen oppfatning av boka. Eller bladet ( minstebarnet har nemlig overtalt sin mor til å abonnere på Julia, et blad der man lett kan forledes til å tro at en menstruasjon innebærer ekstreme blodtap).
Noe av det de leser er lett å forstå, annet kan de lese og tolke på en helt annen måte enn hva vi voksne gjør. Noen ganger går det i vår favør, andre ganger er det de som sitter på løsningen. Spennende er det uansett.

Og inntil videre venter vi tålmodig på at Woody skal innse at lesing kan være av det gode...For tydeligvis er det å sitte med nesa i en ikke-fotballrelatert-bok ansett for å være direkte ugreit og kun forbundet med skolearbeid.  Men, om det er flere der ute som har sønner som har sluttet og lese så kan Fruen si en ting : Twilight fenger ikke gutter.

mandag 26. mars 2012

matematikk i hverdagen

Det blir kanskje slik at når det ene barnet er veldig flink i et fag, så tror det andre barnet at hun ikke er så flink? Ikke fordi noen sier det, men rett og slett fordi en meget eller en femmer aldri er like bra som en særdeles godt eller en sekser.
Slik vokste Fruen opp med en idé om at mattekunnskapene ikke var helt hva de burde vært, og at samme hva man gjorde så nådde man liksom aldri helt opp. Etter to år på allmennfag var man derfor svært glad for å kunne pakke sammen mattebøkene og love seg selv at dette skulle man aldri mer beskjeftige seg med.

Men hva gjør man nå, på systua?
Joda, her er det matematikk i hverdagen...Det ganges og deles med kjente og ukjente faktorer. Timer og stoffmengder skal fordeles etter alle kunstens regler.
Det sier seg selv at det tar kortere tid å sy sammen stakk og liv for hånd når livvidden er 75 cm enn når det samme målet er 127 cm. Og antall centimeter som skal puttes inn i et legg vil endre seg avhengig av kundens livvidde og antall meter stoff i stakken. I tillegg skal man ta hensyn til sidesømmer, for ingen ønsker å ha de altfor synlige...Derfor blir kanskje et legg litt dypere eller et annet litt grunnere slik at sømmer forsvinner inn i en fold.
Antall legg skal, ideelt sett, bli likt på kundens høyre og venstre side, og ingen er tjent med at midt bak på stakken ender omtrent i den ene sidesømmen på livet.
Det telles og deles, ganges og tenkes. Og brikkene faller på plass.
Gode tanker sendes til en meget tålmodig Storesøster som dag etter dag terpet gangetabeller med gråtkvalt lillesøster. Og like gode tanker, men med en unnskyldende undertone, sendes med tanke på de utallige gangene hun hadde klart å få eleven til å se lyset, og dermed oppildnet av suksessen kjørte på med en annen og enklere metode. Dessverre var Fruen evig og alltid et par hakk under og nektet plent å ta til seg mer lærdom. Derfor endte flertallet av disse seansene med hyl og skrik og ville beskyldninger om at hun var ute etter å skape forvirring og frustrasjon.
Og så tenker man, som i så mange andre situasjoner; enn om man kunne sendte en sms og fortalt at matematiske utregninger går som en lek? Da ville hun nok smilt og sagt med sitt gode smil, slik hun pleide å si;  Du trenger ikke bli så sint, du får det jo til.

Og i savnet ligger gleden over å huske dette, huske hvordan hun var i hverdagen når lillesøster drev henne til vanvidd med maset sitt. Huske hvor tålmodig hun var, og hvor irritert hun kunne bli.

søndag 25. mars 2012

Akkurat nå


Akkurat nå er jeg glad fordi
-  jeg kan jobbe, jobbe, jobbe og slipper å bekymre meg for neste uke, neste måned
- det ble vår mye tidligere enn forventet
- tilbakemeldingene på forrige helgs kurs var av en slik sort at jeg har lyst til å holde mange flere kurs. Hører dere det!
-  jeg er ved Middelhavet om en måned, iført nye sko
-  livet begynner å bli akkurat slik jeg ønsket det skulle bli da jeg for snart fire år siden sluttet i fast jobb. Og ja, det har tatt tid. Men den tiden har jeg trengt.
- han der Høvdingen kommer hjem i dag. Nå er jeg faktisk en ganske grei kone, men det er likevel slik at man en gang i blant bør kjenne litt på gleden over at det faktisk er en som kommer hjem, sånn omtrent hver dag.


- men aller gladest er jeg, og det er bare å beklage til alle dere andre mødre der ute, over at jeg har verdens fineste barn. Det kan godt hende dere tror dere har verdens fineste barn. men jeg tror faktisk det er de to som her sitter på froskesteinen og pønsker ut hvordan de skal overtale sin mor til kveldstur og is som er  de fineste. Og så håper jeg at livene deres vil forløpe slik at de alltid vil være de fineste.

lørdag 24. mars 2012

gult er kult


Må ha farger! 
Lyse vegger, lyse gardiner, hvitt spisebord ( kjære vene hva tenkte vi på med to små )...
Siden ikke alle i huset tar bølgen når Fruen kommer hjem med sine orange innslag sper man for tiden på med litt gult i anledning påsken som nærmer seg. 
Eneste minus med akkurat denne gulnyansen er at man får syndig lyst på Solo. 

Og som vanlig har man glemt innen man kommer til bilen at det er sarte blomster i den ene av fredagsposene og kommer hjem med fire fine og en mindre fin ranukkel. 

fredag 23. mars 2012

dagens beste

Se for deg en matt sydame med stø kurs mot kassa på det lokale vinmonopol. I den ene hånden holder hun en flaske rosévin, i den andre en tung veske ( ergo vindskeiv gange). Det er rett før stengetid og lykkelig har man nådd dette forjettede sted en fredag ettermiddag.
Damen i kassa måler matt sydame opp og ned og lurer tydeligvis på noe. Sydame lurer på om hun har en flekk på nesa, lebestift på tennene eller knappenåler stikkende ut av jakka.
Omsider oppløfter den ansatte sin røst og ber om  - legitimasjon.
U made my day jubler matt sydame og trekker opp bankkort som klart og tydelig viser at man er født i det herrens år 1970.
Og siden man er av sorten som forteller den slags til mennesker på sin vei har man hittil fått følgende reaksjoner:
- kanskje hun hadde mistet linsene sine?
- hva gjorde du på polet?
- prøvde hun å sjekke deg opp eller?
- kanskje hun vet hvem du er og vil ha sydd om bunad?
- tror du hun hadde vært på vinsmaking?

Fruen tar dette med knusende ro og et stort smil mens hun seriøst vurderer å bytte profilbilde på facebook...

Tips om bunadskjorter


Det er nå en gang slik at nå som det nærmer seg 17.mai er det stadig flere som sveiper innom her i jakten på det ultimate tipset for å ha en feiende flott dag med hvit krage og glatte ermer. Derfor tyr vi i dag til den enkle løsningen og resirkulerer friskt et innlegg fra i fjor: 


Etter antall telefoner de siste ukene å dømme samt et kjapt blikk på hvilke søkeord som fører nye lesere hit, er det tydelig at mange har skjønt at det ikke er så veldig lenge til 17.mai. 
Og selv om en del nok føler at bunaden kunne sittet bedre, er det for tiden bunadskjorter og stell av dem det er mest interesse for. Dette er et tema Fruen har skrevet en del om, men det er også et tema man kan skrive mer om.

Aller først, de tørre fakta:
1. De fleste bunadskjorter er i bomull eller lin, et fåtall ( blant annet Sognebunaden) har silkeskjorter. 
2. Bunadskjorter er sydd i det som heter primærsnitt. Det vil si at de er sydd sammen av firkanter, noe som gir en videre fasong enn det vi er vant med fra andre skjorter og bluser. Dagens skjorter har isydde ermer som starter på skulderen mens en bunadskjorte gjerne har denne sømmen litt nedpå overarmen. Dette er for å gi riktig bevegelsesvidde over bysten.
3. Bunadskjorter er en viktig del av bunaden! Gal skjorte er ikke morsomt eller innovativt. Det er bare galt ( eller kleint som de søte små ville sagt)

Så, over til vedlikeholdet:
1. kan en bunadskjorte vaskes i maskin?
Noen sier nei, Fruen sier ja. Om du, som de fleste andre i vårt velstandsamfunn, har en vaskemaskin med trinnvis innstiling på sentrifuge og flere valg på temperatur, bør skjorta kunne vaskes i maskin.
En skånsom maskinvask er bedre enn iherdig vriing og vrenging for hånd. Dessuten, om du vasker for hånd og ikke får skylt ut alle såperester vil skjorta gulne. Kanskje ikke samme uke, men over tid. 
2. Hvit skjorte med farget broderi, hva skjer?
De fleste broderier er i bomullsgarn. Dette broderigarnet er fargeekte og smitter ikke av. Men vær varsom med bruk av blekemidler på disse skjortene. En skjorte med broderi i sterke farger er ikke like fin i en lettere melert pastellutgave.
3. Kan den gule skjorta klores?
Nei, nei. Klorin er ikke hyggelig mot tekstile fiber. Om skjorta er gul, kan du bløtlegge den i . f.eks . en blanding av domestos fresh og lunkent vann og deretter vaske den som normalt.
4. Fettflekker/ sminke/svetterender
Det finnes universalmidler rundt omkring i de tusen hjem. Zalo er et av dem. Hell litt Zalo på flekken og vask som normalt. 
5. Linskjorte med silkebroderi
Vaskes som silke. Alle plagg skal bestandig behandles som "det svakeste ledd". Med det menes at man vasker, stryker og steller i henhold til det materialet som tåler lavest temperatur.
6. Koke linskjorte
Gamle husmortips er vonde å venne seg av med. Å koke en linskjorte i kjele på komfyr kan høres skikkelig lurt og bunadvennlig. Og lin skal tåle kokvask. men er det lurt? Ikke så veldig. Linfibrene er omgitt av et lim som gir den fine glansen som vi forbinder med linskjorter. Dette limet forsvinner ved høy temperatur. 
7. Nystrøken skjorte er finest. Husk at det meste av skjorta er inni bunaden. Hold fokus på ermer, halslinning og delene som synes. Rygg og nederdel av forstykke synes ikke, så om du får en strykeskrukk her er ikke verdens undergang nær.
8. Linskjorter som ser ut trekkspill. Her er det to aspekt som spiller inn. Det første er at man ikke bør stryke skjorta og så henge den bort., ihvertfall ikke hvis det er lenge til den skal brukes. Nystrøkne skjorter gulner fortere enn ustrøkne skjorter. Putt den nyvaskede skjorta i en egnet pose ( av stoff, ikke plast) og la den ligge til neste gang den skal brukes.
Det andre man må huske, er at lin holder utrolig godt på fuktighet. Når du har strøket skjorta bør den henge luftig et par dager. Da forsvinner all væten som befinner seg inni fibrene, og skjorta holder seg pen og glatt mye lenger.
9. Slitte kanter.
Dette er ikke pent, og det blir ikke penere heller. mange skjorter har et slikt kantbroderi som den på bildet. Dette er ikke bare dekor, det er også en forsterkning. Hvis du får sydd ny skjorte, fosikre deg om at dette blir gjort. Om du har en skjorte uten dette som kan hete musetagger men også er kjent under andre navn, kan det ofte syes på i ettertid. Det forlenger skjortas levetid.
10. Korte skjorter
Før i tiden var folk mye mer økonomiske enn før. Dette, kombinert med at bunadene jevnt over var høyere i livet, har ført til at bunadskjorter kan være relativt korte og derfor sklir opp slik at man ender med en heller ukledelig pukkel i nakken. Fruen putter gjerne skjorta godt ned i strømpebuksene, men om du er ukomfortabel med påkledning a la barnehagebarn kan skjorter forlenges nederst. Bruk et stoff av noenlunde samme kvalitet som skjorta er sydd av, og sy på. Husk bare at om den skal gå nedenfor hoftene kan det være et sjakktrekk å ha splitt i sidene.

Og helt til slutt, bomull eller lin?
Vi tror kanskje at linskjorter har vært det gjeveste fra tidenes morgen. Det stemmer ikke. En gang i tiden ble det dyrket lin rundt omkring i vårt langstrakte land, og linen ble foredlet etter alle kunstens regler hjemme før stoff ble ved og klær sydd. Bomullen som ikke har så lang fartstid her til lands, har alltid vært et kjøpestoff. Det var ansett for å være mye finere å ha kontanter til å kjøpe enn å måtte nøye seg med det hjemmelagde. Derfor ble det i en periode brukt bomull til fest og lin til hverdags. Nå er jo bunadsbruk i hverdagen mindre utbredt, noe som påvirker trender og tradisjoner.
Noen bunader har valgfrihet på bomull eller lin,  mens andre holder seg til enten bomull eller lin. Mange tror det er vanskeligere å stryke lin, men med dampstrykejern er ikke forskjellen særlig stor.

Pssst:
Råd og tips deles gladelig, så om dere lurer på noe er det bare å ta kontakt! 


Og om dere synes det er rene skjære latskapen og sterkt forkastelig å resirkulere slik så er det to ting å si om den saken:
- hey, Fru Storlien er sydame, ikke rakettforsker. Det kan ikke forventes at sydamer finner opp kruttet hver dag.
og
- som nevnt, det nærmer seg 17.mai. Det er travelt på systua!

torsdag 22. mars 2012

Snøft og snufs i hverdagen

Som den geskjeftige  Jack Russelltispa jeg er har jeg hittil nyttet våren til å slå fast at:
- Pølser som har overvintret ute fremdeles ser ut som pølser, men de smaker litt annerledes
- Trekkfugler burde skifte navn til frekkfugler. Ihvertfall når de mellomlander på min plen.
-  Deodoranter som lukter ille på mannfolk lukter  like ille på meg.
- Snutemerkene blir ikke borte om vinteren, de synes bare ikke så godt når det aldri er ordentlig sol.

Men det som stresser meg mest, er at matmor har tatt blodprøver og skal sjekkes for mulig hundeallergi. Det legger en demper på livsgleden hos noen og enhver og derfor bruker jeg veldig, veldig, veldig mye tid på å gnikke meg tett inntil og være kjærlig og nyttig slik at hun skal bli ekstra blank i øynene og tett i hals og hode og angre dypt og inderlig på alle ukvemsord hun har latt regne over mine flate ører. Og vet dere, jeg tror det virker. For etter at hun fikk mistanke om at det er en sammenheng mellom allergisymptomer og min blotte tilstedeværelse så har hun vært så myk at jeg omtrent kunne smurt henne oppover veggene. Jepp. Jo mer jeg tenker på det jo sikrere er jeg på at dette bare er en serie uheldige bihulebetennelser, forkjølelse og mascara som har gått ut på dato. Ikke snakk om at det er meg og pelsen min hun snøfter og snyter av.

tirsdag 20. mars 2012

bunad og mobil?



Mamma, jeg synes mobilen din har blitt mer deg nå !



Og ja, det kan nok stemme det! For takket være denne butikken er, om ikke annet, mobilen klar for 17.mai! Fruen liker fremdeles ikke bunadparaplyer eller annet fjas som skal lesses på bunaden og ene og alene er konstruert for å skape kjøpepress.
Men å bruke elementer fra folkedrakter og bunader i en ny og gjerne uventet sammenheng - det er noe annet.  Så ta en tur inn og se - her er det muligheter fra de fleste dalfører og fjorder!

mandag 19. mars 2012

syr du bunad?


Bør alle ordentlige bunaddamer ha grått hår og briller, cardigan og ulltøfler? Og isåfall,  er det bedre om det grå håret er praktisk kortklippet enn om det avdekker en aldri så liten rose i nakken? Ser de heller på Norge Rundt enn CSI, og er det mer sannsynlig at de abonnerer på et norsk ukeblad enn et engelsk moteblad?
Det er mange interessante holdninger ute og går. Selv tror Fruen at alle lærere er ekstremt glade i barn, at alle svensker som jobber på norske kafeer er reale partysvensker, at alle aksjefolk er hjerteløse opportunister og at det bor en potensiell sadist i alle fotpleiere.
Hvorfor noen velger å utdanne seg til det ene eller det andre kan ofte gå på tverke av hvordan vi oppfatter den personen. Noen ganger blir man gledelig overrasket, andre ganger er ikke gleden like stor. Noen ganger føler Fruen at stilen ikke passer med det bildet andre har dannet seg av en bunadtilvirker med engasjement for husflid. Og da tenker man som så at det er faktisk ikke min skyld. 
Og så flirer man litt og tenker tilbake på den tiden man var ung og relativt forfengelig og skrekken over alle skrekker var at noen skulle måle deg opp og ned og skjønne at her er det ei som jobber på Husfliden...

Sånne som syr bunad kan forresten godt investere i støvletter som de på bildet. De kan også med lett hjerte innvie slikt fottøy på årsmøte i husflidslaget.

Men hva synes dere? Bør en sydame ha en spesiell image? Er det noe du synes hører med, eller noe som er helt feil?

lørdag 17. mars 2012

Kaffe, kurs og kake

Noe av det fine med å holde kurs er at man må tenke gjennom hva man egentlig driver med, og hvorfor. Ikke som i store, eksistensielle livskriser, men hvorfor man legger et stoff hit eller et annet stoff dit. Og hvorfor syr man slipsene i et slipsskjørt slik at det overlapper bittelitt, men uten å plukke innmaten?


Og man kan oppmuntre til å ikke alltid stupe ut i de største jobbene men kanskje bare justere litt her, eller forandre litt der? D kan sy et stikning, skifte knapper eller legge opp et skjørt noen ekstra centimeter. 

Og som lærer kan man gå og verke og ha lyst til å sy, sy, sy selv.
For man lærer så lenge man har elever, og gleden helgens elever viser over å sy smitter.
Og forresten, noe annet som er aldeles strålende storveis fint med akkurat dette kurset er at en av damene er konditor og hadde vært på jobb før hun kom på kurs i dag. Resultatet av det er at vi har storkost oss med kaffemat av lekreste sort. 

fredag 16. mars 2012

har du tid til en kaffe?


Med mobilens inntog i de tusen hjem ble vi alle mer tilgjengelige på godt og vondt. Du kan sende tekstmeldinger hele døgnet; om du ser en fristende annonse på Finn kan du visst sende en forespørsel rundt midnatt og om du vil ah sydd om bunaden din kan du fint ringe en søndag formiddag for å ikke forstyrre syersken i arbeidstiden.
Du kan ringe eller tekste for å avtale kaffe neste dag eller neste uke.
Og akkurat det siste er egentlig litt dumt, for hvor ble de spontane kaffetreffene av?
Noe av det man husker fra Barndommens dal var dette emd kaffedrikkingen. Kom det besøk måtte de få kaffe, og helst biteti. Og står det plutselig folk på døra her bør de jo få kaffe. Men så sier de, som vi sier når vi selv kommer uanmeldt, at nei, det blir vel for mye bry? Ikke for det, nødingen var en del av kafferitualet i oppveksten også, men da var det mer basert på ideer om folkeskikk og ikke dette med at man ikke hadde varslet sin ankomst i anstendig tid.
Det triste med disse avtalte kaffekoppene er at man må styre så mye mer, lage litt mat, feie over et par gulv og ha en plan. Å sitte på trammen i vårsola, med utsikt til hundelort og naboens snekkere blir borte til "fordel" for kaffe i sofaen. Vi mister muligheten til spontanitet og lav terskel, av redsel for å virke uhøflige og påtrengende. Og vi som ber inn gremmes over tilbudet om pulverkaffe, tørre kjeks eller et kjøkkenbord fylt med knappenåler og stumper av sytråd

På den annen side...De gangene man faktisk får uventet besøk som har tid og lyst til å drikke kaffe er man selv gjerne i følgende situasjon:
dagens antrekk er byttet med joggebukse av utvaskede sorten, den med høyt liv og sid rumpe. Man har fjernet sminke og anlagt sveis for lufting av panne og gjerne planlagt en kveld foran fjernsynet med ullsokkene høyt...Så, med tanke på at enkelte venner har truffet Fruen i en slik setting er det kanskje ikke så ratt at de i ettertid har valgt å varsle sin ankomst?

syvende sans?

T

Noen lever lykkelig og organisert med alle avtaler lagret på mobilen. Fruen som er noe mer gammeldags og avhengig av det skrevne ord sverger til en stadig mer lefsete syvende sans. Da kan man lett bla frem og tilbake, sjekke hva som skjer de ulike dagene og holde oversikten. Dessuten kan man bla tilbake til tidligere år og se hva man bedrev omtrent på denne tid for et, tre eller fem år siden.
Men, er det nok med en syvende sans? Kan man ikke leve papirløst?
Tydeligvis ikke... For i tillegg til syvende sansen, som i år er rosa, trenger Fruen er notisbok med en side for hver kunde, i en lett gjenkjennelig farge.
Og hva angår boksen på toppen - vel, for det første passer den i fargen og for det andre så trenger man, kombinert med avtaler og oppdrag jevn tilgang på slikt som gir frisk pust.

torsdag 15. mars 2012

hos tannlegen

Når du fortsetter å gå til skoletannlegen i Barndommens til du er over tredve år er det ganske sannsynlig at:
tannhelsa er god og tannlegen hyggelig.
Men så skal man altså skifte tannlege, og som alle vet er jo dette noe av det dyreste man kan utsette seg for.
Så det ble utsatt, og utsatt, og plutselig våknet Fruen en morgen og var sikker på at samtlige tenner holdt på å ramle ut. Ble det mer fristende å bestille time da? Dessverre ikke. Når man er selvstendig næringsdrivende er ikke alle måneder like gunstige sånn rent inntekstmessig, og tanken på å tøye et allerede stramt budsjett med å skifte samtlige tenner var lite attraktiv.
Men i dag skulle det altså skje, tenner skulle sjekkes og dommen felles.
Fyse og huttetu tenkte Fruen da hun krøp inn på tannlegens kontor, og møtte en bekjent. Ikke stas når man skal inn og få bevist hvor stusslig det står til med tennene.
Skjema fylt ut, hvor mange år er det siden forrige tannlegebesøk? Eh, ahem, fem år? Eller noe sånn...
Og inn og opp i stolen.
Godt tips forresten: Ta på ull hvis du kan bli fuktig under armene i slike situasjoner, da unngår du smultringavtrykk.
Lang historie kort; ute igjen, fremdeles null hull, hilsen til mor i Barndommens dal som pusset jevnt og trutt på avkommet sitt.
Og avtale om årlig sjekk.

Forresten, det er merkelig når tannlegen aldersmessig kunne vært sønnen din? Fruen merker at hun blir lettere skeptisk og undres på om det egentlig er en student...

onsdag 14. mars 2012

hva man husker


Han døde før Fruen ble født.
Hun døde da Fruen var tre år og gammel nok til å huske;

- hendene hennes når hun føyset en våt gjeterhund ut i gangen
- å sitte på kjøkkenbenken og spise ferske krumkaker ( eller sesk som man trodde det het)
- å sitte på fanget hennes og se på fjernsyn ( det fjernsynet vi overtok da hun døde)
- å egentlig skulle sove i gjestesenga, men bli fersket mens man spionerer på diskusjon i nabohuset
- den negerdukka med ødelagt nese som lå i bunnen av klesskapet hennes
- lukten av den grønne og sølvfargede pudderdåsen hun hadde og som man senere gravde ned i sandkassa for å passe ekstra godt på
- at hun lå på sofaen hjemme i Barndommens dal mens vi fire barnebarna satt på gulvet og så på henne og at alle var veldig stille

Og fremdeles kan man tegne en detaljert plan over planløsningen og hvordan mormorhuset var innredet.

tirsdag 13. mars 2012

Ingenting?

Jeg er litt usikker på fremtiden.
Eller, jeg er litt usikker på når det liksom skal skje noe sånn skikkelig spennende i livet mitt.
jeg prøvde å utvide min horisont her forleden og meldte mitt kandidatur til å være bikkja-i-bakken. Men kom jeg til finalen? Nei. Og vet dere hvorfor? Jeg tror ihvertfall det var fordi matmor glapp ut den irrelevante detaljen at jeg mister fokus ved lukten av pølse. Hallo? Noen sukker henført når de ser filmen Duften av grønn papaya om morgenen, og så skal ikke en annen stakkar få miste fokus en stakket stund hvis det kommer et lite vift fra Gilde?

Og ikke nok med det. Jeg er på slankekur. Og det sier jeg dere. Det er ikke jeg som skal klemme meg inn i lite flatterende badetøy om noen få måneder. De burde tenke litt på sine egne dietter de der folkene mine. Tross alt; meg kan de bare la være å nappe så ser jeg ut som en hårball og ikke en ruslebiff.

mandag 12. mars 2012

hjemmebakst


Et tilbakevendende tema innen husets fire vegger er følgende:
hvor vanlig er det at kontaktlæreren til de søte små går med mobil i lomma og svarer hvis den ringer i timen?
Og siden svaret her omtrent uten unntak er aldri, fyrer frustert Frue av neste spørsmål på autopilot;
hvorfor tror du da det er fullstendig ok å ringe meg når jeg har undervisning?


Senest i dag. Glad og fornøyd holder man kurs, klipper opp lommer i en nesten-ferdig-jakke, veileder litt på broderi av stilker og sting og nyter vårsol på andres upussede vinduer. Og så ringer det fra Hjem, kjære hjem hvor husets yngste vil bake muffins. Det er for så vidt greit, hun og venninne kan omtrent akkurat nok til å sette i gang. Men så ringer hun igjen, og igjen; har vi det, har vi det, kan du kjøpe det, kan vi se på film, kan vi ditt, kan vi datt, hvorfor får du fnatt?
Og når slutter man å ta telefonen, og hvilken gang ringer de for å fortelle at huset står i full fyr eller at den ene sitter fast i en kjøkkenmaskin?
Og vips tipper man over fra tålmodig kurslærer til mye mindre tålmodig mamma. Men likevel, innen man får svsluttet oppdager man at man har lovet å ikke bare handle, men også bake med to frøkner, mellom kurs og middag. Og hjemover følger man alle fartsgrenser med enorm respekt og all verdens tid til meditasjon og gjennomstrømming av gode tanker.
Men hjelper det? Eh, nei. Det som derimot hjalp, var å prøvesmake glasuren...Ikke bare en, eller to, men tre ganger. Det hjelper hver gang.

Så kanskje er det det som er vitsen med disse cupcakene - glasuren? De som bakte her i dag brukte imidlertid ikke glasur som lokkemiddel, de brukte det uslåelige argumentet vi som er fotballjenter må øve oss til neste cup. Derfor baker vi cupcakes.

søndag 11. mars 2012

jobb?


Joda, man ser det...det kan fortone seg som en drøm å være selvstendig sydame.
Og kanskje legger man bittelitt opp til det selv også? Som når man er med minstebarnet på orkesterøvelse en helg. Langt unna vaskemaskiner, butikker og andre fristelser og forpliktelser skal man helt på egen hånd fylle opptil flere timer med egenvalgt aktivitet.
Noen går tur, andre tar seg en lur og noen jobber en time eller to.
Og det er her det kommer inn dette med hvordan det antakelig fortoner seg å være bunadtilvirker...
For når man sier noe slikt som jeg henter litt jobb og setter meg i solveggen så ser vel de fleste for seg en laptop, papir som skal leses eller oppgaver som skal rettes?
Så, når noen rigger seg pent til med broderi og kaffe - ville du tenkt at dette er jobb?

PS.
Å brodere bunadskjorter er forresten såpass lite lønnsomt at det er slikt man helst gjør samtidig med at man gjør noe annet. Dette skyldes ikke at vi er så borti hampen elendige på å prise jobben vi gjør, men at en stor del av norske bunadskjorter i dag broderes i det fjerne Østen. Dermed kan noen aktører tilby bunadskjorter til en pris vi som syr selv ikke kan matche.
Men det kan man alltids skrive om en annen dag...

fredag 9. mars 2012

om takknemlighet


På denne dag som bør tilbringes bøyd over sytøy kjenner Fruen litt på dette med takknemlighet.

Takknemlighet over at Woody i dag spurte om Mammaen skulle være hjemme når han kom hjem og at han på mors bekreftende nikk svarte så hyggelig.
Takknemlighet over at Queenie spilte sitt lille stykke feilfritt på konserten onsdag.
Takknemlighet over at Høvdingen hadde tatt med halspastiller som gir gode tanker på samme konsert.
Takknemlighet over at man kan løfte telefonen og ringe til de gamle i Barndommens dal.
Takknemlighet over at en venninne kommer innom for formiddagskaffe.
Takknemlighet over at en av elevene har ytret ønske om flere timer med Fruen siden hun( Fruen altså) er snill og ser henne.
Takknemlighet over at det er vår og at snøen som falt i går drar med seg gammel snø når den smelter.
Takknemlighet over at en av kursdamene hadde med blomster og kake og gode ord til læreren på tirsdag.
Takknemlighet over at vi, etter mer enn tyve år sammen, kan glede oss til at vi om seks uker reiser til Nice for en helg bare for to.

Og ikke minst, takknemlighet over at jeg, ihvertfall innimellom, har vett på å glede meg over de små tingene i livet. For når det jeg er takknemlig for sees som enkelthendelser er det kanskje ikke så stort og fint og flott. Men det er livet, og det er nå.

torsdag 8. mars 2012

som et glemt bilde

Livet er ofte som å finne et bilde av seg selv fra ungdomstiden. Et bilde der man ikke poserer med et beklemt smil, men der man sitter halvt bortvendt, eller ligger i bikini på en strand. Og når man finner dette bildet og ser på det oppdager man at mye av det man bekymret seg for bare var innbilning.
For den kroppen man foret med kål og kli og var så misfornøyd med, den var en helt vanlig tenåringskropp. Håret var blankt og mørkt og det som i speilet fortonet seg som et pizzatryne var visst ikke så ille likevel.
Men all den energien man brukte på å være usikker og misfornøyd...tenk hva man heller kunne brukt all den tiden på.
Og skal det alltid være slik, at man føler seg utilstrekkelig?
Eller kan man etterhvert bli litt flinkere til å klappe seg selv på skulderen, si noe pent til speilbildet og kjenne at livet og en selv er på samme lag? Når skal vi begynne å tenke som menn?

Og dette er alt man har å bidra med på årets kvinnedag. Forøvrig en dag som typisk nok har blitt jevnt fordelt på frivillig, ulønnet arbeid og oppfølging av barn. Jaja, heldigvis kan man skylde seg selv og egne valg for denne lite pensjonsvennlige tidsbruken...

om kaffe og kjøre-opp-og-ned-damer


Vi hadde lang skolevei og mange bakker i Barndommens dal. Skolebuss derimot, det hadde vi ikke. Derfor gikk vi opp og ned bakkene, morgen og kveld. Og på barns vis la vi merke til mangt og meget i veikanter og rundt hushjørner.
Noe at det man husker, er kjøre-opp-og-ned-dama. Hun bodde lenger innover i grenda, ned en bakke og rundt en sving. Litt for langt til å gå for de som var små. Derfor kjørte hun, opp og ned, frem og tilbake.

Det har vært dager og uker nå der Fruen også har følt seg som en kjøre-opp-og-ned-dame. Det har vært flere vikartimer enn normalt, det er barn som skal hentes, barn som skal leveres, avtaler som skal holdes. Og ganske ofte klaffer det akkurat ikke, slik at man istedenfor å tråkle seg smertefritt fra punkt til punkt ender opp med en liten time hjemme, en time der man akkurat får luftet den lystige, drukket halvvarm kaffe og tenkt på hva man burde gjort. Som for eksempel å droppe den stressturen innom husets fire vegger og heller ta en kjøpekaffe i solveggen.
Det gjorde Fruen på mandag, etter at det gjenglemte gymtøyet var gjenforent med sin unge eier som ikke er særlig lysten på anmerkninger-for-gjenglemte saker, og før bunadkurs. Glad og fornøyd trippet man inn på kaffebar med sol i sinnet, glad dog fornøyd trippet man ut fra kaffebar med sol i sinnet og kaffekopp i hånd. Og vips, som to ånder fra en fillehaug materialiserte det seg to taletrengte sannhetsvitner ved nabobordet. Og sann mine ord, hadde man valgt  å lytte til deres budskap ville det ikke vært mye sol igjen i sinnet...Heldigvis kan man vifte med giftering, lire av seg noen gloser fra Barndommens dal og deretter nyte sin kaffe i fred. Og ikke minst, man kan være glad for at man ikke har valgt et liv der det  å misjonere gatelangs er en del av løsningen...
Vi hadde forresten et vitne i Barndommens dal også. Vi hadde alltid lyst til å bli stoppet av henne ettersom hun relativt levende fortalte hva som ventet oss i det hinsidige. Dessverre skjedde det sjelden. I ettertid innser man at målgruppen for misjonsarbeidet var over fjorten år.

tirsdag 6. mars 2012

kreativt yrke?


Det må være så herlig kreativt å sy bunad og leke med garn og farger hele tiden!
Sier noen...
Og selv om dette er nærmere sannheten enn de altfor seiglivede mytene om bunadpolitiet ( som forøvrig ikke eksisterer) så består ikke jobben av bare lek og moro.
På søndag ble det sydd 25 håndsydde knapphull, og for hvert påbegynte knapphull minnet Fruen seg selv på hvorfor man primært syr kvinnebunad...
Så kan man kanskje spørre seg selv hvorfor søndager blir brukt til den slags ugudelig aktivitet?
Kan det skyldes dårlig planlegging og elendig disponering av arbeidstid? Litt flere vikartimer enn beregnet? Eller kanskje en kombinasjon av disse to?
Og mens man stadig syr seg fremover mot nasjonaldagen og balanserer på en knivsegg mellom stålkontroll og ikke-stålkontroll kaster Fruen lange blikk mot garnnøster som ligger hist og her og bringer bud om roligere dager der bunader er levert og skoleår avsluttet.
Da dere, da skal kreativiteten blomstre!

lørdag 3. mars 2012

tid for broderi


På en av systuene man jobbet på i lærlingetiden ble dagene startet med kaffe, God Morgen Norge og broderi. Fruen følger ikke denne malen slavisk, men to timer med broderi holder vanligvis pr dag. Det er ikke direkte tungt arbeid, men det er lett å dra skuldrene oppunder ørene hvis stingene ikke legger seg der de skal.
Noen ganger begynner arbeidsdagen med broderi, noen ganger venter det til ettermiddagen og er fin sysselsetting mens de ste små assisteres  ( ikke alltid like takknemlige) med lekser og annet skolearbeid. Og noen ganger utsettes det hele til det er noe fristende på fjernsyn, av den sorten man ikke akkurat trenger se på. Skiskyting for eksempel. Fruen synes det holder evig lenge å høre at de norske håpene har gitt alt. Det er ikke nødvendig å se close-ups av slitne mannfolk med snørr og slim.

fredag 2. mars 2012

gode stunder


Det er godt noen ganger å kunne slenge ( eller sette seg dannet med kryssede ankler) i sofaen, se seg om og kjenne at livet er godt.
Det kan være så mye lettere å se det som ikke er helt på stell, tenke på det man skulle gjort eller savne de som ikke er her.
Men nettopp derfor skal små luftlommer i hverdagen nytes. De gir oss energi til å stå på i de grå dagene og de gir oss gode minner.

Her skal det nytes...At man gleder seg til sola går ned slik at behovet for vinduspuss ikke synes så godt får så være. Og se - det nytter visst ikke å holde en tekst helt sunny-side-up, litt eggeskall må jeg visst blande inn uansett.

torsdag 1. mars 2012

Ull fra topp til tå?


Hun var ganske smart, Hulda Garborg, og hadde det ikke vært for henne hadde vi nok ikke hatt den rike bunadtradisjonen vi har her til lands. For da hun kom på banen og utgav boken Norsk klædebunad, var det mer vanlig å kle seg i byklær enn i folkedrakt og det ble vel ansett som like dynamisk å kle seg som bønder.
Gjennom leikarring og folkedans, teater og skriverier jobbet hun utrettelig med å heve statusen til de tradisjonelle klesskikkene her til lands, og i ettertid kan vi trygt slå fast at hun lykkes.
Men Hulda heiet på de hjemmevevde stoffene. Solid ull fra topp til tå var storveis, og utenlandske kjøpestoff havnet lenger ned på henens liste over brukbare stoff.
Men vi er en nasjon med lang kystlinje og det har vært mye ferdsel over sjø og land. I enkelte områder har dette gitt utslag i lokal draktskikk. For tenk for en lykke det var for en mor, en kone eller en kjæreste å få et stykke silke fra det fjerne Østen, eller fra Frankrike? Og for en lykke å kunne kjøpe med noe slikt hjem, for en del av lønna?
Et sjal, eller et stykke stoff som kunne syes til et lite liv? Et lite bevis på at man hadde vært i tankene til han som reiste ut?
Nå har dette kommet mer og mer tilbake og mange bunader har silkeliv i stedet for stødig ull.
Fruen håndsyr for tiden et slikt liv. Det er jubel og begeistring over feiende flotte farger og glede i hvert sting. Og takknemlige tanker til de som reiste ut, og som hadde vett på å kjøpe med noe fint hjem!

Dagens besøk av journalist håper og tror vi gikk bra. til tross for minstebarnets noe ufine kommentar i går kveld da mor i huset nevnte behovet for å ta en ansiktmaske i anledning fotografering i dag...
Korrekt svar der ville ligget i retning av du ser ut som en duggfrisk rose uansett du mamsen.
Men siden livet ikke alltid leves etter en fasit kom det ganske prompte fra den håpefulle burde du ikke heller ha på en maske når hun tar bilder?